View/Open - Bora - Universitetet i Bergen

detaljfokuserte jakten på en tidløs sannhet i verkets estetikk. Om en forfatter ønsker å ha en
deltakende rolle i samfunnet med sin litteratur, krever dette også noe av leserne: en villighet
til å se forfatterens visjon; en utviding av perspektivet hvor man også historiserer et verk og
ser på dets eventuelle samfunnsfunksjon.
For å favne om så mye som mulig av Ung må verden ennu væres bredde og intensjon,
faller derfor et fokus på romanens samtidskontekst og politiske budskap meg naturlig i
lesningen. En nedprioritering av personen/journalisten og sakprosaforfatteren Grieg til fordel
for den skjønnlitterære Grieg blir vanskelig, og man kan spørre seg om det i det hele tatt er
mulig å foreta dette skillet når man kommer til Nordahl Grieg. Det er riktignok en
skjønnlitterær tekst jeg tar for meg, men jeg vil også inkludere Ung må verden ennu væres
koblinger utenfor romanuniverset – til både Grieg som person, hans sakprosa, historiske
hendelser, samt bokens eventuelle rolle som nøkkelroman (sistnevnte behandles i kapittel
3.2.2.). I dragkampen mellom form og innhold sier jeg meg dermed enig med Sejersteds
konklusjon: ”Å gjøre forholdet politikk – estetikk til et enten-eller, er både å tilsløre
litteraturens vesen og å marginalisere litteraturforskningen” (2003: 136). En forfatters
engasjement og vilje til å påvirke samfunnet må ikke straffes ved at leserne «drukner»
hans/hennes politiske hensikt i estetiske bedømmelser. Slik stagger man fremveksten av en
samfunnsengasjert litteratur. Ønsker man å unngå at forholdet politikk/estetikk blir et enten-
eller-spørsmål, hviler det etter min mening et ansvar på leseren om være villig til å
kontekstualisere verket utenfor dets egne rammer – til å historisere. Men til tross for
Sejersteds oppfordring om ikke å gjøre politiske og estetiske lesninger gjensidig utelukkende,
foreslår han ikke noen konkrete løsninger som kan forene de to elementene. For min del, er
det her Bakhtin kommer inn i bildet. Hans kronotopbegrep, som jeg kommer tilbake til i mye
større grad, har evnen og potensialet til å forene virkelighet og fiksjon. Kronotopteorien er
historiserende – den kobler sjangre og plottyper opp mot virkelige tider og steder, og ser på
romanformens historiske utvikling og hvordan samfunnet reflekteres i den.
Problemet med historiserende lesninger er at tekstens rammer blir obskure; man må
likevel begrense seg et sted. Så selv om man åpner for et bredere fokus må
demarkasjonslinjen for hva som er relevant og irrelevant fremdeles trekkes. Det vil bli foretatt
en generell kronotopisk lesning av Griegs roman, men avhandlingen har også en mer spisset
primær agenda: å studere hvordan kjeltringens, klovnens og narrens kronotop fungerer i
teksten – et tilsynelatende avgrenset og estetisk prosjekt. I så måte har denne avhandlingen en
klar tekstnær begrensning. Grunnet denne kronotopens rolle som satirisk verktøy, og satirens
iboende tilknytning til forfatterintensjon og samfunnskritikk, blir det derimot både ønskelig
11