View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

versus det onde” og veivalget ”vold og frihet” kontra ”tålmodighet og undertrykkelse”.
Ungdommen i skuespillet velger å følge Barrabas grunnet hans livskraft og frihetsvilje, mens
Jesus står på de gamle, tvilende og tålmodiges side. Om sin intensjon med dramaet, uttaler
Nordahl Grieg: ”I Barrabas har jeg forsøkt å vise hvordan vi alle i det gitte øieblikk
foretrekker den rå og brutale kraft for godheten. Her i verden er det komisk å være god!”
(Grieg sitert i Nordahl Grieg av Kjølv Egeland, 1953: 64). Grieg står her på Jesu side.
Holdningen overfor de handlingsvillige revolusjonære kan derimot leses som: ”tilgi dem, de
vet ikke hva de gjør”. Han vil skildre situasjonen der mennesket vil velge den brutale kraften,
men han gjør det med en apologetisk tone. Ti år etterpå, står derimot Grieg tilsynelatende på
motsatt side av det han gjorde i Barrabas. I Ung må verden ennu være, samt offentlige
uttalelser og avisinnlegg, har Grieg valgt å advokere handling for frihetens skyld og forsvarer
bruk av vold i progresjonens navn – et muligens uunngåelig middel for å skape en bedre
verden. Dette er en holdning vi fremdeles ser i 1942, da Grieg forfattet “De beste”: Han har
forlatt sitt standpunkt om at vold avler vold. Både Jesus, Leonard Ashley og Lebedeff går
under som følge av sin avventende og ikke-handlende posisjon. Der Jesus blir et uskyldig
offer for urett i en brutal verden, blir derimot Ashley og Lebedeff selv skyld i sin undergang –
straffet for å tvile i en verden som ikke har plass til humanistens handlingslammede
objektivitet og ikke-intervensjon. Både før og etter Sovjet-oppholdet har Grieg et klart
samfunnsengasjement, men etter 1934 er han ikke lenger apologetisk overfor de som velger
den handlende kraft og setter hardt mot hardt – han har blitt en av dem.
Mangt har vært skrevet om dikteren og dramatikeren Grieg, men bortsett fra de
paralleller som kan trekkes mellom hans øvrige forfatterskap og Ung må verden ennu være, er
det den sistnevnte roman jeg heretter vil fokusere på. Selv om mitt fokus vil være på romanen,
er ikke dette ensbetydende med at avhandlingen vil bli helt og holdent tekstintern. Jeg har,
som sagt i kapittel 2., ikke tenkt å konstruere et strengt skille mellom forfatteren og personen;
en problemstilling som ofte går igjen i litteraturanalyser. Et kjent eksempel på dette er
Hamsun-debatten, hvor forfatterens kunst har overtrumfet personens ideologi og mange har
valgt å se bort fra Hamsuns kontroversielle politiske synspunkter for å ”bevare” hans
diktning. Dette valget har muligens bunnet ut i en viss frykt for at aksept av Hamsuns tekster
impliserer aksept av hans nazistiske sympatier – en ulogisk slutning. I 1929 gir Grieg en stor
hyllest til Hamsun og hans diktning i festskriftet til hans 70-års dag: ”Vi skriver annerledes
siden Hamsun, ...” (Sitert i Helge Vold 1983: 78). Utover på 1930-tallet endres Griegs syn på
Hamsun og han blir tilhørende Hamsuns politiske motpol. Han var med andre ord meget
uenig i hva Hamsun stod for – slik de fleste var og er. I Veien Frem, mange år etter Griegs
16