UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
László 4 “Kumanen” (1272—90)
Den nye konge, László 4, som etter morens kumaniske herkomst er blitt kalt “Kumanen”, var bare 10 år
gammel, da han i september 1272 er blitt kronet. Til 1277 var det hans mor som ved hjelp av sine tilhengere
styrte landet som regent.
I hennes og hennes sønns regjeringstid nådde det føydale anarki i Ungarn sitt høydepunkt. László 4 klarte
ikke å sikre den indre fred og ro i landet, og enda mindre å føre en enhetlig og selvstendig utenrikspolitikk.
De store baronene sto i ustanselige innbyrdes feider som ikke så sjelden hadde karakter av rene borgerkriger.
De mektigste oligarkene gikk enkelte ganger så langt at de førte krig eller sluttet fred med andre land
uten engang å spørre kongen. De høyeste embeder ble skiftevis bekledt av medlemmer av rivaliserende
magnatklaner, alt etter hvordan de klarte å manøvrere seg inn i dominerende maktposisjoner. Især var det 5
ætter som vekselvis gjorde seg gjeldende: Gut-Keled-familien, Kőszegiene, Csákene, Aba-ætten og Borsaætten.
I sin håpløse kamp mot disse oligarker forsøkte kongen å søke støtte hos kumanerne. Han hadde
gjentatte ganger oppholdt seg blant dem i kortere eller lengre perioder, oppførte og kledde seg etter
kumaniske skikker, og holdt kumaniske elskerinner.
Som følge av de ustanselige småkrigene som ofte artet seg som rene røverier og plyndringer, sank
moralen påtagelig, mens kriminaliteten blomstret voldsomt opp. Røverbander og stimenn opererte overalt,
og den alminnelige trygghet og sikkerhet avtok fort. Alt dette berørte i stor grad også kirken som var sterkt
utsatt, ikke minst p.g.a. de ofte rikt smykkede kirkene som jo sto åpne det meste av dagen.
Kirken allierte seg da med en del av baronene, og fikk dessuten paven i 1279 til å sende en pavelig legat
til Ungarn for å ordne opp i vanskelighetene. Legaten oppfattet imidlertid som sitt viktigste gjøremål å løse
det kumaniske “problem”, og tvang kongen til å utstede de 2 såkalte kumaniske forordninger, med
bestemmelser bl.a. om at at alle kumanere skulle kristnes, og at de skulle bosette seg fast på de steder som
kongen skulle utpeke. Til tross for disse forordninger ble kongen deretter bannlyst av den pavelige
utsendingen, fordi kongen hadde støtt bort sin kone og levde et løsaktig liv, som det het. Kongen lot da
legaten fanges av kumanerne. Men da aksjonerte en del av baronene og holdt kongen i arrest til legaten er
blitt løslatt. Deretter måtte kongen dra med sin hær mot sine kjære kumanere, som i mellomtiden begynte å
herje stygt flere steder. Den kongelige hær seiret (sommeren 1280). Fra da av gikk imidlertid kongen enda
lenger, og søkte nå kontakt, og støtte, hos tatarene øst for Karpatene. Det påstås at tatarenes angrep i 1285,
da store deler av Nord-Ungarn er blitt herjet, kom i stand ved at kongen selv hadde kalt dem inn i landet.
Faktum er at fra midten av 1280-årene besto kongens nærmeste væpnede styrker utelukkende av nyögérer
(av kumanisk nöger, mongolsk nökör ‘kamerat’, ledsager’): tatarer som er blitt igjen i landet etter deres siste
herjinger.
Også hans utenrikspolitikk var kjennetegnet ved ustadighet og tilfeldigheter, idet den stort sett ble bestemt
av den gruppe av stormenn som fra tid til annen nettopp satt ved makten. I Mellom-Europa (Østerrike,
Bøhmen, Ungarn) foregikk det fra 1246 en storstilet maktkamp om den østerrikske trone og om hegemoniet i
området. Best stilt i utgangspunktet var bøhmerkongen Ottokar 2 som for en kort tid hadde hele Østerrike og
sogar deler av Vest-Ungarn under seg, foruten Bøhmen og Moravia. Men i 1273 ble Rudolf av Habsburg
valgt til ny tysk konge. Både Rudolf og Ottokar forsøkte da å vinne Ungarn over på sin side. Som følge av
Ottokars gjentatte herjinger og erobringer i Vest-Ungarn falt valget på Rudolf av Habsburg, til tross for at
Ottokar i 1277 alt hadde oppgitt sine vestungarske besittelser. Det avgjørende slaget sto ved Dürnkrut i
august 1278, og det ble nettopp de ungarske og ungarsk-kumaniske styrker som avgjorde slaget til fordel for
Rudolf av Habsburg. Ottokar falt selv i slaget som for godt gjorde slutt på Bøhmens ledende rolle i det
mellomeuropeiske område. (Ingen kunne dengang ane den fare Habsburgerne, som var hjulpet til sin sterke
maktposisjon ved nettopp ungarernes hjelp, skulle representere for Ungarn i århundreder fremover.)
Fra 1278 lot Kőszegi-klanen fra tid til annen opptre en ny tronpretendent i Ungarn, og brukte ham som
pressmiddel overfor kong László 4: det var prins András (Endre), sønnesønnen til kong András 2. Hans far
István var født av enkedronning Beatrix i 1236 i eksil i Tyskland. Senere bosatte han seg i Venezia og giftet
seg der med Tomasina av den mektige Morosini-familie.
Sønnen András ble født omkring 1265 og ble oppdratt som en prins. Han fikk full støtte av Morosiniene og
bystaten Venezia, og ventet bare på anledningen til å innta det som han mente var hans rettmessige arv,
den ungarske trone. Etter gjentatte “gjesteopptredener” i Ungarn ble han i begynnelsen av 1290 fanget av en
ungarsk baron fra den nettopp rivaliserende stormaktsgruppe, som sendte ham til den østerrikske hertug
Albrecht 1 av Habsburg, som imidlertid nektet å utlevere ham til kong László 4 av Ungarn. Kongens situasjon
var også ellers forverret til det ytterste: i 1287 ble han bannlyst av erkebiskop Lodomér av Esztergom. Kong
László lot da som om han oppriktig angret, og lovet alt – for deretter å begi seg til sine kumanere i Maros-
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 93 -