Fulltekst / PDF - Høgskolen i Nesna

organisert et veilednings-og støtteapparat i tilknytning til praksisgjennomføringen, og der
studentene selv får en sentral rolle.
Komplementær modell
67
Med bakgrunn i resultatene fra denne undersøkelsen vil jeg foreslå en komplementær modell
for praksisopplæringen, der første del av praksis følger et tradisjonelt mønster, med
observasjon og øvelser knyttet til en øvingslærers klasse og elever. Siste del av
praksisperiodene bør inneholde en friere form for praksis, der hovedfokus bør ligge på den
enkelte students egenutvikling og kompetanseoppbygning.
Praksisopplæringen organiseres som progressive trinn i en utviklingsprosess der erfaringer fra
både tradisjonell praksis og adopsjonspraksis legges til grunn.
.
Trinn 1: Observasjonspraksis i øvingslærerledet klasse
Trinn 2: Øvingslærerledet praksis og klasseadopsjon
Trinn 3: Skoleadopsjon.
Klasseadopsjon er en noe mindre omfattende adopsjonsordning enn skoleadopsjon.
Ca. halvparten av praksistiden i studiet bør brukes til adopsjon.
Adopsjonspraksis gir nye muligheter.
Studentene påpeker i sine svar i undersøkelsen mangel på samarbeid mellom høgskolen og
praksisskolene, spesielt i forberedelses-og gjennomføringsfasen. Dette er ikke noe nytt i
lærerutdanningen. Interessen for -og samarbeidet om praksisopplæringen har tradisjonelt vært
laber i høgskolene (Strømnes ). Dette arbeidet er noe man tradisjonelt har overlatt til
øvingslærerne. Her ligger sikkert også noe av forklaringen på at studentene ofte rapporterer at
de savner sammenheng mellom teoriopplæringen i studiet og praksis.
Et annet forhold er at det interne samarbeidet i høgskolen både om lærerutdanningen generelt
og om praksis klart bør bli bedre. Mye av det faglige arbeidet innenfor lærerutdannings-
institusjonene har fram til nå, etter min erfaring, mye vært basert på det jeg vil kalle
Fredrikke nr. 8, 2005
Organ for FoU-publikasjoner - Høgskolen i Nesna