Utdrag fra Mary Wollstonecraft: - Kulturnett Aust-Agder

Utdrag fra Mary Wollstonecraft:
Min nordiske reise: beretninger fra et opphold i Sverige, Norge og Danmark 1795
Brev XI
Jeg forlot Portør, den lille havn jeg nevnte, like efterat jeg fullførte mitt siste
brev. Sjøen var opprørt; og jeg forstod at vår båtmann hadde gjort ganske rett i ikke å
Fortsette ferden i nattemørket. Vi var blitt enige om å betale fire daler for båten fra
Helgeraaen. Det var jeg som hadde nevnt summen, fordi de ville ha forlangt det dobbelte
av en fremmed. Jeg måtte betale femtem for den jeg leiet i Strømstad. Da vi var klare til
å dra ut, tilbød vår båtmann seg å betale en daler tilbake, og foreslo at vi skulle dra videre
i en av stedets båter, da mannen som bodde der var los og kjente kysten bedre. Han
forlangte bare halvannen daler, hvilket var rimelig. Jeg oppdaget at han var en hyggelig og
ganske intelligent mann: han hadde vært i amerikansk tjeneste i mange år, under
revolusjonen.
Jeg forstod snart at en erfaren sjømann var høyst nødvendig for å lede oss; for vi
måtte uavlatelig gå baut for å unngå de mange lumske båer, som knapt nådde opp til
vannflaten, og som bare røbet sitt nærvær ved at bølgene brøt over dem.
Synet av denne ville kyst, mens vi seilte langs den, gav meg et stadig emne til
meditasjon. Jeg forestillet meg verdens fremtidige forbedring, og merket meg hvor meget
mennesket ennu hadde igjen å utrette for å få jorden til å yde alt hva den kunne. Jeg
førte endog mine spekulasjoner så langt at jeg tenkte meg en million år eller to frem i
tiden, til det øyeblikk da jorden kanskje vil være så fullstendig oppdyrket, og så totalt
befolket, at det vil bli nødvendig å bo på ethvert punkt på den, ja selv disse golde kyster.
Fantasien gikk enda lenger, og forestillet seg menneskets situasjon i det øyeblikk da jorden
ikke lenger kan livnære det. Hvordan skal mennesket flykte for å unnslippe en
altomfattende hungersnød? Smil ikke: jeg følte en oppriktig bekymring for disse mine ennu
ufødte medmennesker. Billedene utfoldet seg for meg, og verden forekom meg som et
eneste enormt fengsel. Jeg skulle snart befinne meg i et mindre – for jeg kan ikke finne en
mer passende betegnelse på Riisør. Det vil være vanskelig å danne seg et billede av stedet
bare på grunnlag av en beskrivelse, hvis du aldri har sett en av disse berglendte kyster.
Det tok oss en lang stund å krysse inn mellom øene, før vi så omkring to hundre hus
som klynget seg sammen under en meget høy klippe – og med enda høyere klipper ruvende
bakenfor. Snakk ikke om Bastiller! Å være født her, må være å bli bastillet av naturen –
stengt ute fra alt som åpner forståelsen eller utvider hjertet. Slik de lå sammenklynget,
den ene bak den annen, hadde knapt mer enn en fjerdedel av boligene utsikt til sjøen.
Noen planker dannet gangveier fra hus til hus, og ofte måtte man forsere stigelignende
trapper for å komme inn i dem.
Den eneste vei over klippene fører til en boplass, og hvor gold den er, kan du tenke
deg når jeg forteller at den eneste jord som finnes på de tilstøtende, ble båret dit av den
siste beboer. En sti, så dårlig at selv en hest bare med møye kan benytte den, går vestover
til Arendal.
Jeg spurte meg for om mulighetene for å spasere en tur, og efter å ha besteget
nesten to hundre trappetrin, fant jeg veien rundt en klippe og gikk frem og tilbake ca.
hundre yards og beskuet havet, til hvilket jeg raskt steg ned via trapper som gjorde det
mulig å forsere fjellets bratte side. Havet, og disse veldige bolverker av fjell, innesluttet
meg på alle sider. Jeg følte meg inneklemt og ønsket meg vinger for å kunne nå enda
høyere topper, hvis glatte sider ingen fot kunne betre; skjønt hva var der å se? – bare en

endeløshet av vann – ikke et glimt av den smilende natur – ikke en flekk med friskt grønt
som kunne mildne synet eller variere emnene for meditasjon.
Jeg følte pusten tynget, skjønt intet kunne være renere enn den luft jeg pustet inn.
Mens jeg vandret der alene, fant jeg ensomheten ønskelig; mitt hode var fullt av idéer,
som dette nye sceneri knyttet sammen med forbausende hurtighet. Men jeg skalv ved
tanken på hvordan det måtte fortone seg å bli født, vokse opp og forbli her, i uvitenhetens
ensomhet, inntil man ble tvunget til å forlate en verden som man hadde sett så lite av; for
innbyggernes karakter er like ukultivert, om ikke like malerisk vill, som deres hjemsted.
Siden de ikke har noen annen næringsvei enn handel, hvorav trafikken med
kontrabandevarer utgjør grunnlaget for deres fortjeneste, blir selv den mest elementære
ærlighet raskt sløvet. Du tror kanskje at jeg nu uttaler meg generelt; og at der, tross alle
de ulemper naturen og omstendighetene innebærer, likevel finnes en del hederlige
unntagelser, de mer rosverdige. Men nei; lurendreieri er en meget smittsom mental
sykdom som uttørker hjertets edelmodige safter. Intet midlt og vennlig finnes på dette
sted eller innenfor kretsen av dets klipper. Og nu, da jeg tenker nærmere over det,
forekommer det meg at de mest vennlige og menneskelige personligheter jeg har møtt i
mitt liv, var høyst mottagelige for de følelser som inspireres av fredelige landsens
scenerier. Hva skulle menneskeliggjøre disse vesener, som lever sitt liv innestengt, - for de
åpner sjelden sine vinduer, - med å røke, drikke brennevin og drive handel? Jeg er nesten
blitt kvalt av disse røkere. De begynner om morgenen, og tar sjelden pipen ut av munnen
før de går til sengs. Intet kan være mer frastøtende enn værelsene og mennene henimot
aften; deres ånde, tenner, klær og møbler, alt er besudlet. Det er bra at kvinnene ikke er
synderlig fintfølende, ellers ville de bare elske sine menn fordi de var gift med dem. Du vil
kanskje tilføye at denne bemerkning ikke behøver å begrenses til en så liten del av verden;
og entre nous er jeg av samme oppfatning.
Hadde jeg ikke bestemt meg til å skrive, ville mitt opphold her, selv om det bare
varer i tre-fire dager, ha blitt ulidelig kjedsommelig. Jeg har ingen bøker; og å vandre
frem og tilbake i et lite værelse og se ut på en mengde taksten med klipper over, blir man
snart trett av. Jeg kan ikke forsere to hundre trappetrin flere ganger daglig for å få
anledning til å spasere hundre yards. Dessuten suger klippene solvarmen til seg, så de blir
uutholdelig varme. Ikke desto mindre har jeg det utmerket; for skjønt disse mennesker har
en beregnende karakter og er oppslukt av en kjærlighet til penger som frastøter meg,
tvinger de meg til å trekke sammenligninger som beroliger mitt hjerte ved å påkalle min
forståelse.
Rikdom avtvinger altfor meget respekt alle steder; men her er det nesten intet
annet som betyr noe overhodet; og den er det eneste mål man forfølger – ikke over stokk
og sten, men snarere over fjell og bølger. Men hvilken glede vil jeg ha av rikdom? Har jeg
ofte spurt meg selv, dersom jeg var tvunget til å leve mitt liv på et slikt sted? Jeg kunne
kanskje komme noen fattige stakkarer til hjelp – men resten av livet ville være tomt.
Min nuværende reise har styrket en oppfatning av gammel dato: nemlig at intet
sted er så utiltalende og så lite befordrende for den personlige utvikling som en landsens
småby. Jeg ville helst dele min tid mellem byen og landsbygden; i et ensomt beliggende
hus, med gårdsbruk og havearbeide, hvor min sjel ville vinne styrke gjennem fredelig
meditasjon; og i en metropol for å pusse rusten av tankene og finslipe den smak som
betraktningen av naturen hadde styrket. Ja, slike ønsker kan vi nære mens vi flyter
nedover livets elv, mens tilfeldighetene i større grad enn våre aller mest omyggelig lagte
planer tilfredstiller vår trang til kunnskap. Hvor mange forfattere eller billedkunstnere har
vunnet seg et udødelig navn uten først å ha måttet leve av sitt arbeide?

I går ble jeg avbrutt av forretninger, og ble overtalt til å spise middag hos den
engelske visekonsul. Hans hus ligger like mot sjøen, så jeg følte meg vel tilpass der; og
gjestfriheten ved bordet tiltalte meg selv om jeg må medgi at flasken ble sendt litt for
hyppig rundt. Deres selskapelige manér var av den art jeg ofte har støtt på når jeg har i
kommet i selskap med mennesker uten utdannelse som har mer penger enn kløkt, dvs. som
har så mange penger at de ikke vet hvordan de rettelig skal bruke dem. Kvinnene var ikke
affektert, men de hadde ikke den samme naturlige gratie som jeg ofte la merke til i
Tønsberg. Der var også en slående forskjell i deres påkledning; i det disse hadde overlesset
seg med all sin stas, omtrent som sjømannsjenter i Hull eller Portsmouth. Deres smak er
ennu ikke så utviklet at de har lært å stille sin rikdom til skue annet enn på en prangende
måte: men likevel kunne jeg også her merke de første skritt i den forbedring som jeg er
sikker på vil gjøre en meget åpenbar fremgang i løpet av et halvt århundre; og hurtigere
bør det da heller ikke gå, om mennskene skal utvikle seg i takt med dyrkningen av jorden.
De har begynt å lese oversettelser av noen av de nyttigste tyske produksjoner som er blitt
utgitt i den senere tid; og én i selskapet sang en sang som latterliggjorde
koalisjonsmaktene mot Frankrike, og selskapet skålte unisont for nederlag og ødeleggelse
over dem som hadde sønderlemmet Polen.
Aftenen var ytterst stille og vakker. Siden jeg ikke kunne ta noen spasertur, bad jeg
om å få låne en båt, som det neste middel til å nyte frisk luft.
Utsikten til byen var nu meget vakker. Et veldig, forrevet fjell ruvet bak den; og på
begge sider strakte klippene seg og dannet en halvsirkel. På en liten slette mellem
klippene vokste en klynge furutrær, blant hvilke kirkespiret reiste seg vakkert.
Kirkegården er praktisk talt det eneste grønne sted her. Men om man hadde noe
valg, ville jeg heller velge å hvile i en av hulene i klippene; for jeg trives bedre med dem
siden jeg klatret opp langs deres knausede sider igåraftes, og lyttet til de vakreste ekkoer
jeg noensinne har hørt. Vi hadde et waldhorn med oss; og der var en fortryllende villskap i
de gjallende, hendøende toner som vandret frem og tilbake og hurtig hensatte meg til
Shakespeares magiske ø. Det som om usynlige ånder svevet omkring, fra klippe til klippe,
for å fylle min sjel med fred.
Motstrebende vendte jeg tilbake til aftens, for å bli stengt inne i et varmt værelse,
bare for å beskue klippenes veldige skygger som la seg over de slumrende bølger. Jeg stod
ved vinduet en stund før et surr av stemmer fylte stuen; og svake plask fra et enslig årepar
iblant gjorde sceneriet enda mer høytidsfullt.
Før jeg kom hit, kunne jeg ikke ha forestillet meg at en så enkel ting som klipper
kunne ha muliggjort så mange interessante kombinasjoner – alltid storslagne og ofte edle.
Godnatt! Gud velsigne deg!