SI Magasinet nr 5-2011 - Sykehuset Innlandet HF

Et magasin fra Sykehuset Innlandet HF | November 2011 

SI magasinet 

[5-11] 

Rehabilitert 

habilitering 

⁄12–13 

Helseforskning ⁄ 8-10 Bedriftsidrett i skuddet ⁄ 14-16 Kinderegget Sørlihaugen ⁄ 24-25

Innhold ⁄ SI-magasinet 5/11 

3 ⁄ Leder Fakta om SI 

4 ⁄ Global Trigger Tool 

Gode erfaringer på Gjøvik 

6 ⁄ Pasientsikkerhetskulturen 

Settes under lupen 

8 ⁄ Helseforskningskonferanse på Honne 

Samhandling i fokus 

11 ⁄ Samhandling på skinner 

Innlandet fikk skryt 

12 ⁄ Fra Åkershagan til Nydal 

Habiliteringstjenesten på flyttefot 

14 ⁄ Norges beste bedriftsidrettslag? 

– og i 2012 er det nordiske sykehusleker 

på Lillehammer 

17 ⁄ Klinisk etikkomitè i Elverum: 

Tverrkulturelle møter 

18 ⁄ Viktig del av helheten 

Avdeling for eHelse & IKT 

20 ⁄ Verdensdagen for Psykisk helse 

Sprengte rammene på Reinsvoll 

21 ⁄ Peder Skredderprisen 

Fortjent prisvinner 

22 ⁄ Skolen på Lillehammer 

Skreddersyr tilbud 

24 ⁄ Kinderegget Sørlihaugen 

Tre behandlingsopplegg i ett 

26 ⁄ Kreftsykepleierne jubilerte på Honne 

Nordens første sykepleienettverk 

28 ⁄ Psykiatriprosjektet 

Fag og kvalitet i fokus 

30 ⁄ HR-direktør Rune Hummelvoll 

Alltid rom for utvikling 

31 ⁄ Verneombudenes dag 

Viktig motiveringsfaktor 

32 ⁄ Professor Knut Hestad 

Startet HIV-prosjekt i Zambia 

34 ⁄ SI i nyhetene 

Innblikk i avisenes nyhetsoppslag 

36 ⁄ Dialogkonferanse om 

Strategisk fokus 2025 

Klare råd fra brukerne 

37 ⁄ Dialyse i 40 år 

Elverum var tidlig ute 

38 ⁄ Psykisk helsevern-konferanse 

Viktig med brukermedvirkning 

40 ⁄ Brukerutvalget 

Psykiatri usynliggjøres 

Forsidebildet: Ergoterapeut Lene Nyhus 

tok et bad i ballbingen i yr glede over de 

nye flotte lokalene til habiliteringstjenesten 

i Hedmark . 

Ansvarlig utgiver: 

■ Sykehuset Innlandet HF 

Postboks 104, 2381 Brumunddal 

Telefon 623 33 000 

simagasinet@sykehuset-innlandet.no 

www.sykehuset-innlandet.no 

Redaksjonen: 

■ Ansvarlig redaktør: 

Kommunikasjonsdirektør 

Stein Tronsmoen 

Telefon 62 33 30 / 911 83 680 

■ Redaktør/ 

kommunikasjonsrådgiver: 

Trond Tendø Jacobsen 

Telefon 62 33 30 31 / 480 79 280 

trond.tendo.jacobsen@ 

sykehuset-innlandet.no 

■ Informasjonssjef: 

Britt Haugen 

Telefon 62 33 30 32 / 917 47 845 

■ Webredaktør: 

Geir Kristian Lund 

Telefon 62 33 30 37 / 926 13 340 

■ Redaksjonen avsluttet 3. november 2011. 

■ Vi tar forbehold om feil og endringer. 

Målgruppe: 

■ Ansatte og primærleger er hovedmålgruppe 

for SI-Magasinet, som i papirversjon også 

gjøres tilgjengelig for pasienter, pårørende, 

besøkende og andre. 

Grafisk produksjon: 

■ Design/førtrykk: Sykehuset Innlandet 

■ Trykk: Møklegaard Printshop AS 

■ Opplag: 3.500. 

ISSN: 

■ ISSN 1504-9647 (trykt utgave) 

■ ISSN 1504-9779 (elektronisk utgave) 

⁄ 9 ⁄ 14 ⁄ 22 ⁄ 24 

⁄ 28 ⁄ 32 ⁄ 37 ⁄ 38

Leder: 

Fakta om SI 

Nøkkeltallene per 31. desember 2010 for Sykehuset Innlandet er nå lagt ut på nettet. 

Det er en respektabel virksomhet vi er en del av – med 6,7 milliarder kroner i omsetning og 

nær 9.000 ansatte (!). SI utøver spesialisthelsetjeneste til befolkningen i 48 kommuner med 

378.000 innbyggere. Tar vi med Nes kommune i Akershus, som har lokalsjukehusavtale 

med SI, blir det 397.000 innbyggere. 

I Innlandet er SI en stor aktør i flere kommuner; i 

mange tilfeller den største arbeidsplassen utenom 

kommunen. SI betyr mye for helsetilbudet lokalt 

med aktivitet på mer enn 40 steder. 

Størst betydning har allikevel det pasienttilbudet 

vi yter. 

Psykisk helsevern 

Divisjon Psykisk helsevern har tjenester som dek - 

ker barn, unge og voksne med problemstillinger 

om rus, psykoser, alderspsykiatri, akutt- og langtidsspsykiatri. 

Sentralsjukehustilbud finner vi på 

Reinsvoll og Sanderud, desentraliserte tilbud 

(DPS) er lokalisert i Lillehammer, Otta, Gjøvik, 

Hadeland, Toten, Valdres (Aurdal), Hamar, Elve - 

rum, Kongsvinger og Tynset. Barne- og ungdomspsykisk 

helsetilbud har vi lagt til Lille hammer, 

Otta, Gjøvik, Hadeland, Hamar, Elverum, Kongsvinger, 

Tynset og Sanderud. Og rus på Hov og 

Sørlihaugen. 

Mer enn 50 ambulanser 

Divisjon Prehospitale tjenester har mer enn 50 

ambulanser plassert på 29 stasjoner. Dette er Tyn - 

set, Koppang, Rendalen, Folldal, Elverum, Rena, 

Trysil, Engerdal, Åsnes, Hamar, Moelv, Kongsvinger, 

Eidskog, Sand, Lillehammer, Gausdal, 

Ringebu, Vinstra, Otta, Vågå, Lom, Dombås, 

Lesja, Gjøvik, Nordre Land, Søndre Land, Hade - 

land, Fagernes, Bagn og Ryfoss. Også to helseekspresser 

hører med i transportvirksomheten. I 

til legg har divisjonen AMK i Gjøvik, og også an- 

Stadig flere pasienter 

SI behandler stadig flere pasienter. Virksomhetsrapporten ved 

utgangen av september forteller om mer enn 425.000 pasientbehandlinger 

i somatikk og psykisk helsevern, ca 3.400 flere 

enn på samme tid i fjor. Innen dag, døgn og poliklinikk er det 

behandlet vel 302.100 pasienter i somatikk. Hab-rehab har hatt 

svar for Pasientreiser lokalisert til Moelv, samt det 

administrative ansvaret for Prosjekt Nødnett Helse 

RHF. 

Divisjon Habilitering og rehabilitering har enheter 

som ligger på Ottestad, Follebu, Gjøvik, 

Nydal og Lillehammer. 

Bredt somatisk spekter 

De somatiske divisjonene har sine sjukehus plassert 

i Gjøvik, Lillehammer, Elverum, Hamar, 

Kongs vinger og Tynset. Fra Gjøvik betjenes LMS 

(Lokalmedisinsk Senter) i Valdres (Fagernes) og fra 

Lillehammer LMS i Nord-Gudbrandsdal (Otta). 

Elverum har en radiologisk poliklinikk i Trysil, 

mens Tynset har en ortopedisk poliklinikk på 

Oppdal. 

For å gi god service til alle disse enhetene har SI 

valgt å samle noen funksjoner i tverrgående divi - 

sjoner. Det gjelder Medisinsk service og Eiendom 

og intern service. Nøkkeltall for disse, samt mye 

annet interessant stoff, vil du finne på våre nettsider. 

Søk opp Faktabrosjyren og Årsmelding. 

Stein Tronsmoen 

Kommunikasjonsdirektør 

«Størst betydning har allikevel 

det pasienttilbudet vi yter.» 

en betydelig reduksjon, mens divisjon Elverum-Hamar har hatt 

en økning på nesten 5.500. De andre somatiske divisjonene har 

mindre endringer. Voksenpsykiatri og BUP har hatt nedgang i 

poliklinisk aktivitet, mens rus har hatt en betydelig økning. 

Side 3 SI | magasinet 5/2011

Gjøvik først med GTT 

Bruk av Global Trigger Tool (GTT) er et viktig virkemiddel i et målbevisst arbeid for å bedre pasientsikkerheten, 

og et av de virkemidlene som står sentralt i den nasjonale «I trygge hender 24/7»-kampanjen. I SI er det på Gjøvik 

en har bredest erfaring i bruk av GTT. Vi dro dit. 

Av: Trond Tendø Jacobsen 

Der er det to slike team, ett i kirurgisk avdeling og 

ett på gyn. Vi møtte Kari Mette Vika og Anja By - 

fuglien i kirurgiteamet, som mener at en allerede 

kan se positive resultater. Det kan de si mer om i 

desember, da foreligger det rapport for annet 

halvår, som kan sammenlignes med den fra årets 

første måneder. Men inntrykket er at det alt har 

skjedd forbedringer. 

– Jeg opplever holdningen til dette som veldig 

positiv. Det var avdelingen selv som tok kontakt 

med meg, fordi de ønsket å starte med GTT, sier 

Kari Mette Vika. 

Teamets tredje medlem, overlege Espen Mørk, 

er foreløpig noe avventende, men tror allikevel at 

GTT kan ha en effekt (se egen sak). 

Side 4 SI | magasinet 5/2011 

Startet høsten 2010 

– Vi startet i fjor høst, og tok da for oss journaler 

tilbake til juni. Hensikten er å lete etter «triggere», 

ulike forhold som kan ha utløst pasientskade, utover 

det som kan ansees som normal risiko. 

– Vi får ut skjemaer som gir oss god oversikt 

over hvor mange triggere vi har funnet, hvilken 

type triggere det dreier seg om, hvor mange trig - 

gere som har utløst skade og hvilken skade det 

dreier seg om. Vi har også registrert en del bifunn, 

som at venfloner har gått tett og blitt oppdaget så 

sent at pasienten har mistet en dose, eller svikt i 

medi sinsk teknisk utstyr som ikke er meldt til 

TQM.

Rapport i desember: Kari Mette Vika og Anja Byfuglien (t.h.) 

mener at en allerede kan se positive resultater. Det kan de si mer 

om i desember, da foreligger det rapport for annet halvår, som kan 

sammenlignes med den fra årets første måneder. 

Fire hovedområder 

– Hva slags triggere finner dere? 

– Det er på fire områder vi finner de fleste: 

Hemo globinfall etter operasjoner, manglende blod - 

transfusjoner, infeksjoner og komplikasjoner i 

prosedyrer. Klarer vi å redusere pasientskadene på 

disse fire områdene vil mye være vunnet, mener de. 

I starten gikk Anja og Kari Mette sammen om 

journalgjennomgangen. – Vi fant snart ut at vi var 

så samstemte at det ikke var nødvendig at begge to 

gjorde samme jobb, derfor går Anja nå gjennom 

journalene mens Kari Mette fører registreringsskjemaene. 

De leveres videre til overlege Espen 

Mørk, som gjennomgår funnene og vurderer om 

det er reelle komplikasjoner eller skader som er utløst 

av undersøkelse/behandling eller om det kan 

ansees som en naturlig konsekvens av pasientens 

sykdom. 

Fokus på system 

– I GTT er det ingen jakt på syndebukker, det er 

utelukkende et faglig verktøy. – Vi er ute etter å 

finne svakheter i systemet, i 95 prosent av alle 

uønskede hendelser er det systemet og ikke enkelt - 

personer som er årsak. Kanskje det er det som er 

utfordringene med TQM, at en tenker mer person 

enn system, undrer Kari Mette Vika. 

Færre triggere 

Hver journalgjennomgang, 10 tilfeldig valgte journaler 

gjennomgås hver 14 dag, har til nå gitt fra 

seks–sju til 20 «triggere». Men alle disse har ikke 

ført til pasientskade. Det er også situasjoner der en 

ikke kan si at en bestemt trigger har gitt skade, men 

at skaden er utløst av en kombinasjon av flere 

triggere. 

I trigger-skjemaene skal det registreres pasientskader 

per 1.000 pasientdøgn og per 100 innleggel - 

ser. I første halvår var det et gjennomsnitt på 38 

pasientskader per 1.000 liggedøgn, det varierte fra 

Avventende lege 

Overlege Espen Mørk som har den faglige gjennomgangen 

av GTT-skjemaene er noe usikker på 

hvor stor forbedringseffekt GTT vil ha. 

– Min oppgave er å vurdere om de registrerte 

triggerne har gitt noen form for skade. Det vil uansett 

være et definisjonsspørsmål. Men fokuset dette 

setter på forbedringsarbeidet er positivt, og kan 

slik sett ha en effekt, sier han. 

– De områdene der det registreres flest triggere 

er områder vi allerede har et sterkt fokus på, og 

mange av de triggerne som registreres klassifiserer 

0 til 80. Den store variasjonen viser at det er viktig 

å følge dette over tid. 

– Vi ser også, sier Anja, at etter at vi satte fokus 

på dette er antall skader og uønskede hendelser per 

100 utskrevne pasienter gått noe ned. Antallet var 

høyt i starten, og ble lavere etter at det ble et sterkt 

fokus på dette. 

Fem kategorier 

Trigger-skadene deles i fem kategorier, fra E til I: 

• E – Forbigående skade som krever behandling 

• F – Forbigående skade som har ført til lengre 

sykehusopphold 

• G – Langvarig skade/varig men 

• H – Livreddende behandlingstiltak 

• I – Pasienten er død 

– De aller fleste triggerne vi har funnet er i gruppe 

E og F, noen få i G. Jeg synes GTT fungerer veldig 

bra, og at det gir oss kunnskap om hvordan vi 

driver vår virksomhet, og peker på hvor vi even tu - 

elt har forbedringspunkter. Det er langt fra all 

kvali tet som kan måles, men i GTT er dette mål - 

bart. 

– Uansett skadekategori har dette en kostnad for 

pasientene, og en kostnad for helseforetaket i form 

av personell og penger, fordi det vi finner krever 

behandling. Hvis vi får gjort noe med «de fire 

store» ville det være en svært god investering, 

mener Vika. 

Rapporter 

I tillegg til rapportering to ganger i måneden skal 

helseforetakene rapportere pasientskader til sentral 

myndighet i et årsskjema. Har skal en få fram det 

samlede antall pasientskader som er identifisert 

gjennom året. Dette skjemaet skal inneholde opplysninger 

om: 

• Alvorlighetsgrad i forhold til de fem kategoriene 

• Type skade, som for eksempel infeksjon, blødning, 

blodpropp og så videre 

• Type avdeling pasienten ble behandlet ved da 

skaden oppsto 

• Om skaden oppsto innenfor eget helseforetak 

ikke jeg som skade, ut fra den definisjonen på 

skade som GTT forutsetter. Ved hoftetransplantasjon 

eller et kraftig lårhalsbrudd, for eksempel, er 

det normalt at det blir mye blod, da er ikke det en 

skade vi påfører pasientene. Prinsipielt mener jeg 

at all kvalitetsregistrering har en hensikt. Hvor vidt 

dette er det beste virkemidlet er jeg mer i tvil om. 

Men fokuset på kvalitet som registreringene og tilbakemeldingene 

til de ansatte i avdelingen gir kan 

jo bety at man yter enda litt mer for å gjøre jobben 

best mulig, sier han. 


Hva er en «trigger»? 

De som har levd en stund husker 

Trigger som navnet på hesten til 

westernhelten Roy Rogers. Kari 

Mette Vikas forklarer hva hun legger 

i begrepet trigger. Det er noe ganske 

annet: Det er en journalopplysning 

som brukes som utgangspunkt for 

å se om det har oppstått skade hos 

pasient, men en trigger må ikke 

nødvendigvis ha gitt skade, men noe 

som kan komme til å gi skade. 

– Vi har satt at lengden på sykehusoppholdet 

spiller inn, jo lenger 

pasienten ligger, jo flere triggere 

oppstår det. 

Kort om GTT 

GTT er en lite ressurskrevende 

teknikk for å finne komplikasjoner/ 

pasientskade forårsaket av undersøkelse 

og/eller behandling. 

To sykepleiere skal annenhver uke 

gjen nomgå 10 tilfeldig utplukkende 

pasientjournaler på jakt etter «trig - 

gere. 

Deres funn skal så ettersees av lege 

som vurderer om registrerte triggere 

har gitt skade/komplikasjon eller om 

skaden er en naturlig konsekvens av 

pasientens sykdom.

Det kan bli veldig interessant å følge det doktorgradsarbeidet stipendiat Anne Vifladt 

nå har gitt seg i kast med: Hun skal studere pasientsikkerhetskulturen i Sykehuset Innlandet. 

Pasientsikkerhetskulturen 

under lupen 


Høyaktuelt med andre ord. Parallelt med den store 

nasjonale pasientsikkerhetskampanjen «I trygge 

hender 24/7» er det satt i gang en rekke tiltak i SI, 

dels som en følge av denne kampanjen, dels i forkant 

av den. Det satset bredt for å lokalisere forbedringspunkter. 

I dette bildet passer Anne Viflads 

prosjekt som hånd i hanske. – Med min bakgrunn 

som anestesisykepleier har jeg alltid vært opptatt 

av pasientsikkerhet, det har alltid vært sterkt foku - 

sert i avdelingen, sier hun. 

Treårig og tredelt 

Prosjektet som planlegges er både treårig og tre - 

delt. Første del dreier seg om gjennomgang av eksi - 

sterende data, i annen del henger hun seg på GTT 

(Global Trigger Tool) som nå gjennomføres i alle 

somatiske divisjoner, og ønsker å se om og hvor - 

dan pasientsikkerhetskulturen endrer seg. Og i 

siste og avsluttene del vil hun sammen med høgskolene 

se på andre faktorer som påvirker pasient - 

sikkerhetskulturen. 

Ubrukte data 

Det er hennes hovedveileder, Per Farup, som fikk 

ideen til prosjektet. Det forelå tre ulike pasient - 

sikkerhetskulturundersøkelser i SI. Anestesi - 

sykepleier Jon Petter Blixt, farmasøyt Bjørg Ø. 

Simon sen, begge fra SI, og intensivsykepleier 

Randi Ballangrud fra Høgskolen på Gjøvik gjennomførte 

alle undersøkelser i perioden høsten 

2008/våren 2009. – Disse undersøkelsene omfatter 

enkelte avdelinger og enheter ved alle de somatiske 

sykehusene i SI, men var ikke bearbeidet samlet, 

sier Farup. 

– Første del av Vifladts arbeid blir derfor å se 

disse i sammenheng, dette skjer i full forståelse med 

de tre. Jeg mener vi har data nok til å få noe nyttig 

ut av dette, sier Farup. 


Forbedringspunkter 

– Hva kan det være? 

– Vi vet fra brede internasjonale undersøkelser 

hvor normen for god pasientsikkerhetskultur lig - 

ger, hvordan den bør være. Derfor bør dataene, 

etter at de er analysert, kunne si oss noe om hvor i 

SI vi bør lete etter forbedringspunktene. 

– Skal vi tro Petter F. Hjorts anslag dør det årlig 

opp mot 200 pasienter i SI på grunn av feil, og 

1.400–1.500 påføres skader. Det skulle indikere at 

det bør være forbedringsmuligheter? 

– Jeg vil ikke diskutere Hjorts anslag, ut over at 

de virker høye, men det ville jo vært merkverdig 

om det ikke også i SI er ting som kan forbedres. I 

utgangspunktet er vel vår teori at pasientsikkerhetskulturen 

i SI verken er bedre eller verre enn 

andre steder, sier han. 

Det er Anne Vifladt enig i, men er på dette innledende 

stadiet i prosjektet forsiktig. – Vi starter 

ikke med svarene, de får komme som en følge av 

prosjektet, sier hun. – Vi kan ha en del antakelser. 

En av målsettingene mine er å finne om det er 

variasjoner i pasientsikkerhetskulturen, på, innad 

og mellom ulike nivåer og enheter, og slik finne 

hvor en kan gjøre en ekstra innsats for å bedre 

kulturen. 

– Jeg vil også prøve å se om det er noe som 

karak teriserer de avdelingene som har svakere 

pasientsikkerhetskultur enn andre. Kan det være 

arbeidspress, prosedyrer, organisering eller andre 

forhold som kan forklarer at kulturen kan være 

forskjellig? Det håper jeg at prosjektet kan gi noen 

svar på, sier hun. 

Variasjoner 

– Hva legger dere i begreper dårlig kultur? 

– Jeg foretrekker nok å snakke om variasjoner i 

kulturen, sier Anne Vifladt. – De internasjonale

spørreskjemaene vi benytter måler ulike dimensjoner 

ved kulturen, ut fra dette bør det være mulig 

å sammenligne mellom enheter, avdelinger og divi - 

sjoner. 

– Men vi vil nok bare kunne skumme overflaten 

av kulturen, det vi kan beskrive som pasientsikkerhetsklimaet, 

det overordnede miljøet i enhetene. 

Det er det det er mulig å måle med spørreskjema, 

sier hun. 

Global Trigger Tool 

– I neste fase, forteller Vifladt, henger vi oss på det 

GTT-prosjektet som nå gjennomføres i sykehuset. 

Ved å måle kulturnivået i forkant (fase 1) og etter 

halvannet år bør vi kunne se om det har skjedd en 

endring, og hvordan den har vært. 

– Det vi tror, sier Farup, er at regelmessig bruk 

av GTT vil bety at det blir flere tilbakemeldinger 

til de ansatte, og at dette vil utløse diskusjoner om 

uheldige hendelser i større omfang enn til nå, om 

hvordan det skjedde og hva en kan gjøre for å 

hindre at det skjer igjen. 

Trinn tre 

Den siste hoveddelen av prosjektet vil dreie seg om 

å finne fram til andre ting som kan påvirke pasient - 

sikkerhetskulturen. Dette vil skje i samarbeid med 

høgskolene på Gjøvik og Elverum. 

Metodene i det planlagte forskningsprosjektet 

ble for øvrig belyst på den store helseforskningskonferansen 

på Honne i slutten av september. Her 

skisserte Vifladt både metodene som blir benyttet 

og hvordan man velger variabler for å studere 

pasientsikkerhetskulturen og de faktorene som 

påvirker den. 

– Valg av variabler og hvordan de skal måles er 

en viktig del av planleggingen, og avgjørende for 

et vellykket resultat, mener Per Farup. – Det er avgjørende 

å lære god forskningsmetodikk. Det er en 

viktig merverdi ved et prosjekt som dette, understreker 

han. 

Lærdom fra andre 

– Det er også interessant å registrere, sier Anne 

Vifladt, at de skjemaene pasientsikkerhetsforsknin - 

gen baserer seg på har sitt utgangspunkt i høy - 

risikoområder, som flyindustri og atomteknologi. 

– Vi kan jo stille oss spørsmål om hvorfor vi må gå 

til slike områder for å finne en sikkerhetskultur vi 

kan strekke oss etter. Men vi må søke lærdom der 

den finnes, sier hun. 

Helsetjenesteforskning 

Sammen med Bjørg Ø. Simonsen har vi nå dannet 

en liten forskningsgruppe som driver helsetjeneste - 

forskning, sier Farup. Bjørg Simonsen har et prosjekt 

omkring legemiddelberegning. Manglende 

ferdigheter i legemiddelberegning kan øke risikoen 

for feildosering. Hun ser på hvilke tiltak som kan 

være effektive for å bedre kunnskapene. SI-Maga - 

sinet kommer nærmer tilbake til dette i et senere 

nummer. 


Under lupen: Sammen med sin 

hovedveileder Per Farup planlegger 

stipendiat Anne Vifladt nå å sette 

pasientsikkerhetskulturen i SI under 

lupen. Hun planlegger et tredelt, 

treårig prosjekt.

Helseforskningskonferanse: 

Samhandling i fokus 


En kan ikke annet enn imponeres over den 

brede helserelaterte forskningen som fore - 

går i SI og ved de tre høgskolene i Innlandet. 

Ikke mindre enn 40 ulike prosjekter ble 

presentert under Innlandets helseforskningskonferanse 

2011, den fjerde i rekken. 

Forskningssjef Ola Dahl oppsummerte med å konstantere 

at denne årlige konferansen har kommet 

for å bli, men åpnet også for å gjøre endringer. Fra 

årsskiftet er det slutt på at legemiddelindustrien 

sponser seminarer, kurs, kongresser, studiereiser. 

Kanskje vi derfor bør utvide rammene noe, å se om 

vi kan kompensere for noe av det som blir borte? 

spurte han. 

Til SI-Magasinet utdyper han dette. – Det er bra 

frammøte på denne konferansen, men det er ikke 

mange leger. Hvordan skal vi få med dem? Kanskje 

nettopp det at legemiddelindustrien forsvinner 

som sponsor kan bidra til at flere leger tiltrekkes 

av denne konferansen? Men da bør vi tenke nøye 

gjennom hva som kan interessere dem. 

Samhandlingsforskning 

Det var samhandling som var tema for den første 

delen av konferansen, der det var tre foredrag i 

plenum. 


Samhandlingsreformen bygger i liten grad på 

forskningsbasert kunnskap. For å få et optimalt 

resultat av reformen må innføringen følges av 

forskning som gir kunnskap om effekten av ulike 

sam handlingstiltak. Sykehuset Innlandet har med 

sin desentraliserte struktur og nære kontakt med 

primærhelsetjenesten enestående muligheter for 

denne typen forskning, het det i invitasjonen. 

Leder av universitetsprosjektstyret for Innlandet, 

Ulf Christensen, som har daglig tilhold ved 

Universitetet i Tromsø, viste at han fortsatt har tro 

på universitetstanken (se egen sak). 

Når, hva og hvordan? 

Professor Grete Synøve Botten ved avdeling for 

helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i 

Oslo slo fast at samhandling ikke er en vitenskaplig 

gren. Når, hva og hvordan skal samhandlingskvalitet 

måles og vurderes? undret hun, men mente 

det var mye å gripe fatt i. Samhandling er et stort 

uutforsket felt, der dere bør la forskerne selv 

definere spennende og spenstige problemstillinger, 

rådet hun. 

En utfordring i Innlandet, sa hun, er de små og 

spredte forskningsmiljøene. Det vil være en 

ut fordring å få til et langt sterkere forskningssamarbeid 

mellom SI og høg skolene/Innlands universi - 

tetet. 

Krevende forskningsoppgaver 

Professor Tor Inge Romøren ved Høgskolen på 

Gjøvik hadde «Forskning med utgangspunkt i 

Samhandlingsreformen» som tema for sitt innlegg: 

– Hva er samhandlingsreformen når vi skreller 

vekk «garnityret»? spurte han, det er en oppgavefordelingsreform 

og en forebyggingsreform, 

der hensikten er å redusere behovet for sykehusinnleggelser 

i en aldrende befolkning. Han så for 

seg en rekke ekstremt krevende forskningsoppgaver. 

Selv reiste han en spennende problemstilling; 

Hva vil reformen innebære for forholdet mellom 

sparte helse- og omsorgstjenester og økte trygde - 

utgifter? Forebygging, flere «billige» kommunale 

tjenester og færre sykehusinnleggelser på den ene 

siden, satt opp mot de økte trygdeutgiftene fore - 

byggingens økte levealder innebærer. 

Innlederne: Ulf Christensen (t.v.), Tor Inge Rømøren og Grete 

Synøve Botten ble som seg hør og bør takket med blomster.

Selv om det er mange små forskningsmiljøer i Sykehuset Innlandet, skjer det en imponerende bred og 

mangeartet forskning rundt om i SI. Derfor henger også SIs forskningspris høyt, og det er ikke på grunn av 

de beskjedne 6.000 kronene prisvinneren får. Her er det æren som teller. I år var det jordmor Elisabeth Hals 

ved fødeavdelingen på Lillehammer som fikk æren, diplom og penger. 

SIs forskningspris til Elisabeth Hals 

Forskningsprisen tilfaller den som står bak det 

beste vitenskaplige publikasjonen i året som gikk. 

Prisen for 2010 ble utdelt under Innlandets Helseforskningskonferanse 

på Honne i slutten av 

september. 

Det ble utdelt i alt fem priser under denne årlige 

konferansen, i tillegg til SI-prisen var det en pris 

for hver av de tre høgskolene i Innlandet og en 

fellespris for en publikasjon utgått av samarbeid 

mellom institusjonene. Den gikk i år til Bente 

Weimand fra Høgskolen i Hedmark, som har samarbeidet 

både med Høgskolen i Gjøvik, Akershus 

universitetssykehus og Universitetet i Karlstad om 

forskning rundt «Byrde og helse hos pårørende til 

personer med alvorlig psykisk lidelse». 

Banebrytene 

Forskningssjef Ola Dahl var raus med godordene 

under overrekkelsen. Du er en svært fortjent vin - 

ner, sa han. Mens Ellisabeth Hals på sin side sa det 

ikke hadde blitt noen publikasjon uten den gode 

støtten fra en rad medforfatter og gode hjelpere. 

Hennes studie har resultert vi en betydelig reduksjon 

i fødelsesrift. Den ble publisert i «American 

Journal of Obstetricians and Gynecologists» i 

oktober i fjor. 

Hun gjennomførte i perioden 2003–2009 et 

multi senterintervensjonsprogram som omfatter 

ikke mindre enn 40.152 vaginale fødsler ved universitetssykehusene 

i Tromsø og Stavanger og ved 

sykehusene i Ålesund og Lillehammer. Det ble 

samlet data i en treårs periode før og en tilsvarende 

periode etter intervensjonstidspunktet. 

Halverte skader 

Tre av sykehusene hadde før intervensjonen 

høyere frekvens av sfinkterrupturer enn landsgjennomsnittet, 

Lillehammer med 4,84 prosent av antall 

fødsler, Stavanger med 4,75 og Ålesund med 

4,98, mens Tromsø lå under snittet, med 3,68 pro - 

sent. I det tredje året etter intervensjonen var gjennomsnittshyppigheten 

redusert til 1,73 pro sent, det 

var altså snakk om mer enn en halver ing av skade - 

hyppigheten. 

Det var stor reduksjon både ved instrumentelle 

og normale fødsler. Ingen variasjoner i risiko fak - 

tor ene kunne forklare nedgangen i rupturer, sa 

Elisabeth Hals da hun etter prisutdelingen orienterte 

om sin forskning. 

Fødselsteknikk 

Det var Nasjonalt råd for fødselsomsorg som 

initierte studien, som en del av sin strategiplan for 

å redusere antallet alvorlige fødselsrift. En teori, 

som viste seg å holde, var at fødselsteknikk var 

viktig. Tidligere studier fra Finland, som har lav 

frekvens av slike skader, kunne tyde på det. Det ble 

derfor satt fokus på fødselsteknikk og kommu ni - 

kasjon i siste fase av fødselen og på opplæring av 

personalet. 

Elisabeth Hals konkluderte med å oppfordre 

andre sykehus til å introdusere lignende intervensjonsprogram 

for å forebygge slike fødselsskader. 

Og det er det som har skjedd! Det er ikke bare de 

fire deltakende fødeavdelingene som har hatt nedgang, 

det har vært en betydelig nedgang på landsbasis. 


Priset: Forskningssjef Ola Dahl 

overrakte diplom som synlig bevis 

på at Elisabeth Hals har mottatt SIs 

forskningspris. 

Av: Trond Tendø Jacobsen

Mye spennende forskning 

Ikke mindre enn 40 ulike forskningsprosjekter ble presentert i tre firedelte parallellsesjoner. Det er selvsagt umulig 

å gi dem rettferdighet i et begrenset referat, men noen stikkord fra noen presentasjoner velger vi å gi. 

Postere: I tillegg til de mange 

forskningspresentasjonene ble det 

også vist en rekke interessante 

postere. Her studeres de av tidligere 

forskningssjef Per Farup. 


Professor Bjørn Hoffmann (HIG) så på hvordan 

moderne avbildningsteknikker (fMRI) utfordrer 

filosofiske grunnproblemer. – Hvor blir det av 

«den frie vilje» når avbildningsteknikkene indi - 

kerer at beslutninger i hjernen treffes før bevissthetssentret 

aktiviseres. Disse avbildningsmetodene 

har fått stor og økende betydning innen filosofi, 

Fortsatt stor tro på Innlandsuniversitetet 

Det skulle kanskje bare mangle, men lederen 

i universitetsprosjektstyret for Innlandet, Ulf 

Kristiansen, har fortsatt stor tro på at univer - 

sitetet blir en realitet. 

Når dette leses har han nettopp lagt fram utkast til 

en helhetlig løsning for organisering av høgskolene/Innlandsuniversitetet. 

– Det er spennende, 

men jeg er sikker på at vi kommer i mål. Vi har ikke 

råd til å mislykkes. Jeg skulle selvsagt ønske at det 

vi legger fram møtes med vill applaus, men er forberedt 

på at det også kan bli en del misnøye. 


men synes også å være dominerte av en teknologiovertro, 

sa han. 

Rådgiver Bjørg Simonsen har tatt for seg legemiddelregning. 

Manglende ferdigheter i legemiddelregning 

kan øke risikoen for feildosering, og det 

har vist seg at helsepersonell har ganske varierende 

kunnskaper. Generelt er kunnskap før opplæring 

utilstrekkelig, samtidig ser en at lærings utbyttet 

etter kurs er lite, enkelte gjør flere feil etter 

kursene! 

Forskningsrådgiver Jan Aaseth orienterte om et 

prosjekt som har sett på livsstilsbehandling ved 

sykelig overvekt. 69 pasienter ble fulgt i to år. Den 

gjennomsnittlige vektreduksjonen var på drøye 10 

prosent, og nesten 10 prosent oppnådde like stor 

vektreduksjon som pasienter som har gjennomgått 

fedmekirurgi. 

Førsteamanuensis Liv Johanne Solheim (HIL) 

deltar i en større nordisk studie av sosiale årsaker 

til kvinners sykefravær. Kvinner har høyere sykefravær 

enn menn, og deres fravær øker mest. 

Menns fravær er oftest jobbrelatert, mens kvinner 

ofte også sier at forhold i hjemmet har betydning 

– de kan føre til at den totale arbeidsbyrden blir for 

stor. Når de ikke får avlastning hjemme fører det 

til fravær på jobben. Enslige mødre er spesielt utsatt. 

Han så rekruttering som en av de aller største utfordringene 

i helsesektoren. Derfor er det viktig å 

lage etterspurte utdanninger, med et helhetlig løp, 

som et universitet med doktorgradsstudium betyr. 

Et av de første fakultetene må bli et helsefakultet. 

Han så mange likheter mellom situasjonen i 

Nord-Norge og Innlandet. Universitetet der omfatter 

88 kommuner, hvorav 42 har mindre enn 

2.000 innbyggere, og relativt få har mer enn 5.000. 

Derfor er det viktig at 75 prosent av søkerne fra 

Nord-Norge blir i Nord-Norge etter utdanningen. 

– Innlandet må ikke bli det eneste området som 

ikke har et universitet. Da vil dere tape på sikt, sa 

han.

– Er vi på skinner? Sitter vi på toget? Vet vi hvor vi skal? SIs samhandlingsdirektør, Grethe Fossum, svarte et klart ja 

på disse spørsmålene da hun oppsummerte den store Samhandlingskonferansen på Olrud midt i september. 

Samhandling på skinner 

Så hadde da også hun og den fullsatte salen like i 

forkant fått storskryt av assisterende direktør i 

Helsetilsynet, Geir Sverre Braut. 

– Jeg har ikke møtt så kvalifiserte tanker om 

samhandling mellom kommuner, regioner og sykehus 

som de jeg nylig hørte på en konferanse på 

Fagernes. Det bekreftes av det jeg har hørt her i 

dag. Det er veldig bra, jeg har ikke hørt noe lignende 

andre steder, sa han. 

Gruppereise? 

Så det var ikke rart Grethe Fossum svarte ja på 

spørsmålene. – Dette er første gang vi har fått ros 

av Helsetilsynet, sa hun. Og la til: – Når vi er på 

toget, kjører vi da alene eller er vi på en gruppereise? 

Det er viktig at vi finner ut hvem vi skal sitte 

sammen med, og om vi skal spleise på billetten. 

Hvis ikke blir det en veldig dyr tur, sa hun. 

Mye positivt 

Det er lett å forstå at Braut er imponert. For på 

konferansen ble en rekke vellykkende samhandlingsprosjekter 

presentert. Dette viste at det 

allerede foregår mye god samhandling på tvers av 

nivåer i Innlandet. 

Prosjektleder Vigdis R. Vestad og divisjonsdirek - 

tør Randi Mølmen ved divisjon Lillehammer la ut 

om Nord-Gudbrandsdal lokalmedisinske senter 

(presentert i SI-Magasinet nr 4/11), og Liv Thor - 

sen, Aud Inger Ystgaard og May Næss fortalte om 

samarbeidsprosjektet «Veien videre» rehabilitering 

etter kreft (presentert i SI-Magasinet nr 3/10) og 

rådmann i Folldal, Britt Kverness orienterte om 

Fjellregionens arbeid med regional helseplan. 

Hennes orientering dro Braut fram som et godt eksempel. 

– Jeg satt bak i salen og fikk høre om de 

fornuftige samhandlingstankene som rådmannen i 

Folldal fortalte om, sa han. 

En rekke andre samhandlingsprosjekter ble 

presentert gjennom postere. Det var i det hele tatt 

en dag fylt med mange positive historier, som 

understreket det Braut sa: Det skjer allerede mye 

bra samhandling i Innlandet. 

Det mest spennende 

Enhetsleder Liv Jerven ved DPS Hamar kom med 

et annet eksempel på det. – Jeg har jobbet lenge, 

men aldri gjort noe så spennende som dette, sa hun 

da hun fortalte om det ambulante akutteamet som 

i fjor vår ble startet på Hedemarken. 

Erfaringen er svært god, det er stor entusiasme i 

de fire kommunene som omfatets av tilbudet: 

Ring saker, Stange, Hamar og Løten. Hun ga 

spesiell ros til Ringsaker kommune, som har vært 

pådriver. 

– Vi får mye ros, både fra kommunene, pasienter 

og pårørende. Det er vi jo ikke akkurat vant til i 

psykisk helsevern, sa hun. 

Ikke bare ros 

Selv om Geir Sverre Braut hadde mye pent å si om 

samhandlingsinitiativene i Innlandet var det ikke 

bare rosenrøde erfaringer han presenterte. Han var 

blant annet opptatt av en til tider overivrig innføring 

av ny teknologi, som tas i bruk uten tilstrek - 

kelig kvalitetskontroll. Det er en tendens til å ta 

leverandørers forsikringer for god fisk, og å mene 

at feil kan rettes opp etter hvert som de dukker 

opp. Da kan pasienten bli offer. – Tenk om Avinor 

hadde samme praksis, sa han. 

– Det er fire områder i samarbeidet kommunerspesialisthelsetjenestene 

som bør ha spesielt fokus; 

Akuttilbudet, demens, slagbehandling og palliativ 

behandling. Her tåler vi ikke avvik, sa han. 

Brukerstemme: Samhandlingsdirektør Grethe Fossum (t.v.) ledet 

en positiv samhandlingskonferanse, der lederen av brukerutvalget i 

Helse Sør-Øst Alf Magne Bårdslett (t.h.) var et kritisk korrektiv. 


Kritisk brukerstemme 

Lederen av Brukerutvalget i Helse 

Sør-Øst, Alf Magne Bårdslett, mente 

det ble brukt for få ressurser til å 

forebygge og begrense sykdom. Han 

mente at mye ble gjort feil, vi må begynne 

på nytt, endre alt. Brukerne 

gjør en betydelig innsats for å endre 

holdninger og foreldede rutiner i 

sykehussystemene. En må tørre å 

slippe til de som tenker nytt, det gjør 

brukerne. 

– Helsetjenesten burde lære av 

Rema, å holde kveldsåpent, sa han. 

Han sa også at kvalitet må gå foran 

nærhet når vi må velge. Pasientene 

ønsker å bruke de legene som har 

god øvelse, som gjør de spesielle 

operasjonene ofte, ikke de som har 

få pasienter og gjør det sjelden. 


Habiliteringstjenesten i Hedmark: 

Inn i rehabiliterte lokaler 


Etter år i utdaterte og uhensiktsmessige 

kontorer på Åkershagan i Stange har Habili - 

terings tjenesten i Hedmark nå flyttet til nye 

rehabiliterte lokaler i Nydal næringspark i 

Furnes. Overgangen er stor. 

I divisjon Habilitering og rehabilitering skulle en 

kanskje vente at alle lokaler er rehabilitert, men slik 

er det ikke. Snarere tvert om. I utkastet til områdeplanen 

for habilitering og rehabilitering som nylig 

var på høring leser vi at: «alle avdelingene i Divi - 

sjon Habilitering og rehabilitering er etablert i nedslitte 

og lite hensiktsmessige lokaler i forhold til 

dagens tjenestebehov.» 

Nå gjelder ikke det lenger for Habiliteringsavdelingen 

i Hedmark. Avdelingssjef Ulv Lassen 

er full av lovord. 


Flyttesjau: Det var hektisk flytteaktivitet i Øvermarka 10 i Nydal 

næringspark helgen 15. og 16. oktober. Her ser vi fra venstre: 

Marit Ø. Nordsveen, Kristin Holmen og Anne Grethe S. Einang. 

– Vi kom fra et umoderne kontorlandskap, i en 

bygning uten ventilasjon, dårlig isolert, der det 

regnet gjennom taket, der alle ansatte hadde egne 

vifteovner på kontorene for å holde varmen på 

kalde vinterdager, hvor kloakken rett som det var 

gikk tett, og hvor inneklimaet var dårlig. 

Kvantesprang 

– I planleggingsfasen var det nedsatt ti grupper 

med hver sine oppgaver. Vi er blitt hørt fra A til Å. 

Er det rart vi nå er fornøyd? sier han. De som var 

med og flyttet sist helg – vi er på besøk rett etter 

flyttingen midt i oktober – sa de merket at lufta var 

bedre med en gang de kom inn dørene her. 

– Kontorene er lyse og trivelige, alt er tilrettelagt 

etter våre ønsker. Vi har til og med fått egen 

temperaturinnstilling på hvert enkelt kontor, slik 

at hver og en kan styre romtemperaturen. Der vi 

kom fra måtte vi tilkalle Eiendomsservice for å justere 

temperaturen på et fellesanlegg, sier han.

Resepsjon 1: Slik så den nye resepsjonen ut søndag kveld, 16. oktober. 

Resepsjon 2: Og slik så det ut tirsdag formiddag, 18. oktober. Nina Nesmoen Henriksen 

og Kristin Gjersem Trygstad (t.h.) synes de har fått det fint. 

Bygget er godt lydisolert, bilene fra E6 ti meter 

unna er bare en svak summing i bakgrunnen. Avdelingen 

har overtatt et bygg hvor Bolig part ner 

hadde hovedkontor fram til i høst, med et innglasset 

frontparti i tre etasjer. I første etasje er det 

hovedsaklig resepsjon og spesialrom, mens det er 

kontorer og møterom i de to øvre etasjene. I alt er 

det 47 ansatte. 

Gode spesialrom 

I 1. etasje, der utredning av barn foregår, er det innredet 

er rekke spesialrom: Ballrom, sanserom, 

lekerom, ungdomskrok, datarom, stellerom, og to 

testrom med moderne teknisk utstyr. Tidligere 

hadde avdelingen ett rom med enveisspeil. Nå har 

vi fått en helt annen observasjonsmulighet for bedømmelse 

av atferd, ferdigheter, utvikling, kommunikasjon 

m.v., forteller Lassen. 

Det nye, tiltalende fysioterapirommet er ombygget 

fra garasje. Det er det ikke mulig å gjette i 

dag, den eneste biltilknytningen nå er utsikten til 

den jevne bilstrømmen på E6. 

Samhandlingsreformen – det er oss! 

Habiliteringstjenesten disponerer ikke egne senger. 

Utredningen av barna som blir henvist til avdelingen 

skjer riktignok i hovedbølet, men all oppfølging 

foregår ute i kommunene, der brukerne 

bor. – Samhandlingsreformen, sier Ulv Lassen, det 

er oss det. Selv er han fersk som avdelingssjef, men 

her er det folk som har samhandlet med kommunene 

i årevis. – Hele Hedmark er vår arbeidsplass, 

fra Os og Folldal i nord til Eidskog og 

Sør-Odal i sør. Det blir mange og lange reiser, mye 

tid legges igjen langs vegene. 

20 år på Åkershagen 

Habiliteringstjenesten for voksne har holdt til på 

Åkershagan siden 1991, barnehabiliteringen hadde 

utgangspunkt i CP-hjemmet på Sangenhagen i 

Hamar, senere flyttet den til Åkershagan, men det 

var først i 2007 de to enhetene ble samlokalisert og 

slått sammen til en avdeling. 

– Det har skjedd en stor utvikling, også på vårt 

område, sier Lassen. – Mange av de barna vi følger 

har store funksjonshemninger og alvorlige sykdommer. 

Bedre medisinering, bedre teknologi, 

bedre hjelpemidler, kort sagt – et bedre helsevesen 

har bidratt til at mange lever lenger, også med store 

handikap. Vår oppgave er å bedre deres livskvalitet. 

Vi har stor fagkompetanse, og det er stor etterspørsel 

etter den hjelp vi kan gi, avslutter han. 


Innglasset: Avdelingssjef Ulv 

Lassen konstaterer at de nye 

lokalene er i en annen divisjon enn 

de en forlot på Åkershagan. 

Ballbad: Ergoterapeut Lene Nyhus 

tok et bad i ballbingen i yr glede 

over de nye forbedrede arbeids - 

forholdene. 

Seksjonene 

Barneseksjonen arbeider med barn og 

ungdom opp til 18-års alder, med 

funksjonshemninger og utviklingsavvik. 

Enkelt fortalt består arbeidet i 

utredning, diagnostisering, veiledning 

og oppfølging av tiltak. Det er nært 

samarbeid med foreldre og det lokale 

hjelpeapparatet. 

Voksenseksjons målgruppe er 

mennesker med psykisk utviklingshemning, 

mennesker med gjennomgripende 

utviklingsforstyrrelser, med 

omfattende hjerneskader, med alvorlige 

nevromuskulære lidelser og 

mennesker med sjeldne syndromer 

som medfører alvorlig funksjonssvikt. 

Stadig flere saker 

Aktivitetstall forteller om jevn økning 

i antall kliniske saker siste fem år. 

Samlet antall saker i barneseksjonen 

har hatt slik utvikling: 2006 – 426, 

2007 – 449, 2008 – 506, 2009 – 508 

og 2010 – 562. Antall polikliniske 

konsultasjoner økte fra 1.798 i 2009 

til 2.054 i fjor. 

Voksenseksjonens utvikling: 2006 – 

414, 2007 – 462, 2008 – 425, 2009 

– 454 og 2010 – 489. Poli kliniske konsultasjoner 

økte fra 1.821 til 2.085.

Norges beste bedriftsidrettslag 

Gode busser: Her ar arbeidsutvalget/styret 

i LS BIL (i grønne 

t-shirts) samlet foran ny og gammel 

buss, fra venstre bak: Lise Mette 

Mosand, Gro Anita Sæbø, Mona 

Johansen, Stine Kristiansen. Foran 

fra venstre: Finn Olav Bakken, Hans 

Adolfsson og Birger Johnsen (bussansvarlig). 


Vi skulle likt å se det bedriftsidrettslaget, 

hvor som helst i Norge, som drives bedre, og 

er større, enn bedriftsidrettslaget ved SI Lille - 

hammer. Ved siste opptelling var det rundt 

900 medlemmer. 

Det er egne grupper innen sykling, fotball, fjell - 

sport, bowling, innebandy, langrenn og skyting. 

For lettest mulig å kjøre medlemmer til trening og 

konkurranser er det nylig anskaffet ny buss med 

17 plasser til en million kroner. Den gamle bussen 

fra 2002 er fortsatt i bruk, men den selges i vinter. 

Man MÅ bli imponert når en møter ildsjelene på 

Lillehammer. For det er ildsjeler dette handler om. 

Det er Finn Olav Bakken og Hans Adolfsson, og 

resten av arbeidsutvalget. Ildsjeler er bare fornavnet. 

Finn Olav har snart ledet laget i 15 år. Før 

det var det Hans som dro lasset, og fortsatt er det 

han som jobber med sponsorer og medlemsrabat - 

ter, og får og har æren for at lagets økonomi er så 

bra som den er. Hans er ikke av de som tar nei for 

et nei. Det vet sponsormarkedet på Lille hammer. 

30 i styret 

Med seg har de et styre på hele 30 medlemmer. 

Pizzaregningen på styremøtene er på 2.000 kroner. 

Og det er enda flere som er aktive i organisasjonen, 

det er til og med en egen brusansvarlig. På de større 

arrangementene er det mange som trår til. I det 

daglige er det den indre kjerne, arbeidsutvalget som 

gjør den største jobben. Den store utfordringen nå 

er De Nordiske Hospitallekene, som arrangeres på 

Lillehammer neste sommer (se egen sak). 

De har god erfaring med store arrangementer, 

den årlige Hurtigruta Cup er Europas største 

innen dørs fotballturnering for bedriftsidrettslag, 

og samler over 2.000 deltakere (se egen sak). 


Kanskje er det så enkelt at det er mangel på ildsjeler 

som gjør at det står heller dårlig til med bedriftsidretten 

de fleste andre stedene i SI. Men nå 

har laget på Lillehammer sagt seg villig til å bistå 

med råd og dåd for å få opp aktiviteten. 

Startet i 1965 

Lillehammer Sykehus BIL som laget nå heter, ble 

startet i 1965 av ivrige fotballspillere. Etter hvert, 

sakte men sikkert, kom det andre grupper til, og 

rundt 1980 ble laget organisert mer som et idrettslag. 

– Vi har nok heldige, sier Finn Olav, først var 

det en «idiot» som sto på, og så overtok jeg. Det 

finnes vel en diagnose for en slik tilstand, sier han. 

– Det styret vi har nå er det beste vi noen sinne 

har hatt, folk tar initiativ og gjøre jobbene selv. Før 

måtte lederen gjøre nesten alt. Det ble helt håpløst, 

slik kan en ikke drive i dag, sier han. 

Medlemsfordeler 

De fleste gruppene har fellestrening en gang eller 

to i uka, foruten deltakelse i serier, stevner, turner - 

inger. Anslagsvis er det 2–300 aktive medlemmer. 

De mange ikke-aktive medlemmene støtter laget 

med sin medlemskontingent, til gjengjeld kan de 

dra nytte av omfattende medlemsfordeler i diverse 

butikker i Lillehammer-området. Det er ikke småt - 

teri Hans Adolfsson har fått til av tilbud. Laget har 

også eget solarium og automater. 

Bussen kan også ses som en medlemsfordel. Det 

er mulig å leie den for en rimelig penge. Den er fin - 

an siert dels ved oppsparte midler, dels av inntekter 

fra Hurtigruta Cup, dels ved lån. 

– En av våre målsettinger er at vi skal være «samlingsplassen» 

for de ansatte, på tvers av faglige 

kvalifikasjoner og profesjonelle krav. Vi skal svette 

sammen, men også ha det hyggelig sammen, sier 

Finn Olav Bakken.

Paraply over bedriftsidretten 

Bedriftsidrettslaget på SI Lillehammer har nå sagt seg villig til å bidra som drahjelp for å få mer aktivitet i 

bedriftsidretten rundt i SI. På et møte i slutten av september ble SI BIL stiftet, med et interimsstyre som skal 

bestå av to representanter for hver av de lokale bedriftsidrettslagene, og beslektede lag. 

Det er ikke snakk om å slå sammen lagene, men å 

ha en felles «paraply» over dem, som kan fungere 

som en katalysator. – Vi, sier Finn Olav Bakken, 

tror det er mulig å oppnå et atskillig høyere akti - 

vitetsnivå for bedriftsidretten i SI. Vi i LS BIL har 

forpliktet oss til å bidra. 

Kulturbygging 

– Vi har i løpet av høsten hatt et par møter på tvers, 

og det er en tydelig interesse for å jobbe for å gi bedriftsidretten 

i hele helseforetaklet et løft. Jeg tror 

det som nå har skjedd kan være et viktig skritt for 

en kulturbygging mellom sykehusene i Innlandet. 

Dette er jo noe ledelsen i sykehuset lenge har 

ønsket, uten at det har skjedd så mye. 

– Det det står og faller på er å finne nok folk som 

er villige til å ta et tak. En av grunnene til at det 

flere steder er ganske lav aktivitet er trolig at det 

ikke er nok med en ildsjel eller to for å få til akti - 

vitet. Det må være flere som deler oppgavene. Med 

en samlende paraplyorganisasjon på toppen kan vi 

lettere støtte og hjelpe hverandre, og gjøre hver - 

andre gode, sier han. 

Gjøvik har det nest største bedriftsidrettslaget i 

SI, med rundt 300 medlemmer. På Hamar viste 

siste opptelling 16 medlemmer, og på Elverum er 

det ingen samlet oversikt. – Jeg tror vi kan ha en 

del å lære av hverandre, sier nestleder Stine Kristi - 

ansen. – Tynset og Kongsvinger har valgt andre 

modeller, med mer vekt på sosiale aktiviteter. 

Positive møter 

– Jeg var spent foran møtet med direktør for virksomhetsstyring 

og økonomi, Torgeir Strøm, det er 

ikke så ofte vi møter ledere på så høyt nivå. Men 

det ble et svært oppløftende møte, som borger for 

en positiv utvikling for bedriftsidretten også utenfor 

Lillehammer. Sammen vil vi bli ganske store, 

og jeg tror vi kan påta oss andre enn rent idrettslige 

oppgaver, som for eksempel røykesluttkurs og 

skrittkonkur ranser. Det skulle være unødvendig å 

leie dyre, eksterne krefter til slikt. 

Styrker «vi-følelsen» 

– Med en slik overbygning vil vi også lettere kunne 

dra i gang felles SI-arrangementer og konkurranser. 

Vi har jo i noen år hatt sykkelkonkurranse, vi bør 

også kunne møtes på tvers av divisjonene til andre 

konkurranser. Jeg tror dette kan bidra til å styrke 

«vi-følelsen» og samholdet innad i SI. 

– Og med 8–9.000 ansatte i ryggen vil vi kunne 

oppnå enda flere og bedre medlemsfordeler, sier 

han. – Vår erfaring er også at de som er aktive i bedriftsidretten 

er mindre syke enn andre, det ser vi 

helt tydelig. 

– Et annet poeng, sier Stine Kristiansen, er at de 

aktivitetene vi er engasjert i, som deltakere eller 

arran gører, har en positiv virkning rent sosialt. Det 

bidrar til trivsel og livslyst. Svært mange er enga - 

sjert med ulike oppgaver under Hurtigruta Cup, og 

vi ser helt klart at det bidrar positivt til samholdet. 


Sykkelgruppa: SI BILs sykkelgruppe 

er en av de mest aktive. 


Neste år skal de nordiske hospitallekene (DNHL 2012) arrangeres i Innlandet før første gang, på Lillehammer 

7.–10. juni, med Lillehammer Sykehus BIL som arrangør. Det ventes over 1.000 deltakere fra alle de nordiske landene. 

Det skal synes og merkes. Lekene arrangeres hvert annet år, sist var det i København. 

Nordiske sykehusleker 2012 

Av Trond Tendø Jacobsen 

– Dette er så stort at vi valgte å gå i samtale med 

sykehusets toppledelse, for å få det forankret der. 

Vi lanserte i den sammenheng forslag til et bredere 

samarbeid om bedriftsidretten i SI, og ble møtt 

veldig positivt, sier Finn Olav Bakken. – Vi er 

veldig glade for at sykehusets ledergruppe har bevilget 

inntil 200.000 kroner til arrangementet. Det 

kommer godt med, for bare halleien vil koste om - 

kring 250.000 kroner. 

– Det er dobbelt så mange deltakere på den årlige 

Hurtigruta cup, men det er en ren fortballtur ner - 

ing. De Nordiske Hospitallekene omfatter 14 ulike 

øvelser. Derfor stiller dette helt andre krav. Men 

med vår rutine som arrangør er jeg ganske trygg på 

2.500 på Hurtigruta cup 

Når Hurtigruta Cup blåses i gang 11. 

novem ber, er det for 19. gang! Det har på 

disse årene vokst til ikke bare Norges, men 

Europas største innendørs bedriftsidrettsturnering 

for dame-, herre-, old boys, mix-, 

og veteranlag. 

Rundt 2.500 deltakere fra 160 lag møtes på Lille - 

hammer 11.–13. november, Hurtigruta cup arran - 


at det blir et flott arrangement, sier Finn Olav 

Bakken. Bedriftsidrettslaget på SI Lillehammer har 

arrangert Hurtigruta cup 18 år i trekk, og har tre 

ganger vært arrangør av NM for NHIF. 

Øvelsene 

Det skal konkurreres på ni ulike arenaer i og rundt 

Lillehammer; i badminton (Kristins Hall), bordtennis 

(Kristins Hall), bowling (Bowling Lille ham - 

mer), boule (Stampesletta), fotball (Stampesletta), 

golf (Mjøsen Golfklubb, Moelv), håndball 

(Skogen hallen og Jorekstad idrettshall), innebandy 

(Håkons Hall), orientering (Stampesletta), skyting 

(Fåberg skytehall), tennis (Kringsjåhallen), sykkel 

(Stampesletta), terrengløp (Stampesletta) og volley - 

ball (Håkons Hall). 

Ansatte i form til DNHL 2012 

– Vi vil ta initiativ til en intern SI-kampanje fram 

mot hospitallekene neste sommer: Ansatte i form 

til DNHL. Vi jobber nå med et opplag vi håper slår 

an. Lykkes vi kan det kan gi positive ringvirkninger 

innad i organisasjonen, sier Stine Kristiansen. 

Logo: Dette er logoen for De Nordiske Hospitals Lege 2012. Det 

er ikke tilfeldig at den lett fører tanken enn på OL-ringene, og at 

det har vært store idrettsarrangementer på Lillehammer tidligere. 

geres alltid den andre helgen i november, i Håkons 

og Kristins hall. I år deltar 28 damelag, 88 herrelag, 

24 oldboyslag, 18 mixlag og åtte veteran lag. 

I bedriftsfotballsammenheng er man oldboys fra 

det året man fyller 30, og veteran fra og med 39. 

Det er innledende kamper fredag og lørdag, de 

to beste i hver pulje (fire lag i puljen) går videre til 

sluttspillet søndag. Kampene spilles i 14 minutter, 

med unntak av finalene som går over 2x10 min ut - 

ter.

Aktuelt tema i KEK Elverum: 

Tverrkulturelle møter i helsevesenet 

Etiske dilemmaer og utfordringer i helsevesenet i møtet med fremmedkulturelle pasienter, pårørende – og 

helsepersonell. Det var tema på en dagskonferanse klinisk etikkomite i Elverum nylig arrangerte. 

Av Statistisk sentralbyrås oversikter ser vi at det er 

relativt få med fremmedkulturell bakgrunn i Innlandet. 

Samtidig kunne VG i et større oppslag nylig 

fortelle at Hedmark er det fylket i landet hvor 

mørkhudede leger møter størst problemer. Så 

temaet er aktuelt – også i Innlandet. 

Til å belyse problemstillingene fra ulike vinkler 

hadde komiteen sikret seg Manuela Ramin- 

Osmundsen, lege og forsker Wasim Zahid og 

forsker Torunn Arntsen Sajjad. 

Fokus på likeverd 

Manuela Ramin-Osmundsens arbeid innenfor 

helse sektoren startet i desember 2008 da hun ledet 

arbeidet med strategi for «Likeverdige helsetjenester 

med fokus på innvandring» for Helse Sør- 

Øst. Nettopp det var hennes tema i seminaret på 

Terningen arena, der hun utfordret forsamlingen 

på begrepet likeverd. Det er forskjell på likhet og 

likeverd. Likeverdige helsetjenester handler om 

kvalitet, sa hun. 

Nå er Ramin-Osmundsen tilsatt på Ahus der 

hun leder arbeidet med Likeverd og Mangfold. 

Ahus har en betydelig andel fremmedkulturelle 

pasienter. Der møter man utfordringene i langt 

større grad enn i Innlandet. 

Barrierer 

Hun pekte på en rekke forhold det er viktig å ha 

oppmerksomhet omkring. Mange innvandrere forstår 

ikke struktur og oppbygningen i helsevesenet 

og faller lett utenfor. Det kan være barrierer i 

omgivelsene, i systemet, og hos den enkelte. Det 

kan være betydelig språk og kulturutfordringer. 

Derfor er tolketjenesten svært viktig. I dag er 

tilbudet alt for dårlig. 

Innvandrere venter lenge, ofte for lenge, før de 

oppsøker lege. Blyghet og holdninger til kroppen 

fører til at både undersøkelse og behandling ofte 

blir lidende. 

Innvandrerkvinner kan gå svært lenge før det 

oppdages brystkreft, og det er langt høyere fore - 

komst av psykiske lidelser i innvandrerbefolkningen. 

Det kan ha mange årsaker: Deres 

opp levelser før de kom til Norge, deres usikre 

tilværelse i Norge, utfordringer med familiegjenforening 

og integrasjon/isolasjon. 

Opplevelser som mørkhudet lege 

Selv om Wasim Zahis snakker perfekt norsk, og er 

født og oppvokst i Norge, har han hatt opplevelser 

som hvite norske leger aldri møter. Han har en 

annen hudfarge. Selv om han alltid går med en 

frykt for å bli avvist av pasienter, har han aldri opplevd 

det. – Situasjonen får egentlig fram det beste i 

meg, jeg yter litt ekstra. Det er en herlig følelse å 

få bekreftelse fra pasienter på at det en gjør er bra, 

sa han. 

Mangel på respekt 

Norskopplæring er viktig, både for mørkhudede 

leger og for innvandrere generelt. 

Norge har et rettferdig helsetjenestesystem, med 

en likhetstanke. Men systemet består av menneskene 

i det og deres holdninger. Det er verre å være 

mørkhudet pasient enn mørkhudet lege, hevdet 

han. Han var meget kritisk til det kan karak teri - 

serte som en elendig tolketjeneste, der tolkene 

legger til meninger selv, og tolker det de «tror» 

pasientene mener eller bør mene. 

Mange innvandrerpasienter tas ikke på alvor, det 

er ofte mangel på respekt for deres holdninger og 

religion. Måten de møtes på gjør at mange innvandrere 

føler seg som annenrangs mennesker. 

– Mitt hovedbudskap, sa han, er at alle er ulike. 

Møt dem derfor som unike individer. 


Foredragsholderne 

Torunn Arntsen Sajjad, sosialantropolog 

og forsker ved Nasjonalt 

kompetansesenter for minoritetshelse 

hadde dette temaet: «Synet på 

liv og død, sykdom og funksjonshemninger. 

Familiens rolle i beslutningsprosesser. 

Et antropologisk 

perspektiv.» 

Manuela Ramin-Osmundsen er leder 

av Helsedirektoratets rådgivende 

gruppe innenfor migrasjon SOHEMI, 

og er ansatt på Ahus der hun leder 

arbeider med Likeverd og Mangfold. 

Wasim Zahin er lege og forsker ved 

Oslo Universitetssykehus og styre - 

medlem i Minotenk (Minoritetspolitisk 

tenketank), som jobber med 

å definere problemstillinger og utfordringer 

som gjelder minoriteter i 

Norge. 


Viktig møte: Her er lederen av 

klinisk etikkomite i Elverum, Guttorm 

Eidslott flankert av to av foredragsholderne, 

Wasim Zahid og Manuela 

Ramin-Osmundsen.

Viktig støttespiller 

eHelse & IKT: Her er så å si hele 

avdelingen samlet på prosjekt - 

rommet. Fra venstre: Trine Storhaug, 

Bente Langøigjelten, Morten H. Riis, 

Peder A. Stokke, Jan Erik Ulvmoen, 

Gry Merete Langsjøvold, Bjørn 

Hjelm stad, Trond Nerli, Håkon 

Iver søn, Fred Morten Solbakken og 

Astrid Nygård. IKT-sjef Roar Halvor - 

sen og Anne Hilde Aas, Linette Edesberg, 

Eva Hulsund og Jostein Kleiven 

var ikke til stede da bildet ble tatt. 

Av Peder A. Stokke 

Sykehuset Innlandet er stort, mangfoldig. 

Et viktig element i denne mangfoldigheten 

er Avdeling for eHelse & IKT. Her får du vite 

hvilke oppgaver, roller og funksjoner den har. 

Avdelingen skal i hovedsak sørge for: 

• Å forvalte og utvikle IKT området og bestille 

best mulige tjenester fra Sykehuspartner IKT 

• Ivareta alle IKT-kontrakter, serviceavtaler og 

leveranser 

• Koordinere IKT-prosjekter, innkjøp, økonomi 

og prioritering av utskiftninger av teknologiske 

løsninger 

• Ivareta utvikling av den administrative og klin - 

is ke anvendelsen av IKT 

• Optimalisering og gevinster av etablerte og nye 

IKT-løsninger, herunder definere og bidra til å 

realisere organisatoriske effekter og endrede 

rutiner 

• Aktiv deltakelse i de ulike fora i forbindelse med 

etablerte regionale IKT-styringsmodell 

Avdelingen har også ansvar for IKT-strategi og 

kliniske kjernesystemer som (DIPS) EPJ, røntgen 

og laboratoriesystemene. 


Avtaler 

Det er etablert en tjenesteavtale mellom Sykehuspartner 

og Sykehuset Innlandet, som gjelder ut 

2011. Denne avtalen regulerer forholdet mellom 

partene, og beskriver blant annet hvordan ulike 

prosesser som for eksempel bestillinger eller 

bruker støttehenvendelser skal foregå, og hva vi 

som kunde kan forvente. I tillegg til avtalen er det 

utarbeidet tjenestebeskrivelser med detaljert informasjon 

om hva en tjeneste inneholder, hva tjenesten 

skal levere og hva den eventuelt koster. 

Avdelingen følger opp gjeldende avtaler og skal 

legge et godt grunnlag for nye og endrede avtaler. 

Bestillingskoordinering 

Det finnes to prosesser for bestilling av IKT i 

Syke huset Innlandet: Bestilling av nye tjenester 

eller endring av eksisterende IKT-tjenester og bestilling 

av IKT sluttbrukerutstyr. 

Førstnevnte gjøres via nærmeste divisjons-bestillingskoordinator, 

i noen tilfeller er dette divisjonsdirektøren. 

Dette skal gjøres for at bestillinger til 

Sykehuspartner er innenfor divisjonens strategiske 

valg og sikre at det er økonomisk dekning for den. 

Sykehuspartner har ansvar for prosessen med 

innkjøp av IKT sluttbrukerutstyr. eHelse & IKT

skal påse at denne løsningen er tilpasset SI og at 

leveransen skjer i henhold til tjenesteavtalen. 

Prosjekt og porteføljestyring 

I prosjekter er det viktig å få involvert alle de rette 

parter på et tidlig tidspunkt. Derfor skal alle prosjekter 

og ideer til prosjekter der det er en IKTkomponent 

involvert, ta kontakt med SIs prosjektog 

porteføljeansvarlig. 

Sikkerhet 

Selv om drift av informasjonssystemene er overlatt 

til Sykehuspartner, er Sykehuset Innlandet fortsatt 

databehandlingsansvarlig for helse- og personopplysninger 

i foretaket. Funksjonen som ivaretar informasjonssikkerhet 

er lagt til avdeling for eHelse 

& IKTs informasjonssikkerhetsleder. 

Virksomhetsutvikling og innovasjon 

eHelse & IKT skal gjennom sitt arbeid kunne bistå 

linja i forbedringsarbeid som gjelder utvikling av 

dagens IKT-løsninger. Avdelingen skal også bistå 

linja i innovativ tenking. Derfor har eHelse & IKT 

bygget opp en egen llab – Innolab, for å stå sterkere 

nettopp i slike oppgaver. Ansvarlig for dette 

arbeidet er IKTs virksomhetsarkitekt. 

PAS / EPJ (DIPS) 

Dette er avdelingens ansvar og oppgaver innenfor 

områder PAS/EPS (DIPS): 

• Systemeier DIPS EPJ 

• DIPS EPJ felles prosedyrer 

• Versjonsendring – teste, godkjenne og følge 

opp endringer 

• Superbrukersamlinger 

• Innføring av nye rutiner/moduler 

• Samarbeid med Sykehuspartner, «Bestiller» 

• Tilganger DIPS EPJ 

• Spesifisere utviklingsønsker (ny og forbedret 

funksjonalitet) 

• Optimalisering 

• Journalutvalget 

• Skanning, felles digital journal 

• Informasjon 

• Regionsamarbeid EPJ 

• Prosjektledelse/prosjektdeltakelse 

• Brev/maler 

RIS / PACS-koordinering 

RIS/PACS-koordinator skal koordinere RIS/ 

PACS og andre IKT-systemer relatert til radiologi. 

Koordinatoren har ansvar for å koordinere 

innføring, drift og vedlikehold av SIs RIS/PACS, 

IKT-systemer og grensesnitt mot interne og eksterne 

rekvirenter, utforme felles retningslinjer og 

rutiner for support og forvaltning av RIS/PACS 

i SI. 

Lab-koordinering 

SIs lab-koordinator har ansvar for drift og 

ko ordinering av labdatasystemene i SI for blod - 

bank, medisinsk biokjemi, medisinsk mikro - 

biologi og medisinsk patologi. Rollen har også 

ansvar for kommunikasjon med – og være binde - 

ledd mot – Sykehuspartner når det gjelder 

lab-relaterte tjenester. 

Lab-koordinator har kontakt ansvaret mot 

primærhelsetjenesten i forhold til elektroniske 

svar og rekvisisjoner og for oppkobling av legekontor 

med elektronisk rekvi rer ing mot lab. 

Opplæring og kompetanseheving 

Avdeling eHelse & IKT har også et ansvar for 

opplæring av ansatte i SI ved foretaksovergrip - 

ende endringer og behov på områdene EPJ. 

Opp lær ingskoordinator for EPJ kjøper inn, tilpasser 

og utvikler e-læringskurs. 


Tips 

Kontaktpersonene innenfor rollene i 

eHelse & IKT ser du på avdelingens 

intranettsider. 

Bestillinger 

Se på intranett under eHelse & IKT, 

her finner du informasjon og linker 

til det du trenger og det du trenger 

å vite. 

Kort om eHelse & IKT 

■ Avdelingen ble opprettet 1. sep - 

tember 2009 med ansvar for 

utvikling av IKT området i fore - 

taket samt et bindeledd mellom 

Sykehuset Innlandet og Sykehuspartner. 

■ eHelse & IKT er underlagt Stabsområde 

Helse. 

■ Avdelingen ledes av IKT-sjef Roar 

Halvorsen. Utover funksjonen som 

IKT-sjef er han medlem i det regio - 

nale Strategiske IKT-forum (SIKT), 

IKT lederforum og andre ulike 

regionale IKT-fora, dette for å 

kunne ivareta SI sine interesser på 

en best mulig måte.

Økende interesse for Verdensdagen for psykisk helse: 

Sprengte alle rammer 

I slutten av november arrangeres det en ekstra informasjonsdag for de videregående skolene på Reinsvoll. 

Interessen for det tradisjonelle besøket i tilknytning til Verdensdagen for psykisk helse sprengte i år alle rammer. 

– Vi hadde ventet et sted mellom 200 og 250 elever, og måtte sette stopp på 270. Da sto det fortsatt 90 på 

venteliste, forteller fagutviklingssykepleier Brede Sangnes. 

Stinn brakke: Nesten 270 skole - 

elever fylte «Salen» på Reinsvoll 

under Verdensdagen for psykisk 

helse. Her er det Dag Østby som 

orienterer. 

Rundtur: Elevene ble vist rundt på 

Reinsvoll, her er en av gruppene på 

veg til stallen. 


Derfor arrangeres det ny informasjonsdag 25. 

november, da kommer 90 elever fra Gjøvik videre - 

gående skole. – Vi har jo plass, så vi tar gjerne i mot 

flere, sier han. 

Avdeling for akutt og korttidspsykiatri på Reinsvoll 

begynte med åpne dager for skolene i 2005, i 

tilknytning til Verdensdagen for psykisk helse. 

Opp slutningen har økt sakte, men sikkert. – Det 

er viktig å nå ungdommene, viktig å prøve å skape 

større åpenhet rundt psykiske lidelser. Derfor er 

det positivt at skolene i økende grad griper denne 

muligheten. Dager som dette bidrar til å avmysti - 

fisere forestillinger om psykisk sykdom, jeg tror 

det er viktig at elevene får se høre hva Reinsvoll er, 

hva vi gjør her, sier han. 

Stinn brakke 

«Salen» på Reinsvoll er trolig det lokalet i Sykehuset 

Innlandet som oftest tar imot store arrange - 

menter, det er ikke få ganger i løpet av et år at det 

er «stinn brakke» her. Kjøkken, teknisk personale 

og andre stiller opp, så arrangement går som kniv 

i varmt smør, slik også denne gang. 

Verdensdagen for psykisk helse var i år 10. ok t - 

o ber, men på Reinvoll valgte man å markere dagen 


den 14. Årets dag hadde «Unge på vei – utdanning, 

arbeid og psykisk helse» som tema. 

Utenfor salen var det informasjonsstands for 

SMISO i Oppland (Støttesenter mot incest og seksuelle 

overgrep), TIPS (Tidligintervensjon ved 

psykoser) og LFSS (Landsforeningen for fore byg - 

ging av selvskader og selvmord). 

Ingen vaksinasjon 

I tillegg til en skisse av sykehusets historie og en 

omvisning på området var det tre faglige temaer: 

• Livets overgangsfaser; når noe blir som det ikke 

skal være… 

• Rus og psykisk helse 

• Spiseforstyrrelser og selvskadeproblemer 

Og ungdommene satt som levende lys. De fikk 

høre at, rent statistisk, ville hvert tredje menneske, 

90 av de som var i salen, oppleve en større eller 

mindre psykisk lidelse i løpet av livet. 

– Det er ingen vaksinasjon mot psykiske lidelser, 

og ingen gips som forteller hva som feiler deg, sa 

fagutviklingssykepleier Ann-Mari Kvalvik. 

– Alvorlige psykiske lidelser starter ofte ganske 

uskyl dig, psykiske helseproblemer henger ofte 

sammen med overgangsfaser i livet. Det er ganske 

tilfeldig hvem som rammes, det har ingen ting med 

svakhet å gjøre, sa hun. 

Psykisk tran 

Hun forordnet psykisk tran; Slik tran er venner du 

kan stole på, en vanlig sunn livsstil, ha det gøy, 

gjøre feil! Og hun advarte mot det hun kalte «å 

drive ekstremsport med livet». – Prøv å leve, på 

godt og vondt. Vær åpen, snakk med pårørende 

eller venner du stoler på hvis du sliter, da går det 

lettere. Det er mitt hovedbudskap, sa hun. 

Enhetsleder Dag Østby på Sørlihaugen fortalte 

hva rus alkohol, piller, narkotiske stoffer kan utløse. 

Hans meldinger var krystallklare (se egen sak 

om Sørlihaugen, side 24-25). 

Spiseforstyrrelser og selvskadeproblematikk er 

ikke mindre aktuelt i en ungdommelig forsamling. 

– Det viktigste dere kan gjøre når dere har mistanke 

om at noen sliter med slike problemer er å 

bry dere, sa sykepleier Svein Erik Gransjøen.

Fortjent prisvinner 

Innlandets mest høythengende pris for arbeid innen psykisk helsevern – Peder Skredderprisen – ble i år 

tildelt lederen av Sykehuset Innlandets Alderspsykiatrisk forskningssenter, Birger Lillesveen. Tildelingen skjedde 

i tilknytning til markering av Verdensdagen for psykisk helse på Sanderud. 

Det var en omfattende og overbevisende begrunnelse 

for tildelingen, vi siterer: 

«Han har på særlig vis bidratt til mer åpenhet, 

større forståelse og langt bedre kunnskap og innsikt 

når det gjelder hva det innebærer å ha aldersrelaterte 

psykiske lidelser, være pårørende til 

men nesker med slike lidelser – og når det gjelder å 

drive omsorg og behandling på dette feltet. 

På 1980-tallet ledet han det banebrytende endringsprosjektet 

ved demensavdelingen i Brumund - 

dal sykehjem som førte til at pasientene bedret sitt 

funksjonsnivå betydelig. Han var videre pådriver i 

arbeidet med etablering av den nye alderspsykia - 

triske avdelingen på Sanderud, som åpnet høsten 

1997, og senere sentral i prosjektutviklingen og 

gjennomføringen». 

Alderspsykiatrisk forskningssenter 

I sin tildelingstale framhevet professor Lars J. Dan - 

bolt videre at arbeid for å styrke kunnskapsgrunnlaget 

innen alderspsykiatrien alltid har vært viktig 

for ham. Dette førte fram til etablering av Alderspsykiatrisk 

kompetansesenter i 2004, som senere 

ble omdøpt til Alderspsykiatrisk forskningssenter. 

Lillesveen leder i dag dette sentret, og har utviklet 

det til å bli et ledende nasjonalt fag- og forskningssenter 

på området. Det har på kort tid fått 

fram flere doktorgrader og betydningsfulle vitenskaplige 

publikasjoner. Danbolt framhevet videre 

at Lillesveen gjennom en utstrakt foredragsvirksomhet 

har bidratt til å sette alderspsykiatrien på 

dagsordenen, både i SI og på nasjonalt nivå. 

Trenger opptrappingsplan 

Det vanket hilsener, godord og blomster fra divi - 

sjonsledelsen og en rekke kolleger. 

I sin takketale takket han på vegne av alderspsykiatrien, 

og de mange unge, dyktige medarbeiderne 

som jobber innen dette spennende fagfeltet. – Det 

er viktig med sterk satsing framover, sa han. 

Alderspsykiatrien var ikke nevnt med et ord i 

opptrappingsplanen for psykiatrien. Nå er det 

nødvendig med en opptrappingsplan for alderspsykiatrien. 

Det haster. Om 30 år vil det være dobbelt 

så mange som har aldersdemens. 

Fjerde gang 

For uten ære og diplom er prisen på 10.000 kroner. 

Dette er fjerde gang prisen utdeles, den ble innstiftet 

i tilknytning til 100-års jubileet ved 

Sanderud sykehus i 2008, og har fått sitt navn etter 

Peter Skredder, som var pasient på Sanderud i 65 

år, fra 1914 til sin død i 1979. Han har også gitt sitt 

navn til hovedvegen inn til Sanderud. 


Prisutdeling: Prisvinneren fikk 

en god klem av seniorrådgiver Gry 

Vikdal, som gratulerte på vegne av 

divisjonsdirektør Gunn Gotland 

Bakke, som var bortreist denne 

dagen. Til venstre prisutdeler Lars 

J. Danbolt. 


Annerledes skole: – Det er mye 

artigere å være på sykehusskolen enn å 

være på rommet, sier Helga og Mikal. 

Trives godt på skolen 

En sykehushverdag kan være lang og kjedelig. Derfor er det så fint å kunne gå på sykehusskolen, det er Helga 

og Mikal enige om. De var ivrig opptatt med rakettutskytning med ballong (etter mal fra vitensentret på Gjøvik) da 

SI-Magasinet besøkte skolen på SI Lillehammer, i fjerde etasje i nybygget. 


En ordentlig skole, men ingen vanlig skole leser vi 

på nettsideomtalen av skolen. Det er det full dekning 

for. Skolelokalene er lyse, åpne, tiltalende, og 

fullspekket med utstyr, spill, bøker, leker – alt som 

er relevant i en grunnskolesituasjon. 

Det er fylkeskommunen, gjennom opplæringsloven, 

som er pålagt ansvar for undervisningstilbudet 

i sosiale og medisinske institusjoner. Til 

sykehuset på Lillehammer kjøper fylkeskommu - 

nen tilbudet av Lillehammer kommune, de to 

lærerne, spesialpedagog Randi Tollersrud og førskolelærer 

og logoped Anne Finsaas, er ansatt i 

kommunen, med arbeidsplass på sykehuset. 

Stort spekter 

I løpet av et år er det omkring 300 elever innom 

skolen, noen bare en dag, andre kanskje i flere 

måneder. Noen kommer igjen gang etter gang. 

– De som vanligvis er lengst hos oss er barn og 

unge med diabetes, anoreksi, kreft og elever som 

ligger i strekk og elever som er skadet i trafikk- 


ulykker eller har senskader etter operasjoner, forteller 

de. Ofte kan de være engstelige, grue seg for 

neste undersøkelse eller «stikk». Noen har alvorlige 

bekymringer for framtida. Da kan det være 

godt å komme i andre omgivelser, og tenke og 

gjøre ting som får en til å glemme for en stund. 

Tiden går fortere. 

– Vi prøver å komme raskt i gang med et tilbud, 

og skreddersyr det ut fra den enkeltes situasjon. 

Mange har mye skolefravær på grunn av sin syk - 

dom, derfor er det viktig å benytte anledningen. Vi 

legger også vekt på å gjøre tilbudet lystbetont. 

Men de understreker at her har skolen annenprioritet, 

det er den medisinske behandlingen som 

kommer først. 

Bærre lekkert 

– Skolen på sykehuset har hatt en omflakkende, og 

til dels ganske kummelig tilværelse, men nå, etter 

at vi fikk lokaler i laboratoriebyggets toppetasje 

har vi en nærmest ideell situasjon, sier de to. – Vi

fikk være med på å bestemme hvordan ting burde 

være, og hva slags utstyr vi burde ha, og fikk det 

akkurat slik vi ønsket! 

Nei, her er det ingen ting å klage på, og heller 

ingen sure miner. Det er faktisk slik at en blir i godt 

humør, om en ikke er det fra før, i det øyeblikk en 

går inn «skoledøra». Slik følte i alle fall undertegnede 

det. 

Og det første jeg så var Helga og Randi Helne 

Tollersrud som i fellesskap skjøt ut en ballong, så 

den smalt i veggen på den andre siden av rommet. 

Om ikke før, så forsto jeg det da, at dette ikke var 

en helt vanlig skole. 

Fint på skolen 

Både Helga og Mikal var glade for å være på 

skolen. Det er mye morsommere enn å ligge på 

rommet, eller å være gjennom undersøkelser og behandling. 

– Det er fint å være her, sier Helga, som 

går i 6. klasse. Sammen med Mikal (4. klasse) var 

hun ivrig opptatt med å lage en terningpyramide, 

som er et visuelt innslag i matematikkundervisningen. 

Det gjelder å plukke terninger i pyramiden 

uten å røre andre, og multiplisere seg fram til en 

sum til slutt. Det er klart dette er mye artigere enn 

å kjede seg på rommet. 

På en typisk dag samles elevene, fra en til 

seks–sju, rundt et stort bord og arbeider med 

skoleaktiviteter av alle slag. – Vi har datamaskiner, 

også bærbare, og mange motiverende programmer. 

Elevene har mulighet til å holde kontakt med 

Store variasjoner: – Den 

største utfordringen for oss er at 

vi aldri vet hvor mange elever vi 

får i dag, eller hvilket klassetrinn 

de tilhører. Vi må hele tiden tilpasse 

oss, og ta oppgavene på 

sparket. Men det gjør det jo ekstra 

interessant, sier Anne Fins aas 

og Randi Tollersrud (t.v.). 

Mange hjelpemidler: Skolen 

er godt utstyrt. Det er andre 

måter å lære mate ma tikk på enn 

da under tegnede gikk på skole. 

venner og sin hjemmeskole, og kan hente informasjon 

om skolearbeid, forteller lærerne. 

– Det er viktig at vi ikke gaper for høyt, derfor 

konsentrerer vi oss om kjernefagene, norsk, engelsk, 

matematikk, foruten forming, sier Randi 

Helene. Forming er populært, og med på å gjøre 

skoledagen mer variert. – Et av våre mål er at 

eleven skal trives. Derfor har vi hver dag både 

skolefaglig arbeid og selvvalgte aktiviteter. 

– Etter hvert har de fleste eleven fått sine planer 

på nettet. Det gjør det mye lettere for oss. Og vi er 

ekstra glade når det framgår hvilke mål som er satt, 

da prøver vi å jobbe mot de målene 

Grunnskole pluss 

I utgangspunktet er dette et grunnskoletilbud for 

elever mellom seks og 16 år. Men når behovet er 

der kan det også gis førskoletilbud, og en gang i 

blant dukker det også opp elever fra videregående 

skole. –Vi har flere ganger hatt tentamener her, forteller 

de. 

Vi spør om hva som er den største utfordringen: 

– Det er nok at vi aldri vet hvor mange elever vi 

får i dag, eller hvilket klassetrinn de tilhører. Vi må 

hele tiden tilpasse oss, og ta oppgavene på sparket. 

Men det gjør det jo ekstra interessant. 

– Det er jo hyggelig når vi får tilbakemelding om 

at «Jeg ønsker jeg gikk her hele tiden». Men det 

tror ikke de to noe på. Det ville neppe være like 

fint i det lange løp. – Vi ønsker å gjøre en forskjell, 

men er og blir et supplement, sier de. 


Grunnskoletilbudet 

■ Dersom det er helsemessig forsvarlig 

kan det gis tilbud om skole 

fra første dag. 

■ Som regel kommer elevene til 

klasserommet i nybygget. 

■ Noen elever orker ikke, eller får 

ikke lov til å gå. Da kan de komme 

i rullestol eller seng. 

■ Av og til får de ikke lov til å forlate 

rommet, da kommer lærerne til 

dem. 

■ Hver elev får en kontaktlærer, 

sammen legger de en plan for 

dagen. 

■ Skolen tilpasses behandlings - 

opplegg, dagsform og behov. 

■ De samarbeider med hjemmeskolen 

og arbeider ut fra deres 

planer. 

■ De benytter mye konkret og 

praktisk tilnærming. 

■ Det er et godt tilbud innen kunst 

og håndverk. 

■ Det er god tilgang å på digitale 

verktøy.

Kinderegget Sørlihaugen: 

Tre behandlingsopplegg i ett 

– Vi er et slags Kinderegg sier enhetsleder Dag Østby på Sørlihaugen behandlingsenhet. – Vi har tre ulike 

behandlingsopplegg, et for kvinner, et for menn og et for ressursteamet. Sørlihaugen på Reinsvoll er et langtids 

rusbehandlingstilbud, som ble etablert i 1991. 

Kjønnsdelt: – Det å ha egne 

manns- og kvinneteam bygger både 

på erfaring og forskning, som viser 

at lik behandling ikke nødvendigvis 

gir likeverdig behandling, sier Dag 

Østby. 


– Det har skjedd store forandringer i måten vi 

driver langtids rusbehandling på, og det er store 

forandringer i pasientgruppen. Nå flyter pasien t - 

ene ofte mellom de tre store avdelingene: akutt- og 

korttidspsykiatri, psykosebehandling og rehabili - 

ter ing, og rusrelatert psykiatri og avhengighet, det 

er denne siste Sørlihaugen er en del av. 

Sørlihaugen er et lite samfunn i samfunnet der 

pasientene trenes på å takle Norge anno 2011, 

trener på de ferdigheter de ikke har. Etter mange 

år i belastede rusmiljøer har mange ferdigheter gått 

tapt, det er mye å trene på. 

Bare julemiddag er felles 

Det som særpreger Sørlihaugen er at de har egne 

opplegg for menn og kvinner, et mannsteam med 

åtte plasser, et kvinneteam med fem. De bor i atskilte 

bygg, ingen terapi er felles, den eneste fellessamlingen 

i løpet av året er julemiddagen. På 

fritiden kan de møtes på fellesområdene. I tillegg 

er det et ressursteam med to plasser med forsterket 

bemanning, to på vakt til enhver tid. Disse plassene 

er ikke kjønnsdelt. 

Mens julemiddagen er den eneste fellesakti vi - 

teten, er nyttårsaften den eneste dagen i året det 

overhodet ikke gis permisjoner. – Dette er en dag 

forbundet med fest og rusmidler, der sprekk fak - 

tor en er stor, sier Østby. 

50-talls roller 

– Menn og kvinner har svært ulike roller i rusmiljøene, 

det er en veldig gammeldags rollefordeling, 

som det var her i landet på 50-tallet. Menn er 

sjefene, kvinner gjør det mennene vil. Vi har valgt 

å skille kjønnene, da får vi større åpning for å 

komme i positive terapeutiske situasjoner. 

Det var ikke kjønnsdeling på Sørlihaugen de 

første årene. Det er erfaringene som ble høstet i 

denne perioden som førte til at man valgte å holde 

menn og kvinner atskilt. Vi er ikke i tvil om at det 

var et riktig valg, sier Østby. 

Det å ha egne manns- og kvinneteam bygger 

både på erfaring og forskning, som viser at lik be- 


handling ikke nødvendigvis gir likeverdig behandling. 

Mestring av et kvinneliv er forskjellig fra 

mest ring av et mannsliv, og menn og kvinner har 

ofte ulike årsaker for å ruse seg. De mestrer ruslivet 

ulikt, og har forskjellige behov. Det er jo også forskjell 

blant kvinner og blant menn, de er ikke like, 

vi ser individene gjennom briller preget av kjønnssosialisering. 

Folk dør i kø 

– Her tar vi imot tvangsbehandling av rus av hen - 

gige etter lov om sosial tjenester (LOST) § 6.2. 

Dette er flaskehalsen framfor alle flaskehalser i rusbehandlingen. 

I hele Sykehuset Innlandet finnes 

det kun disse to plassene. Det er en utfordring at 

vi ikke klarer å ha ledig bufferplass i påvente av 

henvendelser om tvangsplass. Kommunene fatter 

ofte hastevedtak der de helst skulle hatt plassen i 

går, mens vi har ventetid, sier Østby. 

De lange ventetidene er en utfordring. Folk dør 

i kø. Det er i dag omkring ett års ventetid til den 

kjønnsdelte behandlingen, litt lenger for menn enn 

for kvinner, til ressursplassene er det tre måneders 

ventetid. – Vi ser også, sier han, at det er flest kvin - 

ner som tvangsbehandles. Tvangspara grafen benyttes 

når det er fare for at man ruser seg til døde. 

Dette er en pasientgruppe som tross såkalt satsing 

ofte ses som annenrangs. Selv om vi har hatt 

god støtte fra divisjonen har det ikke skjedd noen 

som helst styrking mot de utfordringer vi vet vi vil 

møte. Vår grunnbemanning ligger 30–40 prosent 

under sammenlignbare enheter innen psykose/ 

rehabiliteringsfeltet. 

Alvorlige psykiske lidelser 

– Pasientene som kommer til Sørlihaugen har alltid 

en psykisk lidelse i tillegg til rusmisbruket. Og en 

stadig økende andel har utviklet alvorlige psykiske 

lidelser, til dels psykoser. Jeg antar dette har direkte 

sammenheng med den økte bruken av amfetamin 

og metamfetamin. Vi vet at disse rusmidlene gir 

hjerneskader. Jeg har jobbet innen psykose/rehab - 

feltet lenge, og mener å se at prognosene for de som

har rusutløste psykoser ikke er spesielt bra i forhold 

til andre psykosepasienter. Det får stå for min 

regning. Min tanke går i retning av at de rusmiddelpåførte 

hjerneskadene forsterker problemene. 

Startet som 9-åring! 

– Hvordan er situasjonen for de som kommer hit? 

– Alle har levd i rusmiljøer i flere år. Med få unntak 

har de «full pakke» med kriminalitet, prostitusjon 

og all den elendighet årelangt liv i rusmiljøene 

innebærer. Gjennomsnittsalderen for de kvinnene 

som kommer hit er 20–25 år, mens menn jevnt over 

er 10 år eldre. Det tar lenger tid før menn er modne 

for behandling. Bortsett fra en del tvangsbehandling 

ved ressursplassene er behandlingen her frivillig, 

de som er her kan reise når de vil. 

– De fleste startet sitt misbruk tidlig, ofte da de 

var 11–12–13 år, vi har vært borti en som startet 

som niåring! Når de kommer hit har de fleste minst 

10 år med rusmisbruk bak seg, og vært gjennom 

forskjellige tiltak som ikke har fungert. 

– Vår erfaring, sier Østby, er at de fleste positive 

Sørlihaugen: – Det har skjedd store 

for andringer i måten vi driver langtids rusbehandling 

på, sier enhetsleder Dag Østby, med 

en av bygningene på Sørlihaugen i bakgrunnen, 

den gamle direktør boligen på Reinsvoll. 

resultatene kommer gradvis, de modnes gjennom 

behandlingen, ofte gjennom flere opphold. Endring 

tar tid, de kan bli «mettet» og trenge en pause 

– som betyr tilbakefall til det kjente livet, før de 

igjen tar tak i seg selv og innstiller seg på endring 

på nytt. Vårt mål er å sette pasientene i stand til å 

ta egne bevisste valg rundt sitt liv, helst slik at deres 

livskvalitet blir bedre. 

Stor dødelighet 

– Det er gjort en uoffisiell undersøkelse av hvordan 

det har gått med de 400 som har vært innom Sørli - 

haugen siden starten i 1992. 10 prosent har dødd 

av rusrelaterte årsaker. Det betyr at avhengighetsproblematikk 

har høyere dødelighet enn schizo - 

freni, for våre tall vil øke, det er flere av de 360 

gjenlevende som kommer til å dø av sin avhengig - 

het. Selv om vi har fått mange tilbakemeldinger om 

bedret livskvalitet er det ikke gjort undersøkelser 

på hvor mange som er blitt helt rusfrie. Det hadde 

vært svært interessant og fått en slik kartlegging, 

avslutter han. 


Bæ, bæ, lille lam 

Tidligere måtte nyinnskrevne 

pasienter på Sørlihaugen stå på ett 

ben og synge «Bæ, bæ, lille lam», 

mens pasienter og pleiere satt i ring 

rundt. Det skjer ikke lenger. 

– Det modifiserte terapeutiske 

samfunnet man da praktiserte er 

langt fra vårt faglige ståsted, sier 

Dag Østby. – Ved inntak satt alle 

pasienter og de som jobbet der i ring 

rundt de stakkarene som kom småskjelvne 

og skulle søke seg inn. De 

måtte stå på ett ben å synge «Bæ 

bæ lille lam», og danse med psykologer 

inne i ringen, og slike ting. 

Slik tenking er nå forlatt. På 1990tallet 

var det også praksis at pasien - 

ter som forsov seg måtte løpe 20 

ganger rundt huset! 

Amfetamin dominerer 

Mange av de som kommer til 

Sørlihaugen ruser seg på nær sagt 

alt som kan gi rus. Da Sørlihaugen 

ble etablert som rusinstitusjon i 1991 

var heroin dominerende. Mange 

brukte bare heroin. 

– Nå, sier Dag Østby, bruker nesten 

alle alt de kommer over, alle typer 

kjemiske stoffer, med amfetamin 

som det dominerende, ofte sammen 

med heroin. Mange eldre heroinbrukere 

er i LAR. Ellers ser vi bruk av 

alkohol, sopp, tabletter i alle mulige 

farger og varianter, det de klarer å 

skaffe legalt eller illegalt. Mange har 

et favorittdop, ofte er det amfetamin 

eller metamfetamin. Her ser vi rela - 

tivt lite av GHB og extacy. De fleste 

bruker flere typer rusmidler nå enn 

for 10–20 år siden, sier han. 

Langtidsbehandling 

Manns- og kvinneteamene på 

Sørlihaugen tilbyr langtidsbehandling 

i 12–18 måneder, målgruppe er 

rusmiddelavhengige mellom 18 og 

noen og 40 år. I de siste en til seks 

månedene før utskrivning er de i de 

fleste tilfeller i en utskrivningsfase, 

der pasienten gradvis bor mer og 

mer i egen bolig, jobber gjerne noen 

dager i uka, får hjemmebesøk og 

andre tilbud som forberedelse på 

livet etter Sørlihaugen.

Jubileumskonferanse på Honne 

Det er klart det må feires når Innlandets, Norges og Nordens første sykepleiernettverk for kreftsykepleiere fyller 

20 år! Derfor ble årets fagkonferanse også en kombinert jubileumskonferanse, med «høye» bløtkaker og fokus på 

de to initiativtakerne og ildsjelene, Anne Grev og Sissel Glomseth. 


SI-Magasinet møtte de to over en bløtkake på 

Honne. Bløt kakekøen var lang, det var mange som 

hadde funnet veien til konferansesentret på Biri 

denne dagen. – Det er flott, og det er rart å tenke 

på, sier Sissel Glomseth, at det vi to satte i gang har 

utviklet seg til noe så stort om livskraftig. 

– Det var jo ikke så vanskelig heller, sier Anne 

Grev, behovet var stort, tiden overmoden. – Det er 

rart at det ikke allerede fantes noe slikt. Men dette 

var så nytt og spesielt at vi ble invitert til et nordisk 

kreftmøte i København for å fortelle om hva vi 

hadde satt i gang, og hvordan vi gjorde det. Så dette 

vakte interesse langt utenfor Oppland, sier hun. 

– I dag er det et vel fungerende nettverk av kreft - 

sykepleiere, kontaktpersoner og koordinatorer i 

kommunene. Sykehusenhetene i Innlandet har 


ikke i samme grad satset på dette, dessverre, sier 

hun. Behovet er der, det er hun ikke i tvil om. 

Startet på Gjøvik 

Det var på sykehuset på Gjøvik det hele startet. 

Anne Grev kom dit som ganske nyutdannet onko - 

log isk sykepleier, finansiert i prosjekt med 

Vin mono pol-penger. Hun var den første kreft - 

syke pleieren i Oppland. 

– Bare det å få fastslått hva jeg skulle gjøre var en 

ganske stri tørn. Det gikk seg til etter hvert, jeg ble 

etablert som en «ressurs». Men for å få til noe 

måtte jeg skaffe meg støttespillere. Det var da oversykepleier 

Sissel Glomseth kom på banen. Hun «så 

meg», sier Anne Grev. 

– Jeg hadde bakgrunn fra Radiumhospitalet, og

Samlet på Honne: Kreftsykepleier Gunvor Hjelle 

ved kreftenheten på Lillehammer ønsket velkommen 

til et nesten fullsatt auditorium. 

gjennom 15 år i hjemmesykepleien i Østre Toten 

hadde jeg møtt mange kreftpasienter. Så jeg så behovet 

for at pasientene kunne møte noen som 

fulgte dem gjennom hele sykdomsløpet, sier Sissel 

Glomseth. 

Radarpar 

Sammen dannet de et radarpar som ble en viktig 

drivkraft i arbeidet for å øke kunnskapen om kreft 

og kreftbehandling i kommunene. – Vi fant hver - 

andre. Vi brente for dette, sa de da de fortalte de 

mange frammøtte om hvordan det hele begynte. 

– Vi hadde en idedugnad der vi landet på at det 

burde være noen ute i kommunene som kunne mer 

om kreft enn det vanlige sykepleiere kunne. Vi 

sendte brev til kommunene i Vest-Oppland og 

Valdres med forslag om å bygge opp et nett med 

kontaktpersoner, og ba om navneforslag. Da var 

det i gang. 

– Spørsmålet var: Hvordan kunne vi gjøre denne 

gjengen gode? Svaret var skolering, kurs. Vi ble 

fort enige om at det var behov for å spre kompe - 

tanse, og besluttet å sende en bred invitasjon til en 

felles dag på Gjøvik. Godt støttet av kompetanse 

på Radiumhospitalet kunne vi invitere til det første 

kurset, som vi kalte «Kreftpasienten – vårt felles 

ansvar». Responsen ble riktig bra. Det viste seg 

raskt at dette var noe det var behov for. Og nå er 

det nettverket de to fikk startet, høyst livskraftig, 

og et viktig tilbud i kreftomsorgen i Innlandet. 

Kreftkoordinatorer 

Kreftkoordinatorrollen – gjør den noe forskjell? 

Det var spørsmålet Anne Grev stilte i et innlegg, 

og besvarte det med et klart og tydelig; JA! 

– Det er ikke mange pasienter som må forholde 

seg til så mange fagpersoner som nettopp kreft - 

pasientene. Behandlingen er tøff, og rehabiliter in - 

gen viktig. Det er ofte lange pasientforløp som 

krever involvering fra mange ulike fagområder, og 

som krever kreftkompetanse og erfaring. Derfor er 

koordinatorenes rolle så viktig, sa hun. 

– Fastlegen er også av stor betydning. Det er vik - 

tig å få dem med på tenkingen vår, å få dem inklu - 

dert og motivert, sa hun. 

Anne Grev er nå kreftkoordinator i Gjøvik 

kom mune. En av de største utfordringene i kreftomsorgen 

er å skape helhet og sammenheng i 

tilbudet til pasientene, sier hun. I et bredt intervju 

med henne i kreftforeningens medlemsblad nylig, 

blir Gjøvik framhevet som en foregangskommune. 

Her forteller hun at hun er på sykehuset hver 

tirsdag og får en oversikt over de pasienter fra 

Gjøvik som er innlagt. Hun framhever at direkte 

pasientkontakt på sykehuset er viktig for å sikre en 

god kobling mellom sykehuset og oppfølgingen i 

kommunene. 

Mer enn palliasjon 

Kreftsykepleiernes rolle er mye mer enn palliasjon, 

understreket hun på Honne, og ga et eksempel: 

Den første tiden etter diagnosesetting er svært 

viktig for så vel pasient som pårørende. Hvordan 

denne perioden håndteres har betydning for det 

videre forløpet. Her kan kreftsykepleierne spille en 

nøkkelrolle. Ernæring og senskader er andre områder 

som bør ha fokus. 


Kreftsykepleieren: 

Tydelig – modig – stolt 

Ordet kreft var 

skremmende 

I sykepleienettverkets barndom, det 

er ikke så mange årene siden, var 

ordet kreft noe man prøvde å 

unngå. – Nå bruker vi det mer, det 

er ikke fullt så skremmende lenger, 

sa kreftsykepleier Kari S. Lium fra 

Søndre Land på fagdagen/jubileumskonferansen. 

Hun og kollega Hege B. Eklund fra 

Vestre Slidre er kreftkontakter i sine 

kommuner, og de var skjønt enige 

om at nettverket har betydd svært 

mye. Hun ble, mer eller mindre til - 

feldig, kontaktsykepleier i kommun - 

en i 1993, og kreftsykepleier i 2003. 

Da hun kom inn i nettveket var det 

langt mindre kunnskap om kreft enn 

i dag. Det var færre medikamenter, 

men de begynte å komme. Nettverkets 

stadig tilbud om kurs og 

møter var svært nyttig. Det har 

betydd en forskjell. 

Hege B. Eklund har vært kontakt - 

sykepleier i 17 år, også hun er nå 

kreftsykepleier. Nettverket, på tvers 

av kommunegrenser, med sykehusene, 

Montebellosentret og kreftforeningen, 

har vært svært viktig og 

nyttig. 

– Jeg har lært veldig mye av pasien - 

tene og av deres pårørende. Dette er 

viktig lærdom som kan gi en tanker 

lm hva som er viktig i livet, sa hun. 

Bredt program 

Jubileumskonferansen var også 

fagdag. I tillegg til selve jubileumsmarkeringen 

var det en rekke faglige 

temaer. «Pusterommet» på Gjøvik 

og Valdresprosjektet ble presentert. 

Utviklingssenter for hjemmetjenes - 

ten var et annet tema, og Bente 

Øver li i kreftforeningene tok for seg 

selve kreftkoordinatorfunksjonen. 

Det faglige hovedteamet denne 

dagen sto nevrolog Grethe Kleveland 

fra SI Lillehammer for; tumor cerebri 

– hjernesvulst. 

Jubileumskake: – Det er flott å 

oppleve hva initiativet vårt har utvik - 

let seg til, sier Anne Grav og Sissel 

Glomseth (bak), som her tar hull på 

jubileumskaken.

Prosjekt Psykisk helsevern 2011–2013: 

Fag og kvalitet i fokus 

Onsdag 19. oktober var prosjektgruppen og de to referansegruppene i prosjekt Psykisk helsevern 2011–2013 

samlet på Rica Hotel Hamar, Olrud. Målet for dette møtet var at de sammen med divisjonens ledergruppe skulle 

utveksle erfaringer om dagens drift og etablere en felles forståelse av prosessen i prosjektarbeidet. 

Fokus på fag og kvalitet: 

Selv om konsekvensene av neste års 

budsjett kan få følger for prosjektets 

vurderinger av struktur og faglig 

innhold i pasienttilbudet, holder 

fagansvarlig Harald Kleppe og prosjektleder 

Ingerlise Ski fast på at 

prosjektet må ha fokus på fag og 

kvalitet i tjenesten. 

Av: Britt Haugen 

Prosjektgruppen mener at det er behov for å styrke 

kompetansen og bedre praksis i hele divisjonen når 

det gjelder utredning og diagnostikk. 

– Derfor anbefaler vi at arbeidet med prosedyre 

for utredning og diagnostikk som ble utarbeidet 

ved DPS Hamar og ferdigstilt sommeren 2011, blir 

videreført gjennom et tilsvarende prosjekt for hele 

divisjonen, sier fagansvarlig i prosjektet, Harald 

Kleppe. – Dersom en felles prosedyre for utredning 

og diagnostikk blir besluttet, bør prosjektet 

også planlegge hvordan en slik prosedyre kan 

implementeres og følges opp. 

Mer enhetlig registreringspraksis 

Videre mener prosjektgruppen at det er behov for 

å forbedre behandlernes registreringspraksis av 

diagnoser i DIPS, med mer enhetlig praksis når det 

gjelder hva som skal registreres som hoveddiag - 

nose. 

– Det er behov for å utvikle pasientdatasystemet 

slik at bidiagnoser som har betydning for prognose 

og behandling, som for eksempel rus og psykisk 


lidelse (dobbeltdiagnose) registreres sammen, sier 

fagansvarlig Harald Kleppe. Det vil si at disse til 

sammen utgjør pasientens «hoveddiagnose». 

Kleppe vil ikke tilråde at retningslinjer for utredning 

og behandling lages lokalt, men at Helse- og 

omsorgsdepartementet (HOD) lager nasjonale retningslinjer 

som kan implementeres med lokale 

tilpasninger. Noen retningslinjer ligger allerede 

klare i Helsebiblioteket, andre er under utarbeid - 

else. 

– Helsebiblioteket og flere internasjonale data - 

baser ligger lett tilgjengelige for alle behandlere i 

divisjonen via Kunnskapsegget, forteller Kleppe. 

For å sikre at retningslinjer blir brukt, er det viktig 

at divisjonen legger en plan for implementering og 

oppfølging. 

Nødvendig grunnlag 

Prosjektleder Ingerlise Ski mener at fagrådet er 

rette instans for drøftinger knyttet til utredning, 

diagnostisering og bruk av retningslinjer og at prosjektet 

prioriterer oppfølging av milepælene som

omhandler kartlegging av ansvarsfordeling mellom 

sykehusavdelinger og DPSene, avklaring av kjerneoppgavene 

i DPSene og kartlegging av dagens spe - 

sialiserte tilbud innen akutt- og korttidspsykiatri, 

psykosefeltet, alderspsykiatri, allmenn psykiatri og 

rus. 

Videre er kjerneoppgaver og spesialiserte 

opp gaver innen barne- og ungdomspsykiatri, 

pasient til budet ved sykehusavdelingene, ulike sam - 

handlingsrutiner og pasientflyt kartlagt. 

I følge Ski vil denne kartleggingen gi det nød - 

vendige grunnlaget for å foreslå tiltak i prosjektets 

endringsfase som starter 1. februar 2012. 

Forståelse av utfordringene 

Fellesmøtet viser at det er ulike oppfatninger av 

hvilke utfordringer psykisk helsevern står overfor. 

Det var en entydig anbefaling fra møtet om at det 

må skapes felles forståelse for begreper og innhold 

i de nasjonale og regionale styringsdokumentene. 

«Vi må ikke tro at løsningen ligger i å få flere 

senger. Hvis normalsituasjonen skal være er 

poliklinisk behandling,må vi diskutere hvilke 

pasienttilbud som MÅ legges til døgnplasser. vil det 

ikke da være en tilnærming å diskutere hva som 

ikke bør eller skal behandles poliklinisk? Det er 

ikke nok og TRO at vi har for få senger, vi må se 

på hvordan vi ligger an i forhold til landet for øvrig 

når det gjelder senger per innbygger, og vi må søke 

forskningsbaserte studier om sammenheng mellom 

diagnostikk og liggedøgn. Kanskje har vi ikke for 

få senger?» 

Det ble også diskutert hvordan divisjonen skal 

klare å utvikle felles prioriteringer av tilbudet til 

pasientene. Hvem «eier» ansvaret for pasienten? 

– Få spesialister gjør at avdelingene må standar di - 

sere utredningene, hevdet noen. På poliklinikkene 

bruker spesialistene tid til å kvalitetssikre andre behandleres 

utredning og valg av behandling. Dette 

kommer i tillegg til behandling av egne pasienter, 

hevdet andre. Spørsmålet er om felles rutine for utredning 

vil gi effektivisering og tilbud til flere 

pasienter på sikt, noe fastlegene på møte var veldig 

opptatt av. Så har vi mulighet for erfaringsoverføring 

på dette området? Hvordan har andre land 

(Norden) løst dette med utredning og behandling? 

Det viktige i denne fasen av prosjektet er, tross 

mange krevende innspill, å holde fast ved fokus på 

fag og kvalitet i tjenesten. 


Tøffe utfordringer: Et av temaene 

som ble diskutert i fellesmøtet var 

behov for døgnplasser. Nasjonale 

føringer legger vekt på reduksjon av 

døgnplasser i sykehus, mens ambu lant 

og poliklinisk aktivitet skal øke. Her 

diskuterer f.v. Erik Szabo, Morten Juell, 

Steinar Trettebergstuen, Per Midtsigen, 

Per Strandhaug og Line Lysbakken. 

Ledelses- og 

organisasjonsmodell 

Forslag til metode, deltakelse og 

tidsplan for evaluering av dagens 

ledelses- og organisasjonsmodell 

skal drøftes med prosjektgruppen 

1. desember 2011. Styringsgruppen 

vil få forslag til metode for evalu er - 

ing til godkjenning i januar 2012. 

Områdeplaner 

Divisjonens nyansatte fagsjef, Knut 

Hestad, får ansvar for å utarbeide 

områdeplan psykisk helsevern. 

Rådgiver Marianne Lundgård har 

ansvaret for å utarbeide områdeplan 

innenfor tverrfaglig, spesialisert rusbehandling 

(TSB). 

Arbeidet startet i desember 2010. 

Styringsdokumenter 

Oversikt over styringsdokumenter og 

føringer er utarbeidet finner du på: 

■ www.sykehuset-innlandet.no 

– Prosjekt Psykisk helsevern.

HR-direktør Rune Hummelvoll: 

Alltid rom for utvikling 

HR-direktør er ikke en høflig tiltaleform: Hr direktør, det er en tittel. For noen er kanskje begrepet HR litt diffust. Derfor 

har vi bedt nytiltrådt HR-direktør Rune Hummelvoll forklare hva han legger i det engelske begrepet human resource (HR). 

HR-direktør: Rune Hummelvoll 

er statsviter og har blant annet bakgrunn 

fra ulike stillinger innen HR 

og organisasjonsutvikling. Før han 

kom til SI var han konstituert som 

HR-direktør i Helse Sør-Øst RHF. 

Stabsområde HR 

Lederne i stabsområdet HR 

HR-direktør: Rune Hummelvoll 

Forhandlingssjef HR: Henning Larsen 

Utviklingssjef HR: Ragnhild 

Wulfsberg 

Avd.sjef HMS/BHT: Bjørn Egil Skar 

Avd.sjef Juridisk avd.: Bente LaForce 

HR-sjefene i divisjonene 

Eiendom og Intern service og 

Hab/Rehab: Gro Løwe 

Gjøvik og Prehospitale tjenester: 

Jørund Grimstveit 

Elverum-Hamar: Anita Standal 

Medisinsk service: Anett Flatmo 

Olasveen 

Lillehammer: Karin Erlimo 

Psykisk helsevern: Cecilie Dobloug 

Tynset: Jon Tollan 

Kongsvinger: Synnøve Grepperud 


– Ved å benytte HR som begrep har man utvidet 

forståelsen av hva som ligger i personalbegrepet, 

det defineres litt bredere enn det tradisjonelle per - 

sonalområdet med lønn, ferie, arbeidstid, rekrut - 

tering, arbeidskontakter osv. HR har blitt en felles 

internasjonal kategorisering, som også berører 

tilstøtende områder, som f.eks. orga nisa sjons ut vik - 

ling. Samspillet mellom orga ni sa sjon en og men - 

neskene i den står sentralt i dette fagområdet. 

– I tillegg til de klassiske personalforvaltningsområdene 

er det ønskelig at HR-funksjonen også 

skal ha en rådgivende rolle overfor ledelsen, samt 

å bidra inn i sentrale strategiske prosesser i større 

grad enn tidligere, sier Hummelvold. 

– Hva bør de ansatte i SI vite om deg? 

– Jeg er gift, har tre barn og bor på Hamar. Jeg 

er utdannet statsviter og har blant annet bakgrunn 

fra departement, direktorater, og jeg har også vært 

rådgiver i et konsulentselskap. I alle disse virksom - 

hetene har jeg arbeidet med HR og organisasjonsutvikling. 

Fra Helse Sør-Øst RHF 

– Etter 20 år i utlendighet flyttet jeg tilbake til 

Hamar for to år siden, og startet i Helse Sør-Øst. 

Jeg kom dit som programleder for gjennomføring 

av den regionale HR-strategien, før jeg det siste 

halve året var konstituert som HR-direktør. 

– Hvordan kan HR bidra inn i Strategisk fokusprosessen? 

– HR har en naturlig plass i et slikt strategisk 

arbeid. De strategiske vurderingene omfatter også 


forhold knyttet til medarbeidere og ledere. Man 

må framskrive behov i de ulike scenariene. Hvilke 

kompetanse trenger en i ulike modeller? Hva vil 

personalbehovet være? Hvordan kommer medarbeiderne 

til å ha det? Hvordan påvirke struktur - 

muligheter for rekruttering? Slike ting. 

Kontinuerlig utvikling 

– Hvordan vil vi merke at du har begynt? 

– Det er viktig for meg å understreke at det 

gjøres mye godt arbeid i SI, det er flinke folk som 

jobber her. Samtidig tror jeg at det alltid er sunt å 

få impulser utenfra, og jeg håper at jeg kan bidra 

med andre perspektiver i HR-arbeidet. Jeg kom - 

mer fra Helse Sør-Øst, og har derfor med meg 

blant annet «mor-perspektivet». I tillegg har jeg 

erfaringer fra andre offentlige og private virksomheter. 

HR er en funksjon og et fagområde som 

er i kontinuerlig utvikling. Det er alltid rom for 

forbedringer, sier han. 

– Den omorganiseringen som har skjedd i den 

sentrale staben, der HR har blitt et eget stabsom - 

råde og hvor HR-direktøren har gått inn i ledergruppen, 

gir også nye mulighetsrom, sier han. 

– Hva ser du som det viktigste på HR-området? 

– Det er at vi leverer gode basistjenester. I tillegg 

er det viktig å sikre at hele foretaket har en felles 

arbeidsgiverpolitikk, slik at alle ansatte behandles 

likt. Jeg har hatt et veldig positivt møte med de 

tillitsvalgte og verneapparatet, legger han til. Dette 

samarbeidet er viktig for å opprettholde god stan - 

d ard på HR-tjenestene og for videre utvikling. 

– Hvilke tanker gjør du deg om SI, nå som du 

har kommet på innsiden? 

– Jeg har jo tidligere sett SI fra «mor-perspek - 

tivet», og hadde visse tanker om foretaket fra den 

synsvinkelen. Derfor er det interessant å ha kom - 

met på innsiden. Inntrykket av at vi er litt for beskjedne 

med å fortelle hva vi får til er forsterket. SI 

er et stort helseforetak, der en kan stille store forventninger 

til hva som skal leveres. Og vi får jo til 

veldig mye bra, selv om det selvsagt også er 

potensialer for forbedring. 

– Bør vi kanskje slå oss mer å på brystet, være 

stolte over det vi får til? 

– Det gjør jo ingen ting om vi forteller hva vi 

leverer. For meg som kommer utenfra, synes det 

som om dette å ha vært noe underkommunisert, 

avslutter han.

Bedre plass i år: I fjor satt verneombudene som sild i tønne. 

Vi har det romsligere i år, og plass til flere, sier Leif Ole Bach. 

Verneombudenes dag 

I fjor deltok 100 av SIs 240 verneombud på 

Verneombudenes dag. Foretakshovedverneombud 

Leif Ole Bach håper på enda bedre 

oppslutning i år, torsdag 1. desember. 

– Hensikten med en slik samling er flerartet, ikke 

minst å skape motivering og bygge opp et fellesskap, 

sier han. Hovedverneombudsgruppen ønsker 

på denne måten også å vise at Sykehuset Innlandet 

setter pris på sine verneombud. Det er flere verneombud 

i SI enn det er ansatte i de fleste bedriftene 

i Innlandet. 

– Det er satt sammen et bra program, som jeg 

tror har appell. Hovedforedragsholder blir Arne 

Bernhardsen som er redaktør i Gyldendals ar - 

beids livsredaksjon. Han har en bred og interessant 

bakgrunn, sier Bach. 

I Arbeidsmiljølovens § 6 er verneombudenes oppgaver 

oppsummert slik: «Verneombudet skal ivare - 

ta arbeidstakernes interesser i saker som angår 

arbeidsmiljøet. Verneombudet skal se til at virksomheten 

er innrettet og vedlikeholdt, og at 

arbeidet blir utført på en slik måte at hensynet til 

arbeidstakernes sikkerhet, helse og velferd er ivare - 

tatt i samsvar med bestemmelsene i denne lov». 

Deretter er det spesifisert en lang rekke forhold de 

skal ha særlig fokus på: 

• at maskiner, tekniske innretninger, kjemiske 

stoffer og arbeidsprosesser ikke utsetter arbeidstakerne 

for fare, 

Bernhardsen var produksjonsarbeider og hovedverneombud 

i Fellesmeieriet i Oslo i 15 år, og har 

også arbeidet i NHO-systemet med fagopplæring 

og i LO som saksbehandler på arbeidsmiljø. Nå 

kombinerer han forlagsjobben med undervisning 

om arbeidsmiljørelaterte temaer for bedrifter og 

orga nisasjoner. Det er i den egenskapen han kom - 

mer til Brumunddal for å møte verneom budene. 

Storm eller stille? 

Strategisk fokus 2025 vil stå sentralt denne dagen. 

– Hva vil det gjøre med oss som organisasjon? spør 

Bach. – Jeg har et bilde som illustrerer det jeg 

tenker, sier han: Vi kan sammenligne SI med et seilskip 

som seiler over havet. Vi vet ikke hva slags vær 

vi får, stille, storm eller orkan. Derfor er det viktig 

at skuta er rustet til å tåle den belastningen som 

kommer, sier han. 

Verneombudets rolle og oppgaver 

• at verneinnretninger og personlig verneutstyr er 

til stede i passende antall, at det er lett tilgjengelig 

og i forsvarlig stand, 

• at arbeidstakerne får den nødvendige instruksjon, 

øvelse og opplæring, 

• at arbeidet ellers er tilrettelagt slik at arbeidstakerne 

kan utføre arbeidet på en helse- og sik - 

ker hetsmessig forsvarlig måte, 

• at meldinger om arbeidsulykker m.v. i samsvar 

med bestemmelsene i arbeidsmiljølovens § 5-2 

blir sendt. 


Kort om nytt: 

Prosjekt Partus 

er i gang! 

Innføring av elektronisk 

fødedata system Partus er i full 

gang og første fødeavdeling ut 

er Lillehammer – med planlagt 

oppstart 15. november. 

Fødeavdelingene ved Gjøvik, Elve - 

rum og Kongsvinger samt fødestuene 

ved Tynset og Valdres, har 

planlagt oppstart fortløpende utover 

nyåret 2012. 

Partus er et datasystem som leveres 

av CSAM Health og som vil gi barnepleiere, 

jordmødre, gynekologer og 

barneleger et tilrettelagt datasystem 

til registrering av svangerskap, fødsel 

og barsel, samtidig som deler av systemet 

integreres mot DIPS. 

Fødeenhetene har ventet på et slikt 

system i flere år 

Prosjektgruppe 

Fire fødeavdelinger og to fødestuer 

er representert inn i prosjektet: 

Elverum: 

jordmor Anne Gunn Gabrielsen 

Gjøvik: 

jordmor Heidi Løntjern og 

gynekolog Wenche Hauso 

Kongsvinger: 

jordmor Monica Voldseth 

Lillehammer: 

jordmor Anne Riis og 

gynekolog Sølvi Lomsdal 

Tynset: 

avdelingsjordmor Marian Eggen 

Valdres fødestue: 

jordmor Wenche Hermundstad og 

jordmor Live Grindaker Ask 

Teknisk ressurs SI: 

Jostein Kleiven 

Prosjektleder SI: 

Marit Dammen 

Prosjektdeltaker CSAM: 

Lilly Marit Angermo. 

Av Trond Tendø Jacobsen

Sanderud-professor Knut Hestad: 

Dobbelt-prosjekt i Zambia 

Takket være professor Knut Hestads interesse for HIV er det nå etablert et mastergradsstudium for 

nevropsykologer i Zambia. Hvordan? Det kan du lese om nedenfor. De første ni studentene ble uteksaminert 

i vår, og fikk sin «graduation» ved universitetet i Lusaka i august. Neste kull på 10 studenter er nå i gang. 

HIV i Zambia 

Antall HIV-smittede i Zambia har 

gått noe ned de seneste årene, 

fra 16 til 15 prosent av innbyg - 

gerne. Med et innbyggertall på 

drøyt 18 millioner betyr at det 

over 2,7 millioner er HIV-smittet. 

– Det har vært en positiv utvikling, 

sier professor Knut Hestad. – Vi ser 

det spesielt i smitte fra mor til barn, 

der smitterisikoen tidligere var mellom 

20 og 50 prosent, er risikoen 

nå, takket være nye medisiner, nede 

i mellom en til tre prosent. 

Den nedgangen vi ser i Zambia har 

nok også sammenheng med den 

sterke satsingen på forebygging og 

opplysning. Sterke oppfordringer til 

bruk av kondom og til å ha kun en 

partner har hatt positiv betydning. 

Medisineringen hjelper også. I dag 

har HIV-pasienter rett til medisiner - 

ing når immunforsvaret når en nedre 

grense, når CD4-tallet kommer 

under 350. 

– Når denne cocktailen av medisiner 

reduserer graden av infeksjon i 

kropp og blod fører det samtidig til 

av viruset blir mindre smittefarlig, 

sier Hestad. 

Hvor ligger Zambia? 

Zambia har grense til sju land: 

Zimbabwe, Mozambique, Malawi, 

Tanzania, Den demokratiske 

republikken Kongo, Angola og 

Namibia. 


– Jeg håper at noen i det første kullet går videre 

med doktorgradsarbeid, sier Hestad. – Vi ser etter 

muligheter til å knytte dem til doktorgradspro - 

grammer i Zambia eller Norge, sier han. 

Har hjernen på hjernen 

Nevropsykolog Knut Hestad har hjernen på 

hjernen, og har tatt doktorgrad på hjerneskader i 

forbindelse med HIV-infeksjoner. Med den voldsomme 

utbredelse HIV har i Afrika sør for Sahara 

så han etter hvert etter forskningsmuligheter her. 

Gjennom Norsk psykologforening var han en 

tid involvert i et prosjekt i Zimbabwe, han planla 

forskning knyttet til HIV og hjernen. Med den 

ytterst vanskelige politiske situasjonen som utvik - 

let seg under president Mugabes diktatur trakk 

Norad seg ut, og da var det håpløst å fortsette. Prosjektet 

ble skrinlagt. 

Men da internasjonal seksjon ved NTNU etter 

et besøk i Zambia etterlyste interesse for samarbeid 

med universitetet i Lusaka tok Hestad kontakt, 

han var da professor ved fakultet for samfunnsvitenskap 

og teknologiledelse. Slik begynte snøballen 

å rulle. 

Norge–Zambia–USA 

Hestad fikk kontakt med lederen av psykologisk 

institutt ved universitetet i Lusaka, Anitha Menon, 

og henvendte seg også til Robert Heaton ved University 

of California, som er med i en stor internasjonal 

gruppe som jobber med HIV-problematikk. 

– Vi tre diskuterte fram og tilbake mulighetene 

for å starte noe, og da NORAD utlyste midler til 

masterprogrammer søkte vi, og fikk tilslag. 

Det ble lagt opp både til forskning på HIV og til 

en masterklasse i klinisk nevropsykologi. De første 

studentene startet våren 2008, og ble ferdige i vår. 

Neste kull er allerede i gang. – Dette er bra, i et 

land som tidligere ikke hadde en eneste nevro - 

psykolog, sier han. 

Pilotstudie 

Parallelt er det kjørt et pilotstudium om nevro - 

psykologiske forandringer ved HIV, som følge av 

at HIV også angriper hjernen. Vi er nå i ferd med 

å publisere resultatene. 


– Hva kan du røpe? 

– Jeg kan si så mye som at ting tyder på at kvin - 

ner her er mer berørt av HIV enn vi har sett andre 

steder. 

– Vil det dere har startet få noen betydning for 

ut bredelsen av HIV i Zambia? 

– Vi kan jo håpe at det vil ha en viss preventiv 

virkning, at det får positiv betydning at kunnskapsnivået 

heves. Men det viktigste er at dokumentasjon 

av hjerneskade kan ha betydning for hvilke 

tiltak som settes inn. For det første er det enkelte 

medisiner som er bedre på behandling av HIVrelatert 

hjerneskade enn andre. De passerer i større 

grad enn andre blod–hjerne-barriere, og kan der - 

ved bli virksomme. 

For det andre betyr påvirkning av hjernen også 

noe i forhold til dagliglivets aktiviteter som bilkjøring, 

arbeid og sosiale forhold. Og for det tredje 

kan enkelte av medisinene være nevro toksiske og 

disse bør man unngå dersom det er mistanke om 

hjerneskade. Forskningen har betydning for å vise 

hvordan folk fungerer i hverdagslivet. HIV skaper 

ofte problemer med funk sjons evne som en umiddelbart 

ikke så lett ser, forteller Knut Hestad. 

– Vi har sett at sosiale forhold er av betydning, 

det er derfor svært viktig at helsevesenet i Zambia 

følger opp de som er HIV-smittet på en god måte. 

Det vil ha betydning for funksjonsevnen. 

Hjernen på hjernen: Det er utvilsomt dekning for å hevde at 

Knut Hestad har hjernen på hjernene. Det kan det komme mye 

spennende ut av.

Hestad-studenter: I august var det 

«graduation» for de første mastergradsstudentene 

i ved universitetet i Lusaka. 

Det startet på Veslelien 

Professor Knut Hestads interesse for HIV startet på 1980-tallet, da han jobbet med stoffmisbrukere på 

Veslelien behandlingshjem i Ringsaker, der han var behandlingsansvarlig. Til Veslelien kom det på denne 

tiden mange HIV-positive stoffmisbrukere. 

Det han så og opplevde her vekket en interesse som 

etter hvert førte til doktorgrad på hjerneskader i 

forbindelse med HIV-infeksjon: «Neuropsycho - 

logical deficits in HIV-1 infection». 

Når vi grep fatt i Knut Hestad var det for å få 

høre om et HIV-relatert prosjekt han deltar i i 

Zambia. Det som foreløpig har endt der, startet på 

Veslelien. Nå er Knut Hestad knyttet til Alderspsykiatrisk 

forskningssenter i SI, med kontor på 

Religionspsykologisk senter på Sanderud. 

Mange HIV-positive på Veslelien 

– På et tidspunkt hadde vi ganske mange HIVposi 

tive stoffmisbrukere på Veslelien, de fleste kom 

fra Oslo-området. Det ble grunnlaget for min dok - 

toravhandling, sammen med data jeg innhentet 

under et Fulbright-opphold på John Hopkins universitetet 

i USA. 

– Jeg så blant annet på sammenhengen mellom 

nevropsykologi og nevroanatomiske forandringer. 

Vi brukte nevropsykologiske tester og så på forandringer 

på disse, og sammenlignet med forand- 

ringer vi fikk på MR-bilder. I dette materialet så vi 

en sterk sammenheng mellom tap av ferdighet og 

forandringer av anatomien i hjernen, som en følge 

av HIV. 

Medisinering hjelper godt 

– Men dette er lenge siden, det har skjedd mye 

siden 1996, da jeg disputerte. Nye medisiner har 

betydd mye. 

Midt på 1990-tallet fikk kanskje så mange som 

20–25 prosent av alle med viruset en alvorlig HIVdemens. 

I tillegg var det mange som hadde såkalt 

opportunistisk infeksjon i hjernen, en infeksjon 

som kom fordi immunforsvaret var svekket. Med 

alle de nye medisinene og kombinasjonsterapien 

som er satt i gang har de alvorligste tilfellene av 

HIV-relaterte infeksjoner i hjernen sunket ganske 

betraktelig. 

Men de mindre nevropsykologiske forandrin g - 

ene i hjernen, som fortsatt kan prege hverdagslivet 

til pasientene ganske sterkt, er tilstede i like stor 

grad som de var den gang. 



I nyhetene siden sist 

Hva skriver mediene om sykehuset vårt? Her presenterer vi, i stikkords form, noe av det avisene i Innlandet 

har skrevet om forhold som berører Sykehuset Innlandet siden forrige utgave av SI-Magasinet. Stoffmengden er 

så svær at disse nyhetsglimtene ikke vil kunne gi et fullstendig bilde av medienes omfattende dekning. Så langt 

det er mulig gjengis sitatene ordrett, slik de sto i avisene. For daglig oppfølging av nyheter henvises ellers til vår 

hjemmeside: www.sykehuset-innlandet.no, der nyhetsklipp fra mediene finnes under «Nyheter om SI». 


8. september – Hamar Dagblad: 

Det er forsket i det brede og i det djupe ved Reli - 

gionpsykologisk senter på Sanderud. Men èn ting 

kan i hvert fall slås fast som et faktum: Religiøsitet 

spiller inn på helse. Det er gjort mye forskning på 

at religiøsitet gir helsegevinst, sier Lars Danbolt, 

leder for senteret siden oppstarten i 2008. På tre år 

har senteret etablert seg som et kraftsentrum for 

religionspsykologisk forskning i Norden med sine 

1,25 årsverk, fordelt på to forskere, en prosjekt - 

medarbeider/bibliotekar og en sekretær. 

10. september – HA: 

Sterke krefter har ivret for å sentralisere all karkirurgisk 

virksomhet til Oslo, men nå går Helse 

Sør-Øst inn for at karkirurgien ved sykehuset i 

Hamar skal fortsette som nå. I hvert fall innstiller 

administrasjonen overfor styret i Helse Sør-Øst på 

at Hamar får beholde er faglig miljø som er svært 

viktig for sykehuset. 


Behovet for bruk av luftambulanser øker, men det 

er ennå langt fram før en eventuell base for slike 

tjenester kan bli etablert i Innlandet. Midt under 

valgkampen arrangerte Norsk Luftambulanse AS 

et møte med fylkespolitikerne i Oppland og Hed - 

mark der spørsmålet ble drøftet. Norsk Luft - 

ambulanse har mange engasjerte medlemmer som 

har kjøpt seg trygghet gjennom støttemedlemskap 

i selskapet. Derfor dytter selskapet på for å få etablert 

baser i områder hvor dekningen er dårligere 

enn ellers i landet. Blant fylkespolitikerne var det 

tverrpolitisk enighet om behovet for en ny base. 

Men det er opp til helseregionene, som kjøper tjenester 

fra helikopterselskapet, å bestemme når og 

hvor en slik ambulanse skal etableres. 

16. september – OA: 

Den uvanlig våte sommeren fikk konsekvenser for 

sykehuset i Gjøvik. De må sette i verk Bergens-til- 


tak før de kan begynne å operere protesepasienter 

igjen. I første omgang var planen at sykehuset 

skulle være i gang igjen i løpet av noen få dager. 

Slik gikk det ikke. Fortsatt sitter 18 protese - 

pasienter på vent, og det vil ta noen uker før de kan 

legges på operasjonsbordet. Nå setter sykehuset i 

verk Bergens-tiltak. Såkalte Bergensregistre skal 

monteres i ventilasjonsanlegger. Blant annet på 

Haukeland Universitetssykehus har de dette. 

17. september – GD: 

SI betaler tilbake fem millionar kroner etter systematisk 

feilkoding. –Dette er ein alvorleg sak vi 

har satt store ressursar i å kome til botn i, sier administrerande 

direktør Morten Lang-Ree. Det var 

i september 2010 at SI fekk mistanke om feilkoding 

av multitraumepasientar. I juni i år konkluderte 

Helsedirektoratets rådgivande organ, avregningsutvalget, 

med at det skjedde ein systematisk og 

økonomisk motivert feilkoding på den kirurgiske 

avdelinga på Lillehammer. – Ei arbeidsgruppe har 

gått gjennom kodepraksisen til SI sidan 2003 da 

den vart etablert. Rapporten viser at det er motteke 

omtrent fem millionar kroner i urettmessige utbetalingar 

sidan 2003. Derfor har vi i dag bestemt 

å betale tilbake heile beløpet som rapporten av - 

dekka, sier Lang-Ree. 

20. september – Østlendingen: 

77 år gamle Anna-Maria Fossdal fra Tysnes i 

Hordaland roser Tynset sjukehus for rask og god 

behandling. Hun mener at slike lokalsjukehus må 

beholdes. Tidlig på nyåret var hun uheldig og 

skadet kneet da hun skulle skynde seg mellom to 

ferger. I februar-mars fikk hun beskjed fra 

Haraldsplass i Bergen, om at det var seks måneders 

ventetid på vurdering, men at det var mulig å ta 

kontakt med «fritt sykehusvalg» for om mulig å få 

raskere behandling et annet sted. Der fikk hun beskjed 

om at Tynset hadde mye kortere ventetid. 

Det endte med operasjon på Tynset 23. juni. Hun

var så begeistret for det hun opplevd på Tynset at 

hun vil at folk skal få vite om dette. 


22. juni neste år skal styret i Sykehuset Innlandet 

gjøre prinsippvedtak for helseforetakets framtidige 

organisering av sykehusene. Prinsippvedtaket skal 

skje på grunnlag av en grovmasket vurdering/utredning. 

Etter at prinsippvedtaket er fattet går en 

over i en ny fase; en grundig detaljplanlegging av 

sykehustilbudet for innlandets befolkning. 

29. september – Østlendingen: 

Det som skulle være strategisk fokus 2011–2014 er 

nå blitt til strategisk fokus 2025. Ikke før i juni 

2012 skal det fattes noe vedtak i styret for SI. 


SI klarte å få til en betydelig nedgang i antall fristbrudd 

i første halvår, men denne positive utvik - 

lingen har snudd i juli og august. Pasientene som 

opplevde fristbrudd behandles i gjennomsnitt 1,1 

dag etter fristen, men variasjonene i andel fristbrudd 

er stor mellom divisjonene. Det er vanskelig 

å tro at dette kan ha noe med ferieavviklingen å 

gjøre, siden variasjonene er så store. Dårligste tall 

har sykehusene i Hamar-Elverum, Psykisk helsevern 

og Habilitering og rehabilitering. 

8. oktober – HA (kronikk): 

Det sykeste ved dagens helsevesen er at våre politikere 

er villig til å sløse bort milliarder av kroner 

for å bevare en sykehusstruktur som utviklingen 

for lengst har løpt fra. Fakkelsalget kan ikke avgjøre 

hvor de skal bygges og hvor det skal nedlegges 

sykehus. Endrede pasientbehov og krav til 

faglig kompetanse må avgjøre slike valg. Dagens 

sykehusstruktur i Innlandet ble etablert i ei tid da 

Mjøsbrua ikke eksisterte og pasientene på Hamar 

sykehus ble kjørt hjem igjen om ettermiddagen av 

vaktmesteren i sykehusets lille lastebil. 

11. oktober – Glåmdalen: 

Hele 7. etasje tømmes, og 13 midlertidig ansatte 

mister jobben når Kongsvinger sjukehus reduserer 

driften med 10 prosent fra årsskiftet. – Jeg tror ikke 

omstillingen vil ramme pasientene, og dette er til å 

leve med. Men 10 prosent er ganske mye av driften 

vår, sier divisjonsdirektør Dagny Sjaatil ved 

Kongs vinger sjukehus. 

13. oktober – HA: 

Klokker, mobiltelefoner, briller, gebiss, kondomer 

og gifteringer er bare noen av de mange gjen- 

standene som de vaskeriansatte daglig plukker 

fram fra brukte lakener, håndklær og lommene på 

sykehusfrakker på Hedmark Vaskeri. 6,5 tonn tøy 

vaskes daglig ved det snart nedlagte vaskeriet på 

Sanderud. Neste år flytter bedriften til Birisentret 

og samlokaliserer seg med sine vaskerikolleger på 

Lillehammer under navnet Tekstilvask Innlandet. 

14. oktober – OA: 

Rolf Kulstad har overtatt direktørstolen ved sykehuset 

i Gjøvik – et sykehus som er veldrevet og 

som presterer godt på flere kvalitetsmålinger. – Jeg 

har hjertet mitt her og vil ivareta Gjøviks interesser, 

sier Kulstad. 

18. oktober – Valdres: 

Divisjonsrådet for SI har foreslått at distriktspsykiatrisk 

senter (DPS) avdeling Aurdal reduseres 

med åtte senger og 13 årsverk. –Vi har ikke en seng 

å gi fra oss. Vi har heller ikke råd til å miste en 

eneste ansatt. Gjennom år har vi bygget opp et 

unikt og godt tverrfaglig miljø. Dette må ikke ødelegges, 

sier tillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund 

i Aurdal, Anne Lise Holene. 

20. oktober – Østlendingen: 

Arbeidet med en eller to kvinneklinikker i Innlandet 

kan bety at fødeavdelingen i Elverum kan 

bli flyttet. Under styremøtet i SI førstkommende 

fredag vil styret bli orientert om arbeidet med å 

skape nye aktiviteter og virksomheter i sykehuset. 

En egen gruppe er satt ned for blant annet å se på 

etablering av kvinneklinikk. I dag oppfyller ingen 

av sjukehusene i Innlandet kravene til å bli kvinneklinikk. 

Nærmest er Lillehammer sjukehus foran 

Elverum sjukehus. –Vi bør ha som målsetting å få 

minst en kvinneklinikk for Innlandet, sier Hans 

Iver Børresen. Han åpner også for to, en i hvert 

fylke, men arbeidsgruppen har knapt kommet i 

gang med arbeidet. 

25. oktober – GD: 

Hver måned får sykehuset i Lillehammer mistanke 

om overgrep mot barn etter mistenkelige skader. 

Tverrfaglige kurs skal bidra til å avdekke mer av 

volden – og unngå at fagpersonell ikke varsler om 

overgrepene. For to år siden tok Jørgen Hurum og 

barneavdelingen ved SI Lillehammer initiativet til 

en samling med barnevernet, barnehuset på Hamar 

og politiet. Etter 30 år som barnelege hadde 

Hurum sett nok. I dag er et større kurs på Lille - 

hammer ett av resultatene.140 fagpersoner fra ulike 

etater i distriktet er påmeldt. 

Side 35 SI | magasinet 5/2011

Strategisk fokus 2025: 

Klare råd fra brukerne 

Brukerutvalgets dialogkonferanse, der representanter for de fleste brukerorganisasjonen i Innladet deltok, 

ga klare råd om hvilke valg som bør gjøres i Strategisk Fokus-prosessen: I valget mellom nærhet og kvalitet 

ønsker de fokus på kvalitet; ett akuttsykehus i mjøsområdet. 


Etter omfattende orienteringer om arbeidet med 

og statusen i Strategisk fokus 2025 ble deltakerne 

delt i tre arbeidsgrupper der en så på fordeler og 

ulemper ved scenario 1 – seks akuttsykehus, en på 

videreutvikling av dagens nettverksmodell, en 

gruppe så på scenario 2 – to akuttsykehus i mjøsregionen 

og en diskuterte scenario 3 – ett akuttsykehus. 

Fagdirektør Hans Iver Børresen konkluderte 

med at uenigheten blant brukerne var mindre enn 

han hadde ventet, de ga et klart og entydlig råd om 

den vegen Sykehuset innlandet bør velge. 

Anbefalinger 

Dette ble oppsummert i tre utsagn: 

• I valget mellom nærhet og kvalitet velger bruk - 

er ne kvalitet, de ønsker ett akuttsykehus ved 

Mjøsa. 

• De ønsker nærhet for tilbud til kronikere og 

andre med hyppige behov for spesialisthelsetjeneste 

(samle det som må samles, desentralisere 

det som kan desentraliseres). 

• God utbygging av ambulanse/luftambulanse - 

tilbudet. 

Fredsmodell 

Før man kom så langt hadde gruppene jobbet seg 

gjennom oppgavene. 


• Gruppe 1 så på fordeler og ulemper med en 

videreføring av dagens modell, og så korte avstander, 

bedre tilgjengelighet som fordeler. Det 

vil være lettere å finne fram enn i et storsykehus, 

og det kan bli raskere behandling. Som ulempe 

nevnte de først og fremst at en slik løsning ville 

gi dårligere kompetanse. 

• Gruppe 2 så på fordeler og ulemper ved to akuttsykehus 

i mjøsområdet, ett i hvert fylke. Dette 

er først og fremst en fredsmodell mellom 

Hedmark og Oppland ble det hevdet. «En slags» 

sentrali ser ing ville dessuten gi bedre tjenester. En 

ulempe var at dette var en halvgod løsning, urasjonell 

og uøkonomisk. Det ville fortsatt være en 

viss funksjonsfordeling mellom sykehusene. 

• Gruppe 3 vurderte scenarie 3, ett akuttsykehus i 

mjøsområdet, og mente at det ville gi betydelige 

faglige fordeler, større fagmiljøer og samling av 

spesialiteter, dyrt utstyr ville bli utnyttet bedre, 

det ville få bedre bruksfrekvens, og det ville gi 

mer effektiv utnyttelse av personellet. En ulempe 

var at det ville bli lengre avstander for noen, men 

det ville langt på veg bli kompensert ved en bedre 

utbygget ambulansetjeneste. Da betyr ikke nær - 

het så mye som tidligere. 

Kvalitet viktig 

Bjug Ringstad i Norges Handikapforbund mente 

det var viktig å ha et overordnet brukerperspektiv, 

og være tydelig. Han framhevet de korte avstan d - 

ene som er mellom mjøsbyene, inkludert Elverum. 

En samling til ett sted ville derfor ikke bety så mye 

mente han, det ville ikke bli nevneverdig lenger for 

de som allerede har lange avstrander. Kvaliteten på 

tjenestene er viktigere enn avstandene, mente han. 

Maj Stenersen Lund fra Hedmark fylkeskommunes 

råd for likestilling for funksjonshemmede 

framhevet betydningen av å sikre gode nærtilbud 

hvis valget blir et stort sentralt sykehus. 

Bred enighet: Blant deltakerne på dialogkonferansen for Brukerorganisasjonene 

i Innlandet var det bred enighet om at Strategisk 

Fokus 2025 bør konkludere med valg av scenarium 3. Bjug 

Ringstad (bildet) var ikke i tvil om hva som var best for brukerne.

Jubileum på Elverum: 

Dialyse i 40 år 

19. november 1971 ble den første dialyse - 

pasienten behandlet ved sykehuset i Elve - 

rum. Det var ett av de første sykehusene i 

landet som fikk et slikt tilbud, forteller 

avdelingssykepleier Janne Kristiansen, før 

Haukeland blant annet. Jubileet ble markert 

litt i forkant, med utstilling og omvisning 

26. oktober. 

Det har skjedd mye siden to sykepleiere og en lege 

reiste på 14-dagers opplæring til Rikshospitalet, og 

slik fikk etablert et tilbud. De fikk opplæring både 

i selve behandlingen og i det tekniske som fulgte 

med, for det fantes ikke noe teknisk støtteapparat 

på den tiden. 

Dialyse i ti timer 

Det har skjedd utrolig mye på disse 40 årene. Det 

kunne vi se av utstillingen, det fortalte Janne Kristiansen 

og avdelingssjef Arne Floor – og Mary 

Sætersmoen, en av de tre som reiste til Oslo for å 

lære. Utstillingen i sykehusfoajeen viste både det 

eldste og det nyeste av dialyseutstyr og ga slik et 

bilde på den store uviklingen som har skjedd på 

disse årene. 

Den første tiden, da det ble gitt dialyse i opptil 

ti timer, var det kun de under 50 år, og som ikke 

hadde tilleggssykdommer som slapp gjennom nåløyet. 

I dag er det nesten ingen begrensninger. Både 

barn og gamle over 90 år kan nå få, og får, dialyse. 

Svært trangbodd 

Det har vært en svær økning i dialysevolumet de 

siste årene. I fjor var det omkring 5.500 behandlinger. 

Det har vært en bratt økning de siste årene, 

fortsetter det i samme tempo vil det i 2015 ha steget 

til 9.000. – Det vil vi ikke ha kapasitet til, sier avdelingssjef 

Arne Floor. – Vi er svært trangbodde, 

og trenger sårt større arealer. Han har godt håp om 

at planene om skaffe plass til dialyseavdelingen i de 

gamle kjøkkenarealene lar seg realisere. 

Satellitt på Kongsvinger 

Dialyseavdelingen i Elverum har i øyeblikket 40 

pasienter som går til fast dialyse på sykehuset, i fire 

timer tre ganger i uken. I tillegg har åtte hjem me - 

dialyse, som pasientene dels klarer å utføre selv, 

dels har hjelp av hjemmesykepleie eller lignende. 

I Elverum er det 16 dialyseplasser, mandag, onsdag 

og fredag kjøres de både på dag og kveld, tirsdag, 

torsdag og lørdag kun på dagtid. I 2007 ble det 

etablert en dialysesatellitt med fem plasser ved 

sykehuset i Kongsvinger, dette ble økt til 10 sist vår. 

Det er hovedsakelig to årsaker til den svære økningen 

i antallet dialysebehandlinger. Dels er de 

fleste begrensningene i hvem som kan få dialyse 

fjernet, og dels er det en reell økning i behov på 

grunn av livsstilssykdommer. Floor håper at samhandlingsreformen 

kan utløse et sterkere fokus på 

forebygging, det kan bidra til å dempe det økende 

behovet for dialyse. 


Mange drosjeturer: Gunnar 

Andreas Kristiansen fra Trysil har gått 

til dialyse i snart to år, og kjenner 

Trysilvegen alt for godt etter tre 

ukentlige turer tur–retur i drosje. 

– Jeg får veldig god behandling her, 

Siv Thingstad (t.v.) og de andre gjør 

en god jobb sier han. 


Anno 1971: Mary Sætersmoen 

var med å starte diaslysebehandlin - 

gene i Elverum. Her sammen med 

avdelingssjef Arne Floor, ved utstyr 

anno 1971.

Dialogkonferanse i Psykisk helsevern: 

Viktig med systematisk 

brukermedvirkning 

– Vi kan ikke på forhånd vite hva som nytter. Derfor er det på tide at terapeuter innhenter systematiske 

tilbakemeldinger fra brukerne, sa psykologspesialist Birgit Valla da hun innledet på Brukerforumet i Divisjon psykisk 

helsevern nylig. Kommunepsykologen i Stange gikk viktige læreår på Hagen behandlingsenhet i Veldre. 

KOR-øvelse: Birgit Valla talte varmt 

for KOR. KOR-øvelse er tingen, 

mente hun. 

Brukerforum: – Dette er musikk i 

mine ører, sa Gro Beston, da hun 

hørte Birgit Vallas tanker om bruker - 

medvirkning. 

Som nyutdannet psykolog havnet hun ved en 

tilfeldighet på Hagen. Hun kom dit fordi det var 

der hun fant den eneste ledige psykologstillingen 

da hun ønsket å flytte til Hedmarken. – Det er jeg 

veldig glad for i dag, sier hun. Der lærte hun mye 

om brukermedvirkning. Det har hun tatt med seg 

til Stange, der hun nå jobber. 

På Norsk Psykologforenings hjemmeside kan 

du for øvrig lese «Birgit Vallas kommuneblogg». 

På Hagen begynte en med systematisk bruker - 

medvirkning mens det fortsatt var et «fremmed - 

ord» i store deler av spesialisthelsetjenesten. 

– Det er foreldrene som gjennom en sterk 

brukermedvirkning har gjort Hagen til det det er i 

dag. Det er derfor stedet ikke «passer inn» i systemet, 

mente hun hun. 

Lærer noe nytt – hele tiden 

– Det er en lang veg å gå før en blir god på bruker - 

medvirkning. Vi møter ofte brukere som ikke vet 

– Musikk i mine ører 

– Dette er brukermedvirkning satt i system, 

det er musikk i mine ører sa nytiltrådt erfaringskonsulent 

Gro Beston da hun oppsummerte 

dailogkonferansen. 

Min viktigste kompetranse, sa hun, er at jeg har 

vært pasient i psykisk helsevern og vært aktiv i 

Mental Helse. Slik har hun selv erfart hva som 

virker, hva som nytter. Relasjoner er viktige. Tera - 

peutene betyr veldig mye, mer enn terapien, hevdet 

hun. 

Det er mange begrunnelser for å ha en sterk 

brukermedvirkning, sa hun. Det handler om å til - 

egne seg kunnskap om mer effektive måter å tenke 


hva de vil, og langt fra alle klarer å fortelle om det 

som er viktig. Jeg lærer hele tiden noe nytt om 

brukermedvirkning, sa den ferske psykologspesialisten. 

Klienten er deres beste lærer 

En undersøkelse blant 11.000 terapeuter i USA 

viste at de mener at det er klientene som er deres 

beste lærere. Det er i møtet med klientene de utvikler 

seg mest. 

Det som skiller de beste terapeutene fra de andre 

er hvordan de bruker tilbakemeldingene fra 

klientene, hevdet hun. Det er viktig med kontinuerlig 

feedback. Å drive forbedringsarbeid uten 

feedback blir som å lære golf ved å gjette hvor 

ballen lander, uten å sjekke. 

Hvis du ikke ser effekten av det arbeidet du 

legger ned vil to ting skje, mente hun: 

Du blir ikke bedre. 

Du slutter å bry deg. 

og arbeide på. Hun understreket sterkt Vallas erfaringer 

på Hagen, og var sterkt kritisk til innspill 

om å legge ned Hagen. Stedet som har flest tilbakemeldinger 

på at brukermedvirkning fungerer 

godt ville de legge ned. Det var brukerorganisasjonene 

som reddet Hagen – tre ganger, sa hun, og 

la til at hun håpet at det nedlegging av Hagen ikke 

blir tema enda en gang. De firedoblet antall barn 

de klarte å hjelpe etter at de tok i bruk KOR 

(Klient og resultatstyrt praksis). Det er rart de ikke 

har fått enda mer anerkjennelse.

KOR-øvelse 

Valla snakket varmt om KOR (Klient- og resultatstyrt 

praksis). Dette er et egnet verktøy for å måle 

brukertilfredshet. I KOR er et system som frem - 

mer bruker med virkning, kvalitetssikring og bidrar 

til bevisst kompetansebygging. Det har to skalaer 

– Jobber med følelser 

– Følelsene er en resonans av hvem du er. Det 

er viktig å vite hva en føler, følelsen er selve 

kjernen i mennesket, sjelen, sa psykologspesialist 

Ninni Hannevold ved DPS Hamar. 

Hennes tema denne dagen var «I konflikt eller 

dialog med følelsene? Følelsenes nytteverdi i bearbeiding 

av psykiske belastninger». Som terapeut 

hadde hun 18-års erfaring i å jobbe med følelser. 

– Forholdet til følelsen er viktig, det er viktig å 

vite hva en føler. Det er stor forskjell på å være i 

dialog eller konflikt med egne følelser. Følelser, sa 

hun, kan komme som en tsunami og rive med seg 

mennesker. 

som gir til bake meldinger på endring hos bruker, 

og hvordan bruker opplever møtet/sam talen. 

Hun hevdet at de terapeutene som får lavest skår 

i KOR er de som vil oppnå de beste resultatene, for 

det er disse terapeutene klientene tør være åpne og 

ærlige mot. 

Det er viktig, og vanskelig for mange, å åpne for 

følelsene. En må lære følelsesspråket. En må øve, 

som å lære å spille piano. Følelser er liv, energi, livskraft. 

Mange bruker mye energi på å holde følelsene i 

sjakk, det kan tappe en for energi. – Da er det godt 

å oppleve at folk får tilbake fargen i ansiktet og kan 

gå ut med rett rygg, sa hun. 

– Skam er en sterk følelse. Derfor er skamfølel - 

sen er utrolig viktig følelse å kjenne for en terapeut. 

Terapeuten må være til stede i smerten. Det er 

viktig at pasienten får lov å være i smerten. Derfor 

er det også viktig at terapeuten har et forhold til 

egen følelser, og tolererer sin egen skam, sa hun. 


Hva nytter: Psykologspesialistene 

Birgit Valla og Ninni Hannevold (t.h.) 

hadde mange tanker om hva som 

nytter. 

«Utfordringen ligger 

ikke i å se det ingen ser, 

men å tenke det ingen 

tenker om det alle ser.» 

Brukerforum 

Helt siden 2004 har det vart et eget 

brukerforum i Divisjon psykisk helsevern. 

Her er det med representanter 

for Mental Helse, LPP, LEVE og Rio. I 

forumet har det lenge vært et ønske 

om å sette fokus på hva det er i 

behandlingene som er til hjelp for 

mennesker med psykiske lidelser. Det 

ble tema på årets brukerforum. Det 

kan ha vært starten på en seminar - 

rekke med fellestittelen: Hva nytter? 


Psykiatri usynliggjøres 

Returadresse: Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal 

Psykiatriske pasienter usynliggjøres, derfor blir de ikke sett, ikke hørt. Det sier brukerutvalgsmedlem Erna Rundsveen, 

uredd og sterk talsperson for de som ikke har god mental helse. 

Usynlige: – Psykisk syke blir ofte 

usynliggjort, det kan vi ikke aksep - 

tere, sier brukerutvalgsmedlem Erna 

Rundsveen. 

«Tenk om det hadde 

vært slik vi ofte opplever 

i butikken. Der kommer 

betjeningen og spør: 

Hva kan vi gjøre for deg, 

hvordan vil du ha det! 

Der blir du sett! Det er 

nok, dessverre, en veg dit.» 


Lederen av Mental Helse Lillehammer, Øyer og 

Gausdal, sitter også i Mental Helses fylkesstyre i 

Oppland – og i Sykehuset Innlandets Brukerut - 

valg. Neste år kan hun se tilbake på 50 år som 

helsearbeider. Pensjonisten har ikke pensjonert seg. 

Fortsatt er hun tilkallingsvikar både til sykehuset 

på Lillehammer og Lillehammer Helsehus i Fåberg. 

Og hun er aktiv så det holder også når det gjelder 

Mental Helse. Vi grep fatt i henne under Brukerutvalgets 

dialogkonferanse i forrige måned. 

Ingen ser, ingen reagerer 

Til SI-Magasinet forklarer hun hvorfor hun fortsatt 

brenner for, og prøver å hjelpe, de som sliter med 

psykisk sykdom. 

– Psykisk syke blir ofte usynliggjort, det kan vi 

ikke akseptere. Har du brukket en arm blir du 

gipset, og alle ser det, «Stakkars deg, hvordan 

skjedde det», sier de du møter. Har du en psykose 

er det ingen om ser det, ingen som reagerer, du blir 

usynlig med sykdommen. Blir en ikke sett blir en 

heller ikke hørt. Du faller utenfor, og det prøver en 

å skjule på alle mulige måter. De som har psykia - 

trisk sykdom prøver å skjule det helvete han eller 

hun strir med. 

Ta eksempel fra butikkene 

– Selv legger jeg stor vekt på å snakke så folk forstår 

det. Jeg mener jeg har et viktig budskap, da er 

det også viktig å bli forstått. En kan ikke prate over 

hodene til folk, en må prate til dem, da vil mot - 

takerne også forstår det en sier. 

– Hvordan ser du situasjonen i Sykehuset Innlandet? 

– Man har kommet lengst innen somatikken, det 

er et godt stykke å gå innen psykiatrien. I psykisk 

helsevern blir det stadig færre behandlere og flere 

pasienter. Det er blitt slik fordi alt dreier seg om 

økonomi. Det ser jo ut som om økonomien er 

viktigere enn pasienten, slik kan det ikke være. 

– Tenk om det hadde vært slik vi ofte opplevere 

i butikker, sier hun. Der kommer betjeningen og 

spør: Hva kan vi gjøre for deg, hvordan vil du ha 

det! Der blir du sett! Det er nok, dessverre, en veg 

dit. 

Kvalitet, trygghet, respekt 

– Det jeg brenner aller mest for, sier hun, er å sikre 

psykisk syke pasienter kvalitet, trygghet og res - 

pekt. Likebehandling er viktig. Jeg har sagt at hvis 

jeg blir psykisk syk forlanger jeg at det sitter en 

psykiater på sengekanten, for jeg vil ha akkurat 

samme behandling som Kjell Magne Bondevik fikk 

da han var dårlig. Det jeg mener er at det skal være 

noen tilstede for meg (pasienten). 

– Sett, hørt, og respektert. Det gjelder også i rusomsorgen. 

Det er så viktig å se helheten, hele 

pasienten, mennesket bak lidelsen. Det er avgjørende 

viktig å ha tid, tid til pasienten, tid til omsorg.

SI Magasinet nr 5-2011 - Sykehuset Innlandet HF

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?