View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

kommunistene er det en endrende kraft som bringer nytt liv, for Vesten blir det en
konserverende kraft som bevarer alt slik det er. Det er slektskapet med dette regressive og
konservative verdenssynet Leonard Ashley finner igjen innenfor bibliotekets vegger, og i det
kaotiske Moskva er det bare det stabile biblioteket som gir ham en følelse av kontroll. Vi ser
her en tydelig parallell mellom hvordan det statiske biblioteket og mobilitetens Moskva
gjenspeiler henholdsvis Ashleys statiske idyll og hans kone Nana som suser gjennom
landskapet i bilen. Mobilitet og fart er moderne markører som ikke passer inn i Ashleys
idyllkronotop. Ikke-handling passer ikke inn i Griegs verdensbilde.
Som allerede vist, skiller Ashleys ubevegelighet seg markant fra kommunismens
kronotop. Moskva er full av bevegelse: trikken, Moskvafloden, marsjerende masser,
fallskjermhopperne og deres fly danner et bilde av en by og et land i forandring og fremgang.
Sovjets innbyggere jobber mot felles målsetninger, og på bekostning av det tidløse og evige er
deres fremtidsfokus altomfattende. Grunnet denne manglende vilje til tilbakeskuing, blir deres
tidsforståelse progressiv. I stedet for evolusjon basert på fortiden, revolusjoneres det:
Samfunnet konstrueres på nytt og år null er 1917. Deres verdenssyn bygger ikke på
bevaringen av de gamle strukturer, slik biblioteket og Oxford gjør, de jobber helt og holdent
for nyskapelse – ikke reproduksjon eller videreføring. Men selv om man begynner på nytt og
ikke ”anerkjenner” utviklingslinjen fra fortid til nåtid i tradisjonell forstand, er den
progressive kommunistiske tidsforståelsen likevel lineær. Linjen starter derimot i nået og
strekker seg mot fremtiden. Som trikken på dens skinner, bærer alt én vei; mot ett mål: det
bygges, planlegges og jobbes for fremtiden. Dette er en klar parallell til det Bakhtin kaller for
”the time of labor” hvor ”[a]ll labor processes are aimed forward”, og ifølge Bakhtin er det
nettopp kollektivt arbeid mot felles målsetninger – hvilket tross alt beskriver kommunismens
fellesskapsideal – som gir denne progressive tidsforståelsen (1981: 207).
Et annet topos hvor ulike verdenssyn er komprimert på ett sted, er i bokens siste
kapittel om bord på Harboes skip «Vesuvius». I dette lille avgrensede rommet har man samlet
store ideologiske kontraster: den humanistiske kapitalisten Harboe, den radikale kapitalisten
Andersen, sosialisten Bruvik som representerer den norske stat og de fascistiske italienerne.
Kanskje ligger det også et lite nikk til dette ideologisammensuriumet fra Griegs side når han
nettopp velger navnet “Vesuvius”, hvor skipet blir en slags ustabil vulkansk smeltedigel. I
dette kapittelet presenteres konsekvensen av Vest-Europas ikke-intervensjon, hvor de ulike
parter har lagt sin moral og sine ideologiske ulikheter til side til fordel for gjensidig profitt.
Dette er for øvrig det samme som Redfern gir oss eksempler på fra første verdenskrig, og som
Grieg kritiserer i blant annet Vår ære og vår makt (1935). Skipet som et avskåret sted under
77