UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
Körös-traktene. Her ble han imidlertid i juni 1290 myrdet av tre kumanere, leiet av Borsa-klanen, 28 år
gammel.
András (Endre) 3 (1290—1301)
For prins András (av Venezia) kom László 4s død på et meget beleilig tidspunkt: han befant seg nemlig
akkurat da i Wien, bare vel 40 km fra den ungarske grense. Han ble straks hentet derfra av erkebiskop
Lodomér og en del baroner, og kronet til Ungarns konge, bare 13 dager etter drapet på kong László. Han
kom dermed i forkjøpet til de tre andre tronpretendentene; den ene av dem var en bedrager fra Polen som
snart ble jaget fra landet. Langt farligere var det at også Rudolf av Habsburg gjorde nå krav på Ungarn ved å
vise til Béla 4, som ved tatarenes invasjon i 1241 hadde tilbudt landet som len til den tyske keiser, mot å få
dens støtte. Rudolf fremmet nå sitt kandidatur til tross for at han godt visste at tyskerne da ikke ydet noen
som helst hjelp til Ungarn, og at hans krav dermed manglet ethvert rettsgrunnlag. Dette ble da også hevdet
av pave Nicolaus 4 som til gjengjeld oppfattet Ungarn som pavelig len. Lensherre pavens egen kandidat på
sin side var hans nære vasall, Anjou-huset i Napoli.
Anjouene bygget sitt krav på det faktum at kong Karl 2 av Anjous hustru, dronning Maria, var søster til den
avdøde ungarske konge László 4; dronning Maria har nå overdratt sin rett til tronen til sin sønn Karl Martell
som dermed også ble pavens kandidat. Paven og Anjou-huset satte deretter i gang en storstilet diplomatisk
kampanje for å vinne bredest mulig tilslutning til Karl Martell blant de ungarske baronene, biskopene og
adelige. Uheldigvis for dem døde imidlertid Karl Martell alt i 1295.
Hans sønn, Karl Robert, som arvet rettskravet, var da bare 7 år gammel, noe som, i hvert fall foreløpig, la
en naturlig demper på Anjou-familiens bestrebelser angående den ungarske trone.
Både Habsburgerne og Anjouene klarte med tiden å skaffe seg en del mektige støttespillere i Ungarn; de
aller fleste av baronene og biskopene, de siste anført av erkebiskop Lodomér, stilte seg imidlertid på András
3s side: for det første ønsket de seg nemlig en konge som ikke hadde noen sterk utenlandsk makt bak seg,
som Tyskland-Østerrike eller Pavestolen-Napoli skulle være om valget skulle falle på Albrecht av Habsburg
eller Karl Martell/Karl Robert; for det annet var András 3 uten egentlige røtter og grupperingskontakter i
landet, baronene håpet derfor på å kunne fortsette med sin politikk også under hans regjering. Deres
betingede støtte gjaldt altså ikke den nye konges iherdige bestrebelser på å styrke den kongelige
sentralmakt. Kongen lyktes da heller ikke i dette forsettet: han klarte ikke å gjøre seg herre over situasjonen.
Hans, i grunnen, håpløse kamp mot adelsveldet fremskyndet ytterligere den pågående oppløsning av
staten...
András var den første ungarske konge som ved kroningen måtte utstede et såkalt kroningsdiplom. I dette
lovdokumentet lovet kongen å respektere adelens privilegier og eiendommer. Det fremgår klart av diplomet
at han primært ønsket å støtte seg til lavadelen, styrke og utvide dens rolle i adelskomitatene, ikke minst ved
de lavere rettsinstanser, men den skulle også trekkes inn i det kongelige råd. – Også kirken fikk sine
privilegier bekreftet og fornyet ved dekretet.
Kroningsdiplomet var et velment program som tok sikte på å samle de moderate krefter mot baronene.
For å understreke dekretets viktighet (og samtidig også lansdelens viktighet), kunngjorde kongen dette
særskilt for Transsylvania i februar 1291, ved en provinsforsamling i Gyulafehérvár, bestående av
representanter for de ungarske adelige, for széklerne, for sakserne og for rumenerne.
(Det her var første gangen rumenerne (oláherne, valakerne, blakerne) opptrådte ved en statsakt i
Transsylvania. Deres innvandring til landsdelen tiltok sterkt i tiden etter tatarenes invasjon som jo hadde
blant annet ført til at store områder som tidligere var bebodd av ungarere og saksere, nå er blitt temmelig
avfolket. En kongelig forordning av november 1293 bestemte at alle transsylvanske rumenere skulle samles
og flyttes til kongens godseiendom i Székes. Rumenernes antall kunne med andre ord neppe ha vært svært
høyt på den tid, siden de kunne bosettes på et eneste, om enn et veldig stort, gods.)
Det meste av programmet maktet kongen aldri å realisere, og det fristet en kummerlig tilværelse som
papirbestemmelse, fordi kongen manglet de nødvendige maktmidler å sette bak kravene. Det føydale anarki
er nådd for langt, og baronene er blitt for mektige for det. De største baroner var allerede i ferd med å
omdanne sine eiendommer til selvstendige provinser, og de var å regne som provinsherrer: de styrte sine
respektive områder som suverener, med praktisk talt uinnskrenket makt, og uvhengig av kongen så vel som
kirken. Den mektigste av dem alle var Máté Csák som dominerte nesten hele Nord-Ungarn, dagens
Slovakia.
Det oppsto ofte ulike maktgrupperinger av magnater, gjerne omkring en av de store klanene, og disse
grupperinger skiftet om landets styring, alt etter de innbyrdes maktforholdene. De førte også kriger mot
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 94 -