View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

denne nesten gjengrodde stien er på høy tid. Paradokset her ligger selvsagt i at Grieg
oppfordret mennesker til å gå inn i og engasjere seg i sin tid. Ville han blitt husket 68 år etter
hans død om han fikk velge selv? Dette kan man selvsagt bare synse om, men etter min
mening har Nordahl Grieg, til tross for sitt kunstsyn, noe tidløst over seg; han tar opp
menneskelige konflikter og urett – elementer som alltid vil eksistere. Denne tidløsheten
illustreres kanskje best av hans egne ord på første side i skuespillet Barrabas (1927):
”Handlingen kan foregå i Kina i dag. I India i morgen. I Palestina for to tusen år siden.”
2. Problemstilling og metode
Fokuset for avhandlingen er Nordahl Griegs roman Ung må verden ennu være (1938) som
omhandler Europas politiske landskap på midten av 1930-tallet. Mikhail Bakhtins
kronotopbegrep, slik det blir presentert i hans essay Forms of Time and of the Chronotope in
the Novel : Notes toward a Historical Poetics (1981), vil hovedsakelig danne det teoretiske
utgangspunktet for lesningen. Ved hjelp av en teori som ikke tidligere er blitt brukt på Griegs
roman, håper jeg å kunne kaste nytt lys over boken. Primærfokuset vil være å kartlegge
hvordan Grieg benytter seg av kronotopene, og da spesifikt kjeltringens, klovnens og narrens
kronotop, i hans satire. Ideologiene og kronotopene blir narratologiske verktøy for Grieg i
hans satiriske avsløring av hvordan vår verden egentlig henger sammen.
Grieg retter seg mot sine lesere, han har både budskap og intensjon i sin diktning. Det
er derfor vanskelig å motsi påstanden om at store deler av Griegs forfatterskap er politisk
orientert – men hva er politisk diktning? Jørgen Sejersted mener at begrepet forutsetter en tro
på at virkeligheten og litteraturen henger sammen. For å være et politisk dikt må diktet vise
vilje til å forlate den passive tilskuerrollen og nærme seg deltagende rolle i samfunnet –
litteraturen må forsøke å ta del i virkeligheten (Vagant, nr. 1-2, 2003: 131). Sejersted snakker
i denne konteksten om lyrikk, men hans karakteristikk kan lett utvides til å gjelde annen
politisk kunst. Politisk litteratur må med andre ord inneha et handlingselement – ikke
nødvendigvis handling i seg selv, men en vilje og et håp om å påvirke samfunnet gjennom
kunsten. Skal man se på politisk litteratur, som Griegs skriving stort sett er, blir det vanskelig
å benekte koblingene mellom litteraturen og virkeligheten.
Men med hvilken metode og fremgangsmåte leser man egentlig politisk diktning? For
å gripe tilbake til Sejersted:
9