UNGARNS HISTORIE OG KULTUR

VINCE SULYOK : UNGARNS HISTORIE OG KULTUR — III. Árpádenes middelalderrike 997—1301
opinionen i mellomtiden allerede i for stor grad blitt vendt mot kongen, og atmosfæren i det kongelige råd
også var blitt forgiftet; for det annet ble tiden for knapp til at de nye tiltakene for alvor kunne vise sin virkning:
i slutten av 1230-årene kom nemlig mongolenes enorme og meget mobile hærstyrker i bevegelse i retning
mot vest.
Da frater Julianus i 1237 for annen gang bega seg på en reise østover til Magna Hungaria, fant han igjen
en del av de østlige ungarerne alt som flyktninger i det russiske fyrstedømmet Susdal. De fortalte ham der at
Magna Hungaria og Magna Bulgaria i mellomtiden er blitt utslettet av tatarene. Storfyrsten av Susdal
overrakte dessuten Julianus et brev fra selveste khan Batu, mongolenes hærfører, som var skrevet til den
ungarske konge. I brevet ble Béla 4 oppfordret til frivillig å underkaste seg. Tidlig på vårparten i 1239 kom
kumanerne til syne ved Ungarns østlige grense og ba kongen om å få lov til å slippe inn i landet. Kumanerne
var en tyrkisk folkestamme, som fra 1000-tallet hadde etablert et stort, men svakt organisert og bare løst
sammenknyttet rike i de sørøstlige delene av Europa, med tungdepunkt i områdene til de senere rumenske
provinsene Moldova og Valakia.
Béla som juniorkonge og hertug av Transsylvania hadde i sin tid nådd et godt stykke på vei når det gjaldt
kumanernes kristning, og hadde vidløftige planer om å knytte hele det transkarpatiske Kumania til Ungarn
som vasallstat. Da de nå like i forveien var blitt grundig slått av mongolene, søkte de tilfukt og beskyttelse i
Ungarn. De ble naturligvis godt mottatt av Béla 4 som lot dem bosette seg i sentrale områder av landet, med
det for øyet å få deres militære støtte mot mongolene så vel som mot sine egne mektige oligarker.
Kumanernes antall, uten familiemedlemmer, er blitt anslått til førti tusen, og de ble, anført av deres fyrste
Kötöny (Kuthen), kristnet ved grensen. De førte fortsatt et nomadiserende levesett, og kom derfor lett i
konflikt med ungarske jordeiere som hist og her fikk ødelagt sine korn- og beitemarker. Mange holdt dem
dessuten for mongolenes hendige allierte, mens andre tvert om mente at mongol-faren var noe kumanerne
selv hadde funnet på for å kunne slippe inn i Karpatbekkenet. Kumanernes nærvær i Ungarn tilspisset
dermed på en uheldig måte motsetningene og misstemningen mellom kongen og magnatene ytterligere, noe
som kom til å bli skjebnesvangert, da mongol-tatarene i mars 1241 endelig nådde frem til landets østgrense.
Mongol-tatarenes invasjon 1241—42
I desember 1240 falt Kijev i tatarenes hender. Deres hær besto av minst 150 tusen krigere, dessuten et
stort antall hjelpetropper fra de folk som underveis er blitt underkastet. Khan Batu hadde i tiden før 1241
sendt en rekke brev og oppfordringer til kong Béla 4, hvis tone har vekslet mellom trusler og tilbud om
allianse og slektsforhold. De ble imidlertid ikke besvart av den ungarske konge. Dette irriterte khanen i den
grad at hovedtyngden av mongol-tatarene som opprinnelig var tiltenkt Tyskland, ble nå satt inn mot Ungarn,
anført av khanen selv; men også mongolenes nordlige hærrute skulle etter de omgjorte planene vende
“hjem” over ungarsk territorium etter å ha herjet Syd-Polen, Moravia og de nordligste delene av Østerrike.
Deres sørlige rute på sin side skulle ødelegge Transsylvania ved å trenge seg inn i landsdelen gjennom tre
ulike pass i Karpatene.
I januar-februar 1241 oppsøkte kongen selv Ungarns nordøstlige grensestrekninger og lot foreta der
grenseforsterkninger. Palatinen Dénes av Tomaj-ætten ble pålagt å vokte med sine styrker det viktigste av
Karpatpassene, Verecke, også kalt “den russiske port”. Den 12.mars ble imidlertid denne lille ungarske
styrke fullstendig tilintetgjort av mongol-tatarene som deretter begynte å strømme uhindret inn i landet. Etter
gammel skikk lot kongen allerede i februar bæres et blodig sverd omkring i landet som tegn på faren som
truet, og som oppfordring til alle våpenføre og -pliktige til å samles under kongens fane. Som samlingssted
ble (Buda)Pest utpekt. Det hele gikk imidlertid veldig tregt for seg som følge av misstemningen mot kongen.
Mange av magnatene befant seg dessuten i innbyrdes krig med kongen eller med hverandre, og var lite
lystne på å yde kongen militær støtte. Kong Béla 4 vendte seg forgjeves til paven og den tyske keiser Fredrik
2 med bønn om hjelp: også de var opptatt av å bekjempe hverandre innbyrdes. Bare den Østerrikske hertug
Fredrik kom med et ubettydelig væpnet følge til Bélas leir, men også han fant det klokest å dra hjem igjen,
før den ungarske hær satte seg i bevegelse østover mot inntrengerne.
Men før dette skjedde, hendte det noe forferdelig i den ungarske samlingsleir: da enkelte mongol-tatariske
fortropper 17.mars rykket frem til bispesetet Vác bare 40 km fra (Buda)Pest og plundret det og dets kirker,
brøt det ut panikk og hysteri blant befolkningen. Enkelte manipulerte denne stemningen bevisst mot de
kumanere som under fyrst Kötönys ledelse allerede befant seg i leiren – med den følge at mange av dem,
også fyrsten selv, ble regelrett meiet ned. Resten av kumanerne brøt da ut av leiren og forlot etter en del
plundringer landet i sør og dro til Bulgaria.
Dette betyde et alvorlig tap for kongen, politisk som militært. Hans hær er nå blitt redusert til ca 60 tusen
mann. Tatarene hadde i mellomtiden herjet flere nordungarske byer, blant dem Eger, tiden var derfor inne til
___________________________________________________________________________________
© Copyright Mikes International 2001-2006, Vince Sulyok 1958-2006 - 89 -