Hjortens historie.pdf - Bukkejegeren.no

Presentasjon av bokprosjekt:
Hjortens historie på Haugesundhalvøen
og tilliggende herligheter
av Jon Steinsnes og Brynjar Stautland
Bukkefall ved Stordafjellet, tidlig 1900-tall
Stord, Fitjar, Bømlo, Sveio, Karmøy, Bokn, Tysvær, Vindafjord, Etne,
Skånevik, Kvinnherad, Tysnes

Kapitteloversikt:
1.1 Innledning (komprimert historikk)
2.1 De eldste sporene (jordfunn, bergkunst, norrøne myter)
3.1 Nedgangen på 1700-tallet
4.1 "Skahjort"
5.1 Bestandsutvikling i kommunene (statistikker)
6.1. Jakttider de siste 120 årene
7.1 Jaktformer og beretninger
8.1 Bukker : begreper og forvirring
9.1 Bestandsutvikling på landsbasis
10. Litteraturliste
Rekonstruerte redskap m. hjortehorn fra våre første jegersamfunn.
Boka har som mål å gi et bilde av hvordan hjortebestanden og jakta på denne har utviklet seg
på Haugesundshalvøya og i Sunnhordland fra de eldste tider og frem til vår tid (ca 1980).
Utgangspunktet for boka er en omfattende dokumentsamling og kildemateriell samlet av Jon
Steinsnes. Dette gir en god innsikt i beskatningen av hjortestamma fra 1700-tallet og opp til
vår tid.

Målgruppa for boka er alle som driver jakt i dette området (ca. 4000 jegere).
(Bukkefall ved Oldereid, Bømlo 1980)
1. 1 Innledning
Smakebiter fra teksten:
Arkeologiske funn og bergbilder tyder på at hjortens historie i det vi idag kaller Norge
strekker seg 8-9000 tilbake i tid, og at den raskt ble en næringsmessig hovedkilde for
pionerfolket langs kysten vår.
Hjorten er i dag et vanlig vilt langs hele Vestlandskysten fra Ryfylke til Nordland, og
etablerer seg stadig i nye områder på sør- og østlandet og i fjellet i Sør-Norge. Slik var det
trolig helt opp på 1600-tallet, i hvert fall i kystområdene.
Hjortestammene ble imidlertid kraftig redusert i våre områder for rundt 300 år siden. Det som
vanligvis får skylda for dette i skriftlige kilder er en økende ulvebestand, men også
bjørnestammen fikk et oppsving fra sent 1600-tall og til 1860-årene. En annen viktig faktor i
denne tida var introduksjonen av skytevåpen, kombinert med den blankofullmakten for felling
som "skahjort"-begrepet medførte. Nedbrenning av skog for å skaffe beiter hadde dessuten
alt fra jernalderen redusert skogene i våre kulturlandskap vesentlig. Skogene tok seg ikke opp
igjen før etter andre verdenskrig, da jord- og skogbruket ble mindre intensivt og andre
energikilder kom inn i husholdningene. I boka ”Fra Brubakken til Åseby ” skriver f.eks.
forfatteren om sin oppvekst i 1880-årene i Haugesund, at man gikk til Vågedalen i Sveio på
skoletur for å få oppleve nærmeste skog.

Sunnhordlandsøyene, indre strøk av Haugalandet og Kvinnherad har trolig alltid hatt innslag
av skog, og ble viktige kjerneområder for bestanden.
Rundt 1880 ble hjorten igjen sporadisk observert enkelte steder på Haugalandet og i
Sunnhordland, men liten beskyttelse i lovverket gav dyrene dårlige livsvilkår. Fremdeles var
dessuten åpne lyngheier dominerende i vårt landskap. Det ble imidlertid i denne perioden
vedtatt noen fredninger, ofte i femårsperioder, og sakte men sikkert reetablerte hjortestammen
seg. I Rogaland var hjorten fredet helt til 1951, men noen få skadedyr ble skutt.
Statistikkene som starter i 1892 viser at det årlig ble skutt ytterst få dyr i vårt område. I noen
av kommunene var det ofte flere år mellom hver registrerte felling, mens det i ytre strøk ikke
ble registrert felling overhodet.
I dag finnes hjorten igjen på hele Haugesundshalvøya samt på alle de større og skogkledde
øyene rundt. Ca. 3500 dyr skytes hvert år i regionen som omtales i denne boka.
3.1 Nedgangen på 1700-tallet
B. Stolt Nielsen, Tittelsnes 1909
I 1670 ble presten i Bømlo, Meintz, innstemnet for Domkapitlet i Bergen og ilagt bot til
"Enke- oc pupill-kassen" for å ha forsømt gudstjenesten og istedet jakta hjort i Siggjo. I
denne tida var trolig Siggjo et av de områdene som faktisk hadde en hjortebestand. En økende
rovdyrbestand på fastlandet og større beitepress av husdyr skulle føre til en nedgang i
bestanden utover 1700-tallet.
Der finnes ellers få skrevne kilder om hvor hjorten overlevde 1700-tallet i vår region. Mye
tyder på at dens beste områder var de større skogkledde øyene, i første rekke Stord, særlig på
vestsiden, samt på Bømlo rundt Siggjo der presten Meintz nøt søndagene. Videre kan Tysnes
ha hatt dyr siden man kan anta at Tysnes og Stord har utvekslet hjort til alle tider. Også
Halsnøy og Fjellbergøyene kan ha bidratt.
På fastlandet er det Kvinnherad som har vært det sikreste området. Ænesområdet er nevnt på
folkemunne som en siste bastion for hjorten.
Sørover fra Kvinnherad er det Skånevikstranda, Skjold, Vats og Nedstrand som går igjen i
skrevne kilder fra den tiden (Bahr , Collett, Guldberg m.fl.). Stammene her var nok minimale

og til tider nærmest fraværende. Mye tyder dessuten på at Vikebygd og resten av den halvøya
også hadde noe hjort permanent eller i perioder.
Det samme er trolig tilfelle innerst i Vindafjord, i grensen mot og på Ropeid. Lars Ropeid
forteller i 1920 (Ingebrigtsen, 1923) at her har vært hjort i "uminnelige tider".
Utover dette var det streifdyr og kanskje kortvarige mindre etableringer. Guldberg nevner i
1890 Hundnæs-skogen (Tysvær) hvor det lenge hadde vært noe hjort, men at de så var
forsvunnet.
Felles for områdene hvor hjorten holdt stand, var innslag av større skogteiger.
4.1 ”Skahjort”
Jakt på hjort har vært regulert helt siden 1560 da det ble innført total fredning i "det
søndenfjeldske". Årsaken, iflg. Peder Claussen Friis (1599) var overbeskatning. Han nevner
som et eksempel en bekjent "veidemann" som året 1550 hadde skutt 150 hjort med pil og bue.
I 1580 ble jakta igjen åpnet, slik at hver gardbruker kunne felle to dyr på sin mark i perioden
fra 10. august til 7. september. Fram til 1951 kunne man imidlertid felle hjorten hele året
såfremt den kom inn og gjorde skade på åker og eng. En skriftlig beretning fra Olsen,
Valevåg i 1900, tyder på at skadebegrepet ble tøyd i lengste laget: ”Det ligger jo nær for
bonden at ressonnere saa : ” Den hjort som om dagen holder til i min udmark, kommer vel
om natten hjem i ageren. For sikkerheds skyld tager jeg den, medens det er lyst…..” ”
Lenge fikk man beholde det skutte skadedyret. Lovendringen av 18 juni 1924 som tilsa at
man måtte levere skutte skadedyr fra seg til kommunekassen, førte trolig til at svært få
skadedyr ble registrert felt. Statistikkene fra denne tiden har dermed etter all sannsynlighet
store hull.
Også under ordinær jakt ble det enkelte steder skutt flere dyr enn areal og lover tilsa. Skaden
som hjorten gjorde på dyrket mark, "rettferdiggjorde" denne overbeskatningen og at få, om
noen, ble anmeldt for denne. Dette må sees i lys av en tid da man høstet bøgras med sigd
rundt hver stein for å skaffe nok vinterfor til buskapen. Skaden hjorten gjorde kunne dermed
oppleves som vesentlig, og et "gratis" slakt på mellom 40-100 kilo som dessuten bøtte på
skaden, var selvsagt en rimelig erstatning.
Fra 1920 finnes en "bekymret-melding" fra en Haugesunder angående et område i
Sunnhordland, ukjent hvor. Beskrivelsen kan imidlertid passe på Ænesdalen. Her skytes det
mye hjort, og han skriver: ” I en liten dal på 3 kvadratkilometer hvor man etter
matrikkelnumrene hadde adgang til å fælde 6 dyr , blev der i 1918 nedlagt 11 dyr, muligens
flere…”
Han skriver også at det i områdene rundt denne dalen skytes en del dyr, slik at forfatteren er
redd de vil utrydde hjorten fullstendig i området.
5.1 Bestandsutvikling i kommunene
Stord er som nevnt over trolig et av områdene som har hatt hjort fra den først kom til
norskekysten og opp til i dag, uten avbrudd. Man vet at stammen var på et minimum i en
periode på 1800-tallet. Bahr skriver i 1881 at" ....efter sigende skal blot et enkelt dyr være
tilbake. Dette sammenfaller med perioden da dyrene begynte å trekke inn på fastlandet etter at
ulveplagen var over (Bahr 1881). Samtidig påstås det i flere kilder at det var mye uvettig jakt
på denne tida, og at bestanden ble redusert til et minimum av den grunn.

Fitjar sees på som en del av Stordøya i denne sammenhengen. På Friis kart fra 1876 er
vestsida av Stordøya, sammen med Kvinnherad og Vikedal, merket som kjerneområder. Man
bør her selvsagt ta hensyn til at kommunikasjonen på denne tiden var annerledes enn nå, og at
Friis' undersøkelser må sees i lys av dette.
Hjortefall på Stord, ca. 1905. B. Stolt Nielsen/Kannelønning
Bømlo med innslag av eldre skog rundt Siggjo og i Børøymarka, har trolig i alltid hatt hjort i
noen grad. På midten av 1900-tallet var hjorten likevel svært sjelden, om overhodet, observert
på gårdene rundt Siggjo. Årsaken er etter all sannsynlighet den samme som for Stord; stort
beitepress i utmarkene og for hard beskatning. Det skal ha vært funnet ulvebein på Bømlo ved
mudring av Røyksundkanalen, men kildene for dette er usikre. Dersom beina er fra ulv som
faktisk levde her, vil disse selvsagt ha betydd noe for hjortebestanden her.
Hjorten har nå, som trolig den gang, trekkrute over Stokksundet mellom Stord og Bømlo. På
det smaleste er fjorden omlag en kilometer, men dersom hjorten følger samme trase som den
nye bilvegen til Trekantsambandet, er det kun korte sjøstrekk som må forseres.
Sveio fikk trolig hjort inn fra Stord etter at ulven var borte, men noen kan ha kommet over fra
Vikebygd. I alle samtidige skrevne kilder fra denne tiden nevnes Stord som opphav til
stammen som etablerte seg langs Ålfjorden fra Tittelsnes til Oa, med tyngdepunkt lengst nord.
Der finnes noen fortellinger om hjortejakten i nevnte område rundt 1900 av B. Stolt-Nielsen.
Karmøy har også hatt minimalt med skog siden bronsealder, så det har neppe vært
nevneverdig med hjort der fra den tid og fram til 1950-60 tallet. Det er imidlertid gjort
jordfunn flere steder på øya fra før middelalder.
Første registrerte skutt hjort er fra 1939, men der er troverdige rykter om en felling på 1920tallet.

Bokn er ikke nevnt noe sted i eldre litteratur, men her har bestanden trolig vært som på
Karmøy.
Tysvær har til alle tider hatt noe skog med lokale lommer hvor hjorten har hatt tilhold det
meste av tiden. Nedstrand nevnes ofte i kilder og var regnet som sydgrensen for hjorten i
Norge. Bestanden her var trolig i perioder på et absolutt minimum og til tider fullstendig
fraværende. Det ble skutt en "hjortefamilie”, kolle , kalv og bukk på 1870 -tallet lengre ute i
Tysvær. Disse ble sendt til Stavanger Museum for utstopping og finnes der fremdeles.
Vindafjord er også nevnt mange steder. Skjold og Vats hadde trolig en felles stamme med
trekk frem og tilbake over Tørresdal. Også her har stammen vært minimal i perioder, men
mye kan tyde på at den har vært tilnærmet ubrutt.
Vikebygd og Ølen ligger i Vindafjord i dag. Disse områdene er ikke spesifikt nevnt, men mye
tyder på at her har vært en stamme som hadde kontakt med områdene i sør. I 1745 skrives det
at en og annen hjort kommer inn i Rogaland fra Hordaland, og da er det naturlig å tro at disse
kommer fra Vikebygd og kanskje Ølen. Også på Fjellbergøyene var det hjort i perioder iflg.
kilder.
Ølen var under Fjellberg fram til 1916.
Etne og Skånevik. I tillegg til Kvinnherad har Skånevik vært et hovedområde for hjorten i
våre indre strøk. Etne var svært skogfattig helt frem til etter krigen, men det er nevnt en
mindre og antatt kortvarig etablering rundt 1910 (Ingebrigtsen). En hjort er registrert felt i
Etne i 1911, men utover det er det ikke funnet beretninger i eldre skrifter. Dermed ser det ut
til at hjorten først etablerte seg skikkelig fra rundt 2.V.K. og utover.
Skånevikstranda har derimot vært en av de viktige lokalitetene til alle tider. Skånevik åpnet
for regulær hjortejakt i 1950, og var med det først ute, tett fulgt av Etne i 1951.
Nervik, som ligger på neset mellom Etne og Skånevik, lå lenge under Fjellberg. Noe av
hjorten som er registret i Fjellberg er trolig skutt her (?).
Kvinnherad er nevnt i det meste som er skrevet om hjorten her i området fra 1870-årene og
oppover. Sammen med Stordøya har området rundt Rosendal, spesielt over til og i
Ænesdalen, vært de viktigste områdene for hjortens overlevelse fra middelalderen i våre
områder.
Det er registrert felling av hjort de aller fleste årene etter 1892 i Kvinnherad.
Tysnes
Vi tar med Tysnes fordi kommunen kan ha hatt en del av samme stammen som Stord. Grieg
(1908) nevner at hjortegevir ble funnet ved mudring ved Godøysund rundt år 1900. Disse
daterer han til eldre steinalder.
Noen få dyr er registrert felt på Tysnes tidlig på 1900-tallet.
6.1. Jakttider de siste 120 årene
7.1 Jaktformer og beretninger

8.1 Bukker: begreper og forvirring
Hjortebukker omtales på ulikt vis når man skal opplyse om størrelse, slaktevekt og gevirvekst.
Det følgende er mine erfaringer om sammenhengen mellom alder, vekt og gevir:
Som kjent har en spissbukk (1,5 år) kun to grener, og mangler rosenkranser. En 2,5 åring kan
også kun ha to stenger men har da rosenkranser.
Vanligvis har en 2,5 åring totalt 6 takker, men kan ha alt fra 2 til 10. Geviret er relativt kort,
tynt, lyst i fargen, lite eller ingen perling, morkent i toppen og beintappene opp fra skallen
(rosenstokkene) er høye, tynne, veldig bakover-rettet og ganske parallelle sett forfra.
En 3,5 åring kan være ganske lik 2,5 åringen men er noe lengre, litt grovere, noe perling,
finere takkespisser, mørkere i fargen og har oftest splitt i toppen (kronen). Rundt 8 takker,
sjelden under 6 og over 10. Rosenstokkene begynner å få litt V-form sett forfra.
Når de er 4,5 år øker igjen geviret i volum og blir lengre, endringene fra 2,5 år til 3,5 år
forsterkes, beintappene opp fra skallen blir kortere, tykkere og litt mer fremoverrettet. Geviret
blir mer V-formet sett forfra for hvert år. Det er ikke uvanlig at en 4,5 åring har 12 takker men
vanligvis noe færre (9–11). I formen begynner det å ligne en storbukks gevir, men er
fremdeles relativt kort og tynt og med lite perling øverst/ytterst mot takkespissene.
Den videre utviklingen er at beintappene fra skallen blir tykkere og enda litt mer fremoverrettet
samt at V-formen blir mer tydelig, geviret inkl. takkene blir grovere og lengre, perlingen
blir grovere og kryper helt ut mot takkespissene. Et stort norsk gevir har en omkrets på 12-
13cm på det smaleste punktet over og under midttakken, 22-25cm rundt rosenkransen og en
lengde målt på utsiden langs stengene til topps, på 80-90cm og vanligvis 10-14 takker. 15-16
takker og flere forekommer men er uvanlige. Gevirveksten går gradvis tilbake når bukkene
passerer 10-12 år.
Så hva er en 9 takker ? Jo egentlig hva som helst!
Jeg mener derfor det er bedre å opplyse om slaktevekten og bruke takkeantallet som et
supplement. Slaktevekter kan være så mangt, men vi bør legge til grunn at det er skrotten uten
skinn, hode og innmat, normalt med kappede føtter men inklusive nyrer og nyrefett. Da
skrotten vil letne ulikt av mange årsaker, bør den veies varm eller innen ett døgn etter felling.
Etter 4-6 dager i et tørt luftig lokale kan den letne 7- 8% , kanskje mer.
Vanlige slaktevekter i september på Haugesundshalvøya er :
1,5 år: 44-55kg
2,5 år: 60-65kg
3,5 år: 70-85kg
4,5 år: 80-110kg
5,5 år: 95-120kg
6,5 år: 110-130kg
7,5 år og eldre opptil 150kg

Dette er normale vekter, ekstreme vekter begge veier forekommer. Et kraftig dyr kan lett bli
tatt for å være eldre enn det egentlig er og motsatt. De store bukkene tar av ganske mye utover
i brunsten, gjerne 20-30%.
Hva er en 75kgs bukk? Jo, trolig en 3,5 åring med 7-9 takker.
Enig?
Alfabetisk prioritert treffskjema. A var beste siktepunkt, den gang som nå (NJFFs Tidsskrift nr. 8, 1934)
9.1 Bestandsutvikling på landsbasis
10. Litteraturliste
oo0oo