Forskjellighet og mangfold - muligheter eller begrensninger ... - FIFF

mens deltagerne deltar på forskerens premisser. Dette ble forsøkt motvirket, gjennom
konkretisering av deltagernes ulike behov i pedagogiske verksteder og å sammen
arbeide for å ivareta disse i det konseptet vi skulle utvikle. Jeg prøvde også å forklare
tydelig intervjuenes hensikt i forhold til min analyse av prosessen i ettertid, altså ikke
som et redskap i aksjonsforskningen generelt sett.
Nytteverdien av de siste intervjuene er at funnene støtter og kvalitetssikrer funn i
aksjonsforskningsprosessen. De bidro ikke til perspektivering av de funn som allerede
var gjort gjennom andre aktiviteter i aksjonsforskningsprosessen. Behovet for disse
intervjuene, kan derfor vurderes kritisk i lys av den tryggheten deltagerne etter hvert
utviklet i prosjektgruppa og blant sine arbeidskollegaer i virksomhetene. Dersom
deltagerne ikke hadde vært så trygge på hverandre og på sin rolle, hadde kanskje
behovet for slike individuelle intervjuer vært større enn det jeg opplever nå i ettertid.
Når det er sagt, fungerte intervjuene som en stadfesting og en kvalitetssikring av de
dataene som framkom i gruppesamtaler og i de felles verkstedene og i
aksjonsforskningsprosessen som helhet, selv om det ikke kom fram nye opplysninger
av betydning for min forståelse av læreprosessene.
Ideelt sett skulle helst alle prosjektdeltagerne vært til stede på de felles verkstedene
ved HiAk. Siden dette var umulig på grunn av virksomhetenes hverdagsaktiviteter,
måtte vi klare oss med at alle virksomhetene var representert hver gang. At deltagerne
ikke var de samme fra gang til gang, kunne oppleves som en utfordring, samtidig som
det kanskje sikret involvering og dialog internt i virksomhetene. Vi opplevde ikke at
virksomhetene møtte uforberedt til disse møtene, noe som kan tyde på en god dialog
og et godt samarbeid i bedriftene. De felles pedagogiske verkstedene fungerte svært
godt som arenaer i FOU-arbeidet. De forpliktet prosjektdeltagerne til å ha
gjennomført det de skulle i forhold til felles og egne planer, og deltakerne følte ansvar
for å bidra med egne erfaringer. Årsaken til at de følte seg forpliktet, var kanskje
avtalen som de hadde skrevet under på og at de hadde deltatt i utforming av alle
planer med tidsfrister og aktiviteter. Prosjektdeltakerene opplevde verkstedene som
viktige for motivasjonen og engasjementet, og mente at møtefrekvensen, som var ca.
hver sjette uke, var passe i prosjektets første og andre fase. Innledningsvis, i
forbindelse med utvikling av felles forståelse for prosjektideen, planlegging av eget
prosjekt og i perioder med store tekniske problemer, var det spesielt viktig for dem at
det ikke var for lenge mellom disse møtene.
Prosjektdeltakerene var enstemmige i at konseptet hadde ledet dem til å tenke over
arbeidet på en annen måte enn det de var vant til. Fokus på helheten i
arbeidsprosessene og på alle arbeidsoppgavene i yrkesutøvelsen, har bidratt til en
annen dialog enn tidligere, hvor den faglige dialogen i virksomhetene i stor grad var
begrenset til å handle om teknisk gjennomføring av arbeidene. Web-applikasjonen
har bidratt til en bredere og mer konkret dialog, gjennom kombinasjon av visuell og
skriftlig dokumentasjon. Det har vært lettere å gå tilbake til et arbeid for å reflektere og
vurdere sammen, ut fra ulike fokus alt etter hva dialogen dreier seg om.
Dokumentasjonen i Web-applikasjonen har bidratt til at dialogen omhandler mindre
informasjon og mer drøfting og refleksjon, som følge av at kollegene har innhentet
informasjonen på forhånd.
Bruk av observasjoner ville kanskje gitt en bedre forståelse for hva
prosjektdeltakerene la i de ulike begrepene, som samarbeid, kundebehandling,
Forskjellighet og mangfold - muligheter eller begrensninger for individ og arbeidsplass? - Et aksjonsforskningsprosjekt med
studier av læring i daglig arbeid, gjennom medvirkning, demokratiske prosesser og interessedifferensiering
Grete Haaland Sund, PHD-avhandling, RUC juli 2005
313