View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

sympatiske individer med dybde. Lebedeff er et mangefasettert individ, mens de nye
kommunistene – viktige representanter for samfunnet Grieg “forsvarer” – er tilsynelatende
overflatiske og umedgjørlige personer uten evne til selvstendig tenkning. Både Kira, og de
unge Stepan og Tamara, blir fremstilt som naive og ute av stand til skepsis: Hule
buktalerdukker skapt for å si det samme om og om igjen. Også Ashleys inntrykk av Stepan og
Tamara, er at de er relativt enkle sjeler: “… de forekom Ashley like standardisert som
furumøblementet de sov blant” (Grieg 1938: 121). Fascisten de Roxas fremstilles også meget
overflatisk. Her finner vi en tvetydighet: Grieg har ideologisk sans for kommunistene og var
kommunist selv. Men litterært sett er Griegs kommunister nesten like karikerte og
stereotypiske fremstilt som hans fascister, og vitner om en avstand og manglende evne til å
sette seg skikkelig inn i deres situasjon og tankegang. Det er humanistene og kapitalistene vi
får ordentlige innblikk i – det er dem Grieg virkelig kjenner og klarer å formidle på papiret.
Det er derimot viktig å huske på, at både vi som lesere, og Ashley, beskuer og dømmer
disse karakterene ut fra et vestlig paradigme. Grieg gjør også dette til en viss grad, men han
dømmer dem ut fra andre premisser. Han var fascinert av kommunistenes rungende
entusiasme (samme entusiasme som Lebedeff uten hell forsøker å emulere) og så på skepsis
og tilbakeholdenhet som negative karaktertrekk som stod i reaksjonens tjeneste. Den
unnvikende humanismen og kapitalismens konfliktskyhet – Vestens kronotop – gjorde
fascismens fremvekst mulig. Griegs kommunistkarakterer kan tolkes som naive og enkle, men
man kan også se dem gjennom Griegs briller: de viser fremtidstro, handlekraft og entusiasme.
I fremstillingen av motivet «vann», ofte sett på som et endringssymbol, ser vi en klar
vesensforskjell som bidrar til å forsterke ulikhetene mellom vestlig og kommunistisk
tankegang. Når isen i Moskvafloden smelter, fosser den med voldsom kraft og bringer våren
med seg. Denne elven, med sine strie strømmer, er like nådeløs som de marsjerende massene
Lebedeff blir vitne til, og står i sterk kontrast til Ashleys oppfatning av det uforanderlige
Oxford som sees i forbindelse med et stille hav:
Han hadde alltid sett Oxford ligge som på bunnen av et stille gjennemlyst hav,
med sine bygninger skåret i blekede, blågrå hvalben, tidløs og evig. Ned til
dette dyp, gjennem mange århundrers avklarede tanker, nådde ikke dagens
kamper og rop (Grieg 1938: 98).
Det tidløse Oxford, kanskje et av de fremste motivene for vestlig levesett og tankegang som
eksisterer, blir her presentert som nærmest konservert i lake – en gjenlevende ruin av
«l‟ancien régime». Vannet får dermed ulike funksjoner i de forskjellige kronotopene: for
76