View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

Vi stifter også kjennskap med Donald og Ann Morrison i ”Fremmede i Moskva”.
Donald er her ansatt i en liberal borgerlig avis og er stasjonert som utenrikskorrespondent i
Moskva. Han har kommunistiske og sosialistiske sympatier og trives i Russland hvor han får
se at kollektiviseringen for det meste fungerer. Denne trivselen forsvinner til en viss grad da
Donald finner ut at redaksjonen i avisen han jobber for, som politisk ligger lenger til høyre
enn han selv gjør, endrer hans artikler slik at de i større grad fremmer avisens politiske
agenda. I ”Fremmede i Moskva” er det for det meste Donalds og Anns privatliv vi blir kjent
med. Det kommer frem at de har et relativt godt fungerende forhold under Moskvaoppholdet,
men deres virkelige historie kommer ikke skikkelig i gang før i ”Viva la muerte!”. Bokens
andre del begynner et år eller to etter slutten av den første, og Donald jobber nå som
krigskorrespondent i det borgerkrigsherjede Spania. Ann kjeder seg alene i Paris og på
Donalds hjemreiser forsøker hun å få ham til å bli. Donald har derimot dårlig samvittighet
overfor de kjempende som ikke kan forlate krigen av fri vilje, og ender alltid opp med å
returnere til Spania. Det utvikler seg etter hvert et ultimatum hvor Donald må velge mellom
Ann eller krigen: Han velger krigen. I Griegs øyne gjør Donald her det riktige valget; han
erkjenner at det finnes viktigere saker enn hans ekteskap og drar til Spania for godt. Der
Ashley velger å trekke seg tilbake gjør Donald det motsatte, han engasjerer seg og går inn i
sin tid.
I tillegg til historiene om Leonard Ashley og Donald Morrison, følger vi flere andre
karakterer. Flere av de mindre underplottene vi følger dreier seg om nordmenn – blant andre
Thomas og Nana Harboe, Arild Andersen, Aksel Fauske og Knut Olsen – og slik Nordahl
Grieg etter hvert fikk for vane å gjøre, står disse gjerne som representanter for ulike tankesett
og som kontraster til hverandre.
Skipsreder Thomas Harboe har en viktig rolle i romanen. Hans datter Nana gifter seg
etter hvert med Ashley, og fast bestemt på ikke å bringe et nytt liv inn i Ashleys
virkelighetsfjerne verden ender hun opp med å ta livet av seg selv, sitt ufødte barn og deres
lille sønn Dick. Harboe er sentral for Griegs budskap, og hans verdi ligger i det han
representerer. Om ham sier Grieg: ”En av mine yndlinger er, (som vanlig) en norsk
skibsreder, men de har jo også sine lyse sider, later det til!” (1981: 92). Som Ditlef Mathisen i
Vår ære og vår makt (1935) har Grieg altså igjen valgt å benytte seg av en skipsreder for å
kritisere kapitalismen. De fleste norske skipsredere tjente sine penger gjennom å leie ut sin
overforsikrede tonnasje til begge sider under første verdenskrig, og denne nøytrale
krigsprofitteringen er et trekk Grieg fant vanskelig å svelge. Skipsreder Harboe blir ikke
omtalt som et ondt menneske, han ”har sine lyse sider” som Grieg sier, men han er skyldig i
22