Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa

More documents

Recommendations

Info

44 funnet sin grobunn i misforstått antirasisme, spirer nå hverdagsrasismen under dekke av kampen mot politisk korrekthet. Når et tilfelle av virkelig rasistisk praksis viser seg, som i Ali Farah-saken, tas reaksjonene for å være politisk korrekthet. 2 Men å kalle Kohinoor Nordbergs aksjon for politisk korrekt, eller omvendt rasistisk, blir i lys av saken fullstendig perverst. Politisk korrekthet Dette kommer fra en skribent (undertegnede) som er svært uroet av politisk korrekthet blant så vel minoritetsforkjempere som feminister. Politisk korrekthet er et virkelig problem, og et alvorlig sådan. Forestill deg et samfunn hvor man ikke får fornærme verken afrikanere, jøder, arabere, kvinnelige muslimske lesber, transvestittiske fargede krøplinger med spiseforstyrrelser osv. Man ender opp med en svært tam omgangsform hvor ”normalitet” blir det avgjørende kriteriet for mellommenneskelig respekt. Det som hevdes å være respekt for mangfold blir gjennom sin autoritære knebling av utenforstående selv den største trussel mot mangfoldet. Ingen kan være unormale i andres øyne, ingen kan være spe- sielle. Alle er like ”normale” som alle andre. Det er denne tendensen jeg frykter ved den politiske korrektheten, langt mer enn paranoide skrekkfantasier om islamistiske statskupp i Vesten (som nasjonalronkerne gjerne maner frem). I norsk sammenheng er det viktig å påpeke at det ikke er tegn på rasisme når folk spontant reagerer mot begrensninger i språket eller mot tukling med åndsverk. Heller ikke er det rasisme å kritisere religiøse doktriner og/eller praksis. Om denslags påstander vinner hevd, lider vi under politisk korrekthet på sitt mest avskyelige. Å ville stoppe slike diskusjoner av respekt for den gjeldende minoritet, er å gi minoriteten monopol på diskusjonen av egne verdier. Å nekte sine medmennesker en mening om ens egne aktiviteter kan kun bidra til å bygge stengsler folk imellom. 3 Men derfra å se politisk korrekthet i enhver påpekning av rasistiske forhold, enhver mistanke om rasisme i praksis, og selve forestillingen om at en rasistisk praksis kan ytre seg indirekte, som et resultat av frykt eller arroganse snarere enn som uttrykk for en erklært ideologi; det er å bruke motstanden mot politisk korrekthet på en falsk måte. Det vitner om en fullstendig blindhet for hva rasisme er og hvor den tar sin næring fra. Det er å sette opp nye politisk korrekte grenser (på vegne av majoriteten denne gangen), som er ment å hindre, snarere enn å stimulere til, kritikk og opprør. Selvfølgelig vil etniske minoriteter ta dette som et fiendtlig tegn. To tanker i samme hode Dog er jeg overbevist om at slike uslag av hverdagsrasisme ikke kunne fått den samme vind i seilene om ikke den legitime reaksjonen mot politisk korrekthet allerede hadde satt så mange nordmenn i kampstemning mot minoritetskrav og anti-rasistisk propagandering. Politisk korrekthet forer Liksom den politiske korrektheten har funnet sin grobunn i misforstått anti-rasisme, spirer nå hverdagsrasismen under dekke av kampen mot politisk korrekthet hverdagsrasismen, akkurat som hverdagsrasismen forer den politiske korrektheten. De to vokser ved å spise av hverandre, de er et grotesk ektepar hvis tilværelse går ut på å plage og pine hverandre med nebb og klør. Den politisk korrekte ser rasisme i alt og alle, hverdagsrasisten ser ikke sitt eget tunnelsyn for bare politisk korrekthet. For å komme ut av uføret må vi anerkjenne begge problemene. Vi må ta tak i sammenhengen mellom dem og slåss mot hele faenskapen. Bare slik unnlater vi å gi næring til monsteret vi ønsker å bekjempe. De to fenomenene er ikke våpen vi kan benytte mot hverandre 3-4/07 i kampen, de er hverandres livsgrunnlag. Derfor må vi fra nå av kunne holde to tanker i hodet samtidig. Den gemene hop er (nærmest per definisjon) aldri først til å hevde nye tanker, så oppfordringen går i stor grad til anti-rasistene (og andre minoritetsforkjempere) selv. Å bekjempe rasisme innebærer også å be den politiske korrektheten dra til helvete. Denne forståelsen må inn i anti-rasistenes egne rekker, ellers dras vi ned malstrømmen fortere og fortere, inntil vi når den fortapte kirkegård på bunnen av hat og fornedrelse. Der stinker det død. Lothar Langpanne Raseren retoriker (Fotnøtter) 1 Indirekte rasisme kan være av systemisk art. I USA gjør for eksempel bomønsteret (som har røtter i direkte rasistisk praksis) at langt flere svarte lever i urban fattigdom, og følgelig råker i fengsel, enn hvite. Dette stimulerer rasekonflikter. Indirekte rasisme kan også ses på som en slags fremmedgjøring: Når mennesker ikke klarer å relatere til folk med en annen hudfarge grunnet frykt eller arroganse, er det ikke lett å omgås hverandre på gata. En slik fremmedgjorthet overfor mennesker av annen etnisk opprinnelse, gir seg gjerne uttrykk i ”hverdagsrasisme”, forskjellsbehandling uten helt å være klar over det. 2 Mønsteret er kjent fra USA, hvor man på den ene siden kan miste jobben for å ytre seg litt forkjært eller direkte om forholdet "rasene" imellom, og på den annen side rasismen viser seg indirekte i alt fra fengselsvesen og lovverk til byplanlegging. Forsvarer man en åpen og avslappet holdning til førstnevnte problematikk anklages man for å være rasist, og påpeker man den sistnevnte, er det alltid noen rotehuer som stempler deg ”politisk korrekt”. Det er en latterlig diskurs å ta del i. 3 Det er en markant forskjell på å kjempe for muligheten til å definere seg selv / å slippe til med sin egen selvforståelse i offentligheten, og det å kreve enerett på en slik fremstilling. Kort sagt er det dette som skiller frihetlig minoritetskamp fra totalitær anlagt politisk korrekthet. Tar man dette poenget, forstår man hvor jeg vil med denne artikkelen. Videre lesning: Fahrenheit 451 av Ray Bradbury The Black Album av Hanif Kureishi Radical Chic & Mau-Mauing the Flak Catchers av Tom Wolfe The Prisoner of Sex av Norman Mailer Hvem er teitest i landet her? Estlands sångartradition får eget museum Estlands frigörelse från Sovjetunionen brukar kallas den sjungande revolutionen. Få saker har hållit samman det estländska folket genom århundraden av främmande förtryck som dess starka sångartraditioner. Nu kan alla som besöker den kända universitetsstaden Tartu, vars högsta lärosäte grundades av Gustav II Adolf år 1632, bekanta sig med sångens betydelse i Estland genom ett besök på Tartu sångfestivalmuseum. Det nya museet är nämligen helt dedicerat åt den estländska sångfestivaltraditionen och här berättas historien om hur sångfestivalerna utvecklats genom århundraden och vad de betytt för det estländska folket. Två specialutställningar, Sångens kraft och Teaterns födelse tar besökarna tillbaka till de första sångarfestivalerna och till den första estländska kulturföreningen, “Vanemuine”, som var föregångaren till den nationella teatern i landet
#182 Øko-krisa Vekstgrenser og politikk I løpet av det siste året har debatten om hvorvidt økonomisk vekst er forenlig med naturvern trengt seg helt opp til tabloidavisenes overflatiske spalter, og til og med toppolitikere fra det Kongelige Norske Arbeiderparti har begynt å uttale seg kritisk til brutto nasjonalproduktets diktatur. I den anledning har <strong>Gateavisa</strong> fisket fram en artikkel fra den obskure publikasjonen Grønt pari i Norge? (red. Jan Bojer Vindheim) fra midten av 80-tallet, hvor professor Sigmund Borgan gjør rede for konflikten mellom vekst og vern i strengt vitenskapelige termer. Tro det eller ei: <strong>Art</strong>ikkelen som etterspør økologisk systemtenkning i politikken er fremdeles hyperaktuell. Når skal disse innsiktene følges opp i konkret politisk handling? Hva skal til for at vi innretter produksjonen og konsumet etter det globale økosystmet vi er en del av? Ønsker vi å leve innkapslet i en snever økonomisk vekstideologi som forsurer elver og innsjøer, utrydder dyrearter, dreper skogene, og gjør oss til slaver av siste mote? Hm? Prof. Sigmund Borgan Om produksjonsmidlene Produksjonsmidlene eller produksjonsfaktorene delte de første sosialøkonomene i tre hovedgrupper. De kalte dem natur, arbeid og kapital. Kapital var fellesnavnet på alle menneske-skapte produksjonsmidler som verktøy, maskiner, bygninger, veier, transportmidler osv. Gjennom den tiden sosialøkonomi har vært et eget fag og studium, har det vært skiftende oppfatninger om hvilken av de tre produksjonsfaktorene som er den viktigste. I en av de første sosialøkomomiske ”skoler” var naturen påstått å være den viktigste - og kanskje den eneste - verdiskapende produksjonsfaktor. I en seinere periode ble menneskearbeidet ”opphøyet” til den samme posisjon. Bare menneskearbeid kunne skape verdier. Og om det var de liberalistiske og sosialistiske økonomer enige. Etter den andre verdenskrigen, og under påvirkning av den meget raske teknologiske utviklingen på grunnlag av anvendt naturvitenskapelig forskning og utvikling (FoU), har vi så opplevd at det er blitt moderne å se på de menneskeskapte tekniske og teknologiske innretninger som den viktigste verdiskapende faktor. Omkring 1960 skrev en tysk forfatter at ”mennesket lever stadig mer av teknikken, og stadig mindre av naturen”. Bare gjenom FoUskapt ny og mer ”effektiv” teknologi vil, etter dette synet, nasjonene og menneskeheten kunne løse sine problemer og kriser, og nå stadig høyere stadier av velstand, kultur og livsstandard. Men å påstå at én av de tre hovedtyper produksjonsfaktorer er den viktigste, vitner om mangel på forståelse av hvordan ting og forhold er i virkeligheten. For i all materiell produksjon er alle de tre produksjonsfaktorene like nødvendige. Uten natur eller naturressurser hadde vi ikke råstoffer å lage noe av med vår arbeidskraft og teknologi. Heller ikke var det energi til å drive de tekniske innretningene. Uten menneskearbeid ville det ikke bli skapt verken forbruksgoder eller teknologi, om det var aldri så rikelige mengder naturressurser å hente råstoffer og energi fra. Uten tekniske hjelpemidler, skapt ved oppfinnelser og naturvitenskapelig FoU, ville vi ikke klare å lete opp og utvinne de stadig økende mengder naturressurser det er nødvendig å bruke, for å skaffe levemåte til en folkemengde som øker med eksplosjonsfart, og til det økende sløseforbruk vi har i de økonomisk mest velstående sosialgrupper og nasjoner. Mer nærliggende enn å diskutere hvilken produksjonsfaktor som er den viktigste, burde det i vår tid være å forstå og drive opplysning om hvordan de tre hovedgrupper produksjonsfaktorer samvirker, og hvorfor mer eller mindre av den ene får betydning for hvor mye som behøves av de andre. Først er det viktig å forstå at det er teknologien som bestemmer arbeidskraftens produktivitet, og dermed en gitt arbeidsstyrkes kapasitet. Det neste viktige å forstå i vår tid, er at full utnyttelse av en arbeidsstyrkes produksjonskapasitet - det som kalles full sysselsetting i politikernes språkbruk - avhenger av om det kan skaffes nok naturressurser til å forsyne produksjonsanleggene med råstoffer og energi til drift av de tekniske innretningene. Når den teknologiske FoU øker arbeidsproduktiviteten, kan vi ikke ha ful sysselsetting og full kapasitetsutnytting i våre vareproduserende næringer uten at vi øker mengdene råstoffer og energi i samme fart som den teknologiske FoU øker arbeidsproduktiviteten. 45 Men for å få økte tilførsler av naturrråstoffer og energi, må det være teknologisk framgang. Etter hvert som de lettest tilgjengelige naturressurser blir utnyttet og oppbrukt, kreves det stadig mer teknologisk FoU for å få lett opp og utvunnet nye naturressurser under stadig vanskeligere og farligere forhold. Det er slik ny teknologi son nå i den siste firedel av det 20. århundre har gjort fattiglandet Norge til en oljenasjon som ligger på verdenstoppen i materiell velstand, og til en industrinasjon som anvender enorme mengder vasskraftprodusert elektrisk energi. Om grensene for fortsatt industriell vekst Jeg har nå sett på én ufrakommelig forutsetning for at vekst i materiell produksjon og velstand skal kunne fortsette: Den forutsetningen at vi stadig må oppdage og utvinne mer naturressurser fra forekomster som før var ukjente eller utilgjengelige. For dette trenger vi en stadig mer avansert, komplisert og ressurskrevende teknologi. Men denne veksten kan umulig fortsette i all framtid. Før eller seinere - avhengig av hvor dyktige vi er til å utforske og produsere ny og mer effektiv teknologi - vil det ikke være mer Flodbølgen er over oss
Page 1 and 2: VINTERSPESIAL Bladet for kåthet og
Page 3 and 4: På Flukt fra Satan Rockemusiker og
Page 5 and 6: #182 Heng monopolistene i teknokrat
Page 7 and 8: opplevelse som reiser dype eksisten
Page 9 and 10: Åpen kanal = Frikanalen Frikanalen
Page 11 and 12: godt øye til muslimske ekstremiste
Page 13 and 14: kens lære? Siden akkurat det ikke
Page 15 and 16: #182 Røykskyen danner sirkler lik
Page 17 and 18: et par ski? Kanskje ikke så rart a
Page 19 and 20: livsstilsmessige hang nøye sammen.
Page 21 and 22: Ting hersket på jorden, og De hadd
Page 23 and 24: GA: Hvorfor står piratbevegelsen s
Page 25 and 26: Målstyringsmetoden (Management by
Page 27 and 28: #182 Nyreligiøsitetens triumf! Gat
Page 29 and 30: Vi i NORMAL beklager at det ikke ha
Page 31 and 32: typer som kan ta opptil 14 dager. N
Page 33 and 34: #182 ET TILFELDIG MØTE I BYEN - om
Page 35 and 36: skje merke til fiskebåtens små du
Page 37 and 38: Følg med nå Jens. Nå kommer det
Page 39 and 40: kreftenes handlinger med følgende
Page 41 and 42: I løpet av de siste par åra har G
Page 43: #182 Hverdagsrasisme og politisk ko
Page 47 and 48: grense for vekst i materiell produk
Page 49 and 50: Astarte… Fortsettelse fra side 14
Page 51 and 52: som er forenlige og uforenlige med
Page 53 and 54: Etter fjorårets jubelsesong (se re
Page 55 and 56: GA 170 (1/03) Märthas verste event

Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?