View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

å skifte kronotop. Det borgerlige sitter for sterkt i ham, og de nye stedene gir ikke Ashley
roen han lyster etter.
I Sovjet skal man ikke ha hemmeligheter, meningsforskjeller eller tvil: alle må ta
stilling og alt må offentliggjøres for å realisere samfunnets fellesmål. Slik streber
kommunistene – i frykt for å undermineres av skjulte fiender med motstridende interesser –
mot et totalt transparent samfunn hvor menneskene i sitt fellesskap minner om det
opprinnelige eksterne mennesket Bakhtin beskriver. I antikken mener Bakhtin at det eksisterte
en “utter exteriority of the individual” hvor mennesket ikke hadde et indre og ytre, men levde
helt og holdent i og for fellesskapet: “To be exterior meant to be for others, for the collective,
for one‟s own people. A man was utterly exteriorized, but within a human element, in the
human medium of his own people (1981: 135). Sovjets kollektive samfunn har dermed
likhetstrekk med antikkens; det er lite rom for privatliv og man eksisterer for fellesskapet. For
å trekke linjene tilbake til Lefebvre: Kommunistenes kollektivitet gir dem en annen “ideology
of space” enn vi finner i Vesten – en annen kronotop.
Den karakteren det kanskje fokuseres mest på Ung må verden ennu være, foruten
Leonard Ashley, er den amerikanske journalisten Donald Morrison. Som påpekt tidligere,
bærer både Ashley og Morrison likhetstrekk med Nordahl Grieg: Ashley gjenspeiler den
borgerlige Grieg og hans omvendelse til kommunismen, mens Morrison gjenspeiler
journalisten og krigskorrespondenten Grieg. Likevel divergerer disse karakterene på et viktig
punkt – både fra hverandre og Grieg – i deres forhold til den private og offentlige sfære. Som
vi allerede har sett, søker Ashley konstant det private før han blir kommunist. Etter han rister
av seg denne ideologien og drar tilbake til England, foretar Ashley en ultimat tilbaketrekning
fra alle verdenshendelser og alt det offentlige. Han går helt inn i sin private sfære – idyllen –
et resultat av hans borgerlige/humanistiske pasifisme.
Donald Morrison går derimot motsatt vei av Ashley. I begynnelsen av romanen er
Donald Sovjet-korrespondent for en amerikansk avis. På nesten alle oppdrag har Donald med
seg konen Ann, og de har derfor et godt ekteskap hvor de klarer å bevare og pleie dets private
integritet. I del to, “Viva la Muerte!”, er Donald krigskorrespondent i Spania, og Ann tvinges
til å vente på ham i Paris. Ekteparet skilles spatialt, og deres en gang private sfære smuldrer
under presset av verdenshendelsene. Når paret en sjelden gang er samlet i Paris, gjør Ann alt i
hennes makt for å holde Donald igjen i deres private topos, men viktigheten av Donalds
arbeid trekker ham alltid ut igjen og det ender med at ekteskapet går i oppløsning. Donald
reiser tilbake til Spania, og forlater ekteskapets private sfære for godt:
81