Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa

I løpet av de siste par åra har Gateavisa
latt trykke flere lange artikler av kitsjmaleren
Jan-Ove Thuv omhandlende
fenomenene kitsj og kunst. Bakgrunnen
for artiklene er artikkelforfatterens overbevisning
om at ”kunst” er en fiks ide;
en farlig, totalitær idealisme, som stammer
fra filosofen Kants hode. Artiklene
er lesverdige da deres bilde av verden er
utfordrende skjevt i forhold til de perspektivene
man (i hvert fall jeg) ellers
er vant til å komme over i filosofiske
verk. Når Gateavisa nå har bestemt seg
for å feide ut ”kitsj og kunst”-temaet
i spaltene våre (tre inngående artikler
får holde foreløpig) vil j e g
gjerne runde av med min
egen enkle men dypfølte
kritikk av Thuvs prosjekt.
I lesningen av Thuvs tekster
sniker det seg innpå meg en
påtrengende uro. Jeg gripes
av anelsen av at Thuvs tenkning
selvsikkert overser,
eller glemmer å dvele ved,
noe viktig ved tilværelsen.
Teksten søker å fange meg i
en innsnevrende tankekonstruksjon.
Min oppfatning
av den filosofiske tankegan- gen i
tekstene, er at den bråkjekt avviser visse
spørsmål som ugyldige. Ja, ikke bare
oppfattes spørsmålene som meningsløse,
det er nærmest tegn på karakterbrist
å i det hele tatt utforske dem. Aller helst
skal slike spørsmål aldri stilles.
Selv finner jeg en slik holdning til
spørsmål, til undring, påtagelig ufri.
(Slik tenker jeg: Spørsmål kan være
meningsløse i den forstand at de ikke
gir språklig mening (Er bra et?) eller på
annen måte mangler forbindelseslinjer
til den spørrende/spurte bevissthetens
erfaring (Er subjektet verb?), men et
spørsmål som oppleves som relevant av
et levende subjekt lar seg ikke avfeie
som irrelevant uten videre. Relevansen
ligger i subjektet som spør; dersom
spørsmålet oppleves som et virkelig
spørsmål er det et virkelig spørsmål.
Spørsmål kan sies å være subjektivt
”sanne” (gyldige) uavhengig av om det
gis objektive svar på dem.)
Hvilke spørsmål er det i tilfellet Thuv
snakk om? La meg gå til artiklenes eget
resonnement, grunnlagt i en antagoni
mot filosofen Kant, for å illustrere.
Muligens er jeg enig i mye av Thuvs
kritikk av Kants estetikk og etikk. (Jeg
finner meg selv til stadighet i opposisjon
til Kants pliktetikk, en grunnleggende
del av min (beskjedne) filosofiske dannelse
har gått ut på å avvise pliktetikken
for dens fremmedgjøring/følelse av
retorikken mot Kants
erkjennelsesteori og Kants
vektlegging av subjektivitetens
rolle i erfaringen,
kastes kuken ut
med kondomen. Kant
kritiseres nå for å
trekke inn subjektiviteten,
det
erfarende menneskes
ståsted, i
sin forklaring
a v
hvord
a n
avmakt hos
det levende
i n d i v i d . )
Men idet
Thuv vend
e r
erkjennelse
av den
o b j e k t i v e
verden foregår.
Har vi
ikke tilgang
til en objektiv
verden, heller
nå? spør liksom
Thuv
den godeste
Kant. Er alt
liksom avhengig
av subjektiv
erfaring, er det bare subjektivt
alt sammen da, hæ? Er ikke 2+2
epler = 4 frukter, liksom?
Thuvs objektivistiske kritikk av Kant
føres hele tida tilbake til et slikt poeng,
at Kants subjektivisme undergraver
rasjonaliteten. Uten en objektiv tilgang
til verden blir sannheten overgitt til idesfæren.
Fikse ideer fortrenger erfarin-
Debatt
#182
Kitsj, Kant og Kosmos
Å kaste kuken ut med kondomen
eller
Snusfornuftens snedige snare!
Hvorfor skal jeg uttømme meg i
rasjonalitetens skjød? Byr ikke
eksistensen på flere skjøger?
gen av verden slik den er, og individet
lider som slave av de fikse ideene.
Her synes det meg som om Thuv rett
og slett ikke har forstått, eller ikke
ønsker å åpne seg for, det problemet
Kant balet med. Så tilgi meg en kjapp
gjennomgang av skolefilosofien: Kant
var jo nettopp en forsvarer av vitenskapen,
han hevdet nettopp at vitenskapelig
empirisk forskning var veien å gå for å
få kunnskap om verden. Men han spurte
seg: Hvordan
k a n
Er alt liksom avhengig av subjektiv erfaring?
dette ha
seg? Hvorfor samsvarer vitenskapelig
fremgangsmåte, vitenskapelig rasjonalitet,
med den ytre verdens fremtredelser?
Hva er grunnen til at vitenskapen er
til å stole på, hvorfor stemmer den? Hva
gjør at jeg kan stole på vitenskapen, hva
41
er mitt forhold til den objektive rasjonalitet?
Oppsummert: Hvordan henger
subjekt (jeg) og objekt sammen?
Kant responderte her til en del logiske
skavanker filosofen Hume før ham
hadde gjort oppmerksom på (for eksempel
det berømte induksjonsproblemet
– Selv om sola har stått opp hver eneste
morgen før, hvorfor skal jeg kunne
regne med at den gjør det i morgen? Det
er ingen rent rasjonell grunn til at fortidas
hendelser skulle samsvare
med fremtidas hendelser.
Vi går ut fra at det er
slik, vi stoler på
vår erfaring,
men det er
ikke fordi
vi er fornuftige
( h e r
e r
i n g e n
l o g i s k
s a m m e n -
heng). Fornuft
er ikke det som
gjør erfaringen
gyldig.) Kant
kunne ikke godta
at erfaringen
ikke fant støtte
i fornuften og
begynte derfor
å utarbeide
et
sinnrikt
f i l o s o -
fisk system.
I vår sammenheng er ikke selve det
kantianske systemet så viktig. Det som
er interessant er at Kant stilte seg dette
spørsmålet. Spørsmålet er interessant,
det er åpenbart foruroligende for enhver
rasjonalist. Der Kant forsøker å utarbeide
en intrikat filosofi for å svare på