You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
<strong>Henrik</strong> <strong>Ibsens</strong> Skrifter Innledning til Rypen i Justedal<br />
<strong>BAKGRUNN</strong><br />
I løpet av 1840-årene var den nasjonale fortiden i økende grad blitt et sentralt element i så godt som alle<br />
kunstarter i Norge, og innsamlingen av vitnemål om folketroens og folkekulturens skapende evne var<br />
kommet i gang på flere felter. En av de aller første som trådte frem i offentligheten med en slik nasjonal<br />
dokumentasjon, var sagnsamleren Andreas Faye, som i 1833 gav ut Norske Sagn (annenutgaven Norske<br />
Folke-Sagn kom i 1844). I en «Fortale» argumenterer han for verdien av sagn. Et av argumentene er den<br />
produktive virkningen en viss type sagn vil kunne ha for diktningen. Det er en alminnelig mening, skriver<br />
Faye, at<br />
et Digt, der grunder sig paa et Sagn eller Factum, næsten stedse lykkes bedre, end hvor<br />
Stoffet ogsaa er opdigtet. Mig vilde det meget glæde, om denne Samling af Sagn kunde<br />
tjene vore unge Skjalde til en Slags Haandbog, og opmuntre dem til hellere at dyrke<br />
og opelske de vel ei saa glimrende, men dog friske levende Blomster, der voxe frodige<br />
blandt Norges Fjelde, end at søge baade Stof og Billeder fra fjerne og for Mængden<br />
ubekjendte Gjenstande, kort at blive mere Folkedigtere, end tilforn har været Tilfælde<br />
(Faye 1844, IV).<br />
I alt tolv av Fayes sagn handler om bygder og dalfører som ble gjenoppdaget etter at de opprinnelige<br />
beboerne var blitt rammet av svartedauden, og hvor alle eller nesten alle var døde. Det mest kjente av<br />
disse sagnene er «Rypen i Justedalen»; i annen utgave er tittelen endret til «Rypa i Justedalen». Sagnet<br />
forteller at da pesten kom til Norge (i 1349), dro en del av de rikeste og fornemste menneskene i Sogn til<br />
den nokså isolerte Justedalen, hvor de bosatte seg. De forsøkte å avskjære enhver forbindelse med verden<br />
utenfor, men kunne ikke hindre at epidemien også nådde dit. Dødeligheten var nesten total; bare en liten<br />
pike på gården Birkehaug overlevde. Noe senere oppdaget man i nabosognet at det fra Justedalen kom<br />
flokker av husdyr som ikke så ut til å ha noen eier, og for å undersøke forholdene dro en del menn dit:<br />
Hvor disse nu kom, fandt de Folket uddød og Husene tomme. Efterat de havde besøgt<br />
de fleste Gaarde, men ingensteds funden nogen Levende, opgave de Haabet om at træffe<br />
Nogen og vilde begive sig paa Hjemveien, da de uformodentlig i Birkehaugskoven<br />
fik Øie paa et Pigebarn, der ved Synet af de Fremmede havde søgt tilskovs. De raabte<br />
hende an; men bange som et opjaget Stykke Vildt flygtede hun dybere ind i Skoven for<br />
at skjule sig. De besluttede nu om muligt at fange hende, og efter megen Anstrengelse<br />
lykkedes det dem. Hun var imidlertid sky og vild som en Fugl, hvorfor man ogsaa<br />
kaldte hende Rypa. Hendes Tale kunde de ligesaa lidt forstaae, som de kunde gjøre sig<br />
forstaaelige for hende. De tog Pigebarnet med sig til Vaage, hvor hun blev opforstret<br />
[sic] og skikkede sig vel. […] Da Rypa var kommen til Aar og Alder, drog hun til sit<br />
Fødested, hvor hun giftede sig og levede lige til sin Død. Hun efterlod sig en gjev Æt,<br />
der gjennem Aarhundreder efter hende blev kaldet Rypeslægten og stod i stor Anseelse i<br />
hele Dalen (Faye 1844, 130).<br />
Beretninger om individer som hadde vokst opp enten som medlemmer av et såkalt primitivt samfunn eller<br />
uten kontakt med andre mennesker, og som på et tidspunkt var blitt integrert i et høyere utviklet sosialt<br />
fellesskap, var omfattet med markant interesse både i det 18. og i det 19. århundre. Opplysningstidens<br />
bruk av den kulturelle forskjellen som ble profilert ved en slik omplassering, gikk gjerne i retning av en<br />
satirisk belysning av den avanserte sivilisasjonen (for eksempel Holbergs latinske fortelling om Niels<br />
Klims reise under jorden), mens romantikken, under innflytelse av Rousseau og hans forestilling om le<br />
bon sauvage (jf. Gran 1910–11, b. 2, 170), hadde større interesse for naturmennesket, «den edle ville»,<br />
som var ufordervet av kulturen og i sin adferd preget av uskyld, naivitet og spontan tillitsfullhet.<br />
Sagnet om Justedalsrypa kunne spille på to viktige strenger i norsk litteratur omkring 1850 – både<br />
svermeriet for det opprinnelig norske, fortellingen om mennesker i en tilvokst og glemt fjelldal i en<br />
dunkel fortid, og interessen for det sivilisasjonskritiske perspektivet, natur kontra kultur. For Ibsen<br />
hadde sagnet trolig i tillegg sin særlige attraksjon ved at tittelfiguren ved en overføring til scenen<br />
1
<strong>Henrik</strong> <strong>Ibsens</strong> Skrifter Innledning til Rypen i Justedal<br />
kunne utformes med sikte på å prøve ut et ideal som tidens viktigste teaterteoretiker, Johan Ludvig<br />
Heiberg, hadde skissert i sine genreteoretiske arbeider. I en artikkel fra 1844 drøfter han hvilke krav<br />
man kan stille til en person i et karakterstykke, en egentlig dramatisk karakter, som han kaller det.<br />
Karakteren er «det ethiske Præg, som Mennesket selv har givet sig» (Heiberg 1861–62, b. 4, 483).<br />
Karakterskuespillet (motsatt intrigestykket) må altså ha personer som er etisk preget, det vil si som har<br />
tilegnet seg menneskelige egenskaper som viser seg i deres handlinger. Imidlertid kan et slikt skuespill<br />
også inneholde en type personer som ikke har noe etisk preg, nemlig den typen som betegnes som<br />
ingenue – den unge, naive piken. Denne typen er ifølge Heiberg den «interessanteste og meest berettigede<br />
af de herhenhørende sceniske Masker», og grunnen er at<br />
en ung Pige skal ikke have en stærkt udpræget Characteer; den skal hun først med<br />
Tiden erhverve sig. Det, hvorved den qvindelige Ungdom fortryller, er netop den rige<br />
Mulighed, som hviler i dens Blomsterknop, denne tabula rasa, hvorpaa ethvert Indhold<br />
kan skrives, dette bløde Leer, hvoraf det skjønneste Kunstverk kan formes. Derimod,<br />
den samme Characteer, overført paa en ung Mand, er strax langt mindre en Gjenstand<br />
for Kunsten, thi han vinder ikke, saaledes som Qvindekjønnet, Elskværdighed ved<br />
den, den bringer ikke ham, saaledes som Qvinden, til at realisere et Skjønheds-Ideal.<br />
Man kan ikke med Velbehag dvæle ved hans Muligheder, thi af Manden venter man<br />
Virkeligheder (Heiberg 1861–62, b. 4, 483–84).<br />
Her kunne sagnet by et utmerket eksempel på tabula rasa, en pike som i lengre tid hadde vært uten<br />
kontakt med andre mennesker, og skuespillet kunne ta sitt utgangspunkt i den dramatiske oppdagelsen av<br />
hennes eksistens i en ellers folketom, vill fjelldal. Visse modifikasjoner av sagnet har dikteren imidlertid<br />
funnet nødvendige. Av hensyn til skuespillets dialog har piken måttet utstyres med språk. Hennes<br />
mangelfulle kontakt med andre mennesker er likevel markert ved en språklig særegenhet; hun omtaler seg<br />
selv med få unntak i tredje person. Og av hensyn til muligheten for en erotisk forviklingsintrige er hun i<br />
skuespillet gjort til «en ung Pige», ikke «et Pigebarn».<br />
En mer radikal forskjell fra sagnet er det at Ibsen har valgt å gi Alfhild en informator en god stund før<br />
hun blir «oppdaget». En gammel mann, den omvandrende visekunstneren og fortelleren Sangerknud, er<br />
blitt kjent med henne, slik at hun til en viss grad er forberedt på hvordan det er i menneskenes verden.<br />
Dermed opptrer hun ikke så sky og vill i møtet med Bjørn i skuespillets annen akt som den lille piken<br />
i sagnet, som hadde mer av rypens adferd i møtet med mennesker. Vennskapet med Sangerknud blir et<br />
problem i Alfhilds historie; dikteren har visse vanskeligheter med å forklare at den gamle vandreren ikke<br />
har formidlet kontakt med andre. På spørsmål fra Bjørn om dette svarer Knud: «Jeg raader ei / for hendes<br />
Skjæbne; kun i mine Strænge / og i min Sang er lagt hvad jeg formaaer!» (HIS 2, ).<br />
Den omvandrende sangeren som har fått sine toner som en gave fra naturen, og som med sin kunst<br />
kan utøve en viss makt over andre mennesker, er en figur som Ibsen har benyttet flere steder, også i sin<br />
lyrikk fra tiden omkring 1850. Eksempler finnes i diktene «Møllergutten», «Naturens Stemme», «Til:<br />
En Troubadour», og med en bredere skildring i «En Løverdagsaften i Hardanger», hvor hovedpersonen<br />
er en gammel omgangsskredder som har lært sitt kvad fra elvens bunn. Motivet med sangeren eller<br />
spillemannen som får sin kunst fra naturen eller fra overnaturlige vesener, er utbredt i norsk folketro,<br />
og finnes blant annet i en del dikt av Welhaven, mest karakteristisk i «Møllergutten», trykt første gang i<br />
Norsk Folke-Kalender 1850, 51–63 (Welhaven 1990–92, b. 2, 280–81). Både Welhavens og <strong>Ibsens</strong> dikt<br />
med samme tittel refererer til mesterspillemannen Torgeir Augundsson Øygarden (1801–72), kjent som<br />
Myllarguten fra Telemark, som kom til Kristiania første gang i 1849. Den store interessen omkring denne<br />
mannen og hans spill er en del av bakgrunnen for at Ibsen gjør bruk av skikkelsen Sangerknud i Rypen i<br />
Justedal.<br />
Av ukjente grunner kom Ibsen aldri til å fullføre dette skuespillet. Han hadde beregnet det til fire<br />
akter, men det renskrevne manuskriptet som er bevart, inneholder bare første og det meste av annen akt.<br />
Det finnes ikke noe utkast som antyder hvordan den videre handlingen var ment å utfolde seg, men det<br />
er klart nok at Sangerknud, som i første akt er kalt Harald, er anlagt som en viktig handlingspådriver.<br />
Han kjenner til tidligere begivenheter i familien til Bengt af Bjerkehoug, og fremfører gjerne viser eller<br />
eventyr som han mener kan ha en positiv virkning på menneskene. I sin evne til å knytte forbindelse<br />
2
<strong>Henrik</strong> <strong>Ibsens</strong> Skrifter Innledning til Rypen i Justedal<br />
mellom fortid og nåtid har han en funksjon som er tilnærmet lik den eneboeren Bernhard har i<br />
Kjæmpehøien; også i gamle Bernhards oppfostring av sin pleiedatter Blanka ser vi et forhold som kan<br />
svare til Sangerknuds faderlige relasjon til Alfhild.<br />
DRAMAFORM<br />
Mens både Catilina og Kjæmpehøien er versdramaer, er det bemerkelsesverdig at de scenene som<br />
finnes av Rypen i Justedal, veksler mellom vers og prosa. Slik veksling mellom scener i femfotede<br />
jamber og scener i prosa, som innebærer at høystilen skifter til lavstil, finnes også hos Shakespeare, i<br />
Oehlenschlägers historiske dramatikk og i enkelte av J.L. Heibergs skuespill. En av de store suksessene<br />
på Det kongelige Theater i København på 1800-tallet var Heibergs romantiske skuespill Elverhøi (1828),<br />
Danmarks første nasjonalromantiske musikkdrama. Det er mye som tyder på at Ibsen hadde dette stykket<br />
som sitt viktigste forbilde da han arbeidet med Rypen i Justedal (jf. Jæger 1887, 100). Det gjelder<br />
vekslingen mellom versdialog med innslag av sang og enkelte kortere prosadialoger, og det gjelder<br />
en tydelig parallellitet i personkonstellasjonene (jf. også Bull 1929, 126). Til kong Christian 4., som<br />
har bestemt at hans lensmann Albert Ebbesen skal gifte seg med Elisabeth Munk, myndling av Erik<br />
Walkendorff, herren til Høistrup, svarer odelsbonden Bengt af Bjerkehoug, som har bestemt at hans<br />
sønn Bjørn skal gifte seg med hans pleiedatter og myndling Mereta. Liksom Elisabeth elskes av Poul<br />
Flemming, kongens hoffmann, elskes Mereta av den unge odelsbonden Einar. Mens Albert Ebbesen<br />
har knyttet sine følelser til Agnete, en enkel og meget vakker bondepike som av folkefantasien og en<br />
dunkel opprinnelse er forbundet med alvene ved Elverhøi, har Bjørn i <strong>Ibsens</strong> skuespill fattet kjærlighet til<br />
naturbarnet Alfhild, som er vokst opp i ensomhet og har alvene som sine lekekamerater. Knutens løsning<br />
består i Heibergs stykke i å la de unges følelser komme til sin rett. Mye taler for at en tilsvarende utgang<br />
har vært <strong>Ibsens</strong> plan i Rypen i Justedal.<br />
I scener hvor dialogen dreier seg om naturopplevelser, om haugfolk og huldrer, om eventyr og sagn,<br />
eller om unge menneskers følelser for hverandre, tales det på vers. Når samtalen dreier seg om mer<br />
jordnære ting, om eiendomsforhold eller om en fars planer om giftermål for sin sønn, blir det talt i prosa.<br />
Presten, hr. Mogens, kommer inn i bjelkehallen og er opptatt av å få noe å drikke: «hvad har du i Hornet<br />
der, – naa, Mjød» (HIS 2, ). Det er genus humile, jevn tale. Både første akt og det som eksisterer av<br />
annen akt, består av en relativt kort prosadialog innrammet av en lengre versdialog før og etter, slik at<br />
vekslingen virker vel gjennomtenkt; den er også tematisk godt motivert.<br />
I samtidens danske skuespilldiktning var denne splittelsen mellom vekten på personenes indre liv, det<br />
fantasibårne og ideelle, og en mer spissborgerlig tenkemåte, preget av sosiale ambisjoner og egennyttige<br />
hensyn, en velkjent situasjon. Det kunne være motsetningen mellom foreldregenerasjonen og de unge<br />
som skapte forviklinger i erotiske relasjoner, og sympatien var klart på følelsenes side mot det som gikk<br />
for å være fornuftig.<br />
Ved Alfhilds nærvær er det ingenting prosaisk. Hun viser seg for den forventningsfulle Bjørn<br />
med lurtoner og visesang fra en høyde i bakgrunnen. Hun fremstår som et naturvesen i idylliske<br />
omgivelser, med et fortrolig forhold til blomster, småfugler, lam og geiter, og hun oppgir at hun leker<br />
med alvene i skogen. Da hun har bestemt seg for å følge Bjørn, opptrer et kor av alver som hviskende til<br />
akkompagnement av svak musikk synger farvel til henne; Bjørn forveksler det med kveldsvinden. Scenen<br />
lukkes med markerende rim, et tradisjonelt trekk:<br />
Bjørn, halv sagte Du hvisker Alfhild, kom, hvad fattes dig, jeg bli’er saa sært tilmode, – lad os<br />
gaa – Alfhild griber hans Haand Nu følger Alfhild dig, nu har hun hvisket Farvel til Blomster og<br />
til Alfer smaae –<br />
(de gaae) (HIS 2, )<br />
På gården Bjerkehoug er stemningen mer blandet; odelsbonden Bengt kan overtales til å fordype seg i<br />
fortellingen om den gamle spillemannen, og da skjer det på vers, men konflikten er aldri langt unna, og<br />
Bengts normale talestil er prosa. Foruten de nevnte prosainnslagene brytes blankversdialogen av noen få<br />
3
<strong>Henrik</strong> <strong>Ibsens</strong> Skrifter Innledning til Rypen i Justedal<br />
innlagte sanger i folkeviseform, samt et enkelt knittelverspar. Det forekommer i scenen på gården da den<br />
gamle spillemannen Knud kommer inn og fremsier sin hilsen:<br />
Guds Fred med eder alle, baade Mand og Kvinde. Guds Fred med enhver som i Stuen er at finde!<br />
(HIS 2, )<br />
Knittelen skaper en gammeldags, høytidsfull stemning på scenen. Den er en hilsen fra folketroens<br />
urgrunn, som spillemannen representerer. Etter den innledende hilsenen fortsetter dialogen i fordringsløse<br />
folkevisestrofer. Ulike utforminger av den firelinjede folkevisestrofen tas i bruk i stykket, og de er alle<br />
bærere av den samme naive og fortrolige grunnholdningen:<br />
Jeg standser min Gang ved Bondens Gaard og rører ved mine Strenge, jeg synger min Vise, og<br />
siger Farvel og ingensteds dvæler jeg længe! (HIS 2, )<br />
Versbehandlingen i Rypen i Justedal avviker en del fra den i Catilina og i Kjæmpehøien. I begge de<br />
to fullførte skuespillene finner vi lyriske innslag i form av rytmiske avvik fra grunnverset eller i form<br />
av rimdannelser. I Rypen i Justedal har femfotsjamben en annen tone. For det første gjennomføres den<br />
stort sett urimet, det vil si som blankvers, for det andre byr den på en livligere avveksling i dialogen.<br />
Replikkene er gjennomsnittlig kortere og deles også her opp mellom personer i det stiltrekket som kalles<br />
antilabe (replikkdeling). Begge disse virkemidlene fremhever handlingen og bidrar dermed til versenes<br />
dramatiske effekt. Blankversene følger den klassiske rammen, bi '10'11 x|X. Enstavede (monosyllabiske)<br />
og tostavede (bisyllabiske) utganger veksler fritt; dermed oppstår det ingen symmetriske grupper som<br />
ville kunne hemme den dramatiske fremdriften ved å minne om urimede strofer. Stavelsestallet fravikes<br />
kun i noen ganske få tilfeller.<br />
Språket er gjennomgående dansk som i de andre tidlige stykkene, for eksempel finnes flertallsbøyning<br />
av verbet i åpningsreplikken: «Vi faa nok skynde os» (HIS 2, , uth. her). Den ha-stemte stilen fra Catilina<br />
er stort sett forlatt; et enkelt «ha» forekommer på : «Ti! ha, vil du haane mig!» Enkelte avvik fra vanlig<br />
ortografi forekommer: Huldreslotten og «jeg skal nok voge over dig» (HIS 2, , uth. her). En ikkeetymologisk,<br />
men ikke helt uvanlig «ibsenisme» (også i Brand og Peer Gynt) er «skjelden» for det<br />
vanligere «sjelden» (norr. sjaldan).<br />
Et norsk innslag er ordet «rype» i selve tittelen; det er tatt opp i dansk i den norske formen (også<br />
Ryppe) av eldre forfattere (Holberg, Petter Dass, Zetlitz, Baggesen, Oehlenschläger) i forbindelse med<br />
norske forhold (fuglen forekommer ikke i Danmark). Andre særnorske innslag er «ilyse», «Haugafolket»,<br />
«hun Gunborg», «Hulder» («Huldra», «Huldren») og «Huldreslotten», «Luur», «Sæterjente» og hilsenen<br />
«Godkvæld» (selv om Molbech 1859 har Qvæl(d)), «Aare» (ildsted). Selv om og finnes i dansk som<br />
adverbet også, har Molbech det bare under ogsaa, som variant av «saavel – som ogsaa (som og, ell[er]<br />
blot som)»; «Det troer jeg og » (uth. her) bør derfor tas med blant norvagismene. Det samme gjelder<br />
«hvor veent hun sang», «mit vene Barn» (uth. her) (dansk skrivemåte er væn).<br />
Som det fremgår nedenfor, er det tilløp til språklig karakterisering ved at den gamle jegeren Paal<br />
bruker enkelte folkelige former – skjønt ikke konsekvent – der den sosialt høyerestående bondesønnen<br />
Bjørn ikke gjør det. Presten Mogens liker å vise at han er latinkyndig, ved å sitere sentenser (HIS 2, og ).<br />
Den unge pleiedatteren Mereta kan bruke en muntlig form som «Bedstefa’r», men i neste øyeblikk «jeg<br />
sad paa gamle Bedstefaders Knæ» (HIS 2, ). Naturbarnet Alfhild omtaler seg selv konsekvent i 3. person<br />
med sitt eget navn, og bruker naturbilder som «det store Øie lukker sig bag Aasen» (HIS 2, ) om solen og<br />
«det store Lys fra Aasen der» (HIS 2, ) om månen.<br />
4