Steens skrifter om Førde sokn. Bind 5. - Fylkesarkivet i Sogn og ...

Steens skrifter Bind 5 av 6
innstevnte ble ilagt en mulkt til statskassen stor 60 spdlr. Derhos ble de ilagt
saksomkostninger. Sorenskriveren uttaler i premissene at de innstevnte ikke kan ha handlet i
overilelse, da de under sakens gang har skjerpet sine klager. At Friis hadde tilbakevist
ungdom fra konfirmasjonen er ikke bevist å være skjedd uten gyldig grunn, og særlig er det
bevist at Tosten Sunde som ikke var moden. Friis hadde i sin snart 20-årige virksomhet 5
ganger anvendt refselse, men på det var intet å si, da refselsen var fortjent. At presten en gang
hadde leidd Tosten Sunde og Bernt (366.) Grimeland på dør i sitt hus, fant retten tilgivelig. Der
tales også om at presten hadde "skumpet en Mand på Dør" som ville prutte på 5 daler 271. for
en brudevielse og gitt ham et slag på ryggen, men jeg har ikke notert noe om hvorledes
sorenskriveren har karakterisert dette forhold, måskje har han også funnet det tilgivelig.
Presten skulle 3 ganger - en gang for 15 år siden ha nektet barnedåp, men retten fant heri intet
bevis på at det var noe å legge presten til last, og med hensyn til beskyldningene for at
presten hadde nektet å innfinne seg til syke, var intet opplyst der kunne dra til ansvar for
ham. At der i løpet av 11 uker kun én gang var holdt præken i Førde Kirke var ikke bevist at
skyldes forsømmelse fra prestens side. Presten hadde krevd 1 spdlr. for ekteskapslysning,
men sådan betaling var alminnelig, At barn var bortvist fra konfir-masjonen, fordi de ikke
hadde medbragt betaling, var ikke bevist. Domsbegrunnelsen slutter med en bemerkning om
at tross den inkvisisjon Friis's forhold har vært under-kastet, er kun lite fremkommet mot
ham, og at hans embetsferd har vært "hæderlig og lovforsvarlig."
Under 23.mars 1843 - altså mens den foran refererte sak ennå var under behandling
ved retten - fremkom det fra Tosten Sunde en ny klage på presten. Klagen var rettet til
formannskapet, og gikk ut på at presten gjentatte ganger hadde tilbakevist hans sønn Rasmus,
da 18½ år gammel, fra konfirmasjonen uten engang å overhøre ham, og presten som det
forekom Tosten, planmessig hadde forbigått Rasmus når han innfant seg på skolen for å
overhøre ungdommen. I møte 13.mai 1843 uttalte herred-styret at hvis ankepostene medførte
sannhet, burde prestens foresatte snarest mulig ta seg av saken. Et av herredstyrets
medlemmer, Ole Antonsen Holsen, seinere stortings-mann, fant seg foranlediget til å uttale,
at Rasmus hadde likså meget kristendoms-kunnskap som andre der var blitt konfirmerte.
Saken ble forebragt de geistlige myn-digheter, og ved høyeste resolusjon av 24.februar 1844
ble Friis pålagt å fralegge seg beskyldningene. Saken iretteførtes ved sommertinget 1844 og
ble avsluttet ved dom av 14.august 1848. For presten møtte prokurator Boyesen som befalt
sakfører, for Tosten 272. møtte prokurator Juell fra Sogn, der også hadde møtt for ham i den
forrige sak. Blant de vitner Tosten førte, var nyss nevnte Ole Antonsen Holsen som var valgt
som stortingsmann, kirkesanger Elias Fitje og skoleholder Bendix Olsen Erdal. Ved dommen
- 195 -