View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

... Tyskland vinner ikke sin krig, hvis det går til angrep på Sovjet. (...) Hitler
har gitt det tyske folk en verdensanskuelse som påtvinges dem hver dag. I
korthet: det eksisterer en djevelsk jødesammensvergelse rundt i landene som
prøver å demoralisere enhver raseren arier ved hjelp av en del sindrig uttenkte
påfunn så som demokrati og sosialisme. Tysklands plikt er derfor å trenge
utover grensene og forpurre denne plan. Man kan ikke kalle denne
tankevirksomhet for særlig lysende (ibid: 62).
Provokatøren Lagerhielm har dermed de viktigste kriteriene en klovn i Bakhtins kronotop skal
ha: han håner, latterliggjør og blir latterliggjort. Med sin kritikk av Tysklands
verdensanskuelse, ”... middelaldernprogromenes formørkede overtro ...” (ibid: 62f) som han
kaller den, oppfyller han også de viktigste kravene som blir stilt til satiren som sjanger – en
blottstillende kritikk som trekker det dulgte frem i lyset og viser hvordan ting egentlig henger
sammen.
Kjeltringens, klovnens og narrens kronotop kobles stedlig av Bakhtin til den offentlige
plass – «the public square» – men det meste av Redferns, Lebedeffs og Lagerhielms kritikk
foregår i mer eller mindre private rom. Likevel mener jeg at Griegs karakterer svarer til
karakterene i Bakhtins kronotop, og det er ikke først og fremst på grunn av stedet de befinner
seg, men i kraft av deres funksjon. De drar det skjulte ut i dagslyset. Karakterene trenger ikke
å befinne seg fysisk på «the public square» for å være eksternaliserende – romanen er sitt eget
offentlige rom hvor alt avsløres og blir offentliggjort for leseren.
5.3.4. Arild Andersen
Den energiske forretningsmannen Arild Andersen er også interessant hva kjeltringens,
klovnens og narrens kronotop angår. Om hans tenåringslibido står det: ”Da han ved
femtenårsalderen lå under for den hemmelige ungdomslast (efter sin egen opfatning i en for
menneskeheten hittil ukjent grad) besluttet han sig, for ikke å komme på sinnsykeasyl, til å
omsette fristelsene i idrett og svømte frem og tilbake over indre Oslofjord på rekordtid ...”
(Grieg 1976: 146). Denne karakterbeskrivelsen av ham, som fra første øyeblikk er
humoristisk og lekende – setter standarden for hvor seriøst leseren skal oppfatte Andersen.
Andersen er en av romanens mest komiske karakterer, hvilket er i tråd med både klovnens og
narrens latterliggjørende egenskaper. Likevel mener jeg at Andersen først og fremst markerer
seg som en narr. Bakhtin sier at narren er naiv og ikke evner å forstå alle samfunnets
konvensjoner (1981: 163). Han er med andre ord en enkel figur som gjennom sin naivitet
ubevisst latterliggjør og blottstiller. En slik bevisst uvitende karakter er et forfattergrep
96