Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa
Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa
Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
18<br />
1968 i 2007<br />
<strong>Gateavisa</strong> går i barndommen med mimreboka<br />
1968 og mimremagasinet Vannbæreren.<br />
For ca. ett år siden kom boka 1968 – motkultur og<br />
opprør på norsk, redigert av Tor Egil Førland og<br />
Trine Rogg Korsvik, ut på Pax forlag. Den utløste<br />
litt kosedebatt blant gamle opprørere fra 70-tallet,<br />
en fin anledning til å mimre om svundne tider.<br />
Akkurat idet du trodde boka ikke var fersk nok for<br />
mer publisitet, slenger <strong>Gateavisa</strong> seg på med en<br />
kommentar/anmeldelse. <strong>Gateavisa</strong> er jo selv en<br />
viktig aktør innen det såkalte 1968, må vite, en av<br />
dem det gjelder. Derfor gir vi deg ingen anledning<br />
til å glemme. På hvilken måte er motkulturen<br />
fra 1968 og utover, som <strong>Gateavisa</strong> sprang ut av,<br />
fortsatt aktuell for 2007-mennesket? Her kommer<br />
en antydning til ett svar, fra en som slett<br />
ikke var til stede verken i 68 eller i den turbulente<br />
tida som fulgte utover neste tiår, men som<br />
derimot er her i dag -full av futt og opprørsånd.<br />
1. Tittelen og selve<br />
prosjektet<br />
Jeg dveler ved tittelen – 1968. Et hovedanliggende<br />
for boka er å moderere<br />
den begrepsbruken som har festet seg<br />
i årene som har gått siden parisiske<br />
studenter kastet brostein på snuten og<br />
ropte revolusjonære slagord så hele verden<br />
kunne høre. 68’erne var ikke bare<br />
kommunister og kjedelige venstreintellektuelle,<br />
får vi høre, de var også fargesprakende<br />
hippier og syrehuer. Den<br />
Store Omveltningen som assossieres<br />
til årstallet 1968 – som i Norge ikke<br />
fikk skikkelig fart på seg før på 70-tallet<br />
– dreide seg om mer enn endeløse<br />
etterplapringer av Marx og Mao. Den<br />
oppdaterte (men akk så utdaterte) marxismen<br />
var bare ett av mange utslag av<br />
en større kulturell transformasjon, en<br />
bevissthetsutvidelse mot nye verdier<br />
som sprengte gamle normer om skikk<br />
og bruk. Håret grodde langt, hattene ble<br />
overflødiggjort, uskyld og fri sex fortrengte<br />
gammeltestamentlig skyldfølelse.<br />
De strenge statssosialistiske sektene<br />
som vokste frem i den samme perioden<br />
var en slags utvekst på dette kulturelle<br />
opprøret, en pervertering av de sunne<br />
idealene om frihet og rettferdighet som<br />
grep om seg blant ungdommen i tida. I<br />
norsk sammenheng bør ikke Akp-(ml)<br />
få definere hva 1968 dreide seg om,<br />
1968 i 1972; den nasjonalistiske varianten. Plateutgivelsea fra Samspill.<br />
3-4/07<br />
andre deler av opprørskulturen fortjener<br />
å huskes: Karlsøy, kunstnerkollektivet<br />
GRAS, Forsøksgym, plateselskapet<br />
Mai, Jan Greve, Hjelmsgate,<br />
Holmen Gård.<br />
Bokas agenda er således ærbar, for det<br />
er liten tvil om at de sistnevnte aktørene<br />
har langt mer positiv verdi for ettertida<br />
enn statssosialistenes rigide ideologi<br />
og grove politiske feilvurderinger. De<br />
fortjener å huskes vel så mye som Akp-<br />
(ml).<br />
Men: Gir det mening å samle alt dette<br />
under vignetten 1968? Er 1968 den<br />
symbolske betegnelsen som dekker over<br />
hele dette motkulturelle opprøret?<br />
Mitt inntrykk av den begrepsbruken<br />
som har festet seg i tida som er gått, er<br />
at en 68’er er en person hvis identitet/<br />
politiske overbevisning er nært knyttet<br />
til oppstanden i Paris i mai 68. 68’ere<br />
var radikale sosialister som trodde på<br />
revolusjonen i velstandssamfunnet, som<br />
trodde tida for en sosialistisk<br />
(eller i hvert fall tilnærmet<br />
sosialistisk) omveltning var<br />
nær forestående i 68 eller der<br />
omkring, kanskje utover hele<br />
70-tallet. 68’erne var maoister,<br />
trotskister, anarkosyndikalister,<br />
situasjonister, representanter for "New<br />
Left". "En 68’er" er altså en løs politisk<br />
kategori. 1968 betegner en politisk<br />
holdning, en interesse for sosialisme<br />
(eller noe svært nær sosialisme, antikapitalistisk<br />
er det iallfall utvilsomt)<br />
som løsningen på 60-70-tallets store<br />
samfunnsmessige utfordringer (miljøproblemer,<br />
fremmedgjøring, tredjeverdensproblematikken<br />
osv.). En 68’er er<br />
altså ikke nødvendigvis en motkulturell<br />
hippi, eller omvendt. Langt hår, hasj,<br />
syre, østlig mystikk, farger, Beatles og<br />
Hendrix er defintivt viktige bestanddeler<br />
for ungdomskulturen i den samme<br />
tida som 68’erne virket, men slik jeg<br />
har inntrykk av at begrepene vanligvis<br />
benyttes idag, benevnes ikke folk som<br />
tilhører denne kulturen automatisk som<br />
68’ere. De kalles hippier, motkulturelle,<br />
frikere. Om et bestemt årstall<br />
skal knyttes opp mot dem er vel 1967,<br />
the summer of love, et mer naturlig valg<br />
enn 1968. De er 68’ere bare i den grad<br />
de også er opptatt av sosialistisk/antikapitalistisk<br />
revolusjon/forandring. Jo<br />
mere sosialisme blandet inn i det kulturelle<br />
opprøret, jo mere 1968, med andre<br />
ord. "Idealtypen" av en 68’er har da hele<br />
sin moralske identitet bundet opp til en<br />
art venstre-tenkning som relaterer til<br />
forhåpningene fra mai 68. Således blir<br />
Tron Øgrim en mer rendyrket 68’er<br />
enn Stein Jarving, som igjen er mer<br />
68’er enn Sven Kærup Bjørneboe.<br />
Kretsen sistnevnte tilhørte, de bohemiske<br />
"Langfrakkene", var blant 70-tallets<br />
mest opprørske elementer, men har pent<br />
lite med merkelappen "1968" å gjøre.<br />
Tron Øgrim er på den annen side ingen<br />
representant for hippiene, slik Stein jar-<br />
ving i høyeste grad er. The summer of<br />
love betydde i grunnen ikke så mye for<br />
Akp når det kom til stykket.<br />
Så hva er grunnen til at forfatterne av<br />
boka 1968 ønsker å operere med en<br />
annen begrepsbruk? Det er jo innlysende<br />
at 1968-begrepet skal henvise til<br />
bare en del av den generasjonen som<br />
var unge i 1968 (tilgjengelig statistikk<br />
tilsier tross alt at Unge Høyre var den<br />
største norske politiske ungdomsorganisasjonen<br />
dette året). Hvorfor gå fra<br />
vanlig begrepsbruk, en 68’er er en<br />
representant for det nye radikale venstre<br />
i tida, til en mer ekstensjonell<br />
betydning av 1968-begrepet, nemlig<br />
den at en 68’er var en opprører mot<br />
forbrukssamfunnet og de gamle verdiene<br />
generelt?<br />
Forfatterne av boka kan helt sikkert<br />
svare for seg her, de har nemlig god<br />
grunn til å tenke som de gjør. For det er<br />
nok riktig (og temmelig ukontroversi-<br />
Om Seattle 1999 var det nye<br />
mai 68, er vi nå langt inni<br />
det nye politiserte 70-tall.<br />
elt) som de påpeker, at det sosialistiske<br />
opprøret som assossieres til mai 68<br />
var del av en større kulturell omveltning.<br />
68’er-sosialistene forstås best på<br />
bakgrunn av det generelle opprøret.<br />
Interessen for radikal politikk ble drevet<br />
fram av de samme behovene som<br />
førte til flørtingen med mystikk og rus.<br />
Oppstanden i Paris sprang ut av de<br />
samme verdiene, frihet fra forbjuden<br />
frukt og all makt til fantasien, som ledet<br />
til Karlsøy-kollektivene. De grønne utopiene<br />
og tilbake-til-naturen-filosofien<br />
var en respons på de samme problemene<br />
som opptok de ny-sosialistiske<br />
bevegelsene, og ofte fløt alt dette over<br />
i hverandre. I 67-68 var disse fenomenene<br />
i Norge (omtrent) helt sammenfallende<br />
(kuriøst er det å lese undergrunnsblekka<br />
Kimen fra 1969, hvor Lenin og<br />
Mao inngår i det samme heltegalleriet<br />
som Gandhi, Krishnamurti, Zappa og<br />
Warhol. Utenkelig i Kimens etterfølger<br />
<strong>Gateavisa</strong> kort tid etter!), men ettersom<br />
tida gikk definerte de ulike gruppene<br />
innenfor ungdomsopprøret seg i<br />
mere detalj. Slik begynte anarkistene og<br />
maoistene, materialistene og de åndelige,<br />
terroristene og blomsterbarna, å<br />
skille lag. Det blir derfor kunstig, kan<br />
man hevde, å skille 1968 fra den generelle<br />
rebelske ungdomskulturen som<br />
blomstret i parker og på plener over<br />
hele den vestlige verden (og videre).<br />
Opprinnelig (i 1968) var dette sammenfallende.<br />
Revolusjonen, vannbærerens<br />
tidsalder, the new age; alt var variasjoner<br />
over det samme tema, det samme<br />
opprøret ytret på forskjellige vis, noen<br />
av dem mer vellykkede (mindre perverterte)<br />
enn andre. Det politiske og det