Les Tørst 1/2012 her (pdf) - Areopagos

KOKEBOKEKSPERT: Heller
kaker sammen, enn
lavkarbo alene
MUNKEBY: Asket-klosteret i
Trøndelag lager gourmetost
VEGETAR: Til bords med
Krishna i København
tørst
01 2012 ET MAGASIN UTGITT AV
TEMA: Måltid
Nina Stensrud
Martin
er sulten på det som skjer
mellom høydepunktene

Ansvarlig utgiver:
Areopagos
Pb. 6763 St Olavs plass,
0130 Oslo
Besøksadresse:
Bernhard Getz’ gate 3
Tlf. 23 33 17 00
areopagos@areopagos.org
Annonser:
Tlf. 23 33 17 00
Redaktør:
Ann Kristin van Zijp Nilsen
akn@areopagos.org
Bidragsytere i dette
nummeret: Ellen Lande
Gossner, Hanna Maria van
Zijp, Benedicte Blix, Tone
Leksbø, Dorthe Stieper og
Tore Laugerud
Grafisk produksjon:
Apall Design as
Forsidebilde:
Nina Ruud/NRK
Trykt av Grøset på
Scandia 2000
Magasinet Tørst
er klimanøytralt
Areopagos er en
kristen organisasjon
som arbeider
med religionsdialog,
studier av
samtidsreligiøsitet
og formidling av
kristen spiritualitet.
Vi driver
arbeid i Norge,
Danmark og Kina.
Les mer på
areopagos.org
Det er kake igjen
Det er lett å gløyma: Historisk sett har folkehelsa aldri vore betre, levealderen ikkje vore høgare, og så
stor del av befolkninga har aldri hatt tilgang eit så variert og sunt kosthald. Likevel er tilliten til
matvarene på eit minimum. Stadig fleire nordmenn byrjar på spesialdiettar, og me kjøper helsekost
og kosttilskot for 2 milliardar i året.
Medisinsk kunnskap blir radbrekt og misbrukt av kommersielle krefter som utnyttar frykta vår
for å døy. Om ein skal tru dei, må det ofte ekstreme og einsidige tiltak til for å få eit langt og kreftfritt
liv utan Alzheimer eller bilring. Anten det er kveitemjøl som er folkefienden eller gojibær frå Himalaya
som er løysinga, er ønskjet om maksimal kontroll over livet ein viktig ingrediens i folk sine diettar. Den
gylne middelvegen med «litt av alt» og låge skuldrer har låg marknadsverdi.
Samstundes er skiljet mellom kvardag og fest nesten utviska.
Før var boller og brus barnebursdag og stas. Nå er det tre for to på
bensinstasjonen. Festen er aldri over, der er alltid kake igjen for dei
som vil. Men ho er laga av posemiks.
Parallelt med alt dette lever draumane om eit liv med god tid,
fargerike måltid og glade ansikt rundt eit langbord ingen har lyst til å
gå ifrå. Nokre draumar får næring frå mat-tv, ikeakatalogar eller
cupcakebloggar. Mange blir omforma til kjensla av å ikkje få det til:
Vegen frå det tidsklemte ferdigmat-kvardagslivet til det bugnande og
tilbakelente gjestebodet kjennest ofte altfor lang. Nokre draumar
strandar fordi der er færre å invitera til bords enn dei ønskjer.
Midt mellom kvardagar med kosthalds-frykt, overflod og lita tid,
inviterer kyrkja til søndagsmat: Ein rund kjeks med relieff av Jesus på
krossen og pappsmak. Ein teskei-liten slurk vin. Trass den tilsynelatande
stusselege serveringa, vågar kyrkja å kalla nattverden ein forsmak på himmelen. Dei mystiske orda
«Dette er Jesu kropp. Dette er Jesu blod.» får ateistar til å flåsa om kannibalisme og teologar til å diskutera
transsubstansiasjon. Andre kjenner strenger dirra til lydlause songar om forsoning, tilgiving og aksept.
For kyrkjegåarar over heile verda er dette underlege måltidet ei kroppsleg erfaring av ein Gud som gir seg
sjølv til oss gjennom mat.
Kvardags-grovbrødet kan smaka kjærleik om ein hugsar på slikt. Ann Kristin van Zijp Nilsen
LEDER
Leserundersøkelse
Har du svart på leserundersøkelsen vi sendte deg på e-post?
Hvis ikke, får du en påminnelse etter at du har fått denne utgaven i
posten. Svar innen 15. august og bli med i trekningen av et gavekort
på bøker for 1000 kroner fra Efrem forlag. Hvis du ikke har gratis
abonnement, kan du få det og gi respons på torstmag.no
PREMIE: Valgfrie bøker for inntil 1000 kroner fra efremforlag.no.
Forlaget satser særlig på utgivelser som forener kirkens mystiske arv
og samtidens perspektiver.
VINNER av retreat-premie i forrige nummer
ble Lars Verket.
«Maten er ikke smakt til, for Krishna skal smake først. Gud kan smake på
maten med både syn og hørsel.» Hare Krishna-munk Leif Asmark Jensen, side 24
FÅ GRATIS
abonnement på
torstmag.no
STEDET: Fader Joël og klosterbrødrene har tatt med hemmelig osteoppskrift til Trøndelag
12
TØRST 01:2012
HVERDAGSLIV: Programleder Nina Stensrud Martin samler på handlelapper ......................................................... 4
VOX POPULI: Hvordan er ditt drømmemåltid? ............................................................................................................................ 8
KOKEBOK-AKTIVIST: Svenske Anna Braw vil redde matbordet fra utryddelse ......................................................... 10
RIKERE LIV: Restelunsj og matpakker for sjelen ....................................................................................................................... 18
VANNHULL: Kjøkkenutsikt fra et ikon på veggen ....................................................................................................................... 20
AREOPAGOS: Buddhistiske vegetarhaller inspirerte misjonærer i Hongkong .......................................................... 28
2 tørst 01:2012 tørst 01:2012 3
Foto: Tone Leksbø

Handlelappenes hemmelige liv
TEKST HANNA MARIA VAN ZIJP
Nina Stensrud Martin samler på
handlelappene som ligger igjen i
butikken. De avslører folks hverdager
og drømmer.
Nina Stensrud Martin holder fram en handlelapp. Den begynner
slik: «Seks stykker på Plata sier at jeg går rundt og snakker dritt
om Pia til andre på Plata. […] Pia mener at jeg går gatelangs om
nettene fordi XXX.» Slutten er rabla over.
Så kommer to punkt:
«tjukkfløte, cola»
– Hva er tjukkfløte? spør Martin.
– Jeg vet ikke.
– Se på denne. Her står det «gumi hansker». Så gøy.
DRØMMEN OM LIVET. Etter at Martin begynte å samle på handlelapper
folk legger igjen i handlekurver, har hun fått tak i godt over
tusen: Mamma-lapper med kylling og bleier, håndverkerlapper
med VG, Snickers og øl, og flink pike-lapper med nøyaktig avskrift
av oppskrifter. De viser hverdagen – og drømmen om hvordan
livet egentlig skal være.
For noen er det en drøm å sitte og spise frokost med hele
familien. Familien Martin sparer den til helgene. Resultatet er at
den yngste i huset, dattera på åtte, nå har begynt å vekke de voksne
når hun har dekket bordet.
– Hun har begynt å skjønne at helgefrokosten er noe spesielt.
Resten av uka har jeg ett bein i strømpebuksa mens jeg smører et
knekkebrød til henne.
POSTKORTFAMILIE. Nina Stensrud Martin spiser stort sett
frokosten i bilen på vei til programlederjobben i NRK. Multitasking,
heter det på fint.
– Så smuler jeg knekkebrød over halve bilen mens jeg skriker på
en eller annen som kjører for sakte. Nesten hver dag tenker jeg at
«sånn burde det egentlig ikke ha vært!» Nå burde vi ha sittet som
sånn ordentlig postkortfamilie.
– Hvorfor det?
– Fordi det er sånn det skal være. Man skal sitte ned og si til
barnet: «Ja, gleder du deg til kartleggingsprøven i dag? Skal du
ikke ha litt agurk på osten din?» Jeg få’kke til det der. Jeg har dårlig
samvittighet hver dag. Det må jeg slutte med. Jeg må bare tenke at
Foto: Kim Erlandsen/NRK
– På en av handlelappene
ber en dame til Gud om
at hun skal klare å holde
dietten uka ut.
OVER TUSEN: Nina Steensrud Martin
deler den store handlelappsamlingen inn
i sjangre. Her er eksempler på «håndverkerlappen»
og «flink pike-lappen».
4 tørst 01:2012 tørst 01:2012 5
«

Foto: Rune Lind/NRK
RADIOSTEMMEN:
I sommer er Steensrud
Martin programleder
«Reiseradioen» i NRK P1.
NINA STENSRUD
MARTIN (40)
- Radio- og
fjernsynsjournalist, tegner
og forfatter
- Samler på handlelapper
- Var redaktør i
RadiOrakel på 1990tallet,
men ble senere
kjent fra P3-programmet
Mamarazzi, som hun
lagde sammen med Anne
Lindmo og Christine Koht.
- Har vært programleder
for «Nyhetsblikk» (NRK1),
«Stereo» (NRK2) og
«Reiseradioen» (P1)
- Hedret med Arne
Hestenes’ journalistpris
i 2010
- Fast programleder i P2s
«Radioselskapet»
sånn er det. Hun blir jo ikke feilernært.
Etter arbeidsdag og skole lander familien rundt
middagsbordet, det viktigste måltidet i huset.
– Det tror jeg handler om at vi kommer hjem fra
jobb, og er i gang og har masse energi og har
handlet på veien, henta barn og alt det der. Og så
lager man middag i den farta. Og med én gang den
står på bordet, så blir det et vendepunkt inn i
privaten. Jeg har tenkt det at privatlivet – og
familielivet – begynner egentlig ikke før middagen
er ferdig.
MAN KAN LA VÆRE. Martin sier hun ønsker å
«omfavne hverdagen».
– Jeg er så redd for å våkne en dag og skjønne at
jeg har vært opptatt av merkedagene og sånne
hårete mål.
– Å?
– Det er alt som er i mellom høydepunktene som
er livet. Det er jo det man må gjøre til en fest. Jeg
er sulten på å oppleve alt i mellom, det fyllet man
kanskje ikke har i fotoalbumet. Alle de middagene
og frokostene som ikke er tatt bilde av. Jeg har fullt
av mobilbilder av sånn type hverdag.
Ifølge Nina Stensrud Martin tilbyr tabloidene en
angst for enhver smak, at forsidene skremmer oss
«
– Det viktigste er at man
tør å kjenne etter om man
er fornøyd nok, og tillate
seg selv å være akkurat
der.
til ukloke prioriteringer i livet.
Hjemmefra har hun lært å tenke at «du kan
spise brokkoli fem ganger til dagen for ikke å få
kreft, eller du kan la være». Ansvaret for egen helse
har ikke tatt overhånd.
Men som mange kvinner, har Martin venninner
som har latt dietten styre hele livet deres.
– Går det an å fri seg fra det? Går det an å gjøre
det som passer for meg? Mamma har et veldig bra
svar når noen sier at de burde gjøre sånn eller
sånn: «Eller så kan man la være.» Nesten alltid
snur hun ting på hodet og sier at man kan droppe
det. Det er en måte å se på livet på.
Skrekkpropagandaen til tabloidene provoserer
programlederen.
– Folk går glipp av livet sitt på grunn av den. Hva
var det nå sist? «Brokkoli og øl gjør at du ikke får
Alzheimer». Da tenker jeg at det visste du ikke i
går heller, og da hadde du det helt topp.
THE DARK SIDE.
– Av og til leser jeg dameblader når jeg er hos
legen, sier Martin.
– Ikke ellers?
– Jeg bruker ikke penger på det. Det er en
interessant opplevelse. Jeg er midt i målgruppa, jeg
står ved bladhylla og bare leiter etter den mellomoverskrifta
som kan være så lite kørka at jeg med
skam i livet kan kjøpe bladet. Bare én liten
overskrift som sier noe til meg. Pengene brenner i
lomma.
Noen ganger går hun på en damebladsmell.
– Da er det slanking, kakeoppskrift, slanking,
kakeoppskrift på annenhver side. Det er schizofrent:
Kos – straff – kos – straff.
Hun sier hun kjenner mange som bruker mat til
å straffe seg sjøl, som er stolte av å ikke unne seg
ting.
– «Det er ikke noen karbohydrater i dette
hjemmet», sier de. Så slitsomt, sier jeg. Når jeg går
forbi brødhylla i butikken, tenker jeg at brødene
roper: «Come over to the dark side!» Jeg har mange
venner på lavkarbokjøret.
– Hva er det uttrykk for?
– Overflod. Man vil selge aviser og produkter,
enten det er mat, trening eller aviser. Frykt er godt
stoff, og folk i Norge har tid og penger til å ta vare
på seg sjøl. Jeg tenker kanskje at det tipper litt over.
Hvis drømmen din er å stå i planke lengst
mulig, så gjør det. Men det er ikke meg.
MIDDAGSLAPPER. Martin sier hun er «rå
på selskaper».
– Jeg synes det er kjempegøy å lage svær
middag til flest mulig. Det meste jeg har
hatt er 43 middagsgjester hjemme i stua,
og da hadde vi middag med dadaistisk
venterett.
– Hva er det?
– Dadaismen er en kunstretning som er
totalt absurd. Vi fylte ballonger med
parfyme. Så blåste vi dem opp og delte ut
en ballong og en nål til hver. Venteretten
var å stikke hull på ballongen for å lukte.
Hahahaha! Det var en vellykka middag.
På Martins handlelapper er det mange
som skal ha middagsselskap.
– De lappene er alltid damelapper hvor
det står sånn: 6 kyllingfileter på så og så
mange gram. Og «aprikos, tørkede»,
«fetaost til salaten» og «salat: …» Så står
de der og sliter, og er redde for å ikke få
det til!
– Hvilke andre fortellinger finnes på
handlelappene?
– På en av lappene ber en dame til Gud
om at hun skal klare å holde dietten uka
ut. Det er en blå post it-lapp med et trykk
hvor det står «Jesus lever». Den er helt
fantastisk. «La meg holde kostholdsplanen
denne uken», skriver hun. Og vårløk,
agurk, klibrød, alt mulig slankemat og
magerost.
– Du har sånne mamma-lapper hvor det
står sånn kjedelig, kjedelig, kjedelig: brød,
melk, jus, yoghurt, egg, sånn norsk, vanlig
kosthold. Og så nederst står det med
manneskrift: «Potetgull! Øll! Sjokolade!»
Jeg tror at menn er flinkere til å si at hallo,
vi må kose oss litt også.
Lappene med gutteskrift er helt
annerledes, gjerne blottet for grønnsaker.
– Det jeg kaller for håndverkerlappen,
har jeg mange av. «Grandiosa, Carlsberg,
VG, snickers». Så har du den single piken
som skriver opp «vann på flaske».
– Hvorfor er det så stor forskjell?
– Det er vel opplagt. Kvinner er under
mer press. Mora er fremdeles den som
skal ha kontroll på kjøleskap og måltidene.
Det ser iallfall sånn ut fra de lappene
mine.
– Hva gjør det med oss at vi ikke får det
til?
– Om du bruker hverdagene til å tenke
på det, at du ikke er bra nok, tror jeg man
kan bli ordentlig syk. Jeg har ikke noe
imot at folk strever etter en viss balanse,
men det viktigste er at man tør å kjenne
etter om man er fornøyd nok, og tillate seg
selv å være akkurat der. Og så må man
bare være glup nok til å skille selv. Bruke
huet på at det ikke kan være sunt å drikke
cola hver dag, sier Martin.
SELSKAP: Sammen med redaksjonen lager
Steensrud Martin P2s «Radioselskapet» hver dag.
Hjemme er hun også «rå på selskaper».
6 tørst 01:2012 tørst 01:2012 7
Foto: Ole Kaland/NRK

vox populi
Drøymemåltidet
Den eine draumen er sjeldan lik den andre.
Her er ti svar på: «Kva er ditt drøymemåltid?»
AGNES KITTELSEN, skodespelar (bl.a. i TV2-serien «DAG»)
Eg likar når maten kjem frå der eg er. For eksempel rein- eller elgkjøt når
eg er på fjellet. Middagen på hytta er den aller beste. Der har me så god tid.
Måltidet blir dagens høgdepunkt, og verken radio, tv eller andre ting forstyrrar.
Eg skal ikkje på jobb rett etter at eg har ete, og alle blir sitjande lenge ved bordet.
Då føler eg at maten er det han eigentleg skal vera. Viss eg i tillegg får molter til
dessert, er det fullkomment.
– Middagen på
hytta er den aller
beste.
AGNES KITTELSEN
Foto: Håvard Solem/TV2
HADIA TAJIK,
stortingsrepresentant for
Arbeidarpartiet
Er eg i farta, et eg sushi.
Er eg heime hjå mor og far, et
eg komle med salt kjøt og
kålrabistappe.
MERETE, =OSLO-SELJAR
NUMMER 870
Det må vera indisk,
fordi eg ikkje er så glad i
kjøt. Eg var vegetarianar i
elleve år, men så blei eg
hekta på heroin og måtte
eta det eg fekk tak i. Eg er
ikkje nokon matnytar, og
skulle ønskja eg var
flinkare å nyta maten. Men
eg kjedar meg fort, spesielt
etter røykjelova kom. Det
blir ofte take-away, som eg
tar med heim, legg på
tallerken og dekkjer med
levande lys – det har eg
alltid.
Foto: Hanna Maria van Zijp
Foto: Arbeidarpartiet
SUMEET SINGH, i serien
«Lovesikh» på NRK
Mitt drøymemåltid er chicken
tikka i lompe på gata i India. Når
ein er i India, har ein råd til å gå
på fancy restaurant, men det kan
du jo gjera i Noreg også. Eg likar
sjarmen med å stå på gata og eta
ekstremt godt, ferskt kjøt.
Favorittstaden i New Dehli er
Phishori Chicken.
ISELIN JØRGENSEN, prest i
Kirkelig dialogsenter
Mitt drøymemåltid var i
fjor, då den lokale moskeen
inviterte alle venner frå ulike
trus- og livssynssamfunn til
middag på sjølvaste Iftar,
etter endt Ramadan, sjølve
«julekvelden» når dei vanlegvis
er heime med familien.
Kristne, jødar, holistar,
bahai’ar, human-etikarar og
mormonarar deltok i feiringa
saman med muslimar i eit
festmåltid der alle kunne vera
saman.
8 tørst 01:2012 tørst 01:2012 9
Foto: VG
ARNFINN HARAM, pater
ved St. Dominikus kloster,
døydde like før bladet gjekk
i trykken.
Eg likar enkel, norsk mat.
Eg er ikkje særleg gastronomisk
fiksert, og et kva som
helst viss eg er svolten og
dersom det er godt. Men eg
synest det er mykje fokus på
feinschmeckeri og gastronomi
og er litt kritisk til å dvela
mykje ved det. Eg er ikkje så
veldig opptatt av kor god ein
saus kan bli. Sjølvsagt synest
eg det er triveleg å eta saman
med andre, men eg er litt
avvisande til tematikken.
Foto: Efrem forlag
Foto: Tone Leksbø
MARIE SIMONSEN, kommentator i VG
Mitt drøymemåltid må vera utandørs. Nå sit eg og ser ut på hagen
min og tenkjer at eg gler meg til når det blir varmt nok til å sitja ute
å eta og drikka med venner. Samveret er vel så viktig som maten,
men det er hyggjeleg om det er god mat også. I Noreg er det ikkje så
lang utesesong, så eg set ekstra stor pris på det etter ein lang vinter.
HANS FREDRIK DAHL,
professor og forfattar
Foto: Ketil Born
Det kjem an på årstida!
Nå ville eg starta med dampa
asparges med hollandaise og
tynne skiver fenalår, følgt av
sprøstekt fjellaure med rista
mandlar, kastanjepuré pluss noko
godt grønt. Så lammekarré stekt
på grønsakseng, med krafta helt
over, deretter ein litt sint stilton
med marmelade for å bli heilt
mett, før ein luftig sitronfromasj
etter bestemor si oppskrift. Alt
laga på eige kjøkken, sjølvsagt,
det er det du ber om, ikkje sant?
EIRIK THORSEN,
frisør
Foto: privat
Eitt av mitt livs sushimåltid
var på ein fiskemarknad
i Tokyo klokka seks om
morgonen. Me hadde sett all
fisken komma inn til marknaden
og såg restauranteigarar som
baud på varene om natta.
Det er kanskje litt rart å eta
sushi til frokost, men på veg
derfrå fann me ut at me måtte
eta sushi, sidan me var der.
Det er den beste sushien eg
har smakt i heile mitt liv.
UNNI RÅMUNDDAL, administrasjonssekretær i Areopagos
Eit drøymemåltid kan vera så mykje meir enn gode råvarer
og oppfinnsame menyar. Nå er mitt drøymemåltid noko helt anna.
For nokre veker sidan blei mannen min alvorleg sjuk og har lege
på sjukehus sidan. Kvar dag kjem eg heim til eit stort, tomt hus og
et knekkebrød med ost. Det er ikkje overskot til å tenkja på mat i
min situasjon, sjølv om eg nok kan vera svolten. Nettopp nå er mitt
drøymemåltid familiemiddag saman med barn og barnebarn og
med bestefar som midtpunkt. Menyen ville vel som vanleg vera
etter barna sine ønske, spagetti med kjøtsaus og raud
bringebærgelé.
Foto: NRK
Foto: Tone Leksbø

Heller kaker sammen enn
lavkarbo alene
ANNA BRAW
er redaktør i det svenske
forlaget Libris.
Siden 2003 har Braw
redigert kokebøker som
legger vekt på fellesskap,
hverdagsliv og måltidsglede.
Braw har invitert
ekspertene, altså
studenter, pensjonister,
mødre, fedre og lærere, til
å bidra med oppskrifter og
livshistorier.
Bøker som Kyrkkaffe
(2004), Påtår (2008),
Tillsammansmat (2010)
og Brödglädje (2011) er
blitt til på denne måten.
Fester med rester (2011)
er god inspirasjon til
«restetorsdag» (se side 19)
Braw blogger om
kirkekaffe på
kyrkkaffe.libris.se.
For Jamie Oliver, Eyvind Hellstrøm og Nigella Lawson, er
matlaging styrt av smaken. Anna Braws kokebøker handler om å
dele hverdagslivet med hverandre.
TEKST HANNA MARIA VAN ZIJP : FOTO LIBRIS FÖRLAG, PREMSHREE PILLAI OG H IS FOR HOME/FLICKR
Det blir utgitt en kokebok om dagen, het det på
folkemunne i Sverige for ti år siden. Det var
fjernsynskokkenes tid, da antall kokebøker,
matmagasin og matprogram bare skulle eskalere.
Det økende gourmetpresset fikk Anna Braw,
forlagsredaktør i svenske Libris, til å spørre seg
om man virkelig spiste mer sammen, eller om
terskelen hadde blitt for høy.
UTRYDNINGSTRUET DYR. Matbordet er et alvorlig
utrydningstruet dyr, ifølge en brosjyre Braws mor
fikk på 1980-tallet. Det er det fremdeles, ifølge
redaktøren.
– Nå ligger det bærbare datamaskiner og
nyvasket tøy på matbordene. Så setter man seg
kanskje og spiser – en om gangen – før man går
og trener. Men det er viktig å spise sammen fordi
det skaper et hjem i tilværelsen, sier Braw.
– Hva mener du med det?
– Mye er flyktig i tilværelsen vår. Du løper rundt
med kaffekruset i hånden, og spiser alene på vei
fra et sted til et annet. Jeg tror at det skaper en viss
hjemløshet, og at det å komme tilbake til samme
sted, med for eksempel de samme menneskene,
er viktig. At man skaper et møtested der man gir
og får.
RESPEKT FOR MATEN. Ved å dele et måltid kan
man også få ro til å spise og dele hverdagen med
hverandre. Dessuten er det en måte å vise respekt
for maten på, og i forlengelsen av det, respekt for
skaperverket, mener kokebokeksperten.
– Motsetningen er å gå på McDonald’s og få noe
i en pose, der man spiser en del og kaster resten.
Da kan man fungere videre ren fysisk, og få
energi, men man har ikke akkurat vokst som
menneske.
– Slik at man bare blir en kunde som bruker og
kaster?
– Ja, man har ikke tatt seg tid til andre. Ved for
eksempel kirkekaffe bidrar man sammen. Da ser
man de som vasker opp i øynene, og kan takke
dem direkte. Man får et helt annet forhold til
maten og måltidet.
– Hva er forskjellen på et måltid og det å spise?
– Et måltid inneholder alltid øyekontakt, også
med sitt indre. Man kommer til et måltid med
den innstillingen at her kan det skje noe jeg ikke
har planlagt, man kan får nye impulser i livet sitt,
sier Braw.
AVSTAND I KAFEEN. Mange treffer gode venner
over en kaffe på kafé. Er ikke det det samme som
å be noen på kaffe hjemme?
Braw mener at hjemmet er et viktigere
møtested for dypere relasjoner.
– Jeg tror det er lettere å holde avstand på kafé.
Da trenger man ikke å vise alle sider av seg selv.
– Som det skitne baderommet?
– Akkurat, men også i samtalen. Jeg prater ikke
om alt ute blant folk, og sensurerer mye. Det
trengs et visst mot for å be noen hjem. Da tar man
det første steget med en innbydelse til et dypere
vennskap.
Det å be noen hjem, er en treningssak, ifølge
Braw. Jo mindre man gjør det, jo vanskeligere blir
det. Men trikset er å be enkelt, og se bort fra det
urealistiske bildet matprogram på fjernsyn
formidler.
REALISTISK INSPIRASJON.
– Folk har enorme mengder kokebøker som de
blar i, men sjelden bruker. Målet vårt er å gi
realistisk inspirasjon, forklarer hun.
Braw og forlaget Libris har gitt ut flere kokebøker
om å dele hverdagslivet med hverandre over
et enkelt måltid. I den første boken, «Kyrkkaffe»,
er livshistoriene like viktige som oppskriftene.
– Det var da skrivemetoden vår oppstod; vi
spredte budskapet via sosiale medier og sendte ut
invitasjoner til mange menigheter, om at vi
trengte bidrag der man kunne fortelle det man
ville om kirkekaffe. I en bok som «Kyrkkaffe» skal
man ikke ha noen eksperter. Det er vanlige folk
som kan det, sier Anna Braw.
FORSMAK PÅ FESTEN. Å spise sammen gir oss
mulighet til å dele livet. Ifølge Braw er kirkekaffen
ikke bare et enkelt måltid sammen, men en
forsmak på festen i himmelen.
Jesus beskriver himmelen som en fest, der
ingenting mangler. Alle er velkomne, og alle deler
med alle.
– Slik skal det være på Jorden også. I Bibelen
står det ofte om enkle måltider som brød og fisk.
Det blir et festmåltid når vi spiser sammen. Går
man på Michelin-restaurant, så tar man med hele
seg også; alle følelser og tilstander. Er selskapet
ikke oppbyggelig, blir det kanskje ikke drømmemåltidet,
selv om maten har tre michelinstjerner.
På samme måte kan noen skiver med ost og en
kopp te være et festmåltid sammen.
Braws ideal for kirkekaffe er der det er et rom
for alle, der det ikke gjør noe om barna velter
saftglasset. Man kommer selv om man hører
dårlig eller ikke kan spise gluten.
USUNN LAVKARBO. Selv er Braw vegetarianer,
men ville egentlig vært veganer, altså ikke bare
unngått kjøtt og fisk, men alle produkt fra dyr,
som melk og egg. Men siden veganerdietten kan
bli så asosial, siden man ofte må ta med egen mat
eller lage ulik mat til alle, blir den livsstilen også
usunn, mener Braw.
– Det er ikke bare råvaren som avgjør hvordan
man har det.
– I motsetning til lavkarboforkjemperne, mener
du at kaker er sunt. Hvorfor?
– Poenget er at det er sunt å spise kaker
sammen. Man hører på hverandre, tar seg tid til
hverandre, og ser hverandre. Kaker er som
medisin for samtalen, og da er det bra. Det enkle
måltidet med venner, familie, bekjente og ukjente,
er mye sunnere enn lavkarbo.
BESØK: Braw mener at det skaper dypere relasjoner å møtes hjemme. - Jeg tror det
er lettere å holde avstand på kafé, sier kokebokredaktøren.
Å be noen hjem er en treningssak.
Jo mindre man gjør det, jo
vanskeligere blir det.
10 tørst 01:2012 tørst 01:2012 11

stedet
Osteklosteret Munkeby
FRANSK: Rødkittosten Munkeby lages
etter oppskriften fra moderklosteret i
Cîteaux. – I Frankrike setter de
maten først, sier fader Joël.
Vi arbeider ikke for oss selv,
men for hverandre
Historiens første cisterciencerkloster
ble grunnlagt
i Cîteaux i 1075 for å
reformere benediktinerordenen.
I middelalderen
ble den asketiske cistercienserordenen
en av de mest
innflytelsesrike organisasjonene
i Europa.
Munkeby kloster ble etablert
en gang på 1100-tallet. I 1207
flyttet munkene fra Munkeby
til øya Tautra i Trondheimsfjorden.
Klosteret ble lagt
ned etter reformasjonen. I
middelalderen var det tre
andre cistercienserkloster i
Norge: Nonneseter kloster i
Bergen, Lyse kloster utenfor
Bergen og Hovedøya kloster
utenfor Oslo.
I ordenen finnes det nå
rundt 100 klostre for menn
og 70 for kvinner (mariasøstre).
1999 kom ni mariasøstre
til Tautra for å starte det
første permanente
cistercienserklosteret i
Norge siden reformasjonen.
I 2006 sto det nye nonneklosteret
ferdig på Tautra.
I 2009 flyttet de fire klosterbrødrene
Cyril, Joël, Bruno
og Arnaud til Munkeby i
Levanger for å opprette et
cistercienserkloster. Britiske
Rufus har nylig kommet til.
Klosteret skal bygges ut i
framtiden. Det vil koste 36
millioner kroner, og vil bli
finansiert av gaver.
Utvidelsen vil gi rom for tolv
munker og gjestevirksomhet.
kloster lager Norges beste ost etter
hemmelig fransk oppskrift. Selv lever munkene
et asketisk liv med tre måltider om dagen.
TEKST BENEDICTE BLIX : FOTO TONE LEKSBØ
DET RINGER TIL TIDEBØNN I MUNKEBY kloster, dagens tredje. Munkene går inn i
kapellet. Taust legger de seg på kne foran alteret. Det går et halvt minutt, så
banker fader Joël knoken i en stol. Alle reiser seg. «Ære være Faderen, Sønnen og
Den hellige ånd, som det var i begynnelsen, så nå og alltid og i all evighet,» sier
de. De fem mennene snur seg mot hverandre. Det lille lekekeyboardet hjelper
dem med tonen. «Herren skal bevare din inngang og din utgang, fra nå av og til
evig tid», synger de. Utenfor de høye vinduene er det fuglekvitter, hvitveis og
gjødsellukt.
VELKOMMEN TILBAKE. Broder Bruno har gått litt tidligere. På kjøkkenet har han
skåret opp brød og kokt tevann. Nå går han ut på trappa og slår ni slag med den
store klokka. Tonene fra kapellet tar slutt.
Når brødrene tar plass ved bordet er det ingen som sier noe. De forsyner seg
med te og brød. Etter hvert veksler de noen lavmælte ord på fransk og engelsk.
De fleste måltidene skjer i stillhet i klosteret. Brunsjen, nå litt etter tolv, er det
eneste måltidet der munkene i Levanger kan snakke sammen.
- Det er en klostertradisjon. Derfor snakker vi ikke ved frokost eller middag. I
Citeaux leste en bror høyt for de andre. Men her bruker vi lydbøker, siden vi bare
er fem, forteller fader Joël (59).
Han tok initiativet til å starte klosteret, etter et to måneders opphold på
nonneklosteret på Tautra. Sammen med tre andre franske munker, Cyril (84),
Bruno (37) og Arnaud (35) forlot han klosteret i Cîteaux i Frankrike og flyttet inn i
et nybygg, tegnet av en norsk og en fransk arkitekt.
Da hadde bygda vært uten kloster i 800 år. Gamle Munkeby kloster ble forlatt
på 1200-tallet.
Joël sier han møtte velvilje fra både kommunestyre og andre i Levanger.
– Folk ønsket oss velkommen tilbake, sier han.
NORSK RADIO. – Av og til hører vi på norsk radio, for å lære språket og å forstå
nordmenn, forklarer broder Arnaud.
Han sluttet seg til i cisterciencer-klosteret i Cîteaux for ti år siden, etter fullført
ingeniørutdannelse.
– Jeg hadde ikke opplevd å spise i stillhet før jeg kom til klosteret.
Kilder: uio.no, snl.no, katolsk.no
12 tørst 01:2012 tørst 01:2012 13

SAMMEN: Broder Cyril (84)
er selve ostemesteren,
men liker norsk brunost
og grovbrød. – Vi deler
maten på same måte som
vi deler alt i livet, sier
broder Rufus (t.v. i bildet
øverst t.h.).
Se flere bilder fra
Munkeby på torstmag.no
Etter hvert er jeg blitt vant til det. Men å spise i
stillhet uten å høre på noe, er umulig, sier broder
Arnaud.
– Vi må ha litt distanse til maten, og ikke bare
tenke på den. Vi er jo ikke dyr. Samtidig ønsker vi å
spise godt, sier fader Joël.
Det er ofte broder Bruno som står for matlagingen.
– Han lager god mat, smiler broder Cyril.
Klosterets veteran har tidligere bodd i Kamerun
og Frankrike, men setter stor pris på grovt brød og
brunost.
– Jeg bidrar med å lage mat. Andre produserer ost
eller vasker klær. Vi arbeider ikke for oss selv, men
for hverandre, forteller broder Bruno.
– Dessuten liker jeg å være kreativ og prøve nye
oppskrifter. Å alltid spise det samme, er
deprimerende, mener den selvlærte kokken.
NØDVENDIG VIN.
– I Frankrike er det vanlig å drikke vin til maten.
Her i Norge drikker vi kaffe, te og vann, forklarer
fader Joël og peker på bordet.
– Men når det er høytid, og noen lørdager, åpner
vi en flaske vin fra Frankrike. Det er nødvendig for å
overleve, smiler klosterlederen i det grånende
skjegget.
– Jesus ble kalt en storspiser og vindrikker?
Flere av munkene smiler.
– Ja, han spiste sammen med alle, også syndere.
Mange inviterte han på måltid, sier fader Joël.
– Å spise sammen skaper en spesiell relasjon,
legger broder Arnaud til.
– Mennesket kan ikke leve alene. Vi er avhengige
av hverandre. Vi forsøker å leve i kjærlighet. Kristus
lærte oss det, forklarer klosterlederen.
– Når man samles om måltider har det også en
symbolsk betydning for hele fellesskapet vårt. Vi
deler maten på samme måte som vi deler alt i livet,
sier Rufus (54), fellesskapets nyeste medlem. Han
ankom for bare noen uker siden, men kjenner godt
dagsrytmen fra sitt tidligere kloster i England.
De fem brødrene har tenkt å leve resten av sitt liv
i Munkeby-klosteret. Slik er det å tilhøre cistercienserordenen.
Man forplikter seg til å bli i klosteret
hele livet.
NORGES BESTE. På bordet ligger norsk pålegg og
frukt, samt brødrenes egen ost. Rødkittosten
Munkeby lages etter oppskriften til moderklosteret i
Cîteaux.
Broder Cyril lyser opp når det blir snakk om ost.
Han var med da klosteret i Cîteaux startet osteproduksjon
for 40 år siden. 84-åringen har overbragt
kunnskapen til brødre i Frankrike og Munkeby.
– Nå har andre overtatt produksjonen. De kan
mer enn meg nå, og det er bra. Osten må videreutvikles
og tilpasses europeisk standard, sier Cyril
lavt på fransk.
Hver uke kommer 300-400 liter melk fra en lokal
bonde, og det gir 80-90 oster. Hele klosterets
inntekt kommer fra ostesalget. Restaurantanmelderen
Erik Fosnes Hansen har kalt Munkeby for
Norges beste ost.
IKKE IMPULSSPISING. – Det er bra å være opptatt av
mat. Det blir en livsstil, og i Frankrike setter de
maten først. Nordmenn prioriterer heller bil og
ferie, sier fader Joël.
– Bør vi tenke mer på mat?
– Kanskje. Det er viktig med en god balanse. Å ta
seg tid til å forberede ordentlig mat og å spise
regelmessig er viktig for oss, svarer klosterlederen.
Han mener mange unge åpner kjøleskapet og
spiser det første de finner.
– Når unge gutter kommer til klosteret i Cîteaux,
trenger de veiledning. Altfor mange har et kaotisk
forhold til mat og spiser impulsivt. Her spiser vi
kun til måltidene, forteller klosterlederen.
Brødrene har lagt om til norsk spiserytme, for i
Frankrike var middagen klokken tolv. Her har de
tre måltider: frokost før klokken sju, brunsj
klokken tolv og middag klokken fem.
– Vi lager ofte måltidet på fransk måte, forteller
broder Arnaud.
– Det er viktig å spise godt og næringsrikt. Vi har
stor respekt for mat, derfor kaster vi sjelden rester.
Hvis det er noe igjen etter middag, kan vi for
eksempel lage suppe av det, forklarer fader Joël.
RIKTIG BALANSE. Broder Bruno henter en
risdessert og gir hver av brødrene en skål.
– Er det noen måltider som er mer åndelige enn
andre?
– Frokosten, mener den yngste broderen.
– Da er det stillhet og ro. Vi spiser alene, og har
nettopp lest Bibelen og meditert, og da kan det fortsette.
– Og i fastetiden, for da hører vi en opplesning
før maten klokken 12. Vi spiser også brunsjen i
stillhet. Den er enklere, med havregrøt og kanskje
en frukt, forklarer klosterets kokk.
Selv om fader Joël mener det er riktig å spise
godt, er han opptatt av å finne riktig balanse.
– Det er mennesker som lever for å spise. Vi
prøver å unngå det.
Det blir en pause der han leter etter ordene på
norsk. Klosterlederen går inn til boksamlingen i
skriptoriet og henter en ordbok.
– «Glupsk og grådig», leser han.
UFARGET ULL. Det er grenser for hvor grådig man
kan være i klosteret. Cisterciensermunker kan ikke
eie noe. Mens andre munker samlet rikdommer og
gikk i dyre svarte kapper, gikk cisterciencerbrødrene
i ufarget ull. Derfor ble de kalt hvitebrødre.
Også munkene i Levanger bruker ufargede kutter.
– Man må lære at man ikke alltid kan få
tilfredsstilt sine behov på minuttet. Dessuten betyr
det noe for ditt åndelige nivå. Du kan ikke bare
følge din kropp, men må ha disiplin, sier fader Joël.
– Hva er det positivt for?
– Da har du frihet, og er ikke slave av dine behov.
Reglene er strenge, men du vil oppleve at det er
bedre for deg.
«Noen lørdager
åpner vi en flaske
vin fra Frankrike.
Det er nødvendig
for å overleve.»
VIL BLI FLERE: De fem
munkene bor i klosterets
framtidige gjestehus. De
ønsker å bli tolv munker og
drive gjestevirksomhet når
klosteret er ferdigbygd.
14 tørst 01:2012 tørst 01:2012 15

FOTO ELLEN LANDE GOSSNER
Sjå på fuglane under himmelen!
Ikkje sår dei,
ikkje haustar dei,
og ikkje samlar dei i hus,
men Far dykkar i himmelen før dei likevel.
Jesus
Matteus 6, 26
tørst
- ET MAGASIN UTGITT AV
16 tørst 01:2012 tørst 01:2012 17

ikere liv
SKANDINAVIA BYR PÅ MANGE tidsskrift-godbiter. Norske STREK
er det det eneste kirkelige magasinet i løssalg hos Narvesen. Reportasje- og
fordypningsmagasinet vant Fagpressens designpris i 2009 og ble Årets
Fagblad i 2010. «Innholdet er spennende og viktig, enten du tror på noe eller
er fullstendig troløs», skrev juryen. Tro, rotfeste og aktualitet er bladets
nøkkelord. Areopagos er en av hovedaksjonærene i STREK, men det tverrkirkelige
magasinet er uavhengig av kirkelige og politiske særinteresser.
Abonnement kan bestilles på www.strekmag.no, hvor man også kan lese
utvalgte artikler (5 utg. i året à 70-80 sider/kr. 490).
Det danske magasinet IKON har religionsdialog som hovedfokus og har startet
et samarbeid med Areopagos Danmark. Bladet henvender seg til alle som
«ønsker at forholde sig til den religiøse mangfoldighed» og vil både skape
forståelse, begeistring og kritiske holdninger rundt dialog.
På www.ikon-danmark.dk kan du laste ned tidligere utgaver og bli abonnent
(4 utg. i året/kr. 220).
Fra Sverige og Nya Slottet Bjärka-Säby kommer Pilgrim, tidskriftet som
presenterer åndelig veiledning både fra den eldgamle kristne tradisjonens rike
kilder og dagens vitale stemmer. «Reisen innover er den viktigste reisen»,
skriver redaktør Peter Haldorff. «Pilgrim ønsker å være niste på vegen, en
følgesvenn og vegviser som både oppmuntrer, utfordrer og uroer.» Informasjon
om abonnement finnes på www.tidsskriftenpilgrim.se (4 utg. i året/kr.
340).
«Ikke la deg lokke inn i noen diskusjoner ved middagsbordet.
Den som ikke er sulten vinner alltid.» Richard Whately
Byline Foto: Theirhistory/Flickr
MATPAKKER FOR SJEL OG TANKE
SOVE MED BRØD
UNDER KRIGEN BLE TUSENVIS av barn i London
foreldreløse og hjemløse. Mange av de som fikk omsorg i
flyktningeleire slet med å sove om natten. De var redde for å
våkne opp hjemløse og uten mat. En pleier begynte å gi
hvert barn en brødbit å holde i mens de lå i sengene. De
sovnet trygt. Brødet forsikret dem om at «i dag har jeg spist,
og jeg vil få mat i morgen også». Dennis, Sheila og fr.
Matthew Linn skriver i boka Sleeping with Bread – Holding
what gives you life (Paulist Press, 1995) at fortellingen fra
London kan inspirere oss til å holde fast ved det som gir oss
liv. Ved leggetid kan man spørre seg: «Hva er jeg mest
takknemlig for? Hva er jeg minst takknemlig for?»
I århundrer har bedende mennesker funnet retning for livet
sitt ved å finne de gode og de vonde øyeblikkene, mener
forfatterne. Praksisen de beskriver er basert på Ignatius av
Loyolas «Åndelige øvelser» (1522).
ØKT
NÆRVÆR
DEN FERSKE BOKA Lytte til
Gud – øvelser for redusert
stress og økt nærvær i
øyeblikket (Det indre liv 2012)
legger vekt på kroppens samspill
med bønnen. Forfatter Øyvind
Borgsø er meditasjonsveileder,
diakon og retreatarrangør. Han
har lang erfaring med kampkunst,
ulike typer nyåndelighet,
bevegelsestrening og instruksjon.
Boka viser øvelser «for å
falle til ro og være nærværende;
i kommunikasjonen med Gud,
i deg selv, med din neste og
overfor hele skaperverket.
Redskapene er dypt forankret i
Bibelen og i kirkens tradisjoner.»
(kr 150, borgso.no)
Kona mi mener at hvis man
skal ha gjester, så må man ta fram
det fineste danske porselenet.
Jeg synes at det fineste tegnet på
vennskap er når jeg kommer hjem
til noen som dekker på med de
ulike hverdagskrusene.
Magnus (Tillsammansmat, Libris förlag 2007)
JESUSDOJO
Illustrasjon: Kristus Frelseren 6. årh., St.
Katarinaklosteret i Sinai
NYTT DIALOGSENTER
«DOJO» er opprinnelig navnet
på østlige meditasjons- og kampsportskoler
og betyr «stedet der du
lærer veien». SubStans, et norsk «et
senter for askese og aktivisme»,
fletter spiritualitet med et engasjement
i verden. Deres viktigste
arbeidsmetode er såkalte «jesusdojoer»,
som legger vekt på
treningsaspektet i det å følge etter
Jesus. Areopagos Norge og SubStans
samarbeider og kommer til å
arrangere slike dojoer sammen.
Se mer på SubStans’ blogg
www.jesusdojo.no
NÅ HAR KIRKELIG DIALOGSENTER nummer tre i rekken etter Oslo
(hovedsenteret) og Bergen blitt opprettet i Stavanger. Alle sentrene opprettes
og drives i samarbeid mellom Areopagos og det lokale bispedømmet.
– Areopagos har lenge har vært opptatt av at Kirkelig dialogsenter ikke bare
skulle være et Oslofenomen,
forteller Raag
Rolfsen (bildet), direktør i
Areopagos.
– Men vi kommer ikke
over fjellet og sier at «her
skal dialogsenteret ligge».
Vi forsøker å møte lokalt
engasjement og bistå
bispedømmene med vår
kompetanse for å skape et
større nasjonalt miljø for
kirkelig religionsdialog,
sier Rolfsen.
I motsetning til Oslo og
Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen
byen. Kian Reme er ansatt som daglig leder og dialogprest.
Bergen, har Stavanger
kommune bevilget
250 000 kroner til et nytt
Kirkelig dialogsenter i
HVER FJERDE HANDLEPOSE nordmenn kjøper, går i
søpla. Hver av oss kaster 51, 1 kg mat som kunne vært
spist. Det er verken bra for lommeboka, miljøet eller
ressursfordelingen i verden. «Torsdag er din nye
restematdag! Bruk opp det du har av rester i kjøleskapet
og rydd klart til helgekosen,» sier matvett.no. Her finner
du finnes gode tips og råd om alt fra holdbarhet og
oppbevaring til oppskrifter. Hver torsdag gir både Matvett
og Grønn hverdag restemat-tips til de som liker dem på
Facebook.
MIDDAGSRES-
TER KAN BLI BRA
PÅLEGG. Prøv en
luksussandwich
med panert sei,
tartarsaus, sylteagurk
og rødløk
(bildet).
Ris- og nudelrester
stekt sammen med
rester av grønnsaker,
kjøtt, fisk eller
omelett kan bli en
god lunsj. Det kan
også kalde pastarester sammen med reker eller tunfisk
og grønsaker. Lag lunsjboksen om kvelden, sett den i
kjøleskapet og neste dags matpause kan bli et høydepunkt.
Rå og kokte grønsakrester kan få nytt liv med en
dipp, for eksempel kokt brokkoli med tzatziki eller stekte
potetbåter med aioli.
Foto: jeffreyw/Flickr LUKSUSRESTER
«Bedre en grønnsakrett med kjærlighet enn oksestek med hat.» Bibelen, Ordspråkene 15,17
18 tørst 01:2012 tørst 01:2012 19
MER
DIALOG
RESTETORSDAG

vannhull
Utsikt
frå ikonet
TEKST OG ILLUSTRASJON ANN KRISTIN VAN ZIJP NILSEN
– Han ser så sliten ut, seier Faderen.
Saman med Sonen og Anden sit han i kopien
av Rubljov sitt ikon på kjøkkenveggen
og ser bort på dei som ryddar vekk skitne
tallerkar og halvfulle glas.
– Ho også, seier Anden. Sonen kikkar
opp. Han har nettopp sett frå seg begeret
på bordet og ser på korleis oppvaskemaskinen
blir stabla full. Alt skramlar.
– Eg likar så godt å vera her, seier han.
Lyden av barnekrangel skjer gjennom
gangen og inn på kjøkkenet som ein kniv.
Anden kjenner korleis mannen ved
oppvaskkummen bit tennene saman.
Kniven står i trommehinna hans og dirrar.
– Gi meg styrke, kjem det lydlaust.
– Han er så sterk, seier Sonen.
– Det er deg han har det etter, seier han
og ser på Faderen.
– Nokon har kasta matrester i plastsøpla i
dag også, seier mannen utan å få svar. Han
seier det igjen, høgare.
– Ikkje skuld på meg, seier endeleg ho
som står ved den andre kjøkkenbenken,
med hovudet bøygd over smarttelefonen.
– Avdelingsleiaren vil at eg skal ha
rapporten klar allereie i morgon, seier ho.
– Sjekkar du mail nå igjen? kjem det
kvasst borte frå kjøkkenbenken.
– Du forstår ikkje korleis eg har det på
jobb, svarer ho kvassare.
– Du må fornya den replikken, seier han.
– Hadde eg ikkje visst betre, hadde eg
«Ho tenkjer ikkje
på at me ser henne,
seier Sonen.»
trudd at eg gjorde ansikta deira av stein,
mumlar Faderen.
– Dei gløymer at dei har kjøthjarte, seier
Sonen.
Mannen skraper middagsrestene av
tallerkane oppi den fulle kompostbøtta og
ser på dei halvetne brødskivene som ligg
der. Han må byta pose allereie. Han har
prøvd å læra ungane å eta opp maten.
– Far, tilgi dei, for dei veit ikkje kva dei
skal gjera, seier Sonen.
Anden smiler til han. Så rettar han litt på
den grøne kappa.
– Dei har så mykje, seier Faderen.
– Og gjer så mykje, seier Anden.
– Det er ei stund sidan eg har høyrt
vitsane hans. Dei brukar å vera gode, held
han fram.
– Er det deg han har humoren etter? spør
han Sonen. Sonen ser bort på Faderen og
smiler.
– Nokre morgonar snakkar han med oss
i bilen. Det likar eg, seier Faderen.
– Når han er for seint ute, bannar han
heller.
– Ja, han satsar på eit sikkert kort, ler
Sonen.
Han peikar lydlaust mot vinbegeret med
to fingrar og ser på Faderen. Faderen lyfter
hendene og velsignar det.
Kvinna på kjøkkenet lyfter hovudet og
stirar ut i lufta.
– Før dei fekk born, var ho av og til heilt
stille saman med oss. Ho likte å finna ein
roleg plass. Nå sit ho aldri heilt stille lenger,
seier Faderen.
– Men ho ber saman med borna på
sengekanten. Då kviskrar eg alltid til hjarta
hennar, seier Anden.
Ho ser ikkje magnettavla med rekningane,
skuleruta og utskriftene med
matoppskrifter frå nettet. Ho ser ikkje
vindauga med spor av yoghurtfingrar,
smørfingrar og ketsjupfingrar. Ho ser ikkje
det gamle fatet med «Giv os i dag vort
daglige bröd» ho kjøpte på loppemarknad.
Ho tenkjer på rekningane ho har gløymt
å betala og på purringa som kom i dag. Ho
tenkjer på tantebarna dei ikkje fekk besøkt
denne helga heller. Ho tenkjer på at ho må
hugsa å ta opp brød frå frysaren.
Kvinna kikkar tomt mot veggen der
ikonet heng.
– Ho tenkjer ikkje på at me ser henne,
seier Sonen.
– Eg skulle gjerne stroke henne over
håret, seier Faderen.
Mannen løftar blikket frå søppelbøttene
under vasken og ser bort på ryggen han
kjenner betre enn sin eigen. Den lause
hårknuten over den stive nakken er i ferd
med å gli ut av strikken. Han vaskar
hendene og tørkar dei på buksa.
Treeininga (ca. 1410) av munken Andrej Rubljov (ca. 1360-1430) er det mest kjende
av alle russiske ikon og blei opprinneleg malt til Treeiningskatedralen i Sergijev
Posad. I dag heng originalen i Tretjakovgalleriet i Moskva. Det er inspirert av
forteljinga i Det gamle testamentet ( 1. Mosebok, kap. 18) om Abraham og Sara, som
får besøk av Gud i form av tre englar. På ikonet er dei tre gjestene plasserte rundt
bordet. Kristus sit i midten med raudbrun kjortel, som symboliserer det menneskelege.
Dei to fingrane symboliserer den menneskelege og den guddommelege naturen
hans, og dei peikar mot nattverdskalken (vinbegeret) med offeret. Faderen (t.v.) har
ei skinande kappe og handstillinga viser at han har all makt i både himmelen og på
jorda. Han velsignar og tar i mot kalken. Den heilage Ande sit til høgre og er kledd i
grønt, fargen for liv og ungdom. Alle er også kledde i blått, den himmelske fargen.
Rubljov sine ikon er særleg prega av eit kontemplativt uttrykk. Dei var berømte
allereie i samtida og blei førebilete for andre ikonmålarar.
Kjelder: katolsk.no og Ulla Käll
20 tørst 01:2012 tørst 01:2012 21

anbefalt
O
VERRASKINGA: Karen
Blixen si langnovelle Babettes
gjestebud (Gyldendal
2011/1958) er lagt til eit
pietistisk nordnorsk bygdesamfunn
mot slutten av 1800-talet. Den
aldrande kyrkjelyden lever strengt og
nøysamt, ikkje minst dei to gamle døtrene
til den avdøde presten. Hit kjem den
franske flyktningen Babette som fargerik
hushaldar. Rundt desse menneska utfoldar
det seg ei vakker, underfundig historie om
kva eit måltid kan bety. For meg er
forteljinga eit fantastisk bilde på korleis
ein raus Gud overraskar oss. Ofte er det
vanskeleg å tru at Gud er ein som inviterer
oss til fest. Spelefilmen Babettes gjestebud
frå 1987 vann forresten Oscar for beste
utanlandske film.
ULLA KÄLL,
retreatarrangør og
gitarist
JØKKENGOLVDANS:
I kollektivet blir det ofte
hurtigmat kvar for seg.
Men i helgene likar eg å laga
skikkeleg mat til oss. Då set
eg alltid på det same albumet: It’s time
(2005) med Michael Bublé. Eg likar ikkje
å høyra på musikken hans elles, men
akkurat til matlaging er den gamle Frank
Sinatra-stilen perfekt. Eg syng med av full
hals og dansar på kjøkkengolvet. Maten
blir betre når ein lagar han med godt
humør og nok tålmod.
ANDREAS KJØLL,
førskulelærar
og musikar
VER SÅ GOD! Anbefalingar rundt bordet
POESI PÅ MATEN: Nokre av dei
finaste dikta eg veit om er dei
elementære odane til Pablo
Neruda. Nokre av desse handlar
om tomaten, lauken, om
olivenolje og ålesuppe. Nett desse og
mange fleire bordvers, salmar og dikt om
mat finn du i den vakkert illustrerte boka
Bordets poesi av Henry Notaker
(Bokklubbens lyrikkvenner 1989). Frå
Nobelprispoeten Johannes V. Jensens
«Frokost» via oppskriftsdikt for «Rapphøns
med krepsehaler» til Petter Dass sin
«Nordlandsmat». Bjørneboe skildrar korleis
han har fordrive livets metafysiske uhygge
med lutefisk, og Inger Hagerup har sin
«Ode til grønnsakene». Her møter du poesi
om mat frå heile verdslitteraturen. Det er
servert!
SALME
HELGE TORVUND,
poet og psykolog
VÅR DISK* OG DUK ER ALT
BEREDT, o Gud, for din
barmhjertighet velsign nu
disse gaver så at vi kan
legems styrke få!
Gud, mett enhver som
hungrig er og sukk for brød
til himlen bær!
* disk: tallerk
BORDVERS: Det vakre
bordverset Vår disk og duk er
alt beredt. av Thomas Kingo
(ny versjon i Norsk Salmebok,
nr. 791) tar både innover seg
svolten og nauda i verda – og har ein
økologisk grunnkarakter. Det er fantastisk
at Kingo (bildet) hadde dette perspektivet
om å «velsigne jorden, luft og vann», der
han sat og skreiv i Danmark på 1600-talet.
Heime hjå oss har me alltid brukt den
gamle versjonen. Barn har ofte sans for litt
merkelege, gammeldagse ord. Dei treng
bordvers dei kan veksa med, ikkje frå. Ei
anna slitesterk bordbønn er andreverset av
«O du som metter»: «For helse, glede,
daglig brød vi takker deg, o Gud». Etter at
eg sjølv blei ramma av sjukdom, har det
blitt den daglege bordbønna mi.
FINN WAGLE,
biskop emeritus
Gi fred og frukt i alle land,
velsigne jorden,
luft og vann,
bevar vår kristen øvrighet,
gi daglig brød i ærlighet,
mett og vår sjel med livets
brød, som Jesus vant oss
med sin død!
THOMAS KINGO 1681
(fra Landstads reviderte 1924)
«Etter ein god middag kan ein tilgi kven som helst,
til og med sine eigne slektningar.» Oscar Wilde
OKEBOK-FRIDOM: Eg er storsamlar
av kokebøker frå heile verda, men eg
vil ikkje framheva ei einaste. Nokon
trur at å følgja ei oppskrift hundre
prosent garanterer resultatet. Men
det handlar alltid om engasjementet ein legg i
arbeidet. Min misjon er å ufarliggjera matlaging.
Sjølv om kunnskap er viktig, kan folk flest
mykje allereie – for eksempel at jordbær og
tomater er best om sommaren. Å velja råvarer
etter sesong er en nøkkel til at ting blir bra.
Bruk kokebøker som inspirasjon og for å få lyst
til å laga mat! Eit bilde eller ei oppskrift kan
vera starten til ein idé – til å kombinera råvarer
eller kanskje laga eit selskap.
FILM
Etegildet (La grande
bouffe av Marco Ferreri
1973) er ein svært god,
men ulekker film om fire
menn i Italia på
1970-talet. Dei møtest i
eit avsidesliggjande
herskapshus for å eta til
dei fell daude om. Utan
avbrot får dei servert
dei mest overdådige
rettane ein kan tenkja
seg. Dekadansen og den
politiske nerven i filmen
blir ein skarp kommentar
til fordelinga av goda
i verda.
ERLEND LOE,
roman- og
manusforfattar
22 tørst 01:2012 tørst 01:2012 23
Foto: Morten Brun
SONJA LEE,
kokk
BESTEMORGRYTA: I Mofongo (Juritzen 2010) fortel Cecilia
Samartin om korleis ei bestemor frå Puerto Rico greier å spleisa
familien saman gjennom matlaging og fellesskap rundt bordet.
Det er som ein kjenner lukta og smakane når ein les. Boka viser
sann matglede og kor viktig mat er for tradisjonar og samhald.
TONE GRANAAS, dagleg leiar i Grønn Hverdag
SKEIVT: Boka Mat er makt av Kaare M. Bilden (Aschehoug 2011)
plasserer eit stort rettferdsproblem på tallerkenen din: Skeivdelinga av
maten i verda. Det er vanskeleg å ikkje bli engasjert av urettferda, sjølv
om ho gir ei ubehageleg kjensle av å vera medskuldig. Forfattaren er
verken sterk forkjempar for norskprodusert mat eller frihandel, han står
ein stad i midten. Men boka gjer at du får den norske, solidariske maten litt i
halsen. Ho er ganske folkeleg, bra skriven og kjem i pocketutgåve nå.
ARILD HERMSTAD, leder i Framtiden i våre hender
STILLE: Eg høyrer aldri på musikk når eg lagar mat og
slett ikkje når eg har gjester til bords. Musikk er best når
ein lyttar konsentrert, og som akkompagnement for mat
og samtale anbefaler eg stilla.
INGER-LISE ULSRUD,
orgelprofessor og kantor
Foto: Fredrik Arff/Cappelen Damm

samtalen
LEIF ASMARK JENSEN
(54)
• Hare krishna-munk og
aktiv religionsdebattant,
foredragsholder og
forfatter.
• Svarer på spørsmål på
www.religion.dk, blogger
på www.eftertanke.dk
og står bak hjemmesiden
www.intelligentdesign.dk
• Gift med Dorte, som
er nonne. De to lever
sammen i sølibat i
København.
Til bords
med Krishna
Når kristne spiser kjøtt, bryter de budet om å ikke drepe, mener
Hare Krishna-munken Leif Asmark Jensen. Man må ikke bli en slave
av selvdisiplinen, mener kristne Lars Mollerup-Degn. I begge
tradisjoner er måltidet et av de viktigste ritualene.
TEKST OG FOTO DORTHE STIEPER
– Alle våre handlinger og tanker ofres som gaver
til Krishna. Det gjelder også matlaging. Maten er
ikke smakt til, for Krishna skal smake først. Gud
har alle sanser åpne og kan smake på maten med
både syn og hørsel.
Leif Asmark Jensen kneler foran alteret på en
kommode i stuen. Tegnet i pannen hans vitner om
at kroppen hans er et tempel for den hinduistiske
guddommen Krishna. Det er laget av leire fra den
hellige elva Ganges. Alteret er fargerikt pyntet
med blomster, Krishna-figurer og bilder av hellige
guruer. På en skammel står brettet med middagen.
Den hvitkledde ringer med ei lita klokke og
messer mantraet sitt.
BORDBØNN. Munken Leif og kona hans, nonna
Dorte, har invitert dialogsekretæren i Areopagos
Danmark, Lars Mollerup-Degn, på kveldsmat og
religionsdialog i sin lille to-roms i København.
Mennene er ikke på ingen måte fremmede for
hverandre. De møttes første gang på Roskildefestivalen
på 1980-tallet, der begge deltok som
misjonærer. Siden har de truffet hverandre i
religionsdialog-sammenhenger.
Nå sitter de til bords, klare til å innta kveldens
vegetarmåltid. Rettene er stort sett laget av
selvdyrkede grønnsaker.
– Vi oppbevarer rotgrønnsaker fra kjøkkenhagen
vår i tønner på altanen. Utenom dem består
kosten vår stort sett av nye skudd fra brennesler og
skvallerkål, forteller Dorthe. Før de begynner å
spise, messer hun og Leif en bordbønn på
sanskrit, en takk til Krishna for maten. Som
kristen er ikke Lars uvant med bordbønner.
– I min familie ber vi eller synger et bordvers
før vi spiser, som en takk til Gud og en påminnelse
om at vi ikke skal ta maten for gitt. Alt er gitt
oss, forklarer Lars.
– Jeg hørte en psykolog i et radioprogram nylig.
Han snakket om «det hellige måltid» som en måte
å takle stress og jag i samfunnet. Det hellige
måltid var ifølge ham å sette seg og spise måltidene
sammen som familie og begynne med en
bordbønn, sier Lars.
TILBEDELSE: – Gjestfrihet regnes som gudstilbedelse i Hare Krishna-bevegelsen, sier Leif Asmark Jensen (øverst),
og serverer Lars Mollerup-Degn vegetarmat på stuebordet ved alteret.
24 tørst 01:2012 tørst 01:2012 25

SPINAT MED HJEMMELAGET OST
Denne retten kan lages med alle slags spiselige grønne blader,
selvdyrkede eller ville. Osten lages av to liter melk som kokes
opp. Deretter tilsettes 2–3 dl kulturmelk, eller noen spiseskjeer
sitronsaft, slik at ostemassen skilles fra resten. Hell alt gjennom
en sikt eller et klede og la dryppe av en halvtime. Mysen som blir
til overs, kan gjemmes og brukes i supper eller til å koke ris i.
Ingredienser:
300 g ost
800 g fersk spinat eller andre grønne blader
2 ss olje (f.eks. oliven eller raps)
2 ts malt koriander
3/4 ts gurkemeie
½ ts kajennepepper
½ dl vann
1½ ts salt
1½ dl crème fraîche eller kremfløte
Spinaten eller bladene vaskes grundig i en skål med vann og
løftes opp av vannet, så jord og sand blir igjen i vannet. Ikke
hell vannet ut når bladene er i skålen. Gjenta et par ganger, og
skjær så bladene i strimler. Varm oljen i en gryte på middels
varme. Surr krydderet i oljen et øyeblikk under omrøring. Tilsett
spinaten og fres et øyeblikk. Tilsett ½ dl vann, legg lokket på og
la spinaten koke i rundt 10 minutter på lav varme, til bladene er
gjennomkokt. Skjær osten i terninger. Tilsett ostebitene, salt og
crème fraîche eller kremfløte. Server med salat, brød eller ris.
Fra kokeboken Hellige kalorier av Dorte Asmark Jensen.
Idet han sier «vær så god», forteller Leif at
gjestfrihet regnes som gudstilbedelse i
Hare Krishna-bevegelsen:
– Særlig å ta imot en uinvitert gjest.
– Det gjør det også i kristne sammenhenger.
Å være gjestfri og dele med den
fremmede er en måte at realisere Guds
rike på. Poenget er å se Kristus i den
fremmede, sier Lars.
MÅLTIDSRITUALER. I Hare Krishna spiller
måltidet en sentral rolle. Ved alle samlinger
spiser man sammen, og bevegelsen deler
gjerne ute mat til andre. I India står de
daglig for maten til en million barn. I både
Danmark og Norge driver bevegelsen
vegetarrestauranter.
– Maten er ofret til Krishna. Dermed er det
Guds mat vi deler ut til andre. Guds nåde
og velsignelse, forklarer Leif, som i unge år
gikk fra å være ateist til å bli gudsbevisst.
Etter å ha lest Swami Prabhupadas skrifter,
fant han for 30 år siden sitt religiøse
tilhørighet hos guddommen Krishna.
– I de fleste kristne sammenhenger er
måltidet ikke så ritualisert som her. For
meg er den daglige tilberedningen av
maten oftest bare noe som gjøres. Jeg
hadde likt å se at matlaging kunne være en
gudstjeneste. Det kunne jeg lært av, sier
Lars, og fortsetter:
– Men det mest sentrale ritualet i
kristendommen er et måltid, nemlig
nattverden. Nattverden har rot i Jesu siste
måltid med disiplene, som igjen stammer
fra det jødiske påskemåltidet. For de første
kristne var nattverden et kjærlighetsmåltid,
ikke bare et symbolsk ritual med oblater og
et lite glass vin. I mange kirker er fellesskapsmåltidet
redusert til kirkekaffen efter
gudstjenesten.
DYREDRAP. Mens måltidet er uttrykk for
verdier som takknemlighet, fellesskap og
gjestfrihet i begge tradisjoner, er det stor
forskjell på hva man spiser. Som tilhenger
av Hare Krishna-bevegelsen, er man per
definisjon vegetarianer. Leif spiste heller
ikke kjøtt i tiden før han ble munk.
– Jeg reiste rundt i verden og levde av
veldig lite. Og jeg fant ut at det var billigere
å være vegetarianer. Senere har jeg blitt bevisst på
den sunne siden ved kostholdet. Jeg ble også
veldig miljøbevisst. Kjøttproduksjon tar store
ressurser som går ut over klima og miljø. Da jeg
møtte Hare Krishna, fikk jeg også med det etiske
aspektet – at det er galt å drepe. Nå er det min
viktigste motivasjon for å være vegetarianer.
– Hva med grønnsakene og plantene? Slår dere
ikke dem ihjel? spør Lars.
– Vi anser plantene som levende vesener. Så jo,
vi dreper plantene. Men der er forskjell på å drepe
et dyr og på å plukke en brennenesle.
OFFERKJØTT. Lars forteller at det ikke finnes noe
åndelig krav om hva man skal og ikke skal spise i
kristendommen.
– Jesus spiste for eksempel lammekjøtt og fisk
mens han levde. De første kristne diskuterte om
man kunne spise kjøtt som før salg hadde blitt
ofret til avgudene, men Paulus slo fast at «alt er
rent for de rene». Det kan likevel stadig være et
diskusjonstema blant kristne. Noen synes for
eksempel det er vanskelig med halalkjøtt, fordi det
er velsignet av en imam. Det har jeg ikke selv et
problem med å spise, sier Lars.
– Men det er forskjell på kristne. Syvendedagsadventister
er vegetarianere og drikker heller ikke
alkohol og kaffe, skyter Leif inn.
Lars er enig og fortsetter:
– I noen kristne tradisjoner lar man være å
spise kjøtt, for eksempel i den førti dager lange
fastetiden før påske. Når man faster fra kjøtt, er det
ikke fordi det er galt å spise det, men for å leve
nøysomt og fokusere på det vesentlige – den
åndelige maten, forklarer Lars.
Selv droppet han alkohol, godteri og kaffe før
påsken.
– Det gjorde jeg for å minne meg selv om at jeg
ønsker å være avhengig av Gud og ikke av
stimulanser.
GUDSTJENESTE: Siden maten er ofret til Krishna, mener Leif Asmark Jensen at
maten formidler guddommens nåde og velsignelse til alle som spiser den. Kristne
Lars Mollerup-Degn hadde likt å se at matlaging kan være en gudstjeneste.
SLAVE ELLER FRI. Desserten står for tur; yoghurt
rørt sammen med honning og solbær, med små
daddelkuler rullet i peanøttsmør og kokos. Ved
siden av serveres kornkaffe brygget på ristet og
malt rug og bygg.
– Jeg beundrer kristnes medfølelse med andre.
Men jeg har problem med at de spiser kjøtt, sier
Leif. Han mener at kristne på denne måten bryter
budet om ikke å drepe.
– Det budet tolker jeg som at man ikke må
drepe mennesker, svarer Lars.
Lars beundrer Hare Krishna-munken og hans
kone for selvdisiplinen i hvordan de praktiserer sin
religion, men er også kritisk.
– Det er en balanse. Selvdisiplinen må ikke bli
for stram, for slik kan man også bli en slave av
den. Disiplinen er viktig for å holde friheten og
gudsrelasjonen levende. Men den må balanseres
med friheten til at vite at man er elsket av Gud
med alt man er – inkludert svakhetene sine.
– Samtidig må det at man er elsket ikke bli ei
sovepute. Det kan det være en tendens til i den
danske kirken, der budskapet om at Gud elsker oss
alle sammen, kan gjøre oss likegyldige til hvordan
vi lever.
Poenget er å se Kristus
i den fremmede.
Lars Mollerup-Degn
LARS MOLLERUP-DEGN
(48)
• Dialogsekretær og
konstituert leder i
Areopagos Danmark,
og glødende opptatt
av religionsdialog.
• Kommentator på
www.religion.dk
• Bor i København med
kona Ellen og deres
fire barn.
MÅLTIDET
• En salat av selvdyrkede
rødbeter og pepperrot
rørt ut med crème fraîche
• Rotgrønnsaker trykkokt
og tilsatt urtesalt og chili
• Hjemmelaget ost i
terninger er stekt,
blandet med spinatstuing
av skvallerkål og servert
med brun ris og
eplechutney
26 tørst 01:2012 tørst 01:2012 27

areopagos
AI TAO YUAN: «Hagen
hvor man er glad i Kristus»
ble bygd opp fra slutten
av 1950-årene og var
Hongkongs første og
eneste kristne vegetarhall.
Vegetarenes
åndelige hjem
Skandinaviske misjonærer lærte vegetarpraksis av
buddhistnonner i Hongkong.
TEKST TORE LAUGERUD : FOTO AREOPAGOS
R
undt omkring i Hongkongs vakre
fjellsider ligger fremdeles noen
bygninger kalt tsai tang – vegetarhaller.
Dette er en slags templer der buddhistiske
lekfolk kan tilbe og gjøre sine
ritualer.
Da de tre Areopagos-utsendingene Elisabeth
Pettersen, Annie Lemming og Birgitta Thormann
kom til Hongkong i 1949, var vegetarhallene hjem
for religiøse kvinner som praktiserte en del av de
buddhistiske disiplinene. Disse kvinnene ønsket
blant annet å etterleve buddhismens store bud om
ikke å drepe noe levende, og avsto fra å spise kjøtt
og fisk. Derfor ble de gjerne kalt vegetarkvinner.
I buddhismen er motivet for denne praksisen
knyttet til reinkarnasjonstanken. Menneskesjelen
kan ta bolig i både mennesker og dyr. Ved å ta liv
kan en hindre en sjel på vandringen framover.
RESPEKT. De tre skandinaviske kvinnene ønsket å
komme i dialog med buddhistnonner og religiøse
kvinner i Hongkong. Derfor oppsøkte de disse
såkalte vegetarhallene som gjester. Her utviklet det
seg dialoger om spiritualitet, tro og eksistensielle
spørsmål.
Særlig Elisabeth Pettersen skrev flittig notater og
beretninger om stedet og menneskene de møtte.
Beretningene er preget av en stor respekt for
vegetarkvinnenes dyktighet og nøysomhet, og for
deres religiøsitet. Det var tydeligvis viktig for henne
å formidle denne respekten tilbake til kirken i
Skandinavia.
Beretningen om Pu Chiao Yuan, «Stedet hvor
hjertelivet våkner» gir innblikk i vegetarhallenes
formål, liv og organisasjon. Stedet var ledet av en
buddhistisk nonne som hadde flyttet ut fra sitt
kloster, fordi noen av disiplene hennes hadde spurt
henne om hun kunne åpne en vegetarhall.
Disiplene var yrkesaktive kvinner som oppsøkte
nonnene for åndelig veiledning. De lengtet etter å
forene livet i samfunnet med et disiplinert religiøst
liv. Derfor reiste de en vegetarhall av egne midler,
og når de selv hadde anledning til det tok de inn
for hvile, rekreasjon og tilbedelse.
TILBEDELSE. Nonnen fikk en viss inntekt fra
kvinnene, og dyrket i tillegg grønnsaker, eventuelt
også frukt og ris. Hun ledet det religiøse livet på
stedet, det vil si at hun resiterte buddhistiske
skrifter til ulike tider på dagen. Det foregikk i
«rommet for tilbedelse», der det alltid brant en
liten oljelampe som symboliserer bønnen om å få
et opplyst hjerte.
Husets beboere kunne være med henne i de
faste resitasjonstidene, men rommet for tilbedelse
var åpent hele dagen for dem som ville resitere
skriftene. Motivet for tilbedelsen var «å rense
hjertet» og å åpne seg for buddhaens hjelp.
Vegetarhallene forente religiøse øvelser og en
omsorgsfunksjon. Særlig for enslige kvinner var
det en stor trygghet å tilhøre en vegetarhall. Her
hadde hun et hjem hun alltid kan vende tilbake til,
og hvor hun kunne ende sine dager blant venner
som tok seg av henne når hun ble syk og ville sørge
for en verdig begravelse når hun døde.
Mange av kvinnene i vegetarhallene var amah-er,
hushjelper. Noen vegetarhaller fungerte nærmest
som hjem for fattige eller eldre.
Gjennom besøkene i vegetarhallene utviklet det
seg vennskap og eksistensielle samtaler. Misjonærene
lærte mye om hvordan de kunne skape rom for
kristen fordypning i en travel hverdag. Samtidig ble
de klar over vegetarhallenes sosiale betydning. Det
var ikke lett for en kvinne som tilhørte en vegetarhall
å bli kristen. Den kristne fordypningen måtte
gå hånd i hånd med omsorg (diakoni). Målet deres
ble derfor å bygge et kristent kvinnehjem etter
mønster av de kinesiske vegetarhaller.
«Gjennom besøkene i vegetarhallene utviklet det seg
vennskap og eksistensielle samtaler.
INSPIRASJON. Litt nedenfor Tao Fong Shan,
«Stedet der Kristusvinden blåser», Areopagos sitt
senter i Hongkong bygde de fra slutten av 50-årene
litt etter litt opp den kristne vegetarhallen «Ai Tao
Yuan» («Hagen hvor man er glad i Kristus»).
Den talte etter hvert 12 kvinner.
Etter mønster av de buddhistiske vegetarhallene
la de vekt på å ha et nært forhold til naboene og en
funksjon i lokalsamfunnet, blant annet med sosial
utveksling, familiemøter og kvinneforening. Den
samfunnsmessige og religiøse utviklingen bidro
etter hvert til at dette arbeidet mistet dialogkontakten
med buddhistene og ble et rent kristent
kvinnearbeid.
ELISABETH PETTERSENS NOTATER:
I de buddhistiske vegetarhallene – og i den kristne
vegetarhallen på Ai Tao Yan – gjenkjenner vi noen
viktige mønstre fra de kristne retreatstedene som
etter hvert grodde fram i Norge. Areopagos, som da
het Buddistmisjonen, var en viktig formidler av
inspirasjon og modeller for det kristne retreatarbeidet
i Norge. I dag er det viktig for oss å bidra til at
den kristne fordypningen som skjer ved retreatstedene
går hånd i hånd med en dialog med det
stigende antall mennesker som søker utenfor
kirken, først og fremst i de nyåndelige miljøene.
Kilde: Vegetarhaller i Shatin, Hongkong, Elisabeth Pettersen 1986.
Beretninger i Østen og vi.
Tai Ku [i vegetarhallen Ordets hage] ønsket oss velkommen til å sitte
nede hos henne hvis vi skulle lese eller skrive. Hun mente det måtte
være mer stille hos henne enn oppe på Tao Fong Shan, hvor det var så
mange mennesker.
Nonnen [i vegetarhallen Hagen hvor blomstene når den fulle blomstring]
fortsatte med å si: Hvis alle skulle legge sine byrder på Jesus, da ville
han føle stor smerte. Byrdene ville få ham til å bryte sammen
BUDDHISTNONNER:
Abbedisse (t.v.) og nonne
ved spisebordet i Nan
Yoh-klosteret (udatert
illustrasjonsbilde).
FERSKE MISJONÆRER:
Annie Lemming (f.v.),
Elisabeth Petterson
og Birgitta Thormann i
Hongkong i 1949, ett år
etter utreise. I de buddhistiske
vegetarhallene
lærte de mwye om hvordan
de kunne skape rom
for kristen fordypning i
en travel hverdag.
28 tørst 01:2012 tørst 01:2012 29

Uavhengige
råd
Hva gjør en tro så slitesterk
at den tåler vær og vind,
storm og solskinn?
Tomas Sjödin
ET BRUSTENT HALLELUJA
299,-
Tomas Sjödins bøker er en gullgruve! De har vært
avgjørende for min trosutvikling og teologi.
Han formidler en gjennomkjempet tro med mye
humor og varme.
Tone Stangeland Kaufman
korsveiprest og forsker
TIDLIGERE UTGITT, NÅ I NY DESIGN: 199,- pr. bok
Når trærne mister bladene | Den enkleste gleden
Reservekraft | Ettervarme
www.lutherforlag.no
«Jeg liker en avis som tør å formidle de store
spørsmål uten å komme med forenklende svar, og
som gir plass for både troen og tanken. Vårt Land
utfordrer meg og får meg til å tenke.»
Henrik Syse, filosof og forsker
Våre nye skribenter: Henrik Syse, Arnfinn Haram,
Ingunn F.Breistein, Paul-Otto Brunstad,
Eivor Oftestad, Per Arne Dahl.
PRØV VÅRT LAND I
3 UKER
GRATIS
Send SMS med VL til 1933,
eller gå inn på vl.no/gratis

Foto: Fotolia
Areopagos’ sommerstevne 2012
Hva er da et menneske?
Spørsmålet er en utfordring, til å lære, til å leke – til å leve! Under sommerens lyse
himmel åpner vi et rom der du kan utforske dette spørsmålet. I fire dager
inviteres du til et sommerlig stevnemøte med mening. Bli med på
foredrag, verksteder og et mangslungent fellesskap.
Med fader Paolo Dall’Oglio • Erik Hillestad • Grete Refsum
Margrete Kvalbein • Solfrid Molland • Notto Thelle med flere!
MORGENMEDITASJON
SAMTALE
MUSIKK
SPIRITUALITET
FORTELLERKUNST
Mer informasjon areopagos.no, påmelding på klaekken.no
KINESISK KULTUR
Klækken
hotell,
5.- 8. juli
2012
STEVNEKUNSTNERE
DANS
DIALOG ZEN KINO
BÆRTUR
BARNEPROGRAM
SALSA
og mye mer…