12sy12_tema_hospice_historien_637 - Oslo universitetssykehus

– Denne omsorgen er nært sykepleiens hjerte, og nesten
identisk med verdigrunnlaget, og det er kanskje grunnen til at
engasjementet spredte seg, sier hun.
Men hun underslår ikke at motkreftene var sterke, kanskje
sterkere i helsetjenesten enn ellers i samfunnet.
– Det var tungt å få fagfolk til å innrømme at de ikke var gode
nok, sier hun.
– Samtidig ble vi mistenkt for å være religiøst motiverte, og
at vi så en mulighet til å evangelisere i møtet med mennesker
nær døden.
– Men lindrende omsorg har vel vært sterkt inspirert av kristne
verdier?
– Ja, det viser historien. Lindrende omsorg for døende har
vært nybrottsarbeid, og slikt arbeid krever ildsjeler. Kan hende
ligger ideen om barmhjertighet i språk og handling nærmere
oss kristne, og troens betydning i møtet med døden var sentral
for mange. Vi må erkjenne at nonnenes arbeid med syke og
fattige i middelalderens klostre har lagt mye av grunnlaget for
helsevesenet.
– Men jeg har heldigvis opplevd sterkt engasjement fra mennesker
med alle typer livssyn i dette arbeidet.
Modige valg
Mens lindrende omsorg på 1970-tallet ble frontet av ildsjeler,
er den i dag en tydelig faglig del av helsetjenesten. Men Aakre
peker på flere uløste dilemmaer.
– Vi er blant annet ikke flinke nok til å si at nok er nok. Jeg
«Det var tungt å få fagfolk til å
innrømme at de ikke var gode nok.
hadde håpet at arbeidet med lindrende behandling ville begrense
hensiktsløs livsforlengende behandling. Jeg mener vi fortsatt
understøtter falske håp og forhaler uverdige dødsprosesser. Vi
må bli flinkere til å skuffe folk.
– Ønsket om mer behandling er lett å gripe til?
– Ja, men jeg ser ofte at den døende forstår, kanskje tydeligere
enn de rundt, at tiden er tilmålt. Vi må skape rom for å forvalte
tilmålt tid til noe annet enn behandling alene. Når det ikke er
håp om bedring, kan behandling bidra til uverdig død.
– Det er tungt å skuffe pasienter som har håp?
– Falske håp forsvinner og kan medføre dyp håpløshet. Falske
håp hemmer også viktige sorg- og avskjedsprosesser, både
for den døende og de nære pårørende. Det går an å leve åpent
og ekte nær døden, for både voksne og barn, sier Marie Aakre.
– Selv om det er bred enighet om å begrense livsforlengende
behandling, kan det være vanskelig i møte med pasienter som
vil bestemme selv. Men vi må tørre å være tydelige. Jeg ser at
mange tar modige valg hvis de får hjelp til å forstå hvilken situasjon
de er i. Det kan være bedre å få en siste tur på hytta enn å
gå løs på en siste kur med cellegift. ||||
5på gangen
Hva er utfordringen med
lindrende omsorg nå?
Gunhild Grythe, sykepleier og systemadministrator
i Nord-Aurdal kommune:
Den største utfordringen er i tide å klare å definere
at et menneske har smerter – og hva slags
smerter. Smertebildet er komplekst. Så gjelder
det å komme raskt i gang og få til en palliativ
plan som sikrer optmial smertelindring.
Liv Wergeland Sørbye, professor
ved Diakonhjemmet høgskole
– Jeg er opptatt av at man skal godta døden
og våge å dø hjemme. Pasientene må føle seg
trygge på at de skal få like god lindrende behandling
i hjemmet som på sykehuset. Norge har
en godt utbygd hjemmesykepleie med tilgang
på spesialistkompetanse, likevel er vi det landet
i Europa med lavest andel hjemmedød. Det å få
dø hjemme er kanskje mer en eksistensiell enn
en helsepolitisk utfordring.
Sjur Bjørnar Hanssen, ledende spesialsykepleier,
Kompetansesenter for lindrende
behandling, helseregion sør-øst
– Kompetansen må også komme andre pasientgrupper
og fagmiljøer til gode enn kun
kreftpasienter. Vi ser et gryende engasjement
og samarbeid mellom det palliative fagmiljøet
og andre fagmiljøer som nevrologi og geriatri. Vi
har mye å lære av hverandre som kan komme
pasientene til gode, som bedre symptomlindring
og omsorg mot livet slutt.
Hege Birketvedt Eklund, kreftsykepleier
i Vestre Slidre i Valdres
– Viktige verdier står på spill. Vi trenger tilstrekkelig
kompetanse i palliasjon for alle grupper, og
vi trenger rammer som muliggjør faglig forsvarlig
helsetjeneste.
Helsetjenestens mandat er vern om verdighet.
Et klokt grep vil være øremerkete stillinger
for spesialsykepleiere i kommunene. Likeledes
tilgjengelighet 24/7 til kompetent fagmiljø for
råd og samarbeid.
Bente Ervik, kreftsykepleier og leder
for Kompetansesenter i lindrende
behandling, region nord
– Å få ut kunnskapen vi allerede har til alle deler
av helsetjenesten, slik at den kommer alle til
gode. I Nord-Norge har vi en spesiell utfordring
på grunn av geografien. Pasientene bor spredt
og det er lang reisevei.
Vi ønsker også flere engasjerte leger. Vi har
noen, men etter samhandlingsreformen er det
behov for enda flere.
Sykepleien 12 | 2012 31