View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

Bakhtin er kontekstualiserende; han benytter seg aktivt av historiske metaperspektiv og viser
hvor viktige teksteksterne elementer som kultur og samfunnsforhold er for litteraturen. Öberg
mener at det nettopp er kronotopene som bidrar til å etablere Bakhtin som en kontrast til
formalismens autonomi:
De litterära kronotoper som Bachtin frilägger i sin hisnande och
okonventionella genomgång av litteraturhistorien är emellertid inte bara
“diktade”, och inte heller några “transcendentala” kategorier, utan ingår i
respektive kulturers systematiska enhet och utgör renodlingar av verkliga
kronotoper, historisk bestämda redskap med vars hjälp människan tillägnar sig
tiden och rummet också utanför konsten. Kronotopen är “gränsernas gräns”,
basen för igenkännande, inkännande och erkännande … (Öberg 1997: 283).
I tråd med hans marxistiske ståsted, beskriver Bakhtin sosiale forhold og
samfunnsendringer. Kronotopene viser hvordan verdensoppfatninger endrer seg og bidrar til å
synliggjøre dette. I forbindelse med at kronotoper kan være bindeledd mellom fiksjon og
virkelighet, samt at Bakhtins kulturelle utgangspunkt er marxistisk, er det interessant at senere
forskning relativt ofte har benyttet seg mer “formalistisk” av Bakhtin. Dette viser seg implisitt
i blant Linda Nesbys tekstnære behandlinger av Pan, Markens Grøde og Landstrykere, hvor
det verken trekkes linjer til forfatteren eller romanenes kontekst i nevneverdig grad. Når hun
på disputasen opponerer mot Nesby, antyder Britt Andersen at hun savner et bredere
perspektiv i Nesbys avhandling:
En ting om utvalget; du trekker ikke inn andre Hamsun-romaner og du skjeler
heller ikke til hans essays. (…) Hvorfor ser du ikke på dette? Har ikke dine
funn en overføringsverdi, for å forstå andre deler av forfatterskapet? (…) Er
kvinnefrigjøring et typisk Hamsun-tema? (…) Du kaller Edvarda en “forsiktig
inkarnasjon av den nye kvinnen”. SPØRSMÅL: Men fantes hun på denne tida,
altså på 1850-tallet? (2009: 293ff).
Gjentatte ganger ser vi at Andersen vil at Nesby skal trekke linjene forbi romanenes rammer;
til forfatteren og tidsperioden hvor romanene foregår. Uten at Andersen tydeliggjør at
Bakhtins kronotopbegrep legger til rette for kontekstualisering og diskusjon av forfatterens
tekstlige nærvær, kan det likevel virke som om det nettopp er en mindre formalistisk Bakhtin-
tilnærming hun etterlyser hos Nesby. Bakhtin nedprioriterer ikke forfatterens viktighet og
nøler ikke med å trekke linjene utover tekstens interne univers – det må heller ikke en lesning
som benytter seg av Bakhtin gjøre. Et fokus på Griegs stemme og hans forhold til romanen er
ikke bare nødvendig for å foreta en tilfredsstillende lesning av en så polemiserende bok som
45