Glimt fra Asias misjonshistorie - Akademika forlag

Grandhagen.fm Page 20 Wednesday, March 16, 2011 4:28 PM
i flere århundrer hadde vært preget av ortodoks, katolsk kristendom. Inntrengerne
var dels arianske kristne, altså vranglærere ut ifra et ortodokst ståsted,
dels hedninger som var ukjent med kristen tro og kultur.
Dette førte til en helt ny situasjon for kirken. Mens den syriske kristenhet
på denne tiden var i rask ekspansjon østover, ble det på sett og vis en bråstopp
for misjonen i vest. Eller rettere sagt: De kristne i vest fikk misjonsmarken rett
i fanget, og valgte å bruke mye av sin energi på de interne utfordringene. 2
Den østlige (gresk-talende) delen av Romerriket med Konstantinopel som
hovedstad var lite berørt av folkevandringene. Men kirken i denne delen av
riket gikk nå igjennom et stort traume. For å forstå bakgrunnen for det som
skjedde, må vi litt tilbake i tid: til begynnelsen av 300-tallet og til en av Romerrikets
store sentra, Alexandria.
Den store kirkeleder i Nord-Afrika var på denne tiden biskop Alexander
av Alexandria. Da han overtok som biskop i området, var Arius presbyter ved
Baukaliskirken i byen. Han var en begavet predikant og hadde mange tilhengere,
men var talsmann for et svært kontroversielt syn på forholdet mellom
Faderen og Sønnen.
Ifølge Arius hadde Faderen eksistert fra evighet. Sønnen derimot, tilhørte
skapelsen. Sønnen ble skapt fordi Faderen ville bruke ham som instrument da
han skapte himmel og jord. Sønnen var altså av et annet vesen (ahomóios) enn
Faderen. Men han var en fullkommen skapning som aldri forlot det godes vei.
Slik skiller han seg fra menneskene og kunne kalles for Guds Sønn.
For Alexander og hans diakon Athanasios var denne læren uakseptabel. Den
innebar en fornektelse av Kristi guddom. Under en synode i 320 ble Arius bannlyst,
og flyktet til sin venn biskop Eusebios av Nikomedia. Men uroen ble bare
forsterket. Etter hvert ble keiseren selv engasjert ut fra politiske motiver. Han var
ikke opptatt av teologi i og for seg, men av rikets enhet. I 325 innkalte han kirkens
ledere, 38 biskoper i alt, til et kirkemøte i Nikea i Pontus. Dette møtet skulle gå
inn i stridighetene og gjøre vedtak på vegne av den samlede kristenhet.
Eusebios av Nikomedia fremmet arianernes synspunkter, mens Alexander
og Athanasius fremstod som deres motpart. Møtet vedtok den såkalte Jerusalem-bekjennelsen
med noen endringer. Denne var en dåpsbekjennelse fra
Antiokia, som også skal ha vært i bruk i Jerusalem-menigheten. Den vedtatte
teksten (Nikea-formelen) ble utgangspunktet for den nikenske trosbekjennelsen.
Her avvises Arius lære, og det slåes fast at Sønnen er av samme vesen (homoióusios)
som Faderen. Arius og biskop Eusebios av Nikomedia blir bannlyst.
2 Det må likevel tilføyes at man i denne epoken drev atskillig misjon nordover i
Europa.
20 Del I: Begynnelsen. Persia, India, Sentralasia og Arabia