View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

kunst og handelsvirksomhet forgikk her, og hele befolkningen deltok. Bakhtin hevder at i en
slik holistisk kronotop kunne ikke mennesket være privat: ”Here the individual is open on all
sides, he is all surface (...). Everything here, down to the last detail, is entirely public (ibid:
132). Eksempelet han benytter seg av for å illustrere dette eksterne mennesket er Homers
helter, som uten sensur uttrykker sine følelser ved blant annet å gråte høylytt offentlig. Han
skiller mellom to selvbiografiske hovedtyper. Den første kaller han ”platonic” eller platonske,
som kjennetegnes av det han kaller for ”the chronotope of ‟the life course of one seeking true
knowledge‟” (ibid). Her blir protagonistens indre utvikling eller metamorfose skildret
gjennom et utvalg av hans/hennes viktigste etapper gjennom livet i søken etter sann kunnskap.
Som i sjangeren Apuleius og Petronius forekommer det en slags “crisis and rebirth” hvor
protagonisten etter en viktig episode har forandret seg og nådd et høyere nivå. Dette blir en
offentlig gjengivelse av en persons indre reise. Den andre formen kaller Bakhtin den
“retoriske”. Denne blir kjennetegnet av en gjengivelse av en persons ytre livsløp, og
manifesterer seg som regel i forsvarstaler og minnetaler i offentlige begravelser. Det viktigste
ved denne sjangeren er ikke hvordan et individs biografiske tid blir fremstilt, men hvordan
deres liv fullstendig blottlegges for offentligheten og skillet mellom det private og offentlige
er ikke-eksisterende (ibid: 131). Dette offentlige mennesket tilhørte det Bakhtin kalte for ”the
chronotope of the public sphere”, som nettopp var kjennetegnet av åpenhet og helhet. I
påfølgende epoker ble mennesket i økende grad fragmentert og privat: ”The human image
became multi-layered, multi-faceted. A core and a shell, an inner and an outer, separated
within it” (ibid: 136). Man fikk et mer komplekst individ, og i trå med dette; nye former for
litteratur som reflekterte det nye mennesket.
4.2.2. Historisk inversjon og folklorens kronotop
Før Bakhtin forlater de antikke sjangrene har han et kort kapittel hvor han spesifiserer hva
som kjennetegner den antikke tidsforståelsen. Denne tiden var preget av det han kaller for
”historical inversion”. Som i høyreromantikken, innebærer dette en tilbakeskuende
gullalderfølelse hvor man snur tiden på hodet og retter seg bakover. Her blir en mytologisk
fortid idealisert i forhold til nåtiden. Fokuset er derfor på før og nå, og bortsett fra en
eventuell følelse av at jorden en gang skal gå under, blir fremtiden i det store og det hele
utelatt og ignorert. Man foretrekker en storslått fortid fremfor en ikke-eksisterende fremtid, og
om plottet utspiller seg i nåtiden er det langs en vertikal akse – man beveger seg ikke
horisontalt fremover i tid (Bakhtin 1981: 147f). Mot middelalderen blir dette etter hvert
49