View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

Når det gjelder bruk av det Kittang og Nesby omtaler som antropomorfe kronotoper,
stemmer det at Bakhtin bare opererer med én slik type: kjeltringens, klovnens og narrens
kronotop (se 4.2.4.) – kronotopen det fokuseres mest på i denne avhandlingen. Nesby og
Kittang er som nevnt delte i synet på hvordan Bakhtins eksempel skal forstås. Førstnevnte
forstår kjeltringens, klovnens og narrens kronotop på følgende måte:
Mens drøftingen av de tidligere kronotopene har vært knyttet til bestemte tids-
og stedsangivelser, er kjeltringen, narren og klovnens kronotop mer vag.
Bakhtin unngår å komme med konkrete tids- og stedsformuleringer, men
skisserer i stedet et plot der det sentrale er å skildre samfunnet nedenfra, og
fremstille private anliggender uten å måtte la enkeltindivider stå frem og
avsløre seg selv. Kjeltringen, narren og klovnen røper det private, uten selv å
være personlig. De kan både være forfatterens talerør, i tillegg til å skildre
samfunnet uten selv å være en del av det. Samtidig som de uttrykker noe
allment og privat, evner de å fremstille noe(n) gjennom latter og humor (Nesby
2008: 26-27).
Som det kommer frem i sitatet mener Nesby at Bakhtin er vag i sin begrepsavklaring: I stedet
for å peke på tids- og stedsangivelser nøyer Bakhtin seg med å beskrive kronotopens funksjon
i plottet, ikke dens stedlige og temporale egenskaper. På den andre siden mener Kittang at
Bakhtin ikke er like vag som Nesby vil ha det til, men at kjeltringens, klovnens og narrens
kronotop er sentral i å illustrere overgangen fra et statisk til et dynamisk verdensbilde (2009:
309). Implisitt ligger det her en antydning om at denne kronotopen illustrerer nærmest et
paradigmeskifte i litteraturen. En slik kronotop blir dermed en av de mest sentrale i
romanhistoriens utvikling, og bør derfor ikke tolkes for fritt eller marginaliseres. Viktigheten
denne kronotopen spilte, kan også leses ut fra Bakhtins ord om den: ”... at last specific forms
had been found to reflect private life and make it public” (1981: 161). Ikke siden antikkens
agora, hvor alt foregikk offentlig, hadde menneskets private sfære blitt offentliggjort – denne
kronotopen gjorde det igjen mulig.
Om man legger fra seg Nesbys og Kittangs uenigheter for en stund, og vender oss til
primærkilden, Bakhtin selv, bedyrer han at denne kronotopen/disse karakterene er
”enormously significant for the later developement of the European novel” (1981: 158).
Narratologisk har denne kronotopen, som nevnt i 4.2.4., hatt stor betydning for
fortellerteknikk. Men når man tar for seg Nesbys utsagn om at Bakhtin ”... unngår å komme
med konkrete tids- og stedsformuleringer ...” (2008: 26-27), blir denne påstanden fort
problematisk. Bakhtin knytter stedlig ”the rogue, the clown and the fool” opp til det man i
antikken kalte for agora eller forum (torget): ”These figures carry with them into literature
59