View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

åde spatialt og temporalt. En kronotop uten stedlige og temporale referanser blir tross alt det
man på engelsk kaller ”a contradiction in terms”. Bånd til forfatteren knytter teksten opp til et
utenomtekstlig element. Kjeltringen, klovnen og narren eksisterer ikke i en autonom lomme
uten stedlige og temporale referanser, koblingen til forfatteren situerer kronotopen langs en
tidslinje som eksisterer utenfor tekstens univers – den historiske. Slik blant annet Rabelais
gjør, brukes disse karakterene av forfatteren til å ta for seg elementer som transcenderer
tekstens interne univers, ”to fix the author‟s position vis-à-vis his readers, his public (for
whom he is the vehicle for an ”exposé” of life––as a judge, (...) a politician...” (ibid: 160).
Nesby nevner at denne kronotopen kan være forfatterens talerør, samt være en
kommentar om samfunnet. Å overse denne kommentarfunksjonen, med sine stedlige og
temporale tilknytninger, og bare benytte kronotopen som argument for å konstruere nye
kronotoper, blir etter min mening en forenkling. Kjeltringens, klovnens og narrens kronotop
er kanskje Bakhtins fremste eksempel på et konkret bevisst narratologisk grep som kobler
forfatteren til sitt verk på en inntil da ugjort måte. Essensen ved denne kronotopen er ikke at
den tar utgangspunkt i karaktertyper, men hvilken rolle disse typene spiller narratologisk:
blottstillere av det private og gjerne hykleriske ved samfunnet. Bakhtin har oppkalt sin
kronotop etter disse typene fordi at de har en temporal og spatial innvirkning på romanen. Når
Nesby oppkaller en kronotop etter Pans Edvarda, slik Bakhtin gjør med kjeltringen, klovnen
og narren, gjør hun det med en karakter uten slike klare definerte funksjoner. I lys av dette
kan navngivingen av Nesbys nye kronotoper, basert på konkrete karakterer uten like stor
utslagsgivende temporal og spatial effekt, sies å avvike fra Bakhtins opprinnelige konsept.
Derav Kittangs kritikk.
Hva er så koblingene mellom Nordahl Grieg, Ung må verden ennu være (1938) og
kjeltringens klovnens og narrens kronotop? For det første er det rimelig klart at boken kan
kalles for en nøkkelroman, i det minste i vid forstand – alle koblingene til virkelige
personligheter, hvor enn forvrengte de måtte være, underbygger dette. Disse parallellene
gjelder ikke bare andre personer, men også forfatteren selv. I kapittelet ”VI. The Functions of
the Rogue, Clown and Fool in the Novel” nevner Bakhtin om disse karakterene at ”... they
influenced the positioning of the author himself within the novel (and of his image, if he
himself is somehow embedded in the novel), as well as the author‟s point of view” (1981:
160). Hvis forfatteren har en agenda eller et konkret syn han/hun ønsker å fremme og/eller
blottstille, trenger forfatteren en ”... essential formal and generic mask that could serve to
define the position from which he views life, as well as the position from which he makes that
life public (ibid: 161). I den grad forfatteren er til stede i et verk, hvilket vi allerede har
61