Forskjellighet og mangfold - muligheter eller begrensninger ... - FIFF

virksomhetens utvikling (Andersen 2003). Den enkelte må få anledning til å ta
nødvendig ansvar for eget og felles arbeid og for egen og andres utvikling.
Maktrelasjoner i arbeid og læring
I arbeidslivet generelt vil ulike typer maktrelasjoner være i spill. Makt kan defineres
som evne til å gjøre forskjell, nå et mål eller skape en virkning. Makten kommer til
uttrykk enten gjennom direkte beslutnings- og tvangssituasjoner, eller indirekte
gjennom symboler, institusjoner og sosiale strukturer. Symbolske og strukturelle
maktforhold kan påvirkes og formes strategisk eller være utilsiktet og skjult for
aktørene (Østerud mfl. 2003). Makt- og demokratiutredningen strukturerer sin
konkretisering av maktforhold i tre overskrifter, selv om de i praksis kan være flere
sider av samme sak. Disse kan være direkte overførbare til de forhold som gjelder
arbeidslivet og yrkesutdanningen i prosjektet.
Politisk makt beskrives som
den institusjonaliserte og sentraliserte makten innen regulerte territorier og i
mellomstatlige forhold. Det er en autoritativ makt, den ytrer seg som pålegg, lover,
fordelingsvedtak og tildeling av rettigheter. Staten er en institusjon med monopol på
legitim bruk av vold, som Max Weber uttrykte det (Østerud mfl. 2003, s. 15)
Dette kan ses i forhold til arbeidslivet og utdanningssystemet direkte og
sammenlignes med pålegg og regler som gjelder her og de enkelte bransjenes
særlige reguleringer. Herunder kommer også arbeidslivets og skolesystemets
organisering gjennom fagforeninger, tillitsvalgtapparat osv. Den sentrale ressursen i
denne formen for makt er evne til å styre og til å samle oppslutning, som kan være
knyttet til tillitsvalgte, ledere, lærere og eiere. Disse politisk mektige, fremstiller seg
gjerne som tjenere som gjør sin plikt på vegne av brede samfunnsinteresser. I forhold
til læringsprosesser og læringsmiljøer er det interessant å studere nærmere
forholdene rundt bruk av «flertallet» som maktdemonstrasjon. Det konstitusjonelle
demokrati skal, med sine garanterte rettigheter for individer og grupper, styrke
legitimiteten ved at flertallet ikke har frie hender til å overkjøre flertallet, men må
legge til rette også for deres eksistens – på egne og fellesskapets premisser. (Ibid.
2003). Det støtter utdanningspolitisk visjon om tilpasset utdanning for alle, ikke
gruppevis, men individuelt så sant det er på individets premisser, og at elever,
lærlinger og ansatte ikke overkjøres av maktutøvere som lærere, ledere eller flertall.
Det fellesskapet som oppstår rundt gjeldende normer og regler gir styrke for flertallet
og kan resultere i press på enkeltindivider og svekke deres muligheter for å legge
egne interesser og behov til grunn for valg, arbeid og læring. Forholdet mellom skoler
og læreres praksis og muligheter, samt delvis politiske støtte, for å stigmatisere
elever ved å dele dem inn i nivådelte grupper allerede fra skolestart ved
seksårsalderen, er et interessant fenomen i forbindelse med studier av
maktrelasjoner i utdanningssystemet, som det skal bli interessant å følge med på i
den norske utdanningsdebatten (Dale og Wærness 2003). Dette har vært svært mye
omtalt og eksemplifisert i norsk media høsten 2004.
Begrepet økonomisk makt brukes om maktrelasjoner som oppstår gjennom ulike
bytteforhold ved at noen sitter inne med goder som andre ønsker seg. Produsenter i
markedet kan for eksempel øke sin økonomiske makt gjennom prissamarbeid, mens
forbrukerne har ulik påvirkning gjennom varierende kjøpekraft og
forbrukerorganisering. Økonomisk makt legitimerer seg gjerne gjennom prinsippet om
Forskjellighet og mangfold - muligheter eller begrensninger for individ og arbeidsplass? - Et aksjonsforskningsprosjekt med
studier av læring i daglig arbeid, gjennom medvirkning, demokratiske prosesser og interessedifferensiering
Grete Haaland Sund, PHD-avhandling, RUC juli 2005
75