Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa
Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa
Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
46<br />
brukte naturressurser igjen å oppdage<br />
g utvinne på vår klode. Hvor lang tid<br />
om eri gjen før vi når denne ytterste<br />
rense, er det ingen som vet. Men vi<br />
et at jo dyktigere vi blir til å drive FoU<br />
or å skaffe mer effektiv teknologi, og<br />
o mer vi bruker den FoU-skapte tekologien<br />
til å finne og bruke opp naturessursene,<br />
jo fortere kommer vi også<br />
il grensen for fortsatt vekst. Men det er<br />
gså slik at jo vanskeligere det blir å få<br />
ak i de ennå ubrukte naturressursene,<br />
o mer av det vi produserer må vi bruke<br />
or å forsyne produksjonsapparatet med<br />
åstoffer og energi. Tenker vi i fysiske<br />
tørrelser, og på energiforsyningen til<br />
roduksjonsapparatet, vil det koste sta-<br />
ig mer energi å få tak i den ennå<br />
brukte energien i de mer vanskelig<br />
ilgjengelige forekomster.<br />
Under økonomisk-politiske systeer<br />
som de vi nå har i de industrielle<br />
and i både vest og øst, ser det ut som<br />
m det er fullt mulig at vi kan fortsette<br />
bruke ny teknologi til å lete opp og<br />
tvinne naturressurser, selv om nettoevinsten<br />
blir null og negativ. Når netogevinsten<br />
blir negativ, betyr det at vi<br />
ruker mer naturråstoffer og energi til å<br />
rodusere og drive den nye teknologien,<br />
nn mengdene nye råstoffer og energi<br />
i får tak i fra de mer og mer margiale<br />
forekomstene. I slike tilfelle kan<br />
kke en lete- og utvinningsvirksomhet<br />
egrunnes med at den øker den materille<br />
velstand for noen som forbrukere.<br />
ndre mål er da tillagt større vekt som<br />
.eks. det å holde arbeidsledigeten nede,<br />
ller rett og slett bare å finne på noe<br />
om skaffer anvendelse for FoU-skapt<br />
eknologi som ellers måtte sendes på<br />
krapfyllingen rett fra laboratoriene,<br />
erkstedene og fabrikkene.<br />
I det som her nå er nevnt skjer det<br />
vår tids industrialiserte samfunn en<br />
norm sløsing med naturressurser som<br />
i i egentlig forstand, ved hjelp av vår<br />
eknologi, røver fra såvel våre naturomivelser<br />
som våre etterkommere.<br />
De grenser for industriell vekst<br />
om ligger i at vi ved hjelp av vår stadig<br />
er effektive teknologi kan nære den<br />
ortsatte vekst ved en stadig videregånde<br />
oppbruking og utpining av naturessursene,<br />
er kanskje ikke så lett å få<br />
ye på, og å bli opptatt av, så lenge<br />
et ennå er mer igjen å bruke opp og<br />
tpine. Men det er disse grensene opperksomheten<br />
først og fremst må rettes<br />
ot både i undervisning, folkeopplysing<br />
og i politisk arbeid hvis vi skal ha<br />
t realistisk håp om å få tilpasset våre<br />
aterielle krav, våre produksjonsvirkomheter<br />
og politiske systemer til det<br />
aturressursene og naturmiljøet tåler.<br />
Dette var ikke forstått da den ”grøne<br />
bølgen” ble plasket opp i åra rundt<br />
970. I beste fall var det dårlig fortått<br />
av naturøkologene, og de politiske<br />
artiene skrev sine programposter om<br />
atur- og miljøvern i barnslig uvitenet<br />
om at jo mer vi vil ha av industri<br />
g industrivekst, jo mindre vekt må vi<br />
legge på å verne naturressursene mot<br />
overforbruk og utpining og naturmiljøet<br />
mot forsøpling og forgiftning. Det<br />
var ikke forstått at økonomisk vekst,<br />
slik veksten hadde foregått etter andre<br />
verdenskrigen, hadde økt uttapping og<br />
overforbruk av naturressurser som forutsetning,<br />
og økt naturforurensning som<br />
konsekvens.<br />
Det partipolitiske slagordet ”vekst<br />
og vern” var en av de klareste demonstrasjoner<br />
av uvitenheten. I det partipolitiske<br />
miljø var det ikke mer enn noen<br />
få som forsto at vekst og vern var et<br />
villedende og urealistisk slagord, og at<br />
det burde vært vekst eller vern.<br />
Venstre var antakelig det partiet som<br />
hadde prosentvis de fleste medlemmmer<br />
og velgere som skjønte at det<br />
måtte velges mellom vekst og vern og<br />
at vernet måtte komme foran veksten<br />
dersom vi skulle ha et realistisk håp om<br />
å avverge store kriser og sammenbrudd<br />
i løpet av noen tiår framover. Men i<br />
ettertid viser det seg at disse var i mindretall<br />
også i Venstre. De fleste av partiets<br />
medlemmer og velgere trodde, som<br />
de fleste som stemte på andre partier, at<br />
vekst var nødvendig for å få midler til å<br />
finansiere vernet. Partiets representanter<br />
på Stortinget greide aldri å<br />
bestemme seg for<br />
hvordan de<br />
s k u l l e<br />
v e l g e<br />
m e l -<br />
l o m<br />
vekst<br />
og vern. Når det skulle stemmes<br />
i enkeltsaker, kom de stadig i den<br />
Gyntske stillingen at de protesterte for<br />
all verden,men ble med på ferden, i<br />
saker hvor det som ble vedtatt var i konflikt<br />
med partiets "grønne profil".<br />
Den teknologiske FoU fører oss<br />
også mot andre grenser, som vi skulle<br />
kunne anta var lettere å se for politikere<br />
og økonomer. En slik grense har vi på<br />
markeds- eller avsetningssiden av den<br />
industrialiserte og kommersialiserte<br />
markedsøkonomien. Den består i at det<br />
ikke blir nok kjøpekraftig etterspørsel<br />
etter alt næringslivet produserer dersom<br />
det skal bruke den mest moderne FoUskapte<br />
teknologi som finnes til enhver<br />
3-4/07<br />
i kan i fantasien se for oss at det utenfor varehusene<br />
r stilt opp søppelkonteinere hvor kundene kan legge<br />
ra seg det de har kjøpt inne i butikken like før, i steet<br />
for at de tar det med seg heim og legger det i sine<br />
gne søppeldunker etter noen dager eller måneder.<br />
tid, samtidig som det skal være full<br />
sysselsetting for hele den arbeidsføre<br />
befolkning.<br />
Når full sysselsetting skal kombineres<br />
med bruk av den til enhver<br />
tid mest produktive teknologi, øker<br />
produksjonskapasiteten like fort som<br />
arbeidsproduktiviteten. For at hele<br />
kapaisiteten skal kunne nyttes i markedsøkonomisk<br />
lønnsom produksjon,<br />
må den kjøpekraftige etterspørsel øke<br />
like fort og mye som produksjonskapasiteten.<br />
Av dette skjønner vi at mangel på<br />
kjøpekraftig etterspørsel for alt næringslivet<br />
produserer, når det bruker den mest<br />
moderne og arbeidsproduktive teknologi,<br />
enten må<br />
føre til overflødig<br />
abeidskraft eller<br />
til overproduksjon<br />
og ulønnsomhet i<br />
bedriftene.<br />
I dag vet alle økonomer<br />
og politikere<br />
at det er mangel<br />
på kjøpekraftig<br />
etterspørsel som er den mest direkte<br />
årsak til at bedriftert går konkurs og<br />
legges ned, og at mye uhørt kvalifisert<br />
arbeidskraft blir lediggjort. Men bak<br />
dette ligger årsaken i at den teknologiske<br />
utviklingen har økt arbeidsproduktiviteten<br />
raskere enn økningen i den<br />
kjøpekraftige etterspørsel.<br />
Mangelen på kjøpekraftig etterspørsel<br />
skyldes ikke at verdens befolkning<br />
har fått dekket selv sine mest<br />
nødtørftige materielle behov. Det er den<br />
skjeve fordelingen av<br />
kjøpekraften<br />
mellom rike og fattige land, og mellom<br />
de mest og minst velstående innen<br />
nasjonene, som steller i stand den økonomiske<br />
tåpeligheten at mange dømmes<br />
til sult og elendighet mens andre<br />
ikke med den største fråtsing og sløsing<br />
fomår å gjøre seg fornuftig bruk av alt<br />
produksjonslivet frister med.<br />
Gjennom de makt- og konkurranseforhold<br />
de politiske systemer og ledere<br />
har latt utvikle seg, er den kjøpekraftige<br />
del av verdens befolkning blitt mindre<br />
og mindre, relativt sett. Den ikke kjøpekraftige<br />
del blir større dag for dag.<br />
Økonomer og politikere vet at slik er<br />
det, men kan ikke gjøre mer med det<br />
enn å snakke om at det er sørgelig<br />
og bekymringsfullt. Dette gjør de da<br />
også ved alle anledninger. Men i den<br />
praktiske markedsøkonomi og økonomiske<br />
politikk blir det det kjøpekraftige<br />
marked, som utgjøres av en stadig<br />
minkende andel av verdens befolkning,<br />
produksjonen drives for, og markedsføringen<br />
og reklamen innrettes etter.<br />
For å få solgt mer til dette kjøpekraftige<br />
markedet, må kundene fristes<br />
med produkter med ”nyhetsverdi”,<br />
”annerledesvarer” og hva de nå kalles i<br />
reklamebyråene, informasjonsavdelingenes<br />
og massemedienes fordummende<br />
folkeopplysning. Jo raskere det kommer<br />
en ny FoU-skapt teknologi, som<br />
øker produksjonskapasiteten og fordrer<br />
økt forbruk av naturråstoffer og energi,<br />
jo mer må de kjøpedyktige kundene<br />
smigres og lures til å kjøpe, samme<br />
hvor tåpelig, skadelig og livstruende det<br />
de kjøper kan være.<br />
Om noen tviler på at dette er en<br />
noenlunde riktig framstilling, er det nok<br />
å minne om at myndighetene i de fleste<br />
industriland og overnasjonale organer<br />
for lenge siden har funnet det nødvendig<br />
å vedta lover, regler og massevis<br />
av resolusjoner, og bygge opp store og<br />
dyre byråkratier for produktkontroll og<br />
andre vern for kjøperne mot villedende<br />
reklame, pågående salgsfolk og skadelige<br />
og helsefarlige varer. Slikt ville jo<br />
ikke være nødvendig hvis det ikke ble<br />
produsert og markedsført andre ting<br />
enn de kundene har bruk for og nytte<br />
av.<br />
For å holde disse underlige økonomisk-politiske<br />
systemer ved like fra<br />
år til å eller fra dag til dag, er det helt<br />
nødvendig å bruke mer og mer av produksjonskapasiteten<br />
til framstilling av<br />
varer for de kunder og markeder som<br />
disponerer mest kjøpekraft. Men disse<br />
kan nødvendigvis ikke kjøpe mer<br />
hvis de ikke kvitter seg med det<br />
de har kjøpt før, og det etter<br />
stadig kortere brukstid. De<br />
mengder de kjøper og de<br />
mengder de sender fra seg<br />
som skrot og avfall, må<br />
over noen år være omtrent<br />
like store. Alt må bli skrot<br />
og søppel etter kortere<br />
og kortere tids bruk. Slik<br />
blir forholdet mellom en<br />
gjenstands bruksverdi og<br />
avfallsdel stadig mindre.<br />
Det går mot en grense hvor<br />
tiden mellom kjøp og deponering<br />
på søppelfyllingene<br />
eller andre steder ute i naturen<br />
er null. Vi kan i fantasien se for<br />
oss at det utenfor varehusene<br />
er stilt opp søppelkonteinere<br />
hvor kundene kan legge fra seg det<br />
de har kjøpt inne i butikken like før, i<br />
stedet for at de tar det med seg heim<br />
og legger det i sine égne søppeldunker<br />
etter noen dager eller måneder.<br />
For ikke mer enn et par generasjoner<br />
siden var det vanlig at alt som<br />
kalles varige forbruksgoder og verktøy<br />
og redskaper for produksjkon gikk i arv<br />
fra foreldre til barn så lenge det kunne<br />
repareres. Da var bruksverdien stor og<br />
skrapdelen liten. Da var det ikke nødvendig<br />
med store offentlige søppel- og<br />
begravelsesplasser hvor husholdninger<br />
og bedrifter kunne kvitte seg med sine<br />
brukte ting for å få plass til nye i sine<br />
boliger og produksjonsbygninger.<br />
I avfallsproblemet har vi en tredje