View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

og narrens funksjon. John M. Bullitt gir i Jonathan Swift and the Anatomy of Satire følgende
forklaring: ”... satire is a mediator between two perceptions––the unillusioned perception of
man as he actually is, and the ideal perception, or vision, of man as he ought to be” (1961: 1).
Satire er da, ifølge Bullitt, «megleren» mellom to oppfatninger: slik mennesket er, og slik
mennesket bør være. Men for at satiren skal fungere, sier Bullitt videre, må det eksistere en
utbredt oppfatning av hvordan mennesket faktisk bør være – uten dette er ikke allmennheten i
stand til å gjenkjenne satiren, og forfatterens kritiske budskap går ubemerket hen. En slik
allmenn oppfatning kan være gitt av blant annet religiøs doktrine, ideologi eller livssyn.
Satirikeren trenger med andre ord et sett normer og idealer i samfunnet som han/hun kan
spille på for at verket skal ha satirisk effekt på sine lesere (ibid).
Bullitt fokuserer på Jonathan Swift; av mange ansett som en av de beste – muligens
den fremste – essayist og satiriker verden har produsert. Swifts sett med idealer og normer
stammet fra hans kristne tro, men dette stoppet ham ikke fra å rette søkelyset mot
kristendommens lyter. Han gjorde ikke dette av hat for kristendommen – han var selv prest –
men av et brennende ønske om å avsløre alle samfunnets illusjoner og bringe sannheten til
menneskene. Ifølge Bullitt kjennetegnes Swifts satire av ”... a penetrating if at times corrosive
realism, and may therefore be described as a genuine exposure of things as they are and too
often tend to be” (ibid: 2). Gjennom krass realisme avslørte han falskhet og uærlighet, lettet
på samfunnets slør og viste befolkningen gapet som eksisterte mellom det reelle og det ideelle
(ibid: 3). Swift blir ofte misantropisk fremstilt; negativt innstilt til menneskehetens fremtid.
Likevel viser hans tekster at det ikke bare var kritikk og forakt, det var ikke bare avsløring for
avsløringens skyld. Swift hadde en åpenbar didaktisk hensikt hvor han ville påvirke sine
lesere til å adoptere hans synspunkter. En slik ”trang” til å undervise og belære vitner også om
en vilje til å redde menneskene, og man kan derfor spørre seg om ikke Swift, under sin
misantropiske overflate, var humanist. 15 Den didaktiske viljen kan blant annet leses ut fra et
brev til Alexander Pope: ”I never will have peace of mind till all honest men are of my
opinion” (Swift sitert i Bullitt 1961: 4). Satire blir derfor en litteratur som har større hensikt
enn å underholde, større hensikt enn bare å kritisere; den vil avsløre, belære og endre
synspunkter. Slik sammenfaller satiren definisjonene som blir gitt av politisk litteratur i
kapittel 2.
Det finnes ulike måter å avsløre samfunnets og menneskets mangler. Bullitt nevner at
all satire er kritikk, og peker på at satirikeren må evne å involvere leserne på sin side av
15 En humanisme som tror på menneskeheten, og ikke må forveksles med Griegs negative
versjon av begrepet.
83