UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
å dra mot dem. De to hærene møttes ved elven Sajó, nær landsbyen Muhi. Slaget den 11.april 1241 ble
vunnet av tatarene som anvendte den samme urgamle nomadiske krigstaktikk som de hedenske magyarene
selv engang med så stort hell hadde benyttet mot Vest-Europa. De fleste av den ungarske hæren mistet
imidlertid livet i blobadet som fulgte etter selve slaget. Kongen selv klarte med nød og neppe å unnslippe, og
dro deretter gjennom Nord-Ungarn til borgen i Pozsony, ved landets vestgrense (idag: Bratislava). Der ble
han straks etter enda en illusjon fattigere: han ble av den østerrikske hertug invitert over til den østerrikske
side av grensen, til Heinburg.
Béla dro med glede – for straks etter ankomsten å bli arrestert der... Hertugen utnyttet hans vanskelige
situasjon til å kreve ham for ti tusen sølvmark og Ungarns tre vestligste fylker før Béla fikk fortsette sin vei til
Zagreb.
Han sendte derfra nye brev til paven, franskekongen Ludvig 9 og den tyske keiser Fredrik 2. Til sistnevnte
tilbø Béla Ungarn sogar som len, mot at han omgående sendte en tysk hær til landets unnsetning. Men
uansett hvor mye han tryglet og ba, fikk han ingen hjelp fra noe sted, i høyden bare tomme fraser som svar.
Tatarene voldte enorme ødeleggelser i landet i de påfølgende månedene, de plundret og brente ned alt
og drepte alle de kom over uten skånsel, eller i beste fall førte de dem ut av landet som slaver. Vi har et høyt
skolert øyenvitne til disse hendelsene, og til overmål var han også ualminnelig pennefør: Mester Rogerius,
en geistlig fra Italia, fra 1249 til sin død i 1266 erkebiskop i Spalato (Split) som den gang tilhørte Ungarn; i
tatarinvasjonens dager tjenstgjorde han imidlertid som kannik ved domskapitlet til (Nagy)Várad. Da tatarene
erobret, plundret og brente byen, ble også han tatt til fange blant andre tusener, og holdt i tatarenes
fangenskap i vel halvannet år før han endelig klarte å rømme. Han fikk således god anledning på nært hold å
erfare tatarenes råhet, brutalitet og voldsomme fremferd. I sitt verk Carmen miserabile gir han en detaljert
skildring av sine opplevelser og det syn som møtte ham etter flukten gjennom Transsylvanias ødelagte byer,
først og fremst Gyulafehérvár og Várad, – en rystende lesning den dag i dag. Det er samtidig en viktig
historisk kilde med en skarpsynt analyse av de politiske og sosiale forhold i Ungarn i før-invasjonstiden som
nødvendigvis måtte føre til denne store nasjonale katastrofe.
Mongol-tatarene fikk fritt spillerom i den østligste del av landet som omfattet det store ungarske
slettelandet og Transsylvania, områder hvor det bare fantes svært få festninger av stein. I første omgang
klarte imidlertid ungarerne å holde Donaulinjen slik at de vestlige landsdeler er midlertidig blitt spart for
ødeleggelsene.Hertug Fredrik av Østerrike benyttet seg av anledningen og okkuperte byen Győr, men
ungarerne hadde ennå krefter nok til kort etterpå å jage ham og hans folk fra byen. Vinteren 1241-42 ble en
av de kaldeste i landets historie, og også Donau hadde frosset til slik at det ble uråd å hindre tatarene i å
krysse elven. Transdanubia, romernes forhenværende Pannonia er likevel ikke blitt ødelagt i samme grad
som de østlige landsdeler: for det første fantes det mange festninger av stein her, og ingen av dem klarte
tatarene å erobre; for det annet var tatarene oppsatt på å fange selve kongen som sammen med den
kongelige familie i mellomtiden var kommet til borgen i Trau i Dalmatia. Tatarene fulgte derfor etter ham. En
liten flåte sto allerede klart ti å redde kongen over til Italia, da tatarene istedenfor å beleire borgen plutselig
trakk seg vekk fra byen, og i løpet av mars måned rømte de sogar hele Ungarn. Det var en samstemt, felles
utmarsj, plansmessig og raskt gjennomført. Enkelte hevder at dette skulle skyldtes storkhanen Ogotais
(Ögödej) død i Indre-Asia, mens etter andres mening må mongol-tatarene ha følt seg usikre og utsatte i
Ungarn, alt for langt fra deres egne hjemlige trakter, og med de truende russiske fyrstedømmene på
nordsiden av deres hittil erobrede steppeområder nord for Svartehavet. Dessuten må deres tap i Ungarn ha
vært betydelige, og motstanden mot dem ennå langt fra oppgitt.
Ødeleggelsene etter tatarene må ha vært enorme. Ifølge nøkterne anslag er minst halvparten av Ungarns
befolkning blitt drept eller slept bort som fanger, vel en million mennesker... Dertil kom at landet også er blitt
tømt for husdyr, redskaper og kostbarheter; et stort antall landsbyer og byer er blitt brent, produksjonen er
gått i stå, mens samfunnet selv befant seg i villeste forvirring. Ikke til å undres over at en benediktinermunk i
det bayerske Niederaltaich bemerket følgende i sin krønike til året 1242: “Ungarn ble etter 350 års eksistens
tilintetgjort av tatarene.” Mongol-tatarenes invasjon hadde virkelig vært en stor, en nesten ufattbar ulykke for
Ungarn, den verste katastrofe som hadde rammet landet i hele middelalderen. Den fromme krønikeskriveren
tok likevel feil: Ungarn er ikke gått tapt, allikevel.
Gjenreisningsarbeidet
Det tok etter kildene å dømme forbausende kort tid å få samfunnsmaskineriet igjen i gang. I løpet av få
måneder begynte landet å fungere igjen, og bare et halvt år etter at mongol-tatarene hadde forlatt landet,
parerte de ungarske styrkene et østerriksk angrep mot Pozsony, og gjenerobret sogar de tre fylkene i vest
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 90 -