Tekstutdrag Til tittelen: Hanegal

Lars Ove Sæther
Hanegal

Og Herren sa til Satan:
Hvor kommer du fra?
Satan svarte Herren:
Jeg har faret og flakket omkring på
jorden.
(Job 1.7)

Tverrmoen, fredag 5. august 2011
Granskogen tronet som en gotisk katedral over
Tverrmoen og lot lia hvile i dyp skygge. En gråtrost strøk
over bølgeblikktaket på låven og forsvant støyende inn
mellom trærne i tømmerglenna nedenfor.
I stille vær, eller når vinden sto fra rett kant, hørte han
duren fra fylkesveien. Men å se alle byfolka som føk forbi
i de fine bilene sine på vei til Molde eller Sunndalsøra,
det kunne han ikke lenger. Samme fikk det nå være. Arne
Jacob Tverrmoen stoppet ytterst på tunet og viftet bort
en innpåsliten klegg. Under ham glitret Skjørsetervatnet i
ettermiddagssola. Han lot blikket følge den smale
grusveien som snodde seg langs strandkanten under
Tverrlia til den forsvant bak svingen ved Årset. Som
vanlig ikke en kjeft å se. Ingen fra bygda stoppet lenger
ved traktorsporet opp til småbruket, det hadde de sluttet
med for lengst. Utlendinger, som en sjelden gang fant det
for godt å parkere bobilene sine nede ved vannkanten,
ble aldri lenge de heller og holdt seg alltid på
betryggende avstand.
Han vadet gjennom gresset, bort til fjøsdøra og løftet
opp eggene. Inne i mørket gjorde hanen som vanlig
anskrik. Hønene kaklet vilt og sprang fram og tilbake bak
nettingen på den utvendige delen av hønsehuset.
Med stor forsiktighet bar han kartongen over tunet,
ned bak betongfundamentet til taubanen og plasserte
den i bunnen av transportkurven.
«Alle eggene i en kurv, ja.»

Det var klart for avgang. Han grep spaken med begge
hender og trakk den til seg. Kurven kom klar av
underlaget og trekkwiren smalt i lås. Eggene ville få en
trygg reise. Taubanen kunne med sine kraftige stålwirer
bære både én og to fullvoksne mannfolk.
Øvrigheten hadde nedlagt forbud mot å bruke anlegget
i en periode etter ulykken, og han selv hadde ikke maktet
å starte elendigheten før flere måneder senere. En stund
hadde han vurdert å rive ned alt i hop, men innså at han
like forbaska var avhengig av den om han skulle bli
boende på Tverrmoen. Selma ville helt sikkert forstått.
Tross alt var det Satans ondskap og ikke hans egne
fingerferdigheter som hadde kostet henne livet. Og å
tukte ondskapen hadde blitt hans siste oppgave her på
jord. Øye for øye og tann for tann, som det sto i Skriften.
Inne i fjøset hadde de roet seg igjen – Baronen, hønene
og Satan holdt fred. Han åpnet koblingsskapet, vred om
bryteren som startet motoren og sendte den skjøre lasten
på sin ferd ned til rampen ved veien. Naboen, Peder
Årset, ville som vanlig hente eggene etter kveldsstellet.
Han åpnet sakte øynene og betraktet fotografiet som
hang i den spinkle flammebjørkrammen på veggen ved
kjøkkenet. Våningshuset nymalt i ettermiddagssola. Fra
der han satt var han ikke lenger i stand til å skimte de
alvorlige fjesene til forsamlingen som sto oppstilt bak
foreldrene på sølvbryllupsdagen. Han hadde kjent dem
alle, men navnene var nå like ulne og tåkelagte som
ansiktene. Under hang fargebildet av Selma og han selv,
nygift foran byfogdens kontor.
Utenfor stuevinduet hadde det allerede begynt å
skumre. Den seige tikkingen til pendeluret ble bare
forstyrret av dråpen som med jevne mellomrom slet seg

løs fra kjøkkenkranen og traff grytelokket i
utslagsvasken. Middagslurene hadde blitt både hyppigere
og mer langvarige i det siste.
Spyfluen i vindusposten deiset ustanselig inn i den grå,
nesten ugjennomsiktige ruten. Sulten var Arne Jacob
fortsatt ikke. Han karet seg bort til komfyren der den
velbrukte aluminiumskjelen sto halvfull av vann. Med et
rykk fikk han buksert den bort til vaskefatet og helt over
noe av det lunkne innholdet. Den gjenstridige
kaldtvannskranen lot seg til slutt åpne og sendte en brun
stråle ned i vasken. Han lot det renne litt før han
etterfylte kjelen og plasserte den på kokeplaten. Tilbake
ved vaskefatet, bøyde han seg ned og kastet vann i
ansiktet. Det smale, skjeggete fjeset i blikkfatet kikket
opp med dype øyehuler, som en dødning fra bunnen av
en brønn.
Plankedøra til utedoen slo i med et smell bak ham. Han
hektet bukseselene over skuldrene og blåste bort en
blodtørstig horde av knott. Kveldslufta la seg som en
klam hånd over nakken, der han tråkket gjennom
brenneslene og det blaute gresset bort til låven. Han
stoppet og lyttet, men spetakkelet uteble. Med et godt
grep i håndtaket, dro han fjøsdøra halvveis opp.
«Hva i svarte.» Helvetesmakta av en hane flakset ut og
landet i gresset. Der ga den seg straks til å løpe rundt
med et blodrødt, forrykt blikk og baksende vinger. Det
var bare én råd; han fikk gjøre kort prosess. Kreket
hadde imidlertid ikke tenkt å gi seg uten kamp. Etter en
runddans på tunet, strøk hanen plutselig mot fjøset igjen
og forsvant inn i mørket. Der inne søkte den ikke lenger
fullt så arrogante Baron, tilflukt midt på nettingveggen.
Fuglefaens drøye fire kilo til tross – omsider fikk han

overmannet den og dyttet den tilbake i buret. Selv da
Arne Jacob rykket løs øksa holdt den seg i ro på vaglen,
der den satte i gang med et febrilsk stell av vingefjærene.
Arne Jacob bøyde seg framover og dunket øksa hardt i
plankegulvet. «Hørte du det? Ingen vits i å prøve å flykte
fra Tverrmoen.» En ladning snus traff gulvplankene før
han rettet seg opp og lente øksa mot hoggestabben.
På vei bort til buret voktet Baron på ham med
flakkende øyne. Den purpurrøde kammen ble gradvis
mørkere, og i samme sekund som han tok tak i
nettingdøra brøt helvete løs. Hanen bakset tungt med de
kullsvarte vingene og fløy gang på gang inn i veggen som
skilte den fra hønene.
«Ro deg ned, jeg skal ikke ta bruden din», kauka Arne
Jacob og snudde seg mot en hvit høne i det bakre hjørnet.
«Så lenge vi legger eggene våre, beholder vi hodet, ikke
sant, Pærla?»
Han grep resolutt tak i en av de nærmeste, yngre
hønene og fikk den anbrakt på hoggestabben.
«Vi legger eggene våre, jeg tror forsyne meg at jeg
skulle vært lege.» En ny spyttklyse landet på gulvet. Han
krøkte seg sammen og tok sats over slakke knær. «Eller
kanskje en slik en psykiater?»
Hønsehodet lå like etter på gulvplankene, og øksa sto
plantet i hoggestabben. Mens den fjærkledde, svarte
kroppen fortsatt bakset i dødskramper, fant fugleblodet
veien ned mellom de grove, blodmettede gulvplankene.
Snart ville djevelen der nede våkne og skrike etter mer.
Springfjærene i den gamle lenestolen sang i kor da han
bøyde seg over til siden og justerte ned lyden på radioen.
Stiv som en stokk kom han seg på beina og stavret ut på
kjøkkenet. På komfyren fosskokte vannet under

kjelelokket og rant utover benken. Den ribbede høna lå
midt i dammen. Vanndråper jaget ned mot karmen på
rutene i vinduet. Han kastet et blikk på vegguret, som
ennå ikke hadde rukket å slå halv tolv. Det kunne ikke
vært klokken som vekket ham. I det samme glimtet
pæren i taket til, gikk nesten i svart og lyste opp igjen.
Han lente seg fram og lyttet. Den var ikke til å ta feil av,
larmen fra stålwirer og motor. Noen hadde satt i gang
taubanen. En kunne aldri vite hva som var på ferde
lenger. Ramp, orgelemissæra eller taterpakk, men det
fantes høvelig medisin for slike. Om det ikke var han
forbaska sunnmøringen fra campingen som hadde for seg
noe faenskap igjen.
Han luntet ut i gangen. Med et godt grep i dørkarmen
stakk han raggsokkene oppi gummistøvlene. Utenfor
hadde transportkurven nådd toppen av drivverket og
stoppet. Han røsket opp døra til trappeskapet og famlet
rundt etter hagla i mørket.
«Det var nå som faen!» Hagla var ikke å se. «Hvem
pokker kan ha flytta på den?» mumlet han inne blant
vaskespann, hermetikkbokser og surt regntøy. Han kom
fram til at det måtte være ham selv – ingen andre hadde
vært innenfor husveggene på flere måneder. Var han
glemsk nok til å la Barons bur stå åpent for andre gang
på under ei uke, så var han glemsk nok til å rote bort
hagla også. Børse eller ei, plageåndene skulle han få fart
på uansett. Han rettet ryggen og vred om bryteren til
utelyset før han presset opp ytterdøra.
På tunet stoppet han opp, holdt pusten og lyttet.
Taubanekurven svingte svakt til tørre protester fra
trinsene, men bortsett fra Barons vanlige ståk, var det
ellers bare vinden som brøt stillheten. Han langet ut mot
fjøset. I mørket innenfor skimtet han det hvite som

kranset hanens nebb. Mange ganger hadde han vært på
nippet til å røske jævelen ned fra vaglen og gjøre ende
på den med øksa, men nå når uvedkommende kanskje
snek rundt, var kreket godt å ha. Spetakkelet ville
overdøve andre skrik.
Han bøyde seg for å plukke opp øksa fra hoggestabben,
men den sto ikke der. Samtidig ble han var skyggen som
krøp langs gulvplankene og opp mellom beina hans. Han
snudde seg nølende. Silhuetten av en mørk skikkelse
med hengende skuldre avtegnet seg i døråpningen. Arne
Jacob Tverrmoen gikk nærmere og knep øynene sammen
mot det grelle lyset fra utelampen. Han gjenkjente øksa
som hvilte mot dørstokken. Baron gaulet skingrende bak
hønsenettingen.

Opdøl Psykiatriske Sykehus, lørdag 6. august
Eimen av gammel institusjon og tung psykiatri hvilte over
rommet, men det var nytteløst å tenke på lufting,
vinduene lot seg ikke åpne. Sykepleier Anne Bergmo
krysset gulvet i dagligstuen på lydløse gummisåler. Fra
andre etasje i Paviljong A ved Opdøl Psykiatriske Sykehus
hadde de god utsikt over gressbanen og ned mot
Fannefjorden, som strakte seg speilblank fra Kleive og
utover mot Molde. I løpet av sine to år ved klinikken
hadde hun knapt sett fjorden så blikkstille.
Vestlandsnaturen gjorde imidlertid ikke noe synlig
inntrykk på kvinnen i den høyryggede stolen ved
termopanvinduet. Sykepleieren ble stående en stund og
betrakte pasienten. Kvinnen hadde en renskåret profil,
og det tvert avkuttede, kobberrøde håret bølget fortsatt
tykt ned mot skuldrene. I sin tid måtte hun ha vært en
høyreist skjønnhet, men det meste hadde gått tapt under
trykket av innestengte traumer.
«Hvordan går det i dag Kristin?» spurte sykepleieren
og la hånden varlig på kvinnens skulder. «Nyter du
utsikten?» Som vanlig var det ingen reaksjon å spore.
Ansiktet var ubevegelig, og øynene festet på samme
punkt langt ute i horisonten.
«Det er to amerikanere her som sier de er fra
menigheten din. De ønsker å treffe deg. Orker du det?»
spurte sykepleieren forsiktig.
En stemme bak henne avbrøt forsøket på samtale.
«Anne, snakker du med dem? Jeg er så dårlig i engelsk.