View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

syn på evig kunst, man ser også at Griegs og Fauskes syn på kunstens rolle i samtiden er mer
eller mindre identisk:
Et sant dikterverk er et presist produkt av sin egen tid, uten tåke og svindel, og
det får da den ære å bli fortært til siste rest av levende vesener som optar det i
blodet og vevene, bruker det til å vokse fullkommen fra det. Glad og fullbyrdet
ligger dette verk tilbake som et forlatt krabbeskall (Grieg 1938: 206).
Her ser man tydelige paralleller til Griegs oppfordring om å gå inn i sin tid og ikke flykte til
romantikken, slik han mente Undset og Hamsun gjorde. Kunsten skulle handle om sin samtid
og fortæres i sin samtid – den skulle ha en hensikt og nytteverdi. Griegs estetikk handler
dermed ikke om å forkaste alt det foregående og stupe med hodet først inn i sin tid, men heller
om å “la Ibsen være Ibsen”, som Fauske sier. Man må dikte for sin tid, og opptakten til andre
verdenskrig var ingen tid for å dikte om middelalderkjærlighet eller natursvermeri.
Hos en av Griegs samtidige, den marxistiske litteraturteoretikeren Georg Lukács,
finner vi også et liknende litteratursyn. Helge Rønning sier at Georg Lukács “… avviser alle
teorier om at kunst og litteratur gir uttrykk for allmennmenneskelige trekk som er de samme
til alle tider og i alle samfunn. (…) En av kunstens fremste oppgaver, mener Lukács, er å
vekke den historiske selvbevissthet og holde den levende” (1975: 12). Kunsten skal med
andre ord historiseres og settes i sammenheng med tiden den er tilvirket i. Eller som Grieg
ville sagt: gå inn i sin tid. For å vekke denne historiske selvbevisstheten og holde den levende,
må kunsten være en utkrystallisering av hva som kjennetegner dens egen samtid. Bare ved å
vise publikum det særegne ved deres tid/samfunn, vil kunsten kunne gi dem en selvbevissthet
i forhold til «det Andre». På denne måten har kunsten både en funksjon og en plass:
engasjement i samtiden. Dette gir ekko av Fauskes krabbeskall: en kunst som er laget for og
fortært av sin samtid. Men krabbeskallet betyr ikke nødvendigvis at kunsten skal glemmes;
man skal heller erkjenne at ulike tider har ulike kunstneriske uttrykk. På denne måten blir
krabbeskallet liggende igjen som en historisk avleiring eller en ruin fra tiden verket ble
tilvirket i – ved å reflektere en annen tid gir det en historisk selvbevissthet for ettertidens
lesere, og slik går de inn i sin tid.
I Estetisk teori tar Theodor Adorno også opp konflikten mellom evig kontra tidsbundet
kunst, og mener at “[d]et er ikke bare reaksjonær revansjelyst som skaper skrekk for at
begjæret etter det nye skal fortrenge det som varer. Den bestrebelsen som gikk ut på å skape
varige mesterverk, har fått et skudd for baugen (1998: 57). Som vi kan se ovenfor, kaller
Fauske evig kunst for borgerskapets rørelse av at ingenting går videre – Adorno gjør her det
35