View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

Bakhtin kaller for “The device of «not understanding»” (1981: 164). Dette er også rollen de
tradisjonelle hoffnarrene hadde, som enten med påtatt dumhet eller uskyldig naivitet hadde
løyve til å påpeke det andre ikke våget. Narren var dermed ikke bare en sannsiger, men også
en underholder.
Andersen er riktignok en smart forretningsmann, men i de fleste andre av hans
bedrifter blir vi gjentatte ganger vitne til narraktige hendelser – som et barn, gjør og sier han
ting uten å ofre det videre ettertanke. Kanskje er det denne skjødesløsheten som nettopp har
gjort ham til en suksess i forretningslivet. Ved flere anledninger agerer han impulsivt og
barneaktig, som når han entusiastisk kommer løpende inn på Theatercaféen for å erklære sin
innsikt i psykoanalysen og gi en karakteristikk av huldrens opprinnelse: “Gjeterguttene gikk
elskovssyke inn på fjellet, alene med kyrne, som eftersom ukene gikk antok mer og mer
feminine former. Kuhalen på huldren representerte den triste opvåknen” (Grieg 1938: 218). I
samme setting får vi også et eksempel på at Andersen naivt og ufiltrert uttaler det han tenker:
Ved nabobordet reiste det sig et ungt nygift par og gikk ut tett forbi dem.
Andersen vendte sig hurtig mot de andre og ropte med et overordentlig presist
uttrykk at han var den første som hadde hatt den unge fruen. Dette gjorde han
på ingen måte for å være rå, men full av glede over å være i stand til å meddele
en eksakt opplysning som kanskje kunde øke vennekretsens kunnskapsstoff
(ibid).
Dette er langt fra det eneste eksempelet på Andersens direkte tale – et trekk han deler med
kommunistene. Når han møter på Harboe i Moskva, har han – til tross for at emnet er
upassende – samme naive trang til å opplyse:
– Enhver mann på femti med en pen datter har en inderlig drøm: å miste konen
sin. Harboe sa dempet: – De er full mann, og hugget glasset i bordplaten for å
få tak i tjeneren. – Men hør nå her, ropte Andersen, full av oppriktig trang til å
opplyse ham, tenk Dem å sitte hver dag ved middagsbordet med en eldre kone
... Det er da ganske klart at en mann har mer lyst til å ha en pen pike ganske for
sig selv. – Hold op, skrek Harboe. – Det er ingenting å skamme sig over,
forsikret Andersen, det blir en virkelig fin forelskelse, uten overanstrengelse av
noen art. – De er en pøbel, ropte Harboe (...). Andersen satte sig nynnende ned
i den øde hallen (...) Han ilte frem på gulvet og illustrerte med pantomimiske
bevegelser hvad han mente. Neste morgen, kom han henrykt, som intet var
hendt, bort til Harboe og Nana (Grieg 1938: 153).
Andersen blir av Grieg nærmest fremstilt som et vanskelig barn som gjør hva det vil,
og med hans pantomimiske bevegelser i siste sitat, blir likheten til narren slående. Som
97