UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
som hertugen av Østerrike hadde avtvunget fra Ungarn, mens han hadde kong Béla 4 i sin varetekt
sommeren 1241.
For det resultatrike gjenreisningsarbeidet er Béla 4 av ettertiden blitt kalt landets annen grunnlegger.
Han var redd for at tatarene eventuelt skulle vende tilbake igjen, han påbegynte derfor straks
omorganiseringen av landets militærvesen. Det viste seg at tatarene ikke klarte å innta befestede steder som
var bygget av stein. Han satte derfor i gang en massebygging av steinborger ved strategisk viktige steder i
landet samtidig som han oppfordret også magnatene og byene til å gjøre det samme og reise festninger av
stein, – selvom han var fullt ut klar over at i baronenes tilfelle skulle dette selvfølgelig kunne føre til at deres
stilling overfor sentralmakten ytterligere skulle bli forsterket, sammen med deres økede dominans over
regionen rundt om borgen. Mot denne uunngåelige forsterkning av føydalvesenet forsøkte han å skape en
viss motvekt ved å fremme byutviklingen. Han tildelte derfor en rekke tettsteder vidtgående privilegier som
underbygget byenes rett til å velge egne dommere, forbedret innbyggernes juridiske status, bekreftet deres
rett til å holde markedsdager, messer og lignende. Det ble gjort lettere for håndverkerne å flytte inn i byene,
hvor de sammen med håndverkere, handelsmenn og ulike fagfolk av vesterlandsk opprinnelse, hvis
innvandring tiltok nå betraktelig, dannet etter hvert et livskraftig borgerskap. Den økende vareproduksjon og
jordbrukets overproduksjon fikk dessuten fortgang i pengehusholdningens utbredelse.
Han fikk nå også realisert sine gamle planer angående kumanerne, et viktig moment i hans søken etter
motvekt til magnatene. Kumanerne ble nå kalt tilbake fra Bulgaria. De fikk bosette seg sentralt i det nå
nesten folketomme store slettelandet som fra da av ble kalt Nagykunság og Kiskunság, dvs. Store,
respektive Lille Kumania, hvor de for lange tider uforstyrret fikk beholde sitt nomadiske levesett. De mottok
også en rekke særrettigheter og klarte i århundreder å bevare sitt eget kiptsjakiske språk, men gikk likevel
etter hvert opp i den ungarske befolkning. Deres viktigste språkminne er håndsskriftet Codex Cumanicus fra
1303 som i dag oppbevares i Venezia. – Sammen med dem kom og bosatte seg også en alansk-iransk
folkegruppe, jasene (oseter, ungarsk jászok), hvis område øst-nordøst for Budapest den dag i dag kalles
Jászság, dvs. Oseternes land; også denne folkegruppe fikk bevare sine privilegier helt frem til 1867, men
språklig var de da for lengst assimilert.
Under gjenreisningen av landet sto kongen hele tiden i første linje og ledet arbeidet egenhendig. En rekke
av hans tiltak viste da med all tydelighet at han hadde betydelige statsmannsegenskaper.
Disse preget også hans utenrikspolitikk. I 1253, da en ny mongol-tatarisk invasjon syntes å true fra øst,
sendte han et brev til pave Innocens 4, hvor han på ny hadde slått fast at Ungarn i sin trengselstid “ikke
hadde fått nyttig støtte fra en eneste av Europas kristne herskere.” Til tross for dette uttrykte han sin egen og
ungarernes solidaritet med hele Europas skjebne, og oppfordret til et felles korstog mot tatarene – istedenfor
å føre korstog til det hellige land. Etter hans mening ville nemlig Donauområdets militære styrking være “mer
maktpåliggende for oss så vel som for hele Europa(...) Skulle de [nemlig Det hellige land og Egypt] gå
tapt(...) ville det ikke skade Europas befolkning så mye som når vårt land alene skulle bli okkupert av
tatarene.”
I 1246 rettet hertug Fredrik av Babenberg et nytt angrep mot Ungarn, men falt selv i slaget. Paven ville da
gjerne sett at Ungarn okkuperte Østerrike. Kong Béla 4 hadde også selv lyst til dette, men holdt seg likevel i
bakgrunnen og avventende, inntil Ottokar 2 av Bøhmen ikke hadde blandet seg inn i den pavelige-ungarske
Mellom-Europa-politikken. I første omgang endte striden med at Ottokar og Béla delte i 1254 Østerrike seg
imellom, med Steiermark som Ungarns del. I 1260 klarte imidlertid Ottokar å tilrive seg og besette hele
Østerrike, til gjengjeld ble Bélas barnebarn Kunigunda gift med Ottokar og kronet til Bøhmens dronning.
Fra 1250-årene følte Ungarn seg sterk nok til å føre sin aktive ekspansjonspolitikk på Balkan videre ved å
erobre et område sør for Sava (banatet Macsó), samt Bosnia og deler av Bulgaria. I 1268 beseiret Béla 4
også den serbiske konge Uroš.
Uoverensstemmelser med sønnen István
Béla lot sønnen István krones allerede i 1246. Fra attenårsalderen i 1257 fungerte István som regjerende
hertug av Transsylvania, og i 1260 ble han også hertug av Steiermark. Fra 1262 kalte han seg konsekvenst
rex iunior, juniorkongen, og landet er faktisk blitt delt mellom far og sønn slik at det på nytt fantes to
kongelige sentre i landet, med stadige kivinger og rivaliseringer mellom dem, som følge av sønnens
ærgjerrige, herskesyke, ustadige natur. Det kom til flere konfrontasjoner mellom dem, også væpnede, men
de endte alltid med forlik og med fornyelse av inngåtte gamle overenskomster.
Alt dette voldte imidlertid stor bitterhet for den aldrende konge som følte seg sterkt skuffet i sin sønn.
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 91 -