View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

narren, er han ikke bare naiv, men også en underholdende komisk skikkelse for leseren.
Parallellene til et barn finnes gjennom hele romanen; Andersen går ikke, han springer.
Eksempler på denne hyperaktiviteten er det mange av, blant annet: “Vital og oplagt sprang
Andersen rundt i Moskva” (Grieg 1938: 150), “Arild Andersen kom nå springende inn i
restauranten” (ibid: 217) og “Henrykt sprang Andersen videre, som en Puk i fullt dagslys, for
usett å kaste sig inn i samtalen ved nye dekkstoler” (ibid: 273). Hver gang han tenker, gir
Andersens utseende også assosiasjoner til en slags komisk enkel skikkelse uten videre
tankekraft: “Om natten lå han med halvåpen siklende munn og tenkte på døden” (Grieg 1938:
220) og “Andersen lyttet med den distré halvåpne munnen som var hans sikreste kjennetegn
på konsentrasjon” (ibid: 222). Samlet bidrar disse karakteristikkene til å sementere
oppfatningen av Andersen som en enkel og naiv sjel uten hemninger, og denne naiviteten er
også en av hovedgrunnene til at jeg velger å se på Andersen som en narr.
Så langt har det blitt stadfestet at Andersen tilsynelatende er naiv og direkte –
kvaliteter som man tradisjonelt sett ikke forbinder med den mer indirekte og presise satire.
Naiviteten stemmer for så vidt godt over ens med bildet Bakhtin gir av narren, men for å være
en Bakhtiniansk narr må Andersen også latterliggjøre, avsløre eller harselere. Man trenger
derimot ikke å lete lenge før man finner eksempler på Andersens mer satiriske trekk; i Ung
må verden ennu være nevnes det eksplisitt at han har en hemningsløs trang til avsløring:
Han fattet en fullkommen lidenskap for menneskekunnskap. I selskapslivet
forferdet han de tilstedeværende, når han ved hjelp av en rekke ypperlige
psykologiske iakttagelser kunde bevise at to av gjestene, som for eksempel var
gift på hver sin kant, måtte stå i forhold til hverandre. Det fantes ikke ondskap i
et slikt utsagn fra Andersen, bare en hemningsløs, skinnende avslørerglede,
som hos en dyrker av ren matematikk (Grieg 1938: 150).
Andersens viser en komisk entusiasme i bruken av psykoanalysen ved flere anledninger;
tydelige forsøk fra Griegs side på å latterliggjøre en tenkemåte han betegnet som
virkelighetsflukt. I dette tilfellet bruker dermed Grieg sin karakter som et verktøy for å
harselere med psykoanalysen, eller for å parafrasere Bakhtin: som et “vehichle for an
exposé”. Sist men ikke minst, som kroneksempelet på Andersens rolle som narr og naiv
latterliggjører, har man Andersens reaksjon på handelen som foregår mellom nordmenn og
italienere, mens norske sjøfolk samtidig blir bombet av italienske fly:
Han så bortover det festlig oplyste skib hvor latteren fra glade mennesker
blandet sig med musikken, mens aeroplanduren langsomt døde bort:
98