View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

også bedre tilgang på kunnskap. I sin iver etter å kunne sosialisere og demokratisere
kunnskapen, ser vi hvordan vitenskapsmannen/humanisten Sarodin, som på oppfordring fra
Lenin skal redde kulturskatter under revolusjonen, setter sin menneskelighet til side og bryr
seg mer om bokskatter enn livene til soldatene som dør rundt ham:
Kampen stod om en av Orloffenes herregårder, hvor Sarodin visste at det var
en aldeles enestående samling av bysantiske håndskrifter. (…) «Manuskriptene
brenner!» ropte Sarodin forferdet. Ingen kunde holde ham tilbake; mens
maskingeværekulene smatret rundt ham, stormet han fremover plenene. De
andre syntes de måtte følge ham. Sarodin sprang inn i det brennende hus, løp
op i annen etasje, hvor biblioteket efter hans oplysninger var og kastet
manuskriptene ut av vinduet, ned mellom de døde og sårede (Grieg 1938: 15).
Det ligger en tragisk ironi i at manuskriptene som Sarodin inhumant prioriterte fremfor sine
medkjempendes menneskeliv og kastet ned blant deres lik, blir stående ubrukt. Bibliotekaren
Sarodin, som ble tvunget til å skaffe lærebøker til arbeiderne, må trøste seg med
Kommunistpartiets forsikringer om at ”[v]åre barn skal få lese Deres håndskrifter” (Grieg
1938: 16). I Kommunistpartiets forsikringer ser vi også spor av Griegs kunstsyn, slik han
beskriver dette i et intervju med Dagbladet fra 28.09.1935, gjengitt i Nags og Pettersens Reise
gjennom vår egen tid : Nordahl Grieg om kultur og politikk 1933-1940: “En gang, i det
klasseløse samfund, skal der bli en ny litteratur, en litteratur som skal øke verdien av hver dag
vi lever. Men det er ikke tiden til det nu” (1982: 63). Fortiden blir ikke forkastet, men den
gjemmes unna, ettersom både Grieg og Kommunistpartiet i hans roman erkjenner at hver tid
har sine behov – det vil bli tid til annet enn praksis i fremtiden.
Tidsopplevelsen i biblioteket er tilsynelatende ulik alt etter hvem som befinner seg der
– eller hvilken ideologi karakterene sogner til. For de unge sovjeterne, lar biblioteket dem
fokusere på fremtiden; de studerer realfag for å bli bedre borgere for Sovjet og bidra til å
trekke sitt samfunn fremover. For Ashley derimot, gir biblioteket ikke bare en distanse fra
samtidens konflikter, men også en organisert distanse fra fortiden. Biblioteket skjermer ham
ikke bare fra deltakelse, men også fra å akseptere sin plass i historien:
I disse stille rummene var menneskelivet endelig kommet under kontroll.
Salene innover og kjellerhvelvene under jorden var fylt av bøker og
manuskripter, tettskrevne av århundrenes hendelser (...). [M]ed rolig hånd
kunde en trekke ut kartotekskapets lange gule skuff, finne frem et blankt kort
og vente til de døde med sine tanker og gjerninger var bragt frem fra
magasinet. (...) Hvor godt at det fantes slike rolige tilholdssteder, hvor
73