View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

Det var som det gikk et ironisk glimt over Lebedeffs ansikt, men med glad
hjertelighet utbrøt han: Det visste jeg. Med plutselig nokså forferdende
indignasjon flammet han opp mot Ashley:
– Det konvensjonelle, det fastslåtte, utbrøt han (Grieg 1938: 139).
Som vi ser ovenfor, snur Lebedeffs lynne 180 grader nesten umiddelbart, og han skifter frem
og tilbake mellom rollen som den fattede og ironisk tilbakelente observatør, og den
lidenskapelig ukontrollerte deltakeren. Etter en rolig samtale, bryter det plutselig ut en tirade
av kritikk mot både Ashley og Vest-Europa. Deretter vender han plutselig tilbake til det
ironiske og avbalanserte lynnet han hadde før utbruddet. Det ville være utenkelig at den
kyniske Redfern kunne fart opp med slike lidenskapelige vredesutbrudd – og det er her
hovedforskjellen mellom dem ligger. Som nevnt i forrige kapittel, sier Bakhtin at: “Essential
to these three figures is a distinctive feature that is as well a privilege––the right to be „other‟
in this world, the right not to make common cause with any single one of the existing
categories that life makes available …” (1981: 159). Problemet til Lebedeff er at han ikke vil
være en outsider – en “other” – han lengter etter innpass i “one of the existing categories that
life makes available”, nemlig kommunismen. Men Lebedeff har forspilt sin sjanse; hans
tragedie ligger i at han ikke finner seg til rette i noen av de ideologiske fløyene.
Bakhtin sier om sine karakterer at de er:
... life‟s maskers; their being coincides with their role, and outside this role
they simply do not exist. (...) ... the entire being of characters such as these is,
after all, utterly on the surface; everything is brought out on to the square, so to
speak; their entire function consists in externalizing things ... (1981: 159f).
Redfern har en klar funksjon; han hopper inn, kritiserer og er “ute av soga” like fort som han
ble introdusert. Lebedeff for kompleks til å kvalifisere til en av Bakhtins satiriske karakterer i
streng forstand. Han veksler mellom behersket kynisk ironi, og nærmest ukontrollert
indignasjon. Han har ikke én funksjon som definerer hele hans karakter, men gir heller et
nyansert portrett av en som faller mellom sprekkene. Både Redfern og Lebedeff kritiserer
begge fra hvert sitt tilbaketrukne rom, men forskjellen ligger i at Redfern er en fullkommen
kyniker, mens Lebedeff fører en desperat kamp for å få innpass hos «nykommunistene». Han
har intet Arkimedes-punkt, men kritiserer ut fra kommunistenes paradigme. Lebedeff er heller
ikke satirisk i seg selv – han verken latterliggjør eller kritiserer indirekte – men han har
likevel en avslørende og kritisk funksjon som gjør ham til en viktig karakter i Griegs
samfunnskritikk. Han ligner en kjeltring uten å være det.
91