Klipp - Klivrelaget

I said hey,
whats going
on?
Metervis med spalter har vore skrive om
korleis musklar skal bli 10% meir
effektive og korleis tøye dine lemmar til
uante ekstremitetar. Begrep som
heelhocking, twisted knee, catche,
layback, jamming og mykje meir
beskriv teknikkar som ein stakkar kan
bruke for å redusere verknaden av store
G. Kva er det som manglar opp i alt
dette. Kva er det ingen skriv om?
Hjerna. Inne i denne grå svampaktige
klumpen hender det mykje rart. Millioner
av hjerneceller virkar i lag på
mystisk vis. Her inne blir ordre gitt til
kvar enkelt muskel, her bestemmer vi
oss for og gi oss, og her inne kan vi bli
enormt motivert og tilsvarande slapp.
Alle desse prosessane er naudsynte for
å overleve kvardagen, og den vertikale
delen av den.
Er det mogleg å trene hjerna? Kan ein
lære seg å styre tankeprosessane til
eigen fordel. Kan ein innsjå
samanhengar, og deretter endre
haldningane? Eller er alt dette bestemt
av vår genetiske DNA kode? Er vi
passasjer av vår eigen psyke, eller kan
vi setje oss bak spakane?
Redd for å ramle
Når ein snakkar om psyke i kla
tresamanheng er det mange som tenker
på frykta for å ramle. «Han har god
psyke» høyrer vi når nokon går uredd
over førre bolt for å klippe den neste.
Denne setninga blir ofte brukt til å
konstatere at klatraren har eigenskapar
som er medfødte. Det tilskuaren ikkje
ser, er all erfaring som ligg bak. Vi veit
at araknofobikarar kan trene seg opp til
å leike med knytnevestore edderkoppar.
Dei fleste andre fobiar kan og
kurerast med ganske enkle grunnprinsipp;
•Gradvis meir eksponering av det som
gjev frykt.
•Auke kunnskapen om det som gjev
frykt.
Dette gjeld sjølvsagt og for Klatring,
eller frykt for å ramle.