View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

de reflekterer. Kjeltringens, klovnens og narrens kronotop er derfor temporalt foranderlig, alt
etter hva eller hvem de står i relasjon til. Kronotopens rolle er helt og holdent narratologisk,
og kan derfor opptre slik forfatteren ønsker. Masken som klovnen og narren muliggjør
forfatteren å ta på seg lar ham posisjonere seg selv i romanen og avsløre de private elementer
han ønsker for offentligheten. Bakhtin hevder at dette hadde stor viktighet for hvordan
romanen utviklet seg videre ettersom mennesket for første gang siden antikken kunne
“avsløres” og bli offentlig igjen: ”At last a form was found to portray the mode of existence
of a man who is in life, but not of it, life‟s perpetual spy and reflector; at last specific forms
had been found to reflect private life and make it public” (1981: 161).
Denne kronotopen drøftes i mye større dybde etter hvert som det blir relevant for
lesningen av Griegs roman. I et håp om å slippe å gjenta meg selv i det kjedsommelige, har
jeg valgt å forholde meg kort til kjeltringens, klovnens og narrens kronotop på nåværende
punkt i avhandlingen.
4.2.5. Rabelais’ kronotop
Bakhtin vier omfattende plass til beskrivelsen av François Rabelais‟ særegne forfatterskap,
det han kaller for ”the Rabelaisian world” (1981: 168). Årsaken til dette store fokuset ligger
nok i at Bakhtins hovedinteresser var Dostojevskijs og Rabelais‟ forfatterskap – det er om
disse han har skrevet mest. I Rabelais‟ verden må alt som er verdsatt og godt vokse og
formere seg, mens det ”onde” eller dårlige minker og forvitrer. I dette ligger det en polemisk
agenda fra Rabelais‟ side hvor han ønsker å ødelegge bildet av den gamle verden og rense den
for alle etablerte symbolske og hierarkiske ideer som har blitt forsterket av tradisjon, religion
og ideologi. Ifølge Bakhtin vil Rabelais foreta en ”... purging and restoring [of] the authentic
world and the authentic man...” (ibid: 169). Bare ved å gjenskape en ”spatially and temporally
adequate world” kan Rabelais lage en ny kronotop for det nye helhetlige og harmoniske
mennesket.
I sin gjenskapning låner han trekk fra folkekulturen og den antikke verden som etter
hans syn ikke var like påvirket av kunstige samfunnskonvensjoner, men lå nærmere den
naturlige tilstand. Spor etter antikken finner vi i Rabelais‟ offentliggjøring av mennesket. I
folkloren var helten storslått i både handlinger og fysikk, noe man også finner spor av hos
Rabelais. Linda Nesby oppsummerer dette godt når hun sier at: ”Rabelais skaper et nytt
individ som agerer på overflaten og som er heroisk i all sin overdrivelse og blottstillelse”
(2008: 27). Alt fra spising, drikking eller seksuelle handlinger blir hyperbolisert, og som i
52