Glimt fra Asias misjonshistorie - Akademika forlag

Grandhagen.fm Page 3 Wednesday, March 16, 2011 4:28 PM 

Egil Grandhagen 

Glimt fra Asias 

misjonshistorie 

Fra begynnelsen og fram til ca. 1600


© Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2011 

ISBN 978-82-519-2594-5 

Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i 

lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. 

Grafisk formgivning: 07 Gruppen as 

Omslag: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag 

Papir: Munken Lynx 90 g 

Trykk og innbinding: AiT AS edit, Oslo 

Tapir Akademisk Forlag har som målsetting å bidra til å utvikle gode læremidler og 

alle typer faglitteratur. Vi representerer et bredt fagspekter, og vi samarbeider med 

forfattere og fagmiljøer over hele landet. Våre viktigste produktområder er: 

• Fagbøker 

• Vitenskapelige publikasjoner 

• Sakprosa 

Vi bruker miljøsertifiserte trykkerier. 

Tapir Akademisk Forlag 

7005 TRONDHEIM 

Tlf.: 73 59 32 10 

E-post: forlag@tapir.no 

www.tapirforlag.no 

Forlagsredaktør: vebjorn.andreassen@tapir.no


Forord ........................................................................................................ 7 

Kart ............................................................................................................ 8 

Innledning ................................................................................................. 9 

Del I: Begynnelsen. Persia, India, Sentralasia og Arabia ................. 15 

1. Hvor er «jordens ende»? ..................................................................... 15 

2. De store politiske aktørene ................................................................. 16 

3. Kirken blir splittet ............................................................................... 19 

4. Starten for misjonen østover: Veien til India ...................................... 22 

5. Edessa og Arbela: to viktige sentra for misjon mot øst ...................... 29 

6. Videre østover under hardere vilkår .................................................... 35 

7. Den store forfølgelsen ......................................................................... 44 

8. Den store krisen. Strid og splittelse. ................................................... 51 

9. Kristendommen på den arabiske halvøy ............................................. 71 

10. Kristendommen i India i de første århundrer ................................... 74 

11. Østens kirke under islamsk styre. ...................................................... 77 

12. Kirkens teologi og liturgi .................................................................. 92 

13. Hva kan vi lære av den persiske kirken? ............................................ 96 

Del II: «Midtens rike». Misjon i Kina 635–907 ................................. 99 

1. Noen personlige overveielser .............................................................. 99 

2. Metodiske overveielser. Kilder .......................................................... 101 

3. «Nestorianer-steinen» ....................................................................... 103 

4. Budskapet fra inskripsjonen .............................................................. 107 

5. De fire første Jesus-sutraene ............................................................. 119 

6. De fire liturgiske sutraer (Jingjing-dokumentene) ........................... 129 

7. Forfølgelse og motgang ..................................................................... 138 

8. Hadde de kinesiske kristne en «liberal» teologi? ............................. 142 

Del III: Østens kirke under mongolene – 1206–1405 

Et høydepunkt for kristen tro i Asia .................................................. 147 

1. Innledning .......................................................................................... 147 

2. Oppgaven ........................................................................................... 148 

3. Kildene ............................................................................................... 148 

4. Stammefolk i steppeland ................................................................... 150 

5. «Verdenshersker og Stor-Khan av Mongolia» ................................. 153 

6. Djengis-khans etterfølgere ................................................................ 155 

7. Romersk-katolske misjonsframstøt (1245–1346) .............................. 156 

8. Kirken i Kina under Khubilai-khan .................................................. 165


9. Rabban Markos og rabban Sauma ..................................................... 177 

10. Nedgangstid for Østens kirke – en sammenfatning ....................... 186 

Johannes av Plano Carpini – misjonær 

og pavelig utsending til Mongolia ..................................................... 191 

1. Innledning .......................................................................................... 191 

2. Kildene ............................................................................................... 192 

3. Misjonæren Johannes av Plano Carpini – 

hvem var han egentlig? ..................................................................... 192 

4. Den lange reisen ................................................................................ 193 

5. Brevene .............................................................................................. 197 

6. Møte med Kuyuk Khan ..................................................................... 200 

7. Avslutning .......................................................................................... 202 

Del IV: Romersk-katolsk misjon i Kina 1583–1644 

Om jesuittenes misjonsmetode .......................................................... 203 

1. Innledning .......................................................................................... 203 

2. Oppgaven ........................................................................................... 204 

3. Kildene ............................................................................................... 205 

4. Den europeiske kontekst ................................................................... 206 

5. Mot øst ............................................................................................... 210 

6. Misjon til Kina ................................................................................... 213 

7. «The True Meaning of the Lord of Heaven» (Tianzhu Shihyi) ...... 221 

8. Jesuittene i Beijing ............................................................................. 225 

9. Katolsk misjon i Kina etter 1610 ....................................................... 226 

10. Noen vurderinger til slutt. Oppsummering .................................... 228 

Litteratur ............................................................................................... 233


Forord 

Like etter forrige årtusenskifte skjedde det en splittelse i kristenheten som førte 

til at vi fikk en romersk-katolsk og en ortodoks kristenhet innenfor den verdensvide 

kirke. Senere, på reformasjonstiden, skjedde det nye splittelser; vi fikk 

den protestantiske del av kristenheten med et stort antall kirkesamfunn. Og 

noen ganger får vi inntrykk av at selv lærde kirkehistorikere føyer til: That’s it! 

Men da har vi glemt noe viktig. De kristologiske stridighetene på 400tallet 

førte til at en rekke store kirker ble stående utenfor moderkirken og ble 

betraktet som vranglærere både i Roma og i Konstantinopel. Disse kirkene 

kaller vi i dag De orientalske kirkene. De har sine kjerneområder i Midt-Østen, 

Egypt, Etiopia, Armenia, Irak, Iran og India. De har det felles at de er gamle, 

og har en historie der de er blitt brutalt forfulgt. Dessuten har de alltid vært i 

mindretall og blitt behandlet deretter av myndighetene, i motsetning til store 

deler av den øvrige kristenhet der kristendommen etter hvert ble statsreligion. 

Går vi 1000 år tilbake i historien, representerer de orientalske kirkene tallmessig 

en betydelig del av kristenheten. Deres misjonsinnsats har vært formidabel. 

Disse kirkene har de siste årene både interessert og fascinert meg, og jeg har 

hatt stor glede av å fordype meg i deres historie. Denne boken er et resultat av 

denne interessen. Jeg har særlig konsentrert meg om de første misjonærenes vandringer 

østover til det gamle persiske riket. Men jeg har også fulgt sporene enda 

lenger øst, der de blir mer utydelige, til India, Sentralasia, Kina og Mongolia. 

Boken har fire hoveddeler som det fremgår av innholdsoversikten. Disse 

bør kunne leses separat, da jeg i innledningen til hver av dem har med en del 

generelt bakgrunnsstoff når det gjelder Asias kirke. Dette særlig med tanke på 

at enkelte skoler/utdanningsinstitusjoner måtte ønske å bruke deler av boken 

som pensum. 

Jeg er i deler av fremstillingen avhengig av å romanisere kinesiske ord. 

Dette blir ikke gjennomført konsekvent i forhold til anerkjente skrivemåter, 

men jeg bruker det systemet som de respektive kildene benytter seg av. Ellers 

tilstreber jeg å bruke pinyin. 

Jeg vil takke kollegene ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole som har 

oppmuntret meg i dette arbeidet. Fjellhaug har vært et godt sted å være under 

arbeidet med et slikt prosjekt. 

En særlig takk til min kone, Solveig, som har oppmuntret meg og lest 

igjennom manuskriptet og gitt mange gode råd til endringer. De fleste av dem 

har jeg tatt til følge. 

Egil Grandhagen 

KUNNSKAPS- OG PRESTASJONSUTVIKLING I ORGANISASJONER 7

Grandhagen.fm Page 8 Wednesday, March 16, 2011 4:28 PM


Innledning 

Denne boken skal handle om viktige epoker av Asias misjonshistorie. Nå er det 

neppe mulig å trekke en skarp grense mellom misjonshistorie og kirkehistorie som 

teologiske disipliner. Jeg mener likevel det er tjenlig å snakke om en pionertid 

når evangeliet beveger seg inn i nye folkegrupper og geografiske områder. En 

tid når grensesteiner flyttes og den kristne kirke får fotfeste der evangeliet tidligere 

har vært ukjent. Kristendommens startpunkt var i Asia, i Jerusalem. Da 

den spredte seg til Samaria gjennom Kristus-troende jøder som måtte flykte fra 

en forfølgelse i Jerusalem, skapte det misjonshistorie. Paulus’ første misjonsreise 

førte evangeliet til Lilleasia. Igjen skjer det et misjonshistorisk gjennombrudd. 

Og vi er fortsatt i Asia, den romerske delen av dette enorme kontinentet. 

Kirken i Palestina og Lilleasia har etter den første pionertiden hatt en 

spennende og dramatisk historie helt fram til vår egen tid. Men da snakker vi 

ikke lenger om misjonshistorie, men om kirkehistorie. Skillet er altså på ingen 

måte sylskarpt. Noe av innholdet i denne boken må helt klart karakteriseres 

som kirkehistorie. Likevel vil jeg hevde at det er tjenlig å fokusere på de mekanismene 

som gjør seg gjeldende når det kristne budskapet krysser nye grenser, 

enten de er av etnisk, sosial eller politisk/geografisk karakter. 

Misjonshistorien er på ingen måte avsluttet anno 2011. Misjonsoppdraget 

er ikke fullført. Det er fortsatt utrolig mange mennesker som ikke har hørt 

evangeliet for første gang. Moderne misjon sliter faktisk med mange av de 

samme utfordringene som de første misjonærene gjorde. Men den kristne kirke 

har aldri vært særlig god på å lære av sin historie. Dette gjelder også misjonen. 

Når jeg har arbeidet med dette stoffet, har det vokst fram et ønske om å få presentere 

det på en slik måte at det kan gi impulser til dem som har ansvar for 

planleggingen av dagens misjonsarbeid, slik at de gamle feilene ikke gjentas. 

Asias gamle misjonshistorie har elementer i seg av misjonsstrategisk refleksjon 

som ikke står det minste tilbake for det vi møter i vår tids misjonsbevegelse. 

Jeg ønsker også å presentere for leserne noen av de kvinner og menn som 

er årsaken til at evangeliet kom så langt i Asia i løpet av forholdsvis kort tid, og 

noen av de historiske prosessene som førte til dette. Misjonshistorien er både 

beretningen om spennende historiske prosesser som gjør seg gjeldende når den 

kristne kirke krysser nye grenser, og om enkeltmennesker som Gud har kalt og 

utrustet, og som han har brukt til å utrette storverk. Disse modellerer misjonærholdninger 

som kan inspirere stadig nye generasjoner misjonærer og misjonsvenner 

til innsats for det aller viktigste. Vi snakker her om mennesker som 

hadde en dyp overbevisning om at det ikke fantes noe viktigere her i livet enn 

å bidra til at evangeliet ble kjent utover i Asia. 

9


For meg har arbeidet med dette stoffet i stor grad vært en vandring i et 

nytt landskap. Min teologiske grunnutdannelse manglet ganske enkelt vesentlige 

sider av denne historien. Tradisjonell undervisning i kirkehistorie i Vesten 

har vært eurosentrisk, den har presentert misjonshistorien som en bevegelse fra 

Palestina, rundt Middelhavet til Europa, og så atskillig senere som en bevegelse 

fra Europa og ut til kontinentene. Dermed har Vestens kirker fått en plass i 

denne historien som vi på ingen måte fortjener! Ikke engang Eusebios av Caesarea 

(265–339), har i sin kirkehistorie særlig mye spalteplass for Asias misjonshistorie. 

Historien om evangeliets utbredelse begynte i Jerusalem og på et fjell i 

Galilea, men derfra beveget den seg i alle de fire himmelretningene omtrent 

samtidig. Paulus og hans medarbeidere reiste til Lilleasia, Makedonia og Akaia. 

Kanskje kom han helt til Spania. Samtidig dro noen vestover til Alexandria og 

Nord-Afrika. Herfra dro man sørover og fant sjøveien mot øst. I de syriske 

menighetene var det en iver etter å komme videre østover på fastlandet, og med 

utgangspunkt i den lille byen Edessa startet et stort misjonsarbeid over fastlandet 

mot øst. Fruktene av dette arbeidet ble store kirker rundt hele Middelhavet 

og nordover i Europa, men ikke mindre i Egypt, Etiopia, Syria, Armenia og 

østover i det persiske riket og India. Rundt år 800 er det mye som tyder på at 

det var flere kristne øst for Damaskus enn i vest. Det er denne historien østover 

jeg ønsker å fortelle. Vesten kom på banen svært sent når det gjelder misjon til 

Asia. De som startet og fortsatte dette arbeidet, var asiater. Deres innsats var 

enorm, og mange betalte en høy pris fordi de valgte å vie livene sine til evangeliets 

sak. Men fruktene av deres arbeid ble også enorme. Den første misjonær 

fra Vesten til Asia kom først på 1200-tallet. Johannes av Plano Carpini ble svært 

overrasket da han stadig møtte kristne på sin lange ferd gjennom Sibir, og til og 

med fant en kristen kirke rett utenfor den mongolske Stor-Khanens telt i Karakorum. 

Vestens kirke var på det tidspunktet nesten totalt uvitende om at Asias 

kristne hadde drevet misjon på sitt eget kontinent i over 1000 år. At denne historien 

har vært lite kjent ved teologiske læresteder i Vesten helt fram til vår egen 

tid, er om mulig enda mer oppsiktsvekkende. 

Asias misjonærer har gått mange tusen kilometer til fots og på hesteryggen. 

De har seilt over store havstykker og utholdt store lidelser. Jeg har forsøkt 

å følge noen av dem på deres reiser gjennom steppeland og ørken, over høye 

fjellpass og når de passerte frodige daler og brede floder. Men deres vandringer 

er lengre enn jeg har kunnet følge dem. Denne boken er ingen komplett historie 

om hvordan evangeliet er kommet til de ulike delene av Asia. Men jeg 

ønsker å gi mine lesere innblikk i hvordan det hele startet, og hvordan det utviklet 

seg de første århundrene. Det betyr at jeg har konsentrert meg om det som 

10 Innledning


i vår tradisjon er minst kjent, dvs. tiden fram til begynnelsen av 1600-tallet. 

Filippinene og Sørøst-Asia berøres ikke i min fremstilling, ei heller Japan, og 

jeg har valgt å fortelle historien uten å gå særlig dypt inn i mange av de problemstillingene 

som er relatert til dette stoffet. Men jeg har samtidig gått grundigere 

inn på noen epoker. I denne sammenheng gjelder det noe av Persias og 

Kinas gamle misjonshistorie, samt kristendommen under de mongolske herskerne. 

De kristnes stilling i Asia under islam har jeg forsøkt å belyse noe mer 

inngående. Jeg har også funnet mye interessant kildestoff om katolsk misjon til 

Asia, og har forsøkt å presentere noe av dette. 

En vesentlig begrensning for meg har det vært at jeg verken behersker 

syrisk, persisk, russisk eller kinesisk, og jeg har derfor vært henvist til engelske 

og tyske oversettelser av primærkildene. I noen tilfeller har jeg brukt flere oversettelser 

av samme tekst, og noen av disse inneholder gode noteapparater. Jeg 

er meg derfor bevisst at mitt arbeid ikke er grunnforskning, men snarere forskningsformidling. 

Det innebærer at jeg har lest en stor del av primærkildene som 

foreligger i engelsk og tysk oversettelse, men har ikke kunnet ta stilling til de 

problemene en står overfor i kildene der språklige forhold spiller inn. Jeg er 

også kjent med at det eksisterer mye god sekundærlitteratur på europeiske 

språk som italiensk, spansk og portugisisk, som jeg pga. mine språklige 

begrensninger er avskåret fra å nyttiggjøre meg av. 

Allikevel har jeg ikke manglet stoff. Den aller beste hjelp har jeg fått fra 

Samuel Moffett, som etter et innholdsrikt liv som misjonærbarn, misjonær og 

professor i misjon, som pensjonist har maktet å skrive den første omfattende 

fremstilling av Asias kirke- og misjonshistorie i to store bind med et svært godt 

noteapparat. Her til lands finnes noen få gode bidrag til dette emnet; jeg nevner 

misjonæren Notto Normann Thelle som under krigen skrev en svært leseverdig 

studie om kristendommen under fire ulike kinesiske dynastier. Hans sønn 

professor Notto R. Thelle har også arbeidet med temaer fra Asias religiøse historie 

med stor faglig tyngde. For meg har også to artikler av professor Oskar 

Skarsaune blitt enn kilde til inspirasjon til videre arbeid med stoffet. Likevel må 

en kunne konstatere at det som er gjort av forskning på dette området er lite 

kjent i vårt land. Dette har vært en viktig motivasjon for meg. 

Når det gjelder primærkildene til denne historien, benytter jeg meg altså 

av oversettelser til engelsk og tysk. Når jeg siterer fra disse oversettelsene, oversetter 

jeg ikke videre til norsk (med noen få unntak), da dette som regel vil forringe 

meningsinnholdet i den opprinnelige teksten. 

Jeg har i utgangspunktet hatt en kritisk holdning til kildene jeg har brukt, 

og lett etter andre kilder for eventuelt å få bekreftet det aktuelle grunnlagsmaterialet. 

Dette er ikke alltid mulig, og derfor er det svært mye vi ikke vet med 



sikkerhet av denne historien. Historieforskning er vanskelig, og historiske 

kilder har svært ulik karakter. At vi enkelte ganger står overfor et materiale med 

mye legendarisk stoff, betyr ikke nødvendigvis at det ikke finnes en historisk 

kjerne som legendene er spunnet rundt. 

Men det er også noe kildemateriale fra denne historien jeg ikke har hatt 

tilgang til, og der har jeg benyttet meg av ulik sekundærlitteratur. Her er jeg 

helt prisgitt andres vurderinger. Det er for øvrig mye forskning som gjenstår 

innenfor dette feltet, og skulle man gi et godt råd til fagfolk som ønsker å 

arbeide med dette stoffet, må det være dette: Lær dere syrisk! Syrisk ble kirkespråket 

til Østens kirke, og ble brukt fra Edessa til Khanbaliq (Beijing), og 

brukes av denne kirken den dag i dag. 

Jeg har lyst til å si litt om mitt eget forhold til Asias misjonshistorie. Det 

har seg slik at min mor hadde en tante i Egersund som het Anna Mugaas 

Hansen. Hun var sammen med sin mann misjonærer for Det norske lutherske 

kinamisjonsforbund (nå Norsk Luthersk Misjonssamband) i Sentralkina. Hun 

ble i min oppvekst bare «tante Anna». Jeg har sittet atskillige timer på hennes 

fang og lyttet oppmerksomt når hun fortalte fra «gamlefeltet» i Kina. Hun var 

en dyktig forteller, og hennes beretninger har satt dype spor. Vi måtte lære 

navnene på misjonsstasjonene med riktige mandarinkinesiske toner. Navnene 

på kirkepresidenten og noen av forstanderne satt også som spikret. «Tante» 

Annas bidrag inn i min barndom var at hun fikk hamret inn i min bevissthet at 

misjon til Kina er det absolutt viktigste man kan bruke livet til. Hver eneste 

gang jeg har besøkt Kina som voksen, har gitt meg den underlige følelsen av å 

komme hjem. Jeg er ikke i tvil om at det skyldes «tante» Anna! 

I 1984 besøkte jeg sammen med min kollega Bjørn Brudeli Sentralkina. 

Mens vi var i Kinas gamle keiserhovedstad Xian, lyktes det oss, etter atskillig 

leting, å få ta den såkalte «nestorianersteinen» i øyesyn. Den står i dag innenfor 

området til byens sentrale Konfusius-tempel. Her fant vi nestorianersteinen.. 

På det tidspunktet var den neppe mye etterspurt av turister. De som kom til 

Xian som turister, var stort sett opptatt av å få se hæren av terrakottasoldater 

som ble avdekket i 1974 fra Qin-dynastiets glansdager. Men for oss var synet av 

den gamle steinen som ble reist ved et kristent kloster og studiesenter noen mil 

unna i året 781 en stor opplevelse. Inskripsjonen forteller at kristne misjonærer 

kom til Tang-dynastiets hovedstad med «Lysets religion fra Vest» i året 635. De 

hadde med seg hellige skrifter som keiseren fikk oversatt til kinesisk, og deres 

tro var i pakt med den felles kristne tro på den treenige Gud. I 781 hadde kristendommen 

fått fotfeste i deler av Kina. På det tidspunktet var det Åsa-troen 

som rådde grunnen på våre breddegrader. Men her hadde syriske og persiske 

misjonærer gått 12.000 km til fots med evangeliet til Kina. Denne historien 

12 Innledning


ville jeg vite mer om. Dette ble min andre motivasjon for å arbeide med Asias 

misjonshistorie. 

Men enda én sak er vesentlig for meg i denne sammenheng. Jeg tror det 

er viktig at Asias kristne blir kjent med sin egen historie. Det var ikke Vestens 

misjonærer som først forkynte evangeliet på dette kontinentet. Nei, det var asiatiske 

misjonærer som var først ute, og som gjennom mer enn tusen år forkynte 

de gode nyhetene rundt om på store deler av kontinentet før de første misjonærene 

kom fra Vest. Visst kom evangeliet først med Vestens misjonærer til 

enkelte områder og land; det har vi ikke glemt. Og visst var det slik at kristendommen 

nærmest ble utslettet fra store områder i Asia i enkelte perioder. Disse 

områdene fremstår i vår tid på nytt som utfordringer for kristen misjon. Men 

når noen fremstiller det som en ny trend i misjonshistorien at asiatiske kirker 

driver misjon i Asia, da er det vesentlige deler av historien man ikke har fått med 

seg. Det er faktisk mer enn 1500 år siden asiatiske kristne første gang drev et 

omfattende misjonsarbeid i dette området med langt større frukter tallmessig 

enn i dag. Kristendommen hadde en sterk posisjon i både Iran, Irak, Sentralasia, 

Vest-Kina og på Den arabiske halvøy lenge før Muhammed ble født. 

Deler av stoffet i denne boken har jeg presentert tidligere i tre artikler i 

Årsskriftet for Fjellhaug skoler, «Budskap». Stoffet om Johannes av Plano 

Carpini ble trykt i Med Kristus til jordens ender. Festskrift til Tormod Engelsviken 1 . 

Men en god porsjon er nyskrevet. 

Jeg legger ikke skjul på at mitt personlige teologiske ståsted er innenfor et 

teologisk konservativt misjonsmiljø. Dette har sikkert preget både uttrykksformer, 

vurderinger og stoffutvalg i noen grad. Samtidig er det viktig for meg å gå 

til kildene med et så åpent sinn som mulig, og la disse komme til orde i størst 

mulig grad. 

Det er først på slutten av 1800-tallet at en kan tale om en mer omfattende 

forskning for å belyse den tidlige misjonshistorien i Asia. Fra starten av 1900tallet 

kommer mange epokegjørende bidrag, særlig innenfor persisk og kinesisk 

misjonshistorie. Innenfor British Museum var det for eksempel på den tid et 

forskermiljø med høy kompetanse på syrisk litteratur som gav en serie viktige 

bidrag til vårt tema. I løpet av de siste par tiår ser det ut til å være en fornyet 

interesse for dette forskningsområdet, der også asiatiske forskningsmiljøer er 

godt representert. Stadig nye primærkilder blir analysert grundig og oversatt til 

internasjonale språk. I noen tilfeller har slik forskning ført til at bildet av fortiden 

er blitt endret, og i hvert fall fått flere nyanser. I Kina foretas nå arkeologiske 

utgravninger i stor stil med støtte fra landets myndigheter, og i noen til- 

1 Sannes (2008) s. 215–226 



felle meldes det at man har funnet tegn på tidlig kristendom i landet. Foreløpig 

er resultatene av dette arbeidet ikke publisert. 

14 Innledning


DEL I: BEGYNNELSEN. PERSIA, INDIA, 

SENTRALASIA OG ARABIA 

1. Hvor er «jordens ende»? 

Befalingen om å forkynne evangeliet for folkeslagene finner vi mot slutten i alle 

de fire evangeliene og i begynnelsen av Apostlenes gjerninger. Den har ut fra 

sin plassering karakter av et testamente, et uttrykk for noe som var viktig for 

Mesteren før han ble tatt opp til himmelen. Hos Lukas og Matteus brukes 

uttrykket alle folkeslag om målgruppen for disiplenes misjon. I Apg 1,8 leser vi: 

Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til 

jordens ende. 

Vi befinner oss altså her i den vestligste delen av Asia, den som på Jesu tid 

ble administrert av de romerske makthaverne. Jesus har tydeligvis gjentatt 

denne ordren flere ganger. Den ble gitt i en noe annen form på et ukjent fjell i 

Galilea. I Apg 1 er vi på Oljeberget rett øst for Jerusalem. Men innholdet er i 

hovedsak det samme: Evangeliet må bli kjent for alle mennesker. 

Var «jordens ende» for Jesu samtid ikke mer enn områdene rundt Middelhavet? 

Nå vet vi lite om verdensbildet hos den vanlige mann og kvinne i Palestina 

på den tiden. Men det fantes lærde mennesker i Romerriket som hadde forbausende 

gode kunnskaper om geografi og kartlære. En av dem var filosofen 

Strabo. Han var født i Pontus i år 64 eller 63 f.Kr. Han ble utdannet i Nysa 44 

f.Kr. og kom senere til Roma, hvor han fremsto som en tydelig støttespiller for 

keiser Augustus. Fra år 25 f.Kr. kom han til Alexandria der han fant mengder 

av geografiske opptegnelser og reiseskildringer ved det store biblioteket i byen, 

noe som dannet grunnlaget for hans monumentale verk i 17 bind Geographia. 

Strabo reiste selv mye og samlet stoff fra ulike kilder, særlig fra sjøfolk som 

kunne berette fra områdene de hadde besøkt. Disse opptegnelsene dannet i sin 

tur grunnlag for utarbeidelsen av et verdenskart, som dessverre er gått tapt, 

men som har blitt rekonstruert ut fra Strabos egen informasjon i Geographia. 

Strabos kart er imponerende. Han ser for seg den bebodde verden som en 

stor øy i et veldig verdenshav der Spania blir grensen i vest, Kina i øst, Irland 

og Russland i nord og Etiopia/Somaliland i sør. Han har kjennskap til Indus og 

Ganges, de store fjellkjedene i Asia (som riktignok er flettet sammen i én lang 

kjede av fjell fra vest mot øst), og til navnene på mange av de store folkegrup- 

15


pene i Europa og Asia. Kartet ble sannsynligvis presentert første gang i år 19 

e.Kr. 

Strabo var en stor vitenskapsmann i mange henseender, og hans kunnskaper 

var på ingen måte allemannseie. Det er likevel interessant å reflektere over 

at nettopp på den tiden da misjonsordren først ble gitt, var det mulig å reise til 

ganske store deler av Europa, Asia og Afrika. Misjonsbefalingens panta ta ethne 

(«alle folkeslag») representerte allerede på apostlenes tid en betydelig utfordring. 

2. De store politiske aktørene 

Romerne 

Det nye testamentet lar oss ikke være i tvil om at kristendommens startpunkt er 

i Romerriket. Dateringen av Jesu fødsel knyttes til den første romerske keiseren, 

Augustus, og Palestina var en miniprovins av den romerske provinsen 

Syria. Tidspunktet da disiplene i Antiokia begynte å kalle seg kristne var under 

den fjerde romerske keiser, Claudius Caesar (Apg 11,26). 

For romerne var Palestina, Syria og Lilleasia den østlige delen av deres 

rike, dvs. en del av den gresk-romerske kulturkrets. For dem var Romerriket alt 

land rundt Middelhavet. Men slik hadde det ikke alltid vært. Fra gammelt av var 

det uklare grenser mellom det mektige persiske riket i øst og Den romerske 

republikk i vest. Selevkidene gjorde for eksempel Antiokia til hovedstaden i sitt 

rike. Da hadde deres rike en kyststripe ved Middelhavet. Romerrikets østlige 

provinser var en del av Asia, og språklig og kulturelt var området under sterk 

innflytelse østfra det meste av tiden. 

I år 53 f.Kr. led romerne et knusende og uventet nederlag i slaget ved 

Carrhae. Perserne kunne dermed ta kontroll over store deler av det vestlige 

Asia. Dette ble i virkeligheten begynnelsen på en konflikt mellom øst og vest 

som med noen få lengre opphold varte i 700 år. Men romerne fikk snart hevn 

etter nederlaget ved Carrhae. Noen tiår senere gjennomførte Augustus et 

større felttog mot øst og flyttet dermed grensen mot Persia langt inn i den 

syriske ørken. Dermed hadde romerne full kontroll over hele kysten langs det 

østlige Middelhav og grensen mot øst fulgte i lang tid Eufrat. I år 20 e.Kr. 

sluttet Augustus en fredspakt med perserne, som gav romerne fred i 100 år. 

Denne perioden faller sammen med kristendommens aller første tid, og 

betydde mye for utbredelsen av evangeliet. Perioden har ofte blitt kalt pax 

Romana, den romerske fred, en tid da det var mulig å reise nesten overalt i 

16 Del I: Begynnelsen. Persia, India, Sentralasia og Arabia


Romerriket og danne kristne menigheter slik Paulus og hans medarbeidere 

gjorde. Denne tiden ble da også en periode da kristendommen ekspanderte 

med stor kraft både mot nord, sør, øst og vest. 

I det meste av denne perioden hadde jødene særlige privilegier, som ingen 

andre befolkningsgrupper i riket nøt godt av. Fram til år 64 e.Kr. var de fleste 

romerske keiserne tolerante overfor jødene. Det handlet egentlig om realpolitikk. 

Valgte de konfrontasjonslinjen, ville de få et kronisk problem. Jødene var 

innflytelsesrike og utfordret makten ved flere anledninger. Dermed fikk de 

unntak fra kravet om å tilbe keiserens bilde og de romerske gudene. I Judea ble 

til og med keiserens bilde fjernet fra de romerske myntene en tid. Dette fordi 

man forstod hvor viktig billedforbudet var i den jødiske religion. 

Men vendepunktet kom mot slutten av keiser Neros regjeringstid. Den 

jødiske krig fra 66–70 e.Kr. ble en katastrofe for jødene. Det var Neros general 

Vespasian som startet den militære operasjonen, og etter at han ble Neros etterfølger 

på keisertronen i år 68, overlot han til sin sønn Titus å fullføre det hele. 

Jerusalem med tempelet ble jevnet med jorden, og det jødiske folk fordrevet fra 

området, mange av dem langt østover i Persia. Disse jødiske gruppene ble 

viktige tilknytningspunkter for de kristne etter hvert som de dro østover med 

evangeliet. Det ser ut til at de fleste av misjonærene den første tiden var jøder, 

og for dem var det naturlig å oppsøke den lokale synagogen når de kom til nye 

byer. Dermed hadde de et naturlig startpunkt for arbeidet. Men den kristne 

kirke ble på ingen måte en jødisk sekt, selv om tilknytningen til synagogen synes 

å ha vært særlig sterk i Persia den første tiden. Misjonsbefalingen hadde i seg et 

panta ta ethne, noe de første misjonærene i høy grad tok konsekvensen av. 

Perserne 

Det persiske riket ble grunnlagt av akamenidene (549–330 f.Kr.), som er identiske 

med «persere og medere» slik vi møter dem i Daniels bok. Det var kong 

Kyros (559–530 f.Kr.) den store som etablerte det første persiske dynastiet, og 

som også har fått æren av å befri jødene fra fangenskapet i Babel. Kyros erobret 

både Syria og Palestina, og hans etterkommere gjorde også et betydelig 

innhogg i andre deler av det vestlige Asia. De angrep også Hellas, men takket 

være de greske soldatenes tapperhet ble de omsider drevet tilbake fra Europa. 

Det neste persiske dynastiet var ikke persisk, men gresk. Selevkidene (312– 

238 f.Kr.) var Alexander den stores arvtakere, og videreførte gresk innflytelse i 

Asia. De gjorde Antiokia i Syria og Selevkia i Mesopotamia til hovedsteder i sitt 

rike, og etablerte handelsruter over Edessa og østover til India. Riket deres 

omfattet store områder fra Syria i vest til Tadsjikistan i øst. Gresk innflytelse 



var betydelig langt øst i Asia også i kristen tid, og for de første misjonærene var 

dette av stor betydning. De kom til noe kjent, også i områder der det ikke fantes 

jødiske bosettinger. 

Det tredje dynastiet var av en annen karakter. Parterne (247 f.Kr. – 226 

e.Kr) kom fra området øst for Det kaspiske hav, hadde nomadisk bakgrunn og 

var analfabeter. Men de hadde en enorm kapasitet på slagmarken, og reddet så å 

si Asia fra å bli hellenisert av seleukidene. År 53 f.Kr. møttes den romerske generalen 

Crassus med sine veltrente styrker, parterne ved Carrhae. Den unge generalen 

deres, Suren, sjokkerte det meste av datidens kjente verden ved å påføre 

romerne et sviende nederlag. Hendelsen var med på å samle den romerske republikken 

og fremskynde dannelsen av det første romerske keiserdynastiet. 

Det var altså parterne som regjerte Persia da de første kristne misjonærene 

dro østover mot det som for dem var ukjente områder. Men til tross for at de 

var brutale på slagmarken, sørget de i virkeligheten for gode forhold for den 

framvoksende kristne kirke i området. I motsetning til sine etterfølgere sassanidene 

(224–640 e.Kr.), var parterne tolerante på det religiøse området. De forlangte 

lojalitet fra rikets innbyggere, og forlangte at de kristne i Persia ikke sto 

i ledtog med hovedfienden, romerne. Men ellers var denne perioden en god tid 

for de kristne til å forkynne evangeliet. 

Parterne etablerte Selevkia-Ktesifon, som lå ved Tigris, like sør for dagens 

Bagdad, som rikets hovedstad (byene ligger på hver sin side av Tigris, og fungerte 

sammen som rikets hovedstad). Der kom også hovedsenteret for Østens 

kirke til å ligge helt fram til muslimene gjorde Bagdad til sin hovedstad. Parterne 

etablerte også tre vasallkongedømmer som en slags «buffersone» mot 

Romerriket. Disse var Osroene med Edessa som hovedstad, Adiabene med 

Arbela som hovedstad og Armenia lengst i nordøst. Disse områdene kom etter 

hvert til å bli sterkt preget av kristen tro, og både Edessa og Arbela fikk en viktig 

rolle som sentra for kristen misjon østover. 

Kineserne 

Kinesisk identitet bærer i seg en bevissthet om historisk kontinuitet flere tusen 

år tilbake i tiden. Allerede under Shang-dynastiet ca 1700 f.Kr. møter vi de (hittil) 

første skriftlige kildene. Dette var spørsmål og spådomssvar skrevet på bein 

og skilpaddeskjold. Tegnene som var i bruk, er forløpere for de nåværende 

kinesiske ideogrammene (tegnene), og ble først tolket av forskere for ca. 100 år 

siden. Skrivekunsten ble stadig utviklet, og den eldste av de såkalte «fem klassikerne» 

(Wu-jing), som bærer navnet «forandringsboka» (Yi-jing), ble skrevet 

så tidlig som rundt år 1000 f.Kr. 



Det var først under Qin-dynastiet (221–207 f.Kr.) at samlingen av Kina til 

et enhetlig rike for alvor startet. Den første av Qin-keiserne, Qin-shi (221–210), 

var en utpreget despot, men det var han som maktet å samle konkurrerende kongedømmer 

i området til ett rike. Qin er for øvrig det gamle navnet på Kina, selv 

om man i dag bruker betegnelsen «Midtens rike» (Zhongguo). Qin-shi er for øvrig 

kjent både for byggingen av den kinesiske mur, hæren av terrakotta-soldater som 

fylte hans egen grav, og for brenningen av et stort antall konfusianske bøker. 

Gjennom store deler av sin historie har Kina vært isolert i forhold til 

omverdenen. Navnet «Midtens rike» sier jo noe om kinesisk selvforståelse, som 

blant annet er kommet til uttrykk ved at man har stengt grensene for utlendinger 

i lengre perioder. Men her finnes viktige unntak. Han-dynastiet (206 f.Kr. 

– 220 e.Kr.) ble grunnlagt av en keiser som ikke kom fra den kinesiske adelen, 

men som var «en av folket». Han var åpen og positiv til ny lærdom, og bidro til 

å åpne Kinas grenser mot omverdenen. Under dette dynastiet ble det innledet 

forhandlinger med de sentralasiatiske stammene om en fri handelsrute til 

Persia og Europa. Silkeveien ble etter hvert etablert som en slik ferdselsvei. Det 

innebærer at mens apostlene ennå levde og en tid fremover, var denne ruten 

åpen fra Midtøsten og helt fram til Kina. Det er interessant å reflektere over 

hvordan kristendommens stilling hadde vært i Kina dersom man hadde 

kommet så langt øst allerede i det første og andre århundre. Da hadde man 

kommet til Kina før buddhismen for alvor festet grepet i landet. 

3. Kirken blir splittet 

Før vi går videre, må vi si noe om de store endringene som skjedde innenfor 

Romerrikets grenser både politisk og kirkelig på 400-tallet. Det som skjedde på 

dette tidspunktet, danner et viktig bakteppe for det videre misjonsarbeidet mot øst. 

Dette er et århundre med uvanlig store endringer. Vi kan med atskillig 

grunn si at noe av det som skjedde hadde et revolusjonært preg. Den romerske 

freden var over, og dersom man på noe tidspunkt har kunnet tale om en enighet 

innenfor kristenheten, ble det nå definitivt slutt på denne. Vestromerriket gikk 

til grunne på grunn av folkevandringene. Kirken i øst ble splittet som følge av 

de kristologiske stridighetene. 

Vest-Europa og den vestlige (latinsk-talende) delen av Romerriket ble i 

løpet av utrolig kort tid snudd på hodet av en massiv innvandring av gotiske og 

germanske stammer. Under dette trykket kollapset Vestromerriket, og den 

vestlige kristenhet befant seg med ett som en religiøs minoritet i et område som 



i flere århundrer hadde vært preget av ortodoks, katolsk kristendom. Inntrengerne 

var dels arianske kristne, altså vranglærere ut ifra et ortodokst ståsted, 

dels hedninger som var ukjent med kristen tro og kultur. 

Dette førte til en helt ny situasjon for kirken. Mens den syriske kristenhet 

på denne tiden var i rask ekspansjon østover, ble det på sett og vis en bråstopp 

for misjonen i vest. Eller rettere sagt: De kristne i vest fikk misjonsmarken rett 

i fanget, og valgte å bruke mye av sin energi på de interne utfordringene. 2 

Den østlige (gresk-talende) delen av Romerriket med Konstantinopel som 

hovedstad var lite berørt av folkevandringene. Men kirken i denne delen av 

riket gikk nå igjennom et stort traume. For å forstå bakgrunnen for det som 

skjedde, må vi litt tilbake i tid: til begynnelsen av 300-tallet og til en av Romerrikets 

store sentra, Alexandria. 

Den store kirkeleder i Nord-Afrika var på denne tiden biskop Alexander 

av Alexandria. Da han overtok som biskop i området, var Arius presbyter ved 

Baukaliskirken i byen. Han var en begavet predikant og hadde mange tilhengere, 

men var talsmann for et svært kontroversielt syn på forholdet mellom 

Faderen og Sønnen. 

Ifølge Arius hadde Faderen eksistert fra evighet. Sønnen derimot, tilhørte 

skapelsen. Sønnen ble skapt fordi Faderen ville bruke ham som instrument da 

han skapte himmel og jord. Sønnen var altså av et annet vesen (ahomóios) enn 

Faderen. Men han var en fullkommen skapning som aldri forlot det godes vei. 

Slik skiller han seg fra menneskene og kunne kalles for Guds Sønn. 

For Alexander og hans diakon Athanasios var denne læren uakseptabel. Den 

innebar en fornektelse av Kristi guddom. Under en synode i 320 ble Arius bannlyst, 

og flyktet til sin venn biskop Eusebios av Nikomedia. Men uroen ble bare 

forsterket. Etter hvert ble keiseren selv engasjert ut fra politiske motiver. Han var 

ikke opptatt av teologi i og for seg, men av rikets enhet. I 325 innkalte han kirkens 

ledere, 38 biskoper i alt, til et kirkemøte i Nikea i Pontus. Dette møtet skulle gå 

inn i stridighetene og gjøre vedtak på vegne av den samlede kristenhet. 

Eusebios av Nikomedia fremmet arianernes synspunkter, mens Alexander 

og Athanasius fremstod som deres motpart. Møtet vedtok den såkalte Jerusalem-bekjennelsen 

med noen endringer. Denne var en dåpsbekjennelse fra 

Antiokia, som også skal ha vært i bruk i Jerusalem-menigheten. Den vedtatte 

teksten (Nikea-formelen) ble utgangspunktet for den nikenske trosbekjennelsen. 

Her avvises Arius lære, og det slåes fast at Sønnen er av samme vesen (homoióusios) 

som Faderen. Arius og biskop Eusebios av Nikomedia blir bannlyst. 

2 Det må likevel tilføyes at man i denne epoken drev atskillig misjon nordover i 

Europa. 



Striden fortsatte imidlertid, og i 381 vedtok kirkemøtet i Konstantinopel 

den nikeno-konstantinopolitanske trosbekjennelsen. Læremessig er møtet en 

videreføring av Nikea-møtet. 

Nå var det i betydelig grad enighet innenfor den gresk-talende kirke om 

at den guddommelige, preeksistente Jesus ved inkarnasjonen ble menneske fullt 

og helt. Dette var en forutsetning for at han kunne bli menneskenes frelser, 

hevdet man. Men innenfor denne felles overbevisning kunne man legge vekten 

på ulikt sted. De store lærefedrene i Alexandria la hovedvekten på at den guddommelige 

naturen i Kristus hadde makt til å gjennomtrenge hans menneskelige 

natur. På 400-tallet var Cyril en av de sterkeste av disse. Han hevdet at 

Kristi guddommelige natur i den grad gjennomtrengte hans menneskelige 

natur, at man kunne si at Kristus var én guddommelig natur. Med dette mente 

han at Kristus var én levende og handlende person, ikke to. Han fornekter med 

dette på ingen måte Kristi menneskelige natur. Men han ønsket en formulering 

der det aktive, handlende subjekt i Kristus er den guddommelige Guds Sønn. 

På gresk ble dette standpunktet betegnet som monofysittisk, monos = en alene, 

physis = natur. Monofysittene er altså tilhengere av biskop Cyril av Alexandria. 

Men det var andre som var enige i læren om Kristus som sann Gud og sant 

menneske, men som la vekten annerledes enn aleksandrinerne. I Antiokia, senteret 

for den syriske kirken, la man også stor vekt på at Kristi menneskelige 

natur var fullt ut gjennomtrengt av den guddommelige. Samtidig hevdet de at 

skulle den menneskelige naturen i Kristus være reell, måtte den være fullt og 

helt menneskelig. Antiokenerne hevdet derfor at det er to naturer i Kristus, en 

guddommelig og en menneskelig, og begge disse er fullstendige. Samtidig delte 

de alexandrinernes overbevisning om at Kristus er én person, ikke to. 

I 428 ble Nestorius patriark i Konstantinopel. Han var teolog fra Antiokia 

og ble snart involvert i diskusjoner om kristologiske tema. Noen av Cyrils tilhengere 

i byen hadde formulert et liturgisk ledd til Maria, der hun tiltales som 

«Guds mor». Motstanderne hevdet at det ble galt og foreslo formuleringen» 

menneskets mor». Dette ble det strid om og Nestorius selv, som var en moderat 

antiokener, foreslo formuleringen «Kristi mor» som et kompromiss for å få 

slutt på striden. Dette førte til at ingen av partene var tilfredse, og Nestorius ble 

nå alexandrinernes teologiske hovedmotstander. På kirkemøtet i Efesus i 431 

ble Nestorius avsatt og erklært som vranglærer og måtte flykte til Egypt. Det 

meste av den syriske kirken gjorde felles sak med ham, og fikk navnet «nestoriansk». 

Å være nestorianer ble da identisk med å være heretiker, og den syriske 

kirken (det meste av den) ble nå isolert og fremmedgjort fra resten av kirken, 

som var støttet av keiseren. 



20 år senere, i 451, kom spørsmålet på nytt opp på et konsil i Kalkedon. 

Møtet tok i mange henseender opp de antiokenske kristologiske formuleringene, 

Møtet slo fast at Kristus har to naturer. Samtidig tok det på alvor Cyrils 

anliggende, at Kristus er én person. Men dette var ikke tilstrekkelig for alexandrinerne, 

og møtet endte med et nytt brudd: Den alexandrinske del av kristenheten 

ble nå fremmedgjort fra hovedkirken. Denne kalles nå monofysittisk, 

og omfatter den koptiske kirke i Egypt og Den etiopisk-ortodokse kirke i Etiopia. 

Senere ble også den armenske kirke og den vestsyriske kirke monofysittisk. 

Den siste ble senere splittet i en s.k. melkittisk og en jakobittisk del. Den 

første gruppen var lojale mot vedtakene i Kalkedon og dermed mot moderkirken, 

mens jakobittene kom til å representere den egentlige vestsyriske kristenhet, 

og var monofysittiske. Den vestsyriske kirke kalles i dag Den syrisk-ortodokse 

kirke. Den østsyriske og de indiske kirkene (Thomas-kirkene) stod fast 

på Nestorius’ standpunkt, og ble av mange kalt nestorianske. De indiske 

kirkene ble senere splittet slik at en gruppe har kirkefellesskap med jakobittene, 

en annen med nestorianerne og en tredje sluttet seg til Den romersk-katolske 

kirke. I denne boken vil mye dreie seg om den østsyriske kirkes ekspansjon østover, 

og jeg velger å bruke navnet Østens kirke 3 på den. 

Denne splittelsen førte altså til dannelsen av de s.k. orientalske kirkene, 

som gjennom den videre historie har vært fremmedgjort fra moderkirken. 

Utgangspunktet for splittelsen var de teologiske stridighetene omkring kristologien 

i forbindelse med konsilene i Efesus og Kalkedon. Men de teologiske 

skillelinjene skulle på ingen måte tilsi at kirken ble splittet. Kulturelle forskjeller 

og personlige motsetninger kombinert med keiserens uryddige rolle, må her 

ta en viktig del av skylden. De orientalske kirkene er lite kjent i vår del av 

verden. Men i det første årtusen av kirkens historie spilte de en avgjørende rolle 

gjennom sin misjonsinnsats. De har alle en historie der lidelse og forfølgelse 

har vært en viktig del av hverdagen det meste av tiden (og er det delvis fortsatt), 

og de har mye å lære den vestlige kristenhet ut fra sin erfaring. 

4. Starten for misjonen østover: Veien til India 

Vi har så langt sett litt på hvilket bilde de første kristne misjonærene østover bar 

med seg av dette enorme geografiske område som vi kaller Asia, og på de poli- 

3 Det er dette navnet kirken bruker på seg selv etter at den ble konstituert i 410. Se 

behandlingen av Isaac-synoden. I nyere forskning bruker man nå nesten unisont 

Østens kirke som navn på den kirken som utgikk fra østsyrisk misjon på 200-tallet. 



tiske forholdene de møtte i dette området. Samtidig har vi i tankene hva som 

skjedde med kirken i vest etter hvert som utviklingen skred framover. 

Men nå er tiden kommet for å starte ved begynnelsen for misjonen til Asia. 

Da er vi ennå i aposteltiden, altså i det 1. århundre e.Kr. Den viktigste kilden 

for vår kunnskap om denne tidlige fasen av misjonens historie er Apostlenes 

gjerninger (Apg). Her får vi vite hvordan evangeliet kom til samaritanene, til 

Syria og til noen av de romerske provinsene i Lilleasia og Europa. Men som 

historikere kunne vi ønsket oss mye mer. Hva med Alexandria og Egypt? 

Hvordan kom evangeliet til Roma? Hva med Paulus’ reiseplaner til Spania? Og 

hva med Mesopotamia og Persia? Ja, kom nyhetene om Jesus helt til India i 

aposteltiden? 

Mange av disse spørsmålene har vi ikke noe sikkert svar på. Legen og historikeren 

Lukas, som etter all sannsynlighet er forfatter av Apg, har ikke gitt oss 

noe informasjon om misjonen mot øst. Han fulgte Paulus på deler av hans 

reiser mot nord og vest, men Det nye testamente gir oss ikke noe tilsvarende 

når det gjelder misjonen mot øst. Dette til tross for at arbeidet østover etter all 

sannsynlighet var godt i gang da Paulus og hans medarbeidere la ut fra Troas 

og gikk i land på europeisk jord ikke langt fra Filippi ca. år 50. Vi står derfor 

overfor en vanskelig oppgave når vi skal forsøke å finne ut av hva som skjedde i 

lys av sterke, men sprikende kirkelige tradisjoner og skriftlig materiale som i 

noen grad har legendens preg. 

La oss starte med India. En av de aller sterkeste kirkelige tradisjoner fra 

oldtiden hevder at apostelen Tomas var den som førte evangeliet til India, og at 

det var han som grunnla den indiske kirken. I første halvdel av 200-tallet skrev 

en kristen forfatter i Edessa en svært levende beretning om apostelen Tomas, 

som mot sin vilje blir kalt av Mesteren selv til å forkynne evangeliet i India. Til 

tross for sin motvilje og menneskelige skrøpelighet får han forkynne for konger 

og gjøre store undergjerninger, og resultatet av det hele er en kristen kirke i 

India. Dette skriftet regnes i dag som en del av de såkalte nytestamentlige apokryfene, 

en uensartet samling av skrifter som av forskjellige årsaker ble forkastet 

av oldkirken som kanoniske skrifter. Skriftet har fått navnet Tomasaktene. 

Tomasaktene er den eneste av de store apostelaktene som er bevart i sin 

helhet. Skriftet representerer en av de aller mest leste bøker i den gamle kirke, 

om vi ser bort fra kirkens kanoniske bøker. Det ble antagelig først skrevet på 

syrisk, men er oversatt til både gresk, arabisk, latin, armensk, koptisk og etiopisk. 

I flere av oversettelsene er teksten bearbeidet, og det er kun tre syriske 

tekstutgaver som har den fullstendige teksten. Skriftet er bevitnet en rekke 

ganger. Den første var biskop Epifanios av Salamis 4 (ca. 315–403). En henvisning 

i et av hans skrifter til Tomasaktene tyder på at skriftet er blitt til i første

Glimt fra Asias misjonshistorie - Akademika forlag

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?