View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

kronotop, som Atle Kittang kaller den (2009: 309). Denne vesensforskjellen i navngiving er
verdt å merke seg, da den er langt fra tilfeldig fra Bakhtins side. Kronotopen har inspirert til
mange nytolkninger og adapsjoner av begrepet. Dette skyldes i stor grad Bakhtins ord:
We do not pretend to completeness or precision in our theoretical formulations
and definitions. Here and abroad, serious work on the study of space and time
in art and literature has only just begun. Such work will in its further
development eventually supplement, and perhaps substantially correct, the
characteristics of novelistic chronotopes offered by us here (1981: 85).
Her åpner Bakhtin for en friere tolkning av kronotopbegrepet, og samtidig tar han forbehold
om han ikke har alle svarene. Men er fri adapsjon og tolkning av kronotopen, med hjemmel i
Bakhtins åpne definisjon, et problem? Mange forskere har nok tatt Bakhtins uvilje til finitt å
definere kronotopen som et grønt lys til å bygge videre på begrepet – men hvor lenge kan man
egentlig bygge før man sitter igjen med noe så forvrengt at det må defineres som noe annet
enn sin opprinnelse? Er det mulig å bevege seg så langt vekk fra originalbegrepet at man i
realiteten ikke lenger bedriver kronotopanalyse, eller trenger kronotopen for å komme frem til
sine svar? Med utgangspunkt i Linda Nesbys doktoravhandling, En analyse av Knut Hamsuns
romaner Pan, Markens Grøde og Landstrykere med utgangspunkt i kronotopbegrepet (2008),
akter jeg å utforske noen av problemstillingene som oppstod som en følge av hennes
videreutvikling av kronotopbegrepet.
Nesby benytter seg hovedsakelig av kronotopteorien for å undersøke karakterer.
Primærfokuset for hennes avhandling er karakterene i Hamsuns Pan (1894), Markens grøde
(1917) og Landstrykere (1927) og deres forhold til hverandre innenfor de respektive
romanenes univers. Hun søker å forklare deres relasjoner til hverandre samt deres relasjoner
til omverdenen ut fra et kronotopisk begrepsapparat og på denne måten kaste nytt lys over tre
allerede velutforskede romaner. Uten å bedømme kvaliteten av hennes funn og det friske
pustet hennes nylesninger var for Hamsun-forskningen, så har Kittang særlig kritisert henne
på to punkter. Den første innvendingen går på Nesbys manglende behandling av tidsbegrepet
kontra sted. Bakhtin nevner sågar eksplisitt at «tid» er kronotopens viktigste komponent: ”...
in literature the primary category in the chronotope is time” (1981: 85). Ved å nedprioritere
tidsaspektet mener Kittang at Nesby drar kronotopbegrepet bort fra selve hovedpoenget ved
det: sammensmeltningen av det temporale og spatiale og hva dette sier om den narrative
håndteringen av tid. Han savner også en generell utførlig presisering av hva «tid» er og hva
dens kobling med «verdier» innebærer:
57