View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

må verden ennu være (1938), var på hele 14 år. Perioden mellom disse romanene var derimot
langt fra uvirksom. I tillegg til tidsskriftutgivelser, er den er stappfull av diktsamlinger,
skuespill, reportasjer og reisebrev. Hans første roman fikk mye omtale og skapte kontrovers i
sjøfartskretsene. Sjøfolkene følte at Grieg hadde utlevert dem og forrådet deres tillitt med sine
realistiske skildringer fra livet ombord «S/S Mignon». Griegs intensjon var en ganske annen:
Han ville hjelpe sjøfolkene ved å skape oppmerksomhet rundt deres uverdige levekår. Boken
er ansett som et betydelig bidrag til norsk mellomkrigslitteratur, og ble blant annet oversatt og
utgitt på engelsk i 1927 som The Ship Sails On.
Denne oversettelsen er et av Griegs få kjente verk i den engelskspråklige verden, og
hovedårsaken til dens fortsatte anerkjennelse er at Malcolm Lowry lot seg inspirere av boken
da han skrev sin maritime roman, Ultramarine (1933). Internasjonalt er det derfor primært
som inspirasjonskilde for Lowry, samt korrespondent/journalist, at Grieg blir husket. Lowrys
Ultramarine (1933) er ikke hans mest kjente verk, men vi finner også referanser til Grieg i
hans andre og mest anerkjente roman, Under the Volcano (1947). I denne nærmest
kanoniserte boken skal karakteren Hugh Firmin, en omflakkende journalist som er full av
skyldfølelse for at han ikke deltok aktivt i den spanske borgerkrigen, være basert på Nordahl
Grieg.
Fra oppgjør med noe snevert som hverdagslivet på et skip og sjømenns levekår i
Skibet gaar videre (1924), tok Grieg fatt på noe langt større i Ung må verden ennu være:
Europas internasjonale politiske landskap på midten av 1930-tallet. Grieg skrev boken med
det formål å kritisere og provosere, en intensjon vi blant annet ser i et brev til hans tante
Aagot Vollan: ”... det blir en dyr bok, ganske ond og rå, hvis helsen holder. (...) Ute i august
engang senner jeg de tre værste kapitlene (de handler om norske forhold, og vil skaffe mig
inderligere hat end noe jeg har skrevet, hvis lykken er go) ... ” (Grieg 1957: 108-109). Han
håper å oppildne til hat, og med dette mener han å provosere folk til å ta stilling det som
foregikk i Europa. Grieg ville vekke Vest-Europas passive masser til å handle mot uretten
som foregikk før det var for sent. I et senere brev til hans tante Aagot Vollan, som for øvrig
var den som ren- og maskinskrev det meste av Griegs skjønnlitteratur, aner vi likevel en viss
pessimisme og følelse av allerede å ha tapt kappløpet mot krigen før bokens utgivelse: ”Nu
taler Hitler og det lukter blod. Aldri har vel en mann skrevet en overflødigere bok end jeg!
(...) For et slit og mot historiens overmakt” (Grieg 1957: 119-120). Griegs følelse av at hans
journalist- og forfattergjerning ikke var nok – at pennen i virkeligheten ikke var mektigere
enn sverdet – skinner her gjennom. Med bakgrunn i denne “skyldfølelsen”, samt hans
fascinasjon for “de unge døde” som ofret livet for rettferdigheten, har det også vært spekulert
13