View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

omanen er nesten uløselig knyttet til Europas politiske landskap slik det så ut under bokens
utgivelse. Dette gir romanen en sterk historisk tilknytning og gjør det nærmest umulig å
ignorere dens samtidige kontekst.
I min lesning har jeg som sagt valgt å benytte meg av Bakhtin, et navn som kanskje
først og fremst har blitt tatt til inntekt for mer tekstimmanente eller formalistiske lesninger
uten stort forfatterfokus. Delvis skyldes nok dette Bakhtins arbeid med det han kaller for den
polyfone roman hos Dostojevskij. Her blir forfatteren nærmest degradert fra sin allmektige
monologiske pidestall til bare å være en av mange stemmer i romanen, og karakterene
separeres fra forfatteren og blir autonome. Et Bakhtin-sitat om protagonisten i Forbrytelse og
straff illustrerer dette: ”The author retains for himself no essential ‟surplus‟ of meaning and
enters on an equal footing with Raskolnikov into the great dialogue of the novel as a whole.
This is the new position of the author with regard to the hero in Dostoevsky's polyphonic
novel” (1984: 75). Men selv om forfatteren får en ny degradert posisjon som én av mange
stemmer, gjør ikke dette nødvendigvis forfatteren mindre viktig. Bakhtin omdefinerte
simpelthen forfatterens rolle i slike verk – han avskrev den ikke. En som tar tak i dette er Seán
Burke, som påpeker at: ”The renunciation of the author-God does not do away with the idea
of authorship ...” (2008: 46f) – en forfatter kan fremdeles ha stor betydning til tross for en
endret posisjon. Ung må verden ennu være er ingen rent polyfon roman; den har ikke kvittet
seg med “the author-God”. Karakterene er ikke nødvendigvis enige i Griegs meninger og
budskap – og de får anledning til å uttrykke dette – men Grieg har likevel en privilegert
posisjon. Man kan dermed si at romanen er “semipolyfon”: Den befinner seg et sted mellom
likeverdige polyfone stemmer og totalitær forfatterdominans. At forfatteren ikke må ha en
enten-eller posisjon, men kan ha et tildelt rom eller en rolle i verket uansett, er et aspekt
Burke påpeker ved Bakhtins polifonikonsept:
Bakhtin‟s position, as he says, „is not at all tantamount to asserting a kind of
passivity on the part of the author‟. To the contrary, within this Menippean
literature, the „author is profoundly active but his action takes on a specific
dialogic character‟. The author does not need to be the God of epic
monologism to be an author. Dostoevsky, he says, „creates not voiceless slaves
(as does Zeus), but rather free people who are capable of standing beside their
creator, of disagreeing with him, and even of rebelling against him‟ (2008: 46).
Som det står ovenfor, trenger ikke forfatteren å være en monologisk gud hevet over alt for å
stadfeste sin forfatterrolle – og det er heller ikke Grieg. Forfatterens rolle går som en rød tråd
gjennom hele Bakhtins tekstkorpus, for eksempel i hans tekster om Dostojevskij og
42