Street Art UFO-religioner Coffee Shop i Oslo? Astarte ... - Gateavisa

16
Jeg kan vel ha vært noe slikt som 13 år,
hvis jeg da ikke var 14, men det er for
så vidt totalt irrelevant. Hendelsen fant
sted da jeg gikk på ungdomsskolen, i
forkant av 17. mai. Det var i fem-minutterspausen
mellom to norsktimer, og
mine delvis imbesile medelever og jeg
satt og koblet av i lett passiar. Praten
gikk om 17. maitoget, og flere av klassens
små og kraftpatriotiske nordmenn
– som ere en Nation de med – begynte
å forhøre seg om hvem som ikke hadde
planer om å stille opp i årets 17. maitog.
Klasseforstanderen – en intelligent og
oppegående kvinne i slutten av tjueårene
– satt fremme ved kateteret med et
lite smil om munnen og lyttet entusiastisk
til elevenes samtale.
Plutselig henvendte fjøsnisseyngelets
fremste representant seg til meg og
spurte hvorvidt jeg kom til å marsjere
under norske faner på nasjonens fødselsdag.
Jeg skal ikke komme her og
påstå at jeg var spesielt politisk bevisst
på den tiden – for det var jeg nok dessverre
ikke – men likevel erklærte jeg,
påtatt selvsikkert og høylydt så klasseforstanderen
skulle høre det, at jeg
overhodet ikke engang hadde vurdert
å gå i 17. maitoget, da jeg langt i fra
var noen patriot. Før jeg rakk å utdype
utsagnet mitt, ringte det inn, og klassen
falt skremmende raskt til ro.
Klasseforstanderen vår inntok sin
vanlige positur foran kateteret, og jeg
gledet meg stort til hun skulle begynne
å greie ut om nynorsk syntaks kontra
bokmål. Smilet og det vanlige, engasjerte
ansiktsuttrykket hennes var imidlertid
fordampet. Hun var taus, men
bestemt i blikket, og det var åpenbart
i ferd med å koke over under lokket.
”Jeg hørte akkurat noe veldig skuffende
her”, sa hun lavt og rolig, men man
kunne tydelig ane et undertrykt bjørnebrøl
i stemmen hennes. ”Jeg hører en
elev si at vedkommende ikke er patriot
og ikke skal stille opp i 17. maitoget!”
Jeg skal være helt ærlig, jeg reiste
meg ikke opp og forsvarte meningene
mine med en rak og stolt kroppsholdning
slik det sømmer seg for anstendige
mennesker. Tvert i mot, jeg ble grepet
av skam og knugende dårlig samvittighet.
Hva slags menneske var jeg egentlig?
Hvordan kunne jeg såre den norske
folkesjela og klasseforstanderen min
så dypt og inderlig? Og jeg kalte meg
nordmann! Det hadde neppe krøpet et
større svin ut av en heilnorsk livmor
siden gamle Vidkuns dager!
Den norske grunnloven
Klasseforstanderen min la vekt på at
man skal vise Grunnloven respekt og
føle seg forpliktet til å feire den som
en garanti mot nasjonal splittelse og
undertrykkelse. Undertrykkelse er
naturligvis under alle omstendigheter
en uting, men er splittelse nødvendigvis
noe negativt? Er det noe galt i å ta
avstand fra et fellesskap man ikke identifiserer
seg med? Fedrelandsvennene
begrunner altså patriotismens viktighet
med at en sterk nasjonalfølelse bidrar
til å holde folket samlet. Men er vi virkelig
så tett bundet sammen? Hva faen
har egentlig Kjell Magne Bondevik og
Jens Bjørneboe til felles, utover det at
de begge tilfeldigvis er født i samme
land og snakker samme språk? Selv har
jeg møtt østafrikanere som appellerer til
min personlighet i mye større grad enn
det den jevne nordmann gjør.
Press fra stolte landsmenn
Jeg kan godt forstå hvorfor enkelte føler
behov for å markere en forfatning som
garanterer enkeltmennesket mer frihet.
Det jeg imidlertid verken forstår eller
respekterer, er hvorfor man skal presse
andre til å delta i denne markeringen.
Hvorfor skal man presse folk til å marsjere
under faner og gi dem følelsen av
at de gjør noe galt om de velger å avstå
fra nasjonale feiringer? Datidens til
dels menneskefiendlige holdninger tatt
i betraktning, var Grunnloven absolutt
et skritt i riktig retning. Grunnloven
garanterte befolkningen (bortsett fra
den feminine
delen)
økt individuell
frihet,
og den var
definitivt en
bedre forfatning
enn det
f o r egående
eneveldet der
kongen hadde
uinnskrenket
makt. ”Bedre”
betyr imidlertid
ikke alltid
det samme
som ”bra”. Er
det virkelig
riktig å hylle
de intolerante
og forstokkede grunnlovsfedrene bare
fordi de var noe mindre intolerante og
forstokkede enn sin samtid?
Grunnlovsfeiringen den 17. mai er
ikke først og fremst en hyllest til menneskerettighetene,
den er en hyllest til
Norge. Det fokuseres ikke på enkeltindividets
frihet, men derimot på nasjonens
frihet, som innebærer at befolkningen
blir overkjørt av hjemlige styresmakter
3-4/07
or Norge Kæmpers Fødeland…
i stedet for utenlandske. Til tross for
dette strømmer folk ut på gatene den
17. mai for å juble over at de er norske
og bor i Norge. 17. mai er en gigantisk
oppvisning i nasjonal sjøldigging og
selvforherligelse. Denne dagen opphører
vi å tilhøre arten Homo sapiens, nei
den 17. mai er vi alle prakteksemplarer
av Homo norvegicus – det norske menneske!
Patriotismen som begrep
Patriotismen er av natur både ulogisk
og diffus. Escolas bokmålsordbok gir
følgende definisjon av begrepet ”patriot”:
”Patriot, -en (fra gr., landsmann) en
som er glad i fedrelandet”.
Neimen, så søtt! En person som er glad
i fedrelandet. Men eksakt hva er dette
fedrelandet som patriotene er så glade
i? HVA er det disse semifascistene
elsker? Elsker de såkalte fedrelandsvennene
323 886 kvadratkilometer med
fjell, skoger, sumper, bekker og steinrøyser?
Konsentrasjonen av naturfrikere
er riktignok ganske høy i Norge,
men er det noen grunn til å være glad i
norsk natur bare fordi den ligger innenfor
Kongeriket Norges grenser? Norsk
natur har selvfølgelig sine unike særpreg,
men dette har ingenting med oss
nordmenn å gjøre. Den norske naturen
var allerede her da forfedrene våre kom
og slo seg ned her, ingen nordmann har
bidratt til å forme den. Fjorder og fjell
innenfor den norske statsdannelsen har
ikke alltid vært norske, de ble det først
da nordmennene kom hit. Det er altså
etter min oppfatning temmelig absurd å
plassere kjærlighet til naturen i samme
bås som såkalt fedrelandskjærlighet.
D e t
er kanskje
s n a r e r e
det norske
folket
patriotene
e l s k e r ,
disse dyktige
og
høyreiste
m e n n e s -
kene som
b e f o l k e r
det flotte
l a n d e t
vårt! Men
h v e m
er man
e g e n t l i g
glad i når
man hevder å være glad i det norske
folket? Elsker man samtlige fire komma
fem millioner av dem?
Patriotismen åpner for at en kan
bruke et begrep som ”en god nordmann”.
Følgelig må det da også finnes
såkalte ”dårlige nordmenn”. Men hva
er forskjellen på en god nordmann og
et godt menneske? For å kunne svare
på dette spørsmålet, må en vite hva en
god nordmann og hva er godt menneske
egentlig er. Sistnevnte vesen kan defineres
på følgende måte:
Et godt menneske er en som verken
bevisst eller ubevisst skader eller påfører
andre skade, og som i tillegg går inn
for andres trivsel og velvære.
Det har vist seg noe vanskeligere å definere
en god nordmann, men la oss nå
legge godviljen til og definere en god
nordmann som følger:
En god nordmann er en som elsker og
ærer fedrelandet sitt og i tillegg er et
godt menneske.
Det er altså mulig å være et godt
menneske uten å elske og ære fedrelandet
sitt, følgelig kan et godt menneske
i prinsippet klassifiseres som en
dårlig dårlig nordmann. Dette er en
konsekvens av patriotisk tenkning. Et
tankegods som åpner for en slik menneskekarakteristikk
er etter min mening
forkastelig og burde ikke formidles til
skolebarn, eller noen som helst for den
saks skyld.
Nasjonale helter
En ting man ofte hører fra norske
patrioter, er at de er stolte over å være
norske. Patriotene innbiller seg at alle
nordmenn har noe av disse heltene våre
i seg, ofte nærmest rørt til tårer over den
kjensgjerning at de tilhører en nasjon
som har fostret slike elitemennesker
som Nansen og Ibsen. Tyskerne, som
en gang i tiden i et svakt øyeblikk lot
seg forføre av en rabiat og sinnsforvirret
østerriker (i likhet med dagens californiere),
har minst like mange – om
ikke flere – store kvinner og menn å
vise til. En av de tingene som skiller en
nordmann fra en tysker, er imidlertid
at tyskeren ikke kan stå åpent frem og
erklære seg stolt og beæret over nasjonaliteten
sin. Tyskland var lenge hatet
av en hel verden, og selv i dag finnes
det enkelte snevre mennesker som holder
dagens tyskere ansvarlige for ugjerningene
til forfedrene deres. Likevel
hersker det heldigvis bred enighet om
at barn ikke kan bære ansvaret for foreldrenes
handlinger. Og dette gjelder vel
uansett nasjonalitet.
Før det oppstår eventuelle misforståelser;
jeg mener selvfølgelig ikke
at man ikke skal kunne være stolt av
familie og venner når de oppnår et eller
annet imponerende. Dette er personer
en kjenner og er glad i. DU, kjære
patriot, du verken kjenner eller er spesielt
glad i Bjørn Dæhlie, men likevel
svulmer du av stolthet når han vinner
VM.
”Nordmenn har lange tradisjoner
som skiløpere, og norske skiløpere er
i verdenseliten!” tenker du muligens.
Men hva pokker har dette egentlig med
deg å gjøre? Når dro du sist den bælfeite
ræva di vekk fra sportssendingene
og plantet det hjulbeinte legemet ditt på