INNHOLd: - Oslo Museum
INNHOLd: - Oslo Museum
INNHOLd: - Oslo Museum
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Nr. 1 - 2010 / Årgang 55<br />
UTGITT AV OSLO MUSEUM<br />
AVd. ByMUSEET<br />
FROGNERVEIEN 67<br />
POSTBOKS 3078<br />
ELISENBERG<br />
0207 OSLO<br />
TLF: 23 28 41 70<br />
FAX: 23 28 41 71<br />
E-post: post.bymuseet@oslomuseum.no<br />
Hjemmeside: www.oslomuseum.no<br />
REDAKTØR:<br />
Anne Birgit Gran Lindaas<br />
I REDAKSJONEN:<br />
Hans Philip Einarsen<br />
Vegard Skuseth<br />
Knut Sprauten<br />
FOTOBEHANDLING:<br />
Rune Aakvik<br />
Fredrik Birkelund<br />
UTFORMING: Terje Abrahamsen<br />
Mange av oss husker melkebutikken<br />
på hjørnet, kolonialen, slakteren,<br />
manufakturen og jernvaren som nå er<br />
borte. Per-Erling Johnsen ser tilbake<br />
og guider oss gjennom et helt annet<br />
forretningsliv og handlemønster enn vi<br />
kjenner i dag.<br />
«St. Olavs plass er det nærmeste vi<br />
kommer en parisisk stjerneplass i vår<br />
hovedstad » sier Lars Roede, og forteller<br />
oss om plassens tilblivelse og varierte<br />
historie fram til i dag. Tannhelse og<br />
tannbørster hører sammen. Kirsten<br />
Frønæs har skrevet om tannbørstens<br />
<strong>INNHOLd</strong>:<br />
Per-Erling Johnsen<br />
Butikker vi savner -<br />
småbutikkene som forsvant<br />
Side 2<br />
Stjerneplassen<br />
Lars Roede<br />
Side 12<br />
Tannbørsten – et hverdagens kulturminne<br />
Kirsten Frønæs<br />
Side 28<br />
Hjalmar Jordans vei<br />
Dag Erik Nordlie<br />
Side 36<br />
Løver i Tigerstaden –<br />
eller På løvejakt i Kristiania<br />
Liv Evju<br />
Side 38<br />
Båtservice<br />
Bjørn Johansen<br />
Side 46<br />
kulturhistorie. dag Erik Nordlie forteller<br />
om fabrikkens grunnlegger Wilhelm<br />
Jordan og veien han har fått oppkalt<br />
etter seg på Bygdøy. Ved nærmere øyesyn<br />
er det mye å glede seg over av dekor på<br />
bygninger rundt omkring i byen. Liv Evju<br />
har falt for løver i mange varianter som er<br />
å finne på fasader i <strong>Oslo</strong>.Hun oppfordrer<br />
oss til å se opp! Før fotoapparat ble<br />
allemannseie, samarbeidet fotografer og<br />
Båtservice as om fotografering av turister<br />
på sightseeing på <strong>Oslo</strong>fjorden. Bjørn<br />
Johansen forteller oss om Båtservice og<br />
fotografene.<br />
1
2<br />
Butikker vi savner -<br />
småbutikkene som forsvant<br />
Per-Erling Johnsen<br />
Det er mange som spør seg om alt var så mye bedre før i tiden. Det var nok<br />
ikke det, men mange ting var annerledes. Det er ikke vanskelig å forstå dette<br />
dersom man tenker på småbutikkene og handlemønsteret på 1950, -60 og<br />
-70 tallet kontra handelen i dagens kjøpesentre.<br />
I boligstrøkene var den gang nærmeste forretning en nærbutikk på hjørnet.<br />
Melkebutikken, tobakksforretningen, fiskebutikken og kolonialen dekket<br />
de viktigste behovene. Litt lenger unna lå skomakeren og frisøren, renseriet,<br />
jernvaren, urmakeren og posthuset. I sentrum lå varehus med moteklær,<br />
dame- og herrekonfeksjon, manufaktur og stoffer, og spesialforretninger<br />
for undertøy, hansker, knapper, musikkinstrumenter eller sportsutstyr.<br />
Et bilde kan være en gate med brostein<br />
som slites av jernbeslåtte kjerrehjul og<br />
nyskodde hester. Syringrener bøyer seg<br />
over hvitmalte stakittgjerder på den ene<br />
siden av gata, og boligblokker på rekke<br />
og rad står som en 4 etasjers mur på<br />
den andre siden. Fortauet begrenses av<br />
rennesten av huggen granitt og en husvegg<br />
med lyssjakt foran kjellervinduene. Over<br />
sjakten ligger en jernrist som sluker<br />
sigarettsneiper, nøkler, knapper, mynter.<br />
«Gutta i gata» fisker opp myntene, og<br />
inntekten blir delt før et besøk i pølsebua<br />
i stakittgjerdet eller butikken på hjørnet.<br />
Et annet bilde kan være Storgata en sen<br />
ettermiddag oppunder jul i 1957. det er<br />
halvmørkt ute, og butikkene har tent lys<br />
i vinduene. Store og små neonlysrør som<br />
forteller om butikkens navn og bransje,<br />
kaster lys ned på travle byfolk som går<br />
opp og ned på fortauene og ser på vindusutstillingene,<br />
før veien legges hjem.<br />
Butikkene ligger tett i tett, og det reklameres<br />
bl.a. for Moltzaus kontorartikler,<br />
Pels-Backer, Skotöiutsalget, Ole Gilbos<br />
porteføljeforretning, Stor-Ko-Fa, Brødrene<br />
doblougs manufaktur og Brødrene<br />
Thorsons herreekvipering.<br />
Begge bildene forteller om en rekke<br />
detaljer som ikke finnes lenger i dag.<br />
Brosteinen er erstattet med asfalt, kjellervinduene<br />
er murt igjen, risten er fjernet
FOTO: A.B. WILSE/OSLO MUSEUM<br />
J. Weydahls kolonialforretning i Eiriks gate 2 på hjørnet av Åkebergveien. Firmaets biler og<br />
ansatte poserer for fotograf Wilse i 1936.<br />
og hullet gjenfylt, og pølsebua og butikken<br />
har forsvunnet. Storgata har fremdeles<br />
forretninger i hele gateløpet, men vi finner<br />
ingen av butikkene hvor vi handlet<br />
fast over flere år. Bransjer har opphørt,<br />
butikker har skiftet navn eller har helt<br />
forsvunnet, og nye, store kjedebutikker<br />
har endret gatebildet. Melkebutikk, kortevareforretning,<br />
porteføljeforretning og<br />
possementutsalg representerer bransjer<br />
som ikke eksisterer i dag.<br />
Hva var så spesielt med disse småbutikkene?<br />
Hva hadde forretningene som vi<br />
ikke finner i kjøpesentrene i dag? Hva er<br />
det vi savner? Mye av svaret ligger i det<br />
omfattende begrepet, «butikkatmosfær-<br />
en». Lukt, prat, kundebehandling og<br />
varekunnskap var noe av det som skapte<br />
denne spesielle atmosfæren.<br />
det fulgte en spesiell lukt med butikker<br />
før. I tobakksforretningen var det søtaktig<br />
lukt av frukt, sjokolade og tobakk. Bokhandelen<br />
luktet støv og papir. det luktet<br />
gammelt av de solsvidde varene i utstillingsvinduet<br />
hos kortevarebutikken. Hos<br />
skomakeren luktet det lær og skokrem, og<br />
i melkebutikken var det lukt av søt melk<br />
og fersk loff. dette var før all påkrevet<br />
ventilasjon sugde vekk dunstene som fikk<br />
oss til å huske langt bakover i tid, til mors<br />
parfyme, fars etterbarberingsvann og<br />
bestemors blomster, til den første tann-<br />
3
4<br />
kremen, bestemte middager og hjemmebakte<br />
kaker.<br />
Mange av kundene kom ikke for å<br />
handle, men for å slå av en prat. En stol<br />
ved disken innbød til en hvil i handlerunden.<br />
Her ble det like viktig med informasjon<br />
om varene som opplysninger om<br />
nabolaget.<br />
Småbutikken hadde spesialisten bak<br />
disken. Han kunne for eksempel alt om<br />
maling, og anbefalte det som var best å<br />
bruke. Hadde han ikke den rette varen,<br />
kunne han anbefale en annen forretning.<br />
Han kunne sende med deg en vareprøve<br />
FOTO: ALL-FOTO/OSLO MUSEUM<br />
Førjulsstemning i<br />
Storgata i 1957.<br />
Julehandel i<br />
småbutikker av<br />
alle slag.<br />
hjem, slik at du fikk tid til å finne den helt<br />
riktige fargen. det var den gang du fikk<br />
1/3- og ½-liters maling- og lakkbokser.<br />
To butikker som bare huskes av «oss<br />
eldre», var melkebutikken og kortevareforretningen.<br />
Ungdommen har i dag<br />
knapt hørt om butikkene og langt mindre<br />
satt sine ben i den slags forretninger.<br />
«Melkebutikk på hvert hjørne» het<br />
det på 1950-tallet. det er nok ikke helt<br />
korrekt. det ble likevel et munnhell,<br />
fordi det var hele 560 av dem i <strong>Oslo</strong>.<br />
det var opptil flere melkebutikker i en<br />
gate, og i Majorstustrøket lå ca. 70%
Interiør fra<br />
Ivar Skalleruds<br />
kolonialforretning<br />
i Kirkeveien 90 på<br />
hjørnet av Suhms<br />
gate.<br />
av 40 melkebutikker på et hjørne. På<br />
Grünerløkka var ca. 40% av 52 plassert på<br />
tilsvarende måte. Ifølge <strong>Oslo</strong> Adressebok<br />
var det samtidig 750 tobakksforretninger<br />
innenfor byens grenser.<br />
Nesten all innredning i «Mjælker’n»<br />
var hvit. Veggene hadde hvite, glasserte<br />
fliser, og på gulvet lå hvite og svarte fliser i<br />
sjakkmønster. disken var av tre, hvitmalt,<br />
og toppen hadde marmorplate og smale<br />
glasshyller. dette fungerte som en skjerm<br />
mot kundene, for at de ikke skulle ta på<br />
varene, klemme på loffen og klype i osten.<br />
På hyllene lå store runde, fete oster, og<br />
FOTO: ALL-FOTO, 1964/OSLO MUSEUM<br />
på disken sto en oppskjærermaskin som<br />
skar kjøttpålegg i skiver, innstilt på den<br />
tykkelsen kunden ønsket. Pålegget ble<br />
veid på en desimalvekt, hvor en viser gled<br />
over tallkolonner som sto oppført etter et<br />
bestemt system. Pålegget ble pakket inn i<br />
matpapir og hvitt innpakningspapir, hvor<br />
prisen ble skrevet utenpå. Var pakken<br />
tung, fikk du en bærepinne, en liten rund<br />
tingest av tre, som hindret hyssingen i å<br />
skjære seg inn i fingrene. Betalingen ble<br />
slått inn på et stort kassaapparat med<br />
sveiv eller lagt i en skuff under disken.<br />
Betjeningen kunne alle prisene på varene,<br />
5
6<br />
og med en kort blyantstump ble prisene<br />
raskt summert på en liten blokk. det var<br />
priser som kr. 2,23, kr. 3,41, kr. 14,86,<br />
osv. Ingen priser ble avrundet, hvert øre<br />
måtte med.<br />
En del av disken hadde treplate, slik at<br />
det var lett for betjeningen å svinge platen<br />
opp og lage gjennomgang for levering<br />
av varer. «Kjører’n» kom med brød og<br />
kaker i bakker, og melkeflasker, øl og<br />
mineralvann i trekasser. Brødene ble lagt<br />
opp i hyller eller ned i store brødskuffer,<br />
FOTO: RUNE AAKVIK, 1994/OSLO MUSEUM<br />
Nordby<br />
fargehandel<br />
i Eckersbergs<br />
gate 41 på<br />
hjørnet av<br />
Frognerveien.<br />
mens drikkevarene ble stablet i et hjørne.<br />
Melken kom som kjernemelk, søtmelk og<br />
fløte i flasker. Lettmelk fantes ikke. det<br />
var helflasker, halvflasker, kvarte og små<br />
fløteflasker. Flaskene hadde aluminiumskapsel<br />
med et lite øre som kunne dras i,<br />
slik at kapselen kunne trekkes av flasken.<br />
Var det ikke noe øre, måtte tommelen<br />
hjelpe til med å presse kapselen av. Noen<br />
av flaskene hadde rød, rosa eller grønn<br />
stripe tvers over kapselen. Fargekoden<br />
fortalte hva flaskene inneholdt.
de som kom med varene var store og<br />
kraftige mannfolk. de luktet melk, svette<br />
og hest. de bar trekassene på skulderen,<br />
før de tok i bruk sekketralle. På utetrappa<br />
ble det lagt en enkel trerampe til hjelp<br />
for de små og gjengrodde trallehjulene.<br />
Hesten sto der, svett og dampende, med<br />
mulen nede i posen og forsto vel at dens<br />
dager som transporthest var talte. det<br />
siste hestelasset for melketransport fra<br />
Fellesmeieriet ble sendt ut i 1957. Lastebilen<br />
med «senketak», som holdt fast<br />
kassene, ble raskere og mer effektiv enn<br />
gampen.<br />
På 1950-tallet var det som regel husmoren<br />
som besørget dagligvareinnkjøpene,<br />
mens mannen var på jobb. Mellom<br />
husstell og barnepass ble det for mange<br />
en kjærkommen anledning å gå den daglige<br />
turen til butikken. Melkebutikken<br />
var ikke til bare for kjøp av varer. Praten<br />
over disken var et viktig element i hverdagen.<br />
Butikken ble på mange måter en<br />
informasjonssentral som ga opplysninger<br />
om andre butikker, priser på varer, nytt<br />
om nabolaget, spesielt om sykdom og<br />
død. Hva spiste folk til middag? Var det<br />
skilsmisse på gang? Hvorfor hadde fru<br />
Olsen fått ny pels? Alt ble kommentert,<br />
både av nysgjerrighet og nærhet. Hver<br />
melkebutikk ble på en måte lik en liten<br />
landsby, hvor alle kjente alle.<br />
Ifølge <strong>Oslo</strong> Adressebok fra 1957 var<br />
det 200 detaljhandlere i kortevare og<br />
leketøy i <strong>Oslo</strong>. 30 år senere var det kun<br />
11 igjen. Kortevare, etter tysk Kurzwaren,<br />
var alle slags småsaker som ikke ble målt<br />
eller veid. de ble solgt stykkevis, dusinvis<br />
eller i andre partier. Kortevarebutikkene<br />
kunne drive parallelt med leketøy, porteføljevarer,<br />
jernvarer, bijouteri i smykker<br />
og pyntesaker. det finnes ikke tilsvarende<br />
butikker i dag. «Nille» er kanskje det nærmeste.<br />
Butikken var full av ting og atter ting, i<br />
en merkelig blanding av nødvendighetsartikler<br />
og datidens luksusgjenstander.<br />
I hyller og på store bord lå alt i en salig<br />
blanding – draktposer, vaskemiddel, toalettpapir,<br />
batterier, lyspærer, porselen,<br />
servietter, «Holters lys», «Havremarv»<br />
barnesåpe, Boston skokrem, møllring,<br />
strikk på vinsel, «Viking» varmeflaske,<br />
«Orion» termosflaske, kjøkkenvekter, kjeler<br />
og stekepanner. I glassdisken var det<br />
kortstokker, «Snorre» viskelær, bordflagg,<br />
pennesplitter, blekk, fyllepenner, trekkpapir,<br />
blyantspissere, linjaler og Mustads<br />
tegnestifter, knappenåler, hårklemmer<br />
og binders. På et eget bord lå småleker<br />
som Loppespill, spillkortene Svarteper<br />
og Gnav, yatsy, Ludo, Monopol, Stigespill,<br />
strikkball, glansbilder, papirdukker,<br />
gummineser til karneval, nesefløyter fra<br />
Barnetimen og Teknosett.<br />
Betjeningen holdt seg bak disken og<br />
kunden foran. det var strenge regler for<br />
de ansatte vedrørende egen oppførsel,<br />
kundeservice og varekunnskap. Hos Nils<br />
Breilid Jernvare måtte ikke betjeningen<br />
hvile seg mot disken, ikke sitte på en stol<br />
utenom i spiserommet, og gå på toalettet<br />
kun i spisepausen. Flere hadde den<br />
ordningen at den kvinnelige betjeningen<br />
skulle være frøkner, for det het jo «Frøken»<br />
ved tiltale. Når en «Frøken» giftet<br />
seg, måtte hun slutte. Ved fornemt besøk<br />
hos Susanna Kjøsteruds barnetøyforretning<br />
var det butikksjefen alene som<br />
kunne betjene denne kunden. de ansatte<br />
måtte helst ikke synes. Garderoben var<br />
i kjelleren, og her hang yttertøyet «etter<br />
7
8<br />
Kassadame i ”bur” hos Pollux elektriske forretning på Carl Berners plass.<br />
rang», for eksempel butikksjef, 1. dame,<br />
2. dame, volontør og feriehjelp.<br />
Hvorfor forsvant småbutikkene? Hvor<br />
ble de av? Svaret ligger i at kjøpesentrene<br />
etablerte seg i store haller, hvor du kunne<br />
kjøpe alt på ett sted. Utvalget ble enormt,<br />
og varene ble billige på grunn av store<br />
innkjøpsmengder.<br />
Rundt senteret ble det avsatt areal til<br />
parkering for den voksende bilparken.<br />
dette kunne ikke sentrumsbutikkene<br />
konkurrere med, og det førte til at de<br />
ble nedlagt, slo seg sammen med andre<br />
eller flyttet til lokaler med billigere<br />
husleie. Resultatet ble at handelslivets<br />
mangfold i gatebildet forsvant. de store<br />
FOTO: ALL-FOTO, 1951/OSLO MUSEUM<br />
kjøpesentrene slukte de hyggelige, små<br />
og mer menneskevennlige butikkene.<br />
Nedlegging av nærbutikken betydde tap<br />
for lokalmiljøet og økt belastning for de<br />
gamle, uføre, og de som ikke hadde bil. det<br />
er et paradoks at de største kjøpesentrene<br />
prøver å gjenskape en bygate med<br />
butikker, vinmonopol, posthus, kafeer<br />
og torg, slik at kundene kan oppholde seg<br />
hele dagen i «innendørsbyen». Alt ligger<br />
på samme plan, og her inne slipper man<br />
dårlig vær og forurensende gatetrafikk.<br />
Vi som kunder var også med på å<br />
ødelegge det gamle handelsmønsteret.<br />
Anskaffelse av bil, fryser og kjøleskap,<br />
samt innføring av lørdagsfri og selvbe-
Fiskehandler Svendsens forretning i Neuberggaten 9.<br />
tjening, førte til at den daglige handel<br />
ble erstattet med storhandel en gang i<br />
uka. Selvbetjening var nytt og ukjent, og<br />
mange eldre var bekymret for handletempoet<br />
i de «raske» kjøpesentrene. En av<br />
kundene sa det slik: «Jeg kan ikke klare<br />
meg i disse kassakøene. Alt går så fort, og<br />
er man ikke rask nok, blir varene blandet<br />
med den som kommer etter i køen.» Men<br />
selvbetjeningen var kommet for å bli.<br />
Videre søkte vi som kunder etter butikker<br />
med de beste tilbudene, og det ble gitt<br />
avkall på betjeningens varekunnskap og<br />
kontakt med kunden. dermed ble dødsdommen<br />
for småbutikkene signert av oss.<br />
Vi tenkte ikke på at småbutikker ikke leng-<br />
FOTO: ALL-FOTO, 1950/OSLO MUSEUM<br />
er hadde tilstrekkelige inntekter av bare å<br />
selge tobakk, sjokolade og trådsneller, slik<br />
de kunne leve av tidligere. Når så husleien<br />
økte 100 % og dumpingpriser lansertes<br />
på Super’n, sa det seg selv at småbutikkene<br />
ga opp.<br />
det nye handlemønsteret ble klart<br />
karakterisert av innehaveren av kiosken<br />
på Oppsal: «Vi stopper ikke for å fylle bensin<br />
på bensinstasjonen, men for å handle<br />
alt fra dopapir og brød til blomster på<br />
bryllupsdager og julekalender til ungene.<br />
I dag selger gartneriene aviser og Jerniaprodukter.<br />
Før var det bare kioskene som<br />
solgte aviser, og ikke kafeer eller dagligvareforretninger.<br />
Alt er omvendt i dag.»<br />
9
10<br />
Tveita senter - flott og moderne ved åpningen i 1970.<br />
det er lenge siden vi hadde vår faste<br />
gange til slakteren når vi skulle ha ferskt<br />
kjøtt til middag, til bakeren etter ferskt<br />
brød, til ostebutikken etter ost, i melkebutikken<br />
etter melk og i fiskebutikken<br />
etter fisk. Men vil det være liv laga å drive<br />
butikker på 20-30 kvm? Tiden vil vise.<br />
det er opp til kundene å finne tilbake til<br />
handel hos småbutikkene, og samtidig<br />
må myndighetene legge til rette for slik<br />
handel i en bykjerne som ellers helt vil<br />
miste sitt mangfold.<br />
På 1960-tallet ble det vist et program i<br />
svensk TV som het «Staden i mitt hjerte».<br />
Her ble saneringen av Stockholm viet<br />
plass, og byens raske endringer som følge<br />
av riving av bygninger, utflytting av hele<br />
kvartaler og nedleggelse av forretningsstrøk.<br />
Programmet ble avsluttet slik:<br />
UKJENT FOTOGRAF/OSLO MUSEUM<br />
«Byen i mitt hjerte kan jeg ikke få tilbake.<br />
Byen jeg minnes, finnes snart bare i gamle<br />
bilder.<br />
Politikere og byplanleggere burde lære<br />
seg å gå varsommere frem.<br />
La byen forandre seg langsomt, så jeg kan<br />
huske hva som var.<br />
Jeg bodde en gang i den gamle byen og så<br />
de små butikkene.<br />
Hva føler et ungt menneske som ikke har<br />
sett hvordan byen så ut?»<br />
Per-Erling Johnsen er forfatter og tidligere<br />
konservator ved <strong>Oslo</strong> Bymuseum.<br />
Kilde:<br />
”Butikken på hjørnet”, Per-Erling Johnsen,<br />
Schibsted Forlag A/S, <strong>Oslo</strong> 2009
FOTO: ALL-FOTO, 1949/OSLO MUSEUM<br />
Takk for handelen! Gutten og jenta står på butikktrappa utenfor <strong>Oslo</strong> samvirkelag,<br />
avdeling 74 Hasle og Økern, Økernveien 135.<br />
11
12<br />
Stjerneplassen<br />
Lars Roede<br />
St. Olavs plass er det nærmeste vi kommer til en parisisk stjerneplass i vår<br />
hovedstad. Men de veldige parisiske dimensjonene er redusert til en mer<br />
menneskelig og begripelig målestokk. Det ville ha vært formastelig av lille<br />
Christiania med 50-60 000 innbyggere å tilta seg like storladne fakter<br />
som ti ganger større Paris. Vi hadde ingen baron Haussmann til å skjære<br />
brede avenyer gjennom gammel bystruktur, og heller ingen politisk vilje til<br />
radikal byfornyelse. Men vi hadde noen fremsynte arkitekter som la gode<br />
planer for en voksende by. I etterkrigstiden ble den utsatt for grovt hærverk.<br />
Nå har kommunen forsøkt å reparere skadene – og vi har fått byens første<br />
lysfontene!<br />
Christiania opplevde fra midten av<br />
1800-tallet en vekstperiode som skulle<br />
vare århundret ut, bare avbrutt av perioder<br />
med lavkonjunktur og økonomisk stillstand.<br />
Veksten skyldtes særlig to faktorer.<br />
Provinsbyen var brått blitt hovedstad i<br />
1814, og det skapte arbeidsplasser og<br />
byggebehov, og etterspørsel etter tjenester<br />
til den unge statens byråkrater. Så<br />
kom industrien for alvor i gang i 1840årene,<br />
med Akerselva som drivkraft, og<br />
den ga arbeid til innflyttere fra bygdene.<br />
Folkeøkningen førte i første omgang til<br />
en fortetting både i selve byen og særlig i<br />
forstedene, men etter hvert sprengte byen<br />
de gamle grensene og begynte å bre seg<br />
utover i Akerbygda.<br />
St. Olavs gate, som skjærer igjennom<br />
plassen, er realiseringen av en idé som<br />
ble lansert i forbindelse med den første<br />
store byutvidelsen, da Slottet ble oppført<br />
langt vest for byen. Slottsarkitekt Linstow<br />
utarbeidet i 1838 planen for en forbindelse<br />
mellom byen og Slottet, gaten som<br />
senere ble oppkalt etter byggherren. Linstows<br />
plan omfattet også kvartalene nord<br />
for Karl Johans gate, og i denne inngikk<br />
en diagonal gate i rett linje fra Slottet<br />
til Hammersborghøyden. den har sine<br />
forbilder i barokkens storstilte slotts- og<br />
parkanlegg med den eneveldige fyrstens<br />
residens i sentrum og gater strålende ut<br />
i alle retninger, slik at slottet demonstrativt<br />
behersker omgivelsene. Men i første
omgang var det bare den korte strekningen<br />
fra Slottsparken til Pilestredet som<br />
under navnet Ny Slotsgade ble stukket ut<br />
i 1841 over den store Ruuseløkken og løkken<br />
Vendom, som allerede var innkjøpt av<br />
staten i forbindelse med slottsanlegget.<br />
Strekningen videre nord for Pilestredet<br />
måtte vente – der var grunnen privat. 1<br />
Resten av gaten, og med den plassen av<br />
samme navn, er resultatet av et storstilt<br />
prosjekt for eiendomsutvikling av Meyerløkka.<br />
den store løkkeeiendommen<br />
mellom Ullevålsveien og Pilestredet ble<br />
samlet av kjøpmann Jacob Meyer (1781-<br />
1856), som kjøpte opp flere mindre løkker<br />
på Bymarken. Sønnen Thorvald Meyer<br />
arvet søndre del av løkka i 1856. 2 Men<br />
Place de la Nation i Paris er litt mer<br />
grandios enn vår St. Olavs plass. Den fikk<br />
sin form av prefekten for departementet<br />
Seine, Georges-Eugène Haussmann<br />
(1809-1891). Han ledet keiser Napoleon<br />
IIIs gigantiske byfornyelsesprosjekt.<br />
Utsnitt av Næsers kart over Christiania.<br />
1861. Ny Slotsgade går foreløpig bare fra<br />
Slottsparken til Pilestredet, men er stiplet<br />
inn videre opp til St. Olafs Kirke på Hammerborg.<br />
St. Olavs plass er også bare en femkant<br />
på kartet, men planens opphavsmann<br />
Georg Andreas Bull har allerede oppført<br />
sitt private hus på nordvestre hjørne av<br />
plassen.<br />
han hadde allerede fått sitt eget landsted<br />
Heja ved drammensveien i bryllupspresang<br />
fra svigerfaren, så han trengte ikke<br />
enda et landsted på Meyerløkka. I stedet<br />
så han klart eiendommens store muligheter<br />
som spekulasjonsobjekt. Samme år<br />
ble det utarbeidet en reguleringsplan for<br />
utbygging av eiendommen, men den kom<br />
ikke til utførelse. 3<br />
13
14<br />
Utsnitt av Krums kart fra ca. 1900 med<br />
grensene for Meyerløkka og Brandts løkke<br />
inntegnet. Utgangspunktet var Jacob Meyers<br />
det hadde lenge vært klart at Bymarken<br />
ville bli innlemmet i byen, og Meyerløkka<br />
ville dermed komme innenfor<br />
bygrensen som byggeområde for å møte<br />
den økende etterspørselen etter boliger<br />
som var i vente. Thorvald Meyer gikk nå i<br />
kompaniskap med svogeren Thomas Heftye.<br />
Reguleringskommisjonens sekretær,<br />
arkitekt Georg Andreas Bull, laget reguleringsplanen<br />
for denne og de tilstøtende<br />
eiendommene sønnenfor, og den ble vedtatt<br />
kort tid etter at byutvidelsen endelig<br />
ble gjennomført 1. januar 1859. Men<br />
utparselleringen for leiegårdsbebyggelse<br />
måtte vente til gater med vann- og kloakkledninger<br />
var opparbeidet. Anleggsarbeidene<br />
begynte i 1862 og krevde mye<br />
St. Olavs gate kan ikke helt måle seg med<br />
baron Haussmanns Grands Boulevards. Men<br />
hans plan for Paris var forbildet for stadskonduktør<br />
Bulls regulering av Meyerløkka.<br />
Camille Pissarro: Boulevard Montmartre,<br />
1897. Eremitasje-museet i St. Petersburg. Fra<br />
Wikimedia Commons.<br />
løkke Stensberg, nord i området. Brandts løkke omfattet begge sider av St. Olavs gate fra plassen<br />
til Pilestredet. På dette kartet er Meyerløkka fullt utbygget med leiegårder, og Rikshospitalet er på<br />
god vei til å beslaglegge resten.<br />
sprengning og oppfylling for å få riktige<br />
gateprofiler. Langes gate, Wessels gate og<br />
St. Olavs gate fra Pilestredet til St. Olavs<br />
plass ble ferdig samme år, mens selve<br />
plassen måtte vente til 1868. Øvre del av<br />
St.Olavs gate videre til Ullevålsveien ble<br />
byggeklar i 1871. 4<br />
G. A. Bulls reguleringsplan<br />
Planen for Meyerløkka var mesterstykket<br />
som førte til at G. A. Bull i 1865 fikk<br />
overta stillingen som stadskonduktør<br />
(bygnings- og byplansjef) etter arkitekt<br />
Christian H. Grosch. 5 Bulls plan gjentok<br />
flere elementer fra reguleringskommisjonens<br />
tidligere plan fra 1856, men var<br />
langt mer storslått. Brennpunktet var
stjerneplassen som senere fikk navn etter<br />
St. Olav. den oppsto i skjæringspunktet<br />
mellom to eksisterende gater som ble forlenget<br />
inn på Meyers løkke – Ny Slotsgade<br />
og Universitetsgaten.<br />
det er ingen tvil om hvor han hentet<br />
inspirasjon. Året 1859 var midt i keiser<br />
Napoleon IIIs regjeringstid og midt i den<br />
hektiske omstruktureringen av Paris som<br />
han satte i verk etter planer av sin prefekt,<br />
baron Haussmann. Paris ble grundig<br />
byfornyet, i hvert fall langs et grovt nettverk<br />
av snorrette avenyer og boulevarder<br />
med enorm bredde – hundre meter! de<br />
fikk gjerne et markant fondmotiv – kfr.<br />
Slottet og den katolske kirke i hver ende<br />
av St. Olavs gate. Et iøynefallende trekk<br />
ved Haussmanns plan var en rekke stjerneplasser<br />
der de store trafikkårene skar<br />
hverandre. Bull må ha kjent planene for<br />
Paris, sannsynligvis indirekte gjennom<br />
tysk litteratur og fra studietiden i Hannover.<br />
Men han laget sin egen vri ved å la<br />
den eneste gjennomgående gaten ligge<br />
eksentrisk i forhold til plassen. denne<br />
vrien ga seg ved at grunnfiguren var en<br />
femkant, mens klassiske stjerneplasser<br />
har gjennomgående gater med aksen<br />
gjennom plassens sentrum.<br />
Plassens form som en litt uregelmessig<br />
femkant skyldtes at Ny Slotsgade<br />
ble ført tvers igjennom, mens de andre<br />
gatene som stråler ut fra plassen, ble<br />
ført i rett (eller tilnærmet rett) vinkel<br />
mot tre av plassveggene. Parallelt med<br />
denne hovedgaten tegnet Bull to gater i<br />
passende avstand til å bli bebygget med<br />
leiegårder rygg i rygg, Nordahl Bruns<br />
gate og Wessels gate. Vinkelrett på disse<br />
løper Langes gate nordover fra plassen.<br />
Munchs gate ble stukket ut som den femte<br />
Stadskonduktør Bulls originaltegning til eget<br />
hus på St. Olavs plass 1. Fra Odd Brochmann:<br />
Stadskonduktøren, <strong>Oslo</strong> 1980.<br />
strålen ut fra plassen. Geometrien ble slik<br />
at både Universitetsgaten og Langes gate<br />
fikk flotte fondmotiver i to av plassens fem<br />
sider, men ikke den gjennomløpende Ny<br />
Slotsgade, og Munchs gate bare omtrentlig.<br />
Som midtpunkt og blikkfang fikk<br />
plassen et sirkulært vannbasseng med<br />
en fontene av støpejern som fremstilte<br />
kjærlighetsguden Cupido. Bull beskrev<br />
planen slik:<br />
Der hvor Universitetsgaden, Langes Gade og<br />
Munchs Gade støde sammen med Nye Slotsgade,<br />
skulde der anlægges en femkantet aaben Plads.<br />
Hvor Universitetsgadens Midtlinje skjærer Nye<br />
Slotsgades Sydside, skulde Midtpunktet for en<br />
Cirkel af 40 Alens Radius ligge, og hvor denne<br />
Cirkel kommer til at skjære Gadesiderne skulde<br />
de ti Gadehjørner til den femkantede Plads<br />
være. 6<br />
St. Olavs gate fikk en liten knekk der<br />
den krysser Pilestredet. det var et brudd<br />
med Linstows opprinnelige idé for Ny<br />
Slotsgade, men var antagelig nødvendig<br />
15
16<br />
FOTO: OLAF M. P. VæRING. OM.<br />
Dronning Josephines utsikt fra Slottet mot St. Olavs kirke på Hammersborg var litt mer landlig.<br />
Dette bildet er fra ca. 1880 og viser Meyerløkka med St. Olavs gate fullt utbygget på hele strekningen<br />
opp til kirken.<br />
for å gi den siste delen en retning som<br />
førte rett mot tårnet på St. Olav kirke.<br />
den første som kjøpte tomt på Meyerløkka<br />
var arkitekten selv, som allerede i<br />
1860 sikret seg ett av plassens hjørner, St.<br />
Olavs plass 1. 7 Tomtekjøpet viser at han<br />
hadde stor tro på strøkets fremtid. det<br />
er vanskelig å forstå annet enn at han<br />
så for seg en plass stramt innrammet av<br />
jevnhøye leiegårder, slik resten av Meyerløkka<br />
etterhvert ble bebygget. desto<br />
merkeligere er det at han på sin tomt<br />
oppførte en villapreget gård med fasade<br />
mot Langes gate, men ikke mot plassen.<br />
dermed ble St. Olavs plass aldri fullført<br />
som et helhetlig plassrom før Bulls egen<br />
bolig ble revet da den nåværende gården<br />
med 213 hybelleiligheter ble reist på dette<br />
hjørnet i 1939. Vi kjenner den best som<br />
teatret Edderkoppen eller ABC-teatret.<br />
St. Olav på plass<br />
det var ingen tilfeldighet at både gaten<br />
og plassen fikk navn etter helgenkongen<br />
Olav. Kong Oscar I var gift med Josephine<br />
av Leuchtenberg (de Beauharnais), som<br />
holdt fast ved sin katolske tro hele livet,<br />
til tross for at gemalen var forpliktet<br />
etter Grunnloven til å være lutheraner.<br />
Hun engasjerte seg sterkt for å få reist<br />
en katolsk kirke i Christiania, den første<br />
etter reformasjonen. Høyden ved Hammersborg<br />
ble valgt til tomt, både fordi<br />
den lå høyt og dominerende i bybildet, og<br />
fordi den lå for enden av Ny Slotsgade.<br />
dermed forbandt den kongens Slott med
UKJENT FOTOGRAF. OM.<br />
Brandts løkke lå på hjørnet av St. Olavs gate gate og Pilestredet, tvers over gaten fra St. Olavs<br />
kirke. På tomten ble Kunstindustrimuseet oppført ved forrige århundreskifte. På dette fotografiet<br />
fra ca. 1870 er St. Olavs gate ennå ikke opparbeidet.<br />
dronningens kirke på Hammersborg, og<br />
hun ville kunne nyte synet av «sin» kirke<br />
fra slottsbalkongen. da kirken sto ferdig i<br />
1856, etter arkitekt Wilhelm von Hannos<br />
tegninger, var det nesten selvsagt at den<br />
måtte få navn etter Olav den hellige. Like<br />
selvsagt var det at G. A. Bull tre år senere<br />
måtte brekke hovedgaten i sin plan slik at<br />
den ville peke rett mot tårnet.<br />
Kirken fikk så i 1864 gi navn både til<br />
gaten og til stjerneplassen. det navnet<br />
har den heldigvis fått beholde, selv om<br />
det i 2007 ble foreslått å gi Knut Hamsuns<br />
navn til plassen. dette forslaget var nødt<br />
til å møte motstand på grunn av Hamsuns<br />
viderverdigheter under krigen. Men det<br />
er ikke hentet ut av luften, for Hamsun lot<br />
ylajali, den kvinnelige hovedpersonen i<br />
debutromanen Sult, bo i leiegården på St.<br />
Olavs plass 2 hos sin far J. A. Happolati,<br />
oppfinneren av den elektriske salmebok.<br />
Om vi altså skulle hedre forfatteren og<br />
ikke landssvikeren Hamsun, er St. Olavs<br />
plass ikke uegnet. Ideen må likevel<br />
avvises fordi det er utillatelig historieløst<br />
å tilsidesette St. Olav, som har spilt en så<br />
viktig symbolsk rolle i utformingen av<br />
strøket. 8<br />
Eiendomsspekulantene<br />
Bulls plan omfattet hele Thorvald Meyers<br />
del av Meyerløkka, men også Brandts<br />
løkke, som opptok arealet på begge sider<br />
av St. Olavs gate mellom plassen og Ullevålsveien.<br />
det betydde at Meyer og Heftye<br />
i første omgang ikke kunne realisere<br />
17
18<br />
FOTO: A. B. WILSE 1903. OM.<br />
Olaus Johnsens leiegård på St. Olavs plass 2 til venstre, før fasaden ble delvis barbert. Til høyre<br />
den mer anomyme leiegården på nr. 3. Og midt på plassen den vakre fontenen Cupido, som<br />
forsvant omkring 1950. Legg merke til de to trærne på hvert hjørne.<br />
hele planen – plassen og den siste delen<br />
av hovedgaten ble foreløpig en plan på<br />
papiret. Utbyggerne ønsket et høyt sosialt<br />
nivå i strøket, og derfor ble tomtene solgt<br />
med klausul mot å bygge arbeiderboliger<br />
eller anlegge støyende og illeluktende<br />
bedrifter.<br />
Etter hvert som eiendomsforhold og<br />
infrastruktur kom på plass, ble mesteparten<br />
av Meyerløkka i løpet av tiåret<br />
rundt 1870 utparsellert og utbygget med<br />
leiegårder i tre etasjer. Men utbyggingen<br />
stoppet opp etter at konjunkturene ble<br />
dårlige fra midten av 1870-årene. Så<br />
fulgte en ny byggeperiode i årene 1880-<br />
87. Et område mellom Nordahl Bruns<br />
gate og Wessels gate ble liggende ubebygget<br />
til neste høykonjunktur, «jobbetiden»<br />
i 1890-årene. der ble Bidenkaps gate<br />
anlagt og bebygget med høyere leiegårder.<br />
Meyer og Heftye sto ikke selv for<br />
utbyggingen. de solgte byggeklare tomter<br />
til eiendomsspekulanter, for det meste<br />
byggmestre. den første, og også den<br />
mest foretaksomme av dem, var Olaus<br />
Johnsen (1830-1892), som mellom 1865<br />
og 1870 reiste minst ni, kanskje enda
flere «byggmestergårder». Han var også<br />
en aktiv utbygger i andre deler av byen.<br />
Hans første prosjekt på Meyerløkka var<br />
hjørnegården Wessels gate 15, som nå<br />
er gjenreist i «Gamlebyen» på Norsk<br />
Folkemuseum og innredet med leiligheter<br />
som viser urban boskikk gjennom 150 år.<br />
denne og de fleste andre leiegårdene<br />
ble etter kort tid solgt videre til private<br />
gårdeiere som sto for utleien til beboere. 9<br />
de fleste var bygget etter et skjema med to<br />
leiligheter i hver etasje med adkomst fra<br />
et felles trapperom. I bakgården hadde de<br />
nødvendige uthus og doer. Noen få fikk<br />
også en virkelig bakgård innenfor den<br />
første gårdsplassen, en egen leiegård med<br />
litt enklere utstyr og rimeligere leie.<br />
Øvre del av St. Olavs gate tilhørte<br />
oberst Brandts løkke og lå utenfor selve<br />
Meyerløkka. den ble først solgt til diakonisseanstalten.<br />
I 1890 ble øvre del med<br />
løkkehuset solgt videre til staten, som her<br />
oppførte Kunstindustrimuseet og Statens<br />
Håndverks- og Kunstindustriskole, med<br />
adresse Ullevålsveien 5. Resten av denne<br />
Brandts løkke ble imidlertid overlatt til<br />
Olaus Johnsen, som opparbeidet den<br />
siste gatestrekningen privat etter avtale<br />
med kommunen. den sto ferdig i 1871 og<br />
ble overlatt vederlagsfritt til kommunen<br />
– mot at Johnsen fikk bygge ut tomtene.<br />
Arkitekt von Hanno kjøpte selv nr. 7 og 9<br />
i 1872 og Consul Petersen nr. 11 og 13. 10<br />
Plassen blir bebygget<br />
Olaus Johnsen fikk, gjennom avtalen med<br />
kommunen, kontroll over bebyggelsen<br />
langs øvre del av St. Olavs gate, og han<br />
fikk dessuten arrondert den strategisk<br />
viktige tomten St. Olavs plass 2, som han<br />
hadde kjøpt i 1870 av Meyer og Heftye.<br />
den besto i utgangspunktet bare av en<br />
smal stripe langs byggelinjen mot plassen,<br />
mens resten lå på Brandts løkke. Johnsen<br />
slo sammen disse to tomtene, som hver<br />
for seg var ubrukelige. Her oppførte han<br />
strøkets mest monumentale leiegård,<br />
fondmotivet for Universitetsgaten, som<br />
senere skulle få Rådhuset i motsatt ende.<br />
det antas at Wilhelm von Hanno var arkitekt<br />
for gården, som sto ferdig i 1872 med<br />
to store leiligheter i hver etasje. Her var<br />
det selvsagt egne kjøkkentrapper og alt<br />
som hørte til et virkelig fornemt bomiljø.<br />
det rommelige trapperommet hadde<br />
flislagte trappeavsatser og vinduer med<br />
fargede og slepne glassruter. 11 Von Hanno<br />
tegnet også de fleste gårdene fra samme<br />
tid på solsiden videre oppover St. Olavs<br />
gate, og han opptrådte selv som utbygger<br />
på nr. 7 og 9.<br />
Johnsen solgte ikke som vanlig gården<br />
videre, men beholdt den selv og valgte å<br />
bo i en av leilighetene i 2. etasje, antagelig<br />
den som har balkong mot plassen.<br />
Folketellingen fra 1875 oppgir at hans<br />
yrke er «Gaardeier (bygger og kjøber<br />
og sælger)». Sammen med ham bodde<br />
hustruen Caroline og deres fire barn. Vi<br />
merker oss særlig datteren Nathalie, født<br />
1858, som kan være forbildet for Hamsuns<br />
ylajali, og sønnen Tordenskjold, født<br />
1859. Hans fulle navn var Olaf Bertram<br />
Tordenskjold Johnsen, og han ble arkitekt<br />
og eiendomsspekulant.<br />
12, 13<br />
I denne eneste gjenværende av gårdene<br />
som opprinnelig omkranset plassen,<br />
ble Rikshospitalets apotek innredet i<br />
1892 i første etasje, der restauranten<br />
«Tekehtopa» nå holder til. Senere overtok<br />
Rikshospitalet hele gården og brukte den<br />
til legeboliger. Over apoteket bodde fra<br />
19
20<br />
Gjertsens skole, St. Olavs plass 5, tegnet av<br />
arkitekt Wilhelm von Hanno. Hovedfasaden<br />
mot plassen – med plassveggen som forsvant<br />
i 1960-årene og stadig er sterkt savnet. Xylografi<br />
fra ca. 1880.<br />
1919 reservelege Herman Fleischer Høst,<br />
hvis datter Gerd Høst har beskrevet sitt<br />
oppvekstmiljø og særlig sitt nære forhold<br />
til den vakre Cupido-fontenen som den<br />
gang var plassens midtpunkt. Hun forteller<br />
vemodig om gjensynet med plassen i<br />
moden alder – «Fontenen ja, den nydelige<br />
Cupido-fontenen, min barndoms lengsel<br />
og glede, hvor er den blitt av? – Nå kjører<br />
bilene rundt en naken plass, brostenene<br />
er blitt erstattet av asfalt, de gamle husene<br />
er moderne blokkbygg … Men ennå står<br />
mitt barndomshjem nr. 2 der.» 14 Ikke bare<br />
plassen har fått lide under kommunal<br />
vanskjøtsel, noe vi skal komme tilbake<br />
til. Også nr. 2 ble bokstavelig talt forflatet<br />
da det meste av stukkaturen på fasadene<br />
ble hugget vekk tidlig i 1950-årene for å<br />
forenkle vedlikeholdet.<br />
På motsatt side av St. Olavs gate dannet<br />
den mer anonyme leiegården på nr.<br />
FOTO: SVERRE HEIBERG. OM<br />
Det gamle Kunstindustrimuseet under rivning<br />
i 1965 for å gi plass til Helserådets nybygg.<br />
Mange kalte det vandalisme å rive von Hannos<br />
vakre og rikt utsmykkede bygning på Pilestredet<br />
26.<br />
3 plassens østvegg, reist i 1870 av tømmermester<br />
P. Christensen. Etter en brann<br />
i 1938 oppførte Norsk Maskinkompani et<br />
forretningsbygg i 7 etasjer, ferdig i 1940<br />
på samme tomt. 15 det ble formet slik at<br />
veggen mot plassrommet ble beholdt, til<br />
tross for at fasaden mot St. Olavs gate ble<br />
trukket tilbake, i tråd med tidens hang til<br />
gateutvidelser.<br />
Mellom Munchs gate og Universitetsgaten<br />
hadde plassen sin lengste vegg,<br />
midt imot utløpet av Langes gate. På<br />
St. Olavs plass 4 ble det derfor oppført<br />
to separate gårder, 4 A og B. Begge var<br />
nokså ordinære leiegårder i henholdsvis 3<br />
og 3½ etasjer, også disse med Christensen<br />
som byggherre. 16 de ble revet i 1964 da<br />
den nye Telegrafbygningen ble oppført<br />
etter tegninger av arkitekt Nils Holter. 17<br />
Også dette nybygget i bare to etasjer<br />
respekterte behovet for å gi plassen en
FOTO: OSLO MUSEUM<br />
Arkitektene Berg og Norrgren som planla Appartementshuset St. Olav på St. Olavs plass 1 i<br />
1940, viste tilbørlig respekt for stadskonduktør Bulls intensjoner ved å følge byggelinjene fra hans<br />
reguleringsplan. Entreprenøren klarte endog å redde de to opprinnelige trærne på fortauet – men<br />
de overlevde ikke hærverket i etterkrigstiden.<br />
ordentlig vegg på sørøstre hjørne. Men<br />
første byggetrinn, høyblokken inne i kvartalet,<br />
fremstår som et fremmedelement i<br />
dette bybildet.<br />
På det siste hjørnet, nr. 5, reiste cand.<br />
philol. Frederik Gjertsen sin «Skole for den<br />
høiere Almenuddannelse» i nyromansk<br />
stil i 1869. Arkitekten var også her gatens<br />
egen, Wilhelm von Hanno. Skolen hadde<br />
undervisning for gutter på alle klassetrinn<br />
fra barneskolen til examen artium og<br />
ble ansett som byens beste privatskole.<br />
Maleren Edvard Munch og arkitekt<br />
Henrik Bull (sønn av stadskonduktøren<br />
i nr. 1) ble venner for livet etter å ha<br />
gått sammen på Gjertsens skole. da den<br />
trengte utvidelse mot slutten av 1800årene,<br />
ble skolen flyttet til et nybygg på<br />
hjørnet at Niels Juels gate og Gyldenløves<br />
gate, og samtidig fikk den navnet Frogner<br />
høiere Almenskole. 18 Gjertsens eiendom<br />
omfattet hele kvartalet ned til Pilestredet,<br />
og som formann i Kunstforeningens styre<br />
var han også drivkraften bak oppførelsen<br />
av museumsbygningen på hjørnet av<br />
Universitetsgaten og Pilestredet i 1879-<br />
80, hvor også Kunstindustrimuseet<br />
holdt til i begynnelsen. Her fikk Wilhelm<br />
von Hanno utfolde seg med et virkelig<br />
monumentalbygg i renessanse, med<br />
21
22<br />
FOTO: OSLO MUSEUM<br />
Utsikt fra leiegården på St. Olavs plass mot<br />
Universitetsgaten – den samme utsikten som<br />
Hamsuns Ylajali så, hvis hun virkelig bodde<br />
i gårdens 2. etasje. Midt på plassen står<br />
fontenen med Cupido-skulpturen. Maleri av<br />
Asbjørn Aamodt, 1919.<br />
rikt dekorerte fasader. Medaljonger<br />
over vinduene i store rundbuede nisjer<br />
innholdt portrettbyster av viktige<br />
kunstnere. Adolph Tidemand og Hans<br />
Gude fikk hedersplassene på hver side<br />
av det høye tårnet på kortfasaden mot<br />
Universitetsgaten. Mot Pilestredet var<br />
det særlig billedhuggere som ble beæret,<br />
blant dem Benvenuto Cellini, Bernard<br />
Palissy (fransk keramiker som forsøkte<br />
å etterligne kinesisk porselen), Peter<br />
Vischer og Magnus Berg. 19<br />
I 1938 ble Kunstforeningen tvunget til<br />
å flytte fordi kommunen trengte plass til<br />
sin nyerhvervede Amaldus Nielsens samling.<br />
Men den måtte i sin tur stues bort i<br />
Munch-museets mørke kjellere da kommunen<br />
midt i 1960-årene ryddet tomten<br />
for å oppføre Helserådets nybygg. 20<br />
Hærverk<br />
Hærverk var det kanskje ikke at Stadskonduktør<br />
Bulls hus på St. Olavs plass<br />
1 i 1939 måtte vike for «Appartementshuset<br />
St. Olav» av arkitektene Jarle Berg<br />
og Antti Norrgren. 21 Selv om tapet må<br />
beklages, ble nybygget et hederlig stykke<br />
funkisarkitektur. det brøt klart med den<br />
opprinnelige skalaen for bygningene<br />
rundt plassen, men fullførte plassrommet<br />
ved å gi dette tidligere åpne hjørnet en<br />
tydelig vegg i byggelinjen. Arkitekter og<br />
byggherre må berømmes for at de beholdt<br />
de to trærne på fortauet ut mot plassen.<br />
Heller ikke forretningsgården som året<br />
etter på ble oppført på nr. 3 var noen<br />
katastrofe. Men så begynte hærverket.<br />
Støpejernsfontenen med den lille<br />
Cupido-skulpturen ble satt opp i 1868 22 ,<br />
omtrent samtidig med at lignende fontener<br />
ble utplassert bl.a. på youngstorget og<br />
Grev Wedels plass. den var omgitt av et<br />
sirkulært basseng i polert stein og var<br />
trolig støpt i Frankrike, som var ledende<br />
i støpejernsteknikk på den tid. Som vi<br />
vet, gledet den Gerd Høst og mange med<br />
henne i nesten hundre år, til Cupido en<br />
gang omkring 1950 ble utsatt for hærverk.<br />
da ble den tatt ned og lagret av<br />
Vann- og kloakkvesenet. Avdelingssjef<br />
Godager opplyste til Aftenposten: «For<br />
noen år siden … reparerte vi fontenen og<br />
lot en vannstråle skyte i været, til erstatning<br />
for toppgfiguren, men dette arrangementet<br />
var åpenbart mindre populært, og<br />
med sikte på nyordningen besluttet vi så<br />
å stenge av vannet og dekke til den store<br />
skålen.» 24 Nyordningen han omtalte, var<br />
kommunens planer om en ny utforming<br />
av plassen. Andre presseoppslag fra 1956<br />
forteller at flere kommunale etater ønsket
fontenen bort. Veisjefen og byplansjefen<br />
var betenkt over at den stengte Munchs<br />
gate, trafikkpolitiet mente at et vannbasseng<br />
ville tiltrekke barn til det sterkt trafikkerte<br />
krysset, og kommunearkitekten<br />
fant fontenen for defekt til å bli reparert.<br />
Rådmann Eika ville ha en ny regulering<br />
med trafikklys i dette viktige krysset.<br />
Kommunikasjonsrådmannen avskar all<br />
videre debatt og bestemte at fontenen<br />
skulle fjernes. det ble laget en plan for<br />
flytting av fontenen til sørsiden av plassen,<br />
hvor den ville bli liggende i aksen for<br />
Munchs gate, som forutsattes stengt. 25<br />
Men det skulle gå femti år før den sterkt<br />
savnede Cupido fikk en avløser i asfaltørkenen<br />
på plassen.<br />
Hærverk må det også kalles at trærne<br />
som opprinnelig omkranset plassen, to på<br />
hvert hjørne, ble fjernet litt etter litt. de<br />
to foran NTBs bygning (nr. 3) ble felt «i<br />
nattens mulm og mørke», til ergrelse for<br />
nabo Carl von Hanno og arkitekt Arno<br />
Berg. 25 Senere mistet vi også de to som<br />
hadde stått foran Gjertsens skole – i tillegg<br />
til at vi mistet hele hjørnet. Før kommunen<br />
begynte å sette plassen i stand i<br />
2007, var bare de to trærne foran nr. 2 i<br />
behold.<br />
Ødeleggelsen av plassrommet begynte<br />
for alvor i 1950-årene. Byplankontoret<br />
og de fleste arkitekter var på den tid<br />
besnæret av det urbanistiske ideal som<br />
Christian Norberg-Schulz senere kalte<br />
«den glisne by». det brøt med den tradisjonelle<br />
sluttede karrébebyggelsen, slo<br />
hull på gateveggene, og lot frittliggende<br />
høyblokker stå i «spennende» kontrast til<br />
lavere volumer og åpne plassrom. Samtidig<br />
mente planleggerne at den økende<br />
biltrafikken måtte tilgodeses med bredere<br />
FOTO: CA. 1980 HENRIK ØRSTEd / OSLO MUSEUM<br />
Helserådets nybygg av arkitekt Erling Viksjø –<br />
en spydspiss inn mot hjertet av St. Olavs plass.<br />
Fraflyttet allerede etter 20 år!<br />
gater nær sagt overalt, og gateutvidelser<br />
er gjennomgangstemaet i etterkrigstidens<br />
reguleringer. disse to tendensene ga seg<br />
tragiske utslag på St. Olavs plass. Telegrafverkets<br />
høyhus på nr. 4 forholder seg<br />
overhodet ikke til omgivelsene, og sett fra<br />
Langes gate gjør det inntrykket av plassen<br />
kaotisk. den obligatoriske lavblokken på<br />
hjørnet opprettholder byggelinjen, men<br />
er for lav som vegg i plassrommet.<br />
Gateutvidelsesfetisjismen må ta<br />
mesteparten av skylden for Helserådets<br />
nybygg fra 1969 på nr. 5. Byggelinjene<br />
i 1950-årenes reguleringsplaner virker<br />
23
FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE<br />
Ny brolegning på St. Olavs plass – og et litt for Plassens geometri gjorde at Munchs gate bare<br />
stort «basseng» som sperrer den frie siktlinjen fikk et omtrentlig fondmotiv på St. Olavs<br />
som var ideen bak anlegget av St. Olavs gate. plass 5. Lysfontenen havnet av samme grunn<br />
utenfor gatens akse, men det ble forsøkt rettet<br />
på med en liten knekk i fortauskanten. Femkantens<br />
hjørner er markert med brolegning ut<br />
i de tilstøtende gatene.<br />
24<br />
i ettertid meningsløse, men de ble dessverre<br />
trukket opp før man forsto at svaret<br />
på bilismen ikke var bredere gater, men<br />
restriksjoner mot bilbruk og parkering.<br />
det er trist at Erling Viksjøs fortjente<br />
renommé for fremragende verk som<br />
Regjeringsbygningen og Norsk Hydro<br />
ved Solli plass svekkes av dette hærverket<br />
mot plassen. Kan han virkelig ha ment at<br />
det ville bli vellykket å fylle hele kvartalet<br />
med en diger trekantet steinblokk? Formen<br />
er resultatet av nye byggelinjer både<br />
mot St. Olavs gate og Universitetsgaten.<br />
Mot Universitetsgaten avviker linjen til<br />
overmål og helt umotivert fra gatens<br />
hovedretning. Begge gatene ble utvidet<br />
så mye at plassveggen på hjørnet forsvant<br />
helt og ble omdannet til en spydspiss «som<br />
aggressivt trenger seg på; det er nærmest<br />
som om den spidder plassrommet». 26<br />
det skulle gå enda mange år før den<br />
stakkars voldtatte og nedslitte plassen ble<br />
«gjenoppdaget» og fikk fortjent oppmerksomhet<br />
som en skamplett i bybildet.<br />
Lysfontene<br />
<strong>Oslo</strong> kommune ved Samferdselsetaten<br />
tok omsider tak i problemet i 2001 og
utlyste en arkitektkonkurranse om en<br />
fullstendig fornyelser av gatedekket,<br />
trafikkløsningen og den estetiske utformingen<br />
av plassen. den ble vunnet av<br />
ACK arkitekter AS (Aspaas Cooper Kind)<br />
med forslaget «Lysfontene». 27<br />
Vinnerutkastet hadde ambisjoner<br />
om å oppnå universell utforming med<br />
god orienterbarhet og tilgjengelighet<br />
for alle, også bevegelseshemmede. det<br />
var en utfordring i et kryss mellom fem<br />
gater. Arkitektene valgte å gjeninnføre<br />
fontenen som et nytt midtpunkt i plassen,<br />
og det ville da ha vært nærliggende<br />
å lage en rundkjøring omkring den – en<br />
løsning som i så fall hadde krevet en skog<br />
av skilter i og rundt plassrommet. Men<br />
deres dristige grep var å velge bort denne<br />
litt for selvsagte løsningen. de innførte<br />
heller «anarki» i form av et udifferensiert<br />
og ikke-styrt trafikkmønster, hvor alle<br />
trafikanter fritt kan velge kjøremønster<br />
og kjøreretning. Trafikkmengden er ikke<br />
større enn at dette ser ut til å ha vært et<br />
riktig valg.<br />
For å markere at dette forplikter de<br />
kjørende til å vise hensyn, er gatedekket en<br />
fartsdempende brolegning. Utformingen<br />
signaliserer at dette er en vrimleplass for<br />
folk til fots, og at trafikken skal avvikles<br />
på fotgjengernes premisser. Heller av lys<br />
granitt på fortauene er ment å definere<br />
plassenes historiske form, femkanten.<br />
Innrammingen av kantstein er ført ut i de<br />
tilstøtende gatedekkene, hvor de markerer<br />
femkantens hjørner. Inne i femkanten er<br />
kjørearealene brolagt med smågatestein<br />
i buemønster. Rundt hele plassen løper<br />
et sirkulært felt med mørke heller som<br />
skille mellom kjørearealer og fortauer<br />
for å «binde de 5 svært ulike bygningene<br />
FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE<br />
Det klassiske gatemøbel benken er erstattet av<br />
fast monterte stoler av polert mørk stein, ledig<br />
eller tilsiktet «tilfeldig» utplassert rundt det<br />
ringformede møbleringsfeltet. Dette hjørnet<br />
er hvilestedet for den innadvendte byvandrer.<br />
Hvordan blir vinterens møte med kommunens<br />
snøploger?<br />
rundt plassen bedre sammen». dekket<br />
har ingen kanter eller nivåforskjeller,<br />
bare grensemarkeringer i gateplanet ved<br />
hjelp av kontraster i materiale og farger.<br />
Ledelinjer i form av riller eller knotter er<br />
lagt ned i dekkene for å advare eller vise<br />
vei til hovedinngangene i bygningene.<br />
Belysning, beplantning og møblering er<br />
helhetlig planlagt i egne soner.<br />
Midt på stjerneplassen står så blikkfanget<br />
«lysfontenen», laget i samarbeid<br />
med billedkunstneren Sven Påhlsson.<br />
den er omgitt av et sirkelformet «lysbasseng»<br />
uten vann, med betraktelig større<br />
25
26<br />
diameter enn det opprinnelige bassenget<br />
rundt Cupido-fontenen. der skal folk få<br />
en fredet sone for å sitte eller ligge og nyte<br />
solen, folkelivet og utsynet til Rådhuset,<br />
Slottet og St. Olavs kirke. Midt over svever<br />
den 17 meter høye skulpturen av trekantede<br />
stålplater i forskjellige størrelser, med<br />
en bølget overflate som skal reflekterer<br />
lys i mange farger fra lyskastere nedfelt<br />
i bassenget. det hele har form som et<br />
digert kremmerhus, og er forankret med<br />
kraftige kabler til bygningene rundt plassen.<br />
Lysfontenen ble selvfølgelig avduket<br />
av landets levende lysfontene, prinsesse<br />
Märtha Louise. 28<br />
Bra nok?<br />
Hvor vellykket er kommunens store<br />
satsning på å utbedre skadene etter alt<br />
hærverket? det er utvilsomt et velment<br />
forsøk, og alt i alt en stor forbedring.<br />
Omhyggelig planlegging, solide materialer<br />
og godt håndverk fortjener ros. Men som<br />
mye annen moderne kommunalteknikk<br />
med kunstneriske ambisjoner preges<br />
plassen av litt for mange fikse påfunn<br />
og overarbeidede detaljer. den mangler<br />
det nøkternt selvinnlysende som kjennetegnet<br />
eldre kommunalteknikk, den<br />
gang repertoaret besto av noen få og<br />
velprøvde funksjonelle løsninger basert<br />
på standardiserte elementer – brostein,<br />
kantstein og heller – og møblering med<br />
katalogvarer.<br />
Markeringen av femkantens hjørner i<br />
gatedekkene er «artig», men overtydelig<br />
og unødvendig. Og hvorfor må sittemøblene<br />
finnes opp på nytt hver gang? Her<br />
er benken, til alle tider et velkjent innslag<br />
i møbleringen av parker og plasser,<br />
erstattet med noen besynderlige stoler av<br />
massiv polert mørk stein. Benker er kon-<br />
FOTO: LARS ROEdE / PRIVAT EIE<br />
Skaden som venter på å bli reparert – det<br />
tidligere Helserådets bygning. (Nå eid av<br />
Aberdeen Property Investors og utleid til<br />
juridisk fakultet ved UiO.) Vi savner den<br />
femte veggen i plassen og den opprinnelige<br />
byggelinjen. Buskvekstene ved krysset med<br />
Pilestredet er sikkert godt ment, men ødelegger<br />
utsikten mot Slottet.<br />
taktskapende, mens fast monterte stoler<br />
innbyr til å være seg selv nok. disse er litt<br />
tilfeldig strødd utover på det ringformede<br />
møbleringsfeltet som omslutter plassen,<br />
noen steder én enkelt, andre steder to<br />
sammen, på to hjørner både tre og fem i<br />
gruppe. Men avstanden er oftest for stor<br />
til å invitere til spontan kontakt. Man spør<br />
seg også hvorfor mange ikke holder seg<br />
pent innenfor møbleringsfeltet, men har<br />
foten halvveis inn på fortauet? Og hvorfor<br />
de fleste står med front mot plassens<br />
sentrum, mens noen avvikere står kokett
på skrå? Til slutt spør man seg om de vil<br />
overleve møter med anleggsmaskiner,<br />
brøytebiler og gatefeiemaskiner, og om<br />
det var klokt å bruke en så kostbar, men<br />
sårbar utførelse til så utsatte møbler?<br />
Så var det lysfontenen. Morsom idé,<br />
men kanskje vann hadde vært mer vellykket?<br />
Hovedankepunktet er at bassenget er<br />
så mye større enn det gamle at det sperrer<br />
St. Olavs gate som siktkorridor. Geometrien<br />
gjorde at den tilnærmet midtstilte<br />
Cupido holdt seg utenfor byggelinjen<br />
for gatens sydside. Når dertil kommer at<br />
lysfontenens kremmerhus er 17 m høyt,<br />
mens Cupido neppe var mer enn 3-4 m,<br />
blir den mye mer oppmerksomhetskrevende,<br />
og den opptar så mye plass at det<br />
reduserer virkningen av plassrommet.<br />
det er fint med de nye trærne rundt<br />
plassen – men hvorfor ikke også foran St.<br />
Olavs plass 1? der burde det være plass<br />
nok; de opprinnelige trærne overlevde<br />
oppførelsen av nybygget i 1939 og sto der<br />
i hvert fall til rundt 1950.<br />
den aller verste skaden ble dessverre<br />
ikke utbedret mens sjansen var der. Helserådets<br />
(fraflyttede) bygning peker fremdeles<br />
som en spydspiss inn mot hjertet<br />
av St. Olavs plass. det er vel ikke håp om<br />
at den blir revet med det første. Men hva<br />
om kommunen bekostet en skjermvegg<br />
i den gamle byggelinjen for von Hannos<br />
skolebygning, slik at plassen fikk tilbake<br />
sin manglende femte vegg? Og slik at<br />
vi slapp å se styggedommen bak? Kan<br />
vi også få en tett beplantning langs den<br />
opprinnelige byggelinjen mot St. Olavs<br />
gate, slik at vi igjen får en sammenhengende<br />
gatevegg?<br />
Lars Roede er arkitekt og seniorrådgiver<br />
ved <strong>Oslo</strong> <strong>Museum</strong>.<br />
Noter<br />
1 Juhasz, Lajos: «St. Olavs gate». Byminner 1,<br />
1966, s. 6-7.<br />
2 Berg, Arno: «Meyerløkka med omgivelser». St.<br />
Hallvard bd. 26 1948, s. 6-33.<br />
3 Juhasz 1966, s. 10.<br />
4 Buch, Carl Egil: Et leiegårdsmiljø. Magistergradsavhandling<br />
i etnologi, UiO 1971.<br />
5 Brochmann, Odd: Stadskonduktøren. <strong>Oslo</strong><br />
1980.<br />
6 Juhasz 1966, s. 10-11.<br />
7 Ibid., s. 11.<br />
8 Roede, Lars: «Ikke St. Olavs plass til Hamsun».<br />
Aften, 02.11.2007.<br />
9 Roede, Lars: Leiegård fra Meyerløkka til Norsk<br />
Folkemuseum. Pressemelding fra Norsk Folkemuseum<br />
1999.<br />
10 Juhasz 1966, s. 12-13.<br />
11 http://no.wikipedia.org/wiki/Olaus_Johnsen<br />
12 Ibid.<br />
13 Artikkelforfatteren er ikke uinteressert i at<br />
leieboeren vegg i vegg med gårdeier Johnsen i<br />
1875 var handelsmann Lars Roede, født 1838 i<br />
drammen, med hustru og fire barn.<br />
14 Høst, Gerd: Cupido og det gamle apotek, <strong>Oslo</strong><br />
1994, s. 9-12.<br />
15 Aftenposten 14.08.1939.<br />
16 Juhasz 1966, s. 14.<br />
17 Aftenposten 06.03.1964 og 13.03.1964.<br />
18 http://www.torvund.net/STOLAVSP.asp<br />
19 Aftenposten 04.12.1964.<br />
20 Verdens Gang 27.10.1964, dagbladet<br />
16.01.1965.<br />
21 Aftenposten nr. 13, 1939.<br />
22 <strong>Oslo</strong> Byleksikon.<br />
23 Aftenposten 01.06.1956.<br />
24 Aftenposten 08.06.1957.<br />
25 Aftenposten, udatert ca. 1950.<br />
26 Geir Tandberg Steigan på nettstedet http://<br />
www.artemisia.no/arc/artikler/st.olav.html<br />
27 http://www.arkitektur.no/?nid=172253&tid<br />
=158202<br />
28 Sandberg, Lotte: Glorete lysfontene. Aftenposten<br />
19.03.2009.<br />
27
28<br />
Tannbørsten –<br />
et hverdagens kulturminne<br />
Kirsten Frønæs<br />
I 2003 gjennomførte det prestisjetunge amerikanske universitetet<br />
Massachusetts Institute of Technology en undersøkelse om amerikaneres<br />
forhold til fem ulike oppfinnelser. Publikum ble bedt om å rangere fem<br />
objekter basert på hvor avhengige de var av dem. I valget mellom bilen,<br />
pc-en, mobiltelefonen, mikrobølgeovnen og tannbørsten gikk seieren til<br />
børsten med overveldende flertall 1 . Ganske overraskende i et land som til<br />
de grader er preget av privatbilisme. Skulle man gjennomført en lignende<br />
undersøkelse i Norge, er det ikke helt utenkelig at man ville finne et<br />
lignende resultat, og dermed er det helt på sin plass å utnevne tannbørsten<br />
til et hverdagens kulturminne, verdig en artikkel i Bymuseets tidsskrift i<br />
kjølvannet av kulturminneåret.<br />
I essayet «Tannborstens historia» forklarer<br />
den svenske historikeren Peter Englund at<br />
tannbørsten har en mange tusen år gammel<br />
historie, og at den i egentlig forstand<br />
ikke er en oppfinnelse siden den ikke kan<br />
knyttes til en enkelt opphavsmann eller<br />
sted. En form for tannbørste er rett og<br />
slett en pinne oppbløtt og fliset opp i<br />
den ene enden slik at den fungerer som<br />
kost. denne typen er blant annet kjent fra<br />
India, nordlige deler av Afrika og de arabiske<br />
landene. den er også den foretrukne<br />
tannbørstetypen blant deler av <strong>Oslo</strong>s flerkulturelle<br />
befolkning. de (første) tann-<br />
børstene som ligner på dem vi kjøper i<br />
butikken, med børster satt vinkelrett på et<br />
skaft, ble første gang produsert i Kina på<br />
1490-tallet. denne tannbørsten dukker<br />
opp i Europa på 1600-tallet samtidig med<br />
at sukkerkonsumpsjonen øker dramatisk.<br />
det var koloniene i den nye verden som<br />
gjorde sukker til spise for flere enn en<br />
svært privilegert overklasse. Englund forteller<br />
at det i Amsterdam på 1640-tallet<br />
fantes over 50 sukkerraffinerier, og at det<br />
førte til en oppblomstring av karies, noe<br />
som ble behørig dokumentert gjennom<br />
tidens genremalerier. 1700-tallet regnes
Tannpuss i det fri.<br />
som århundret da tannbørsten fikk gjennombrudd<br />
i Europa. Tannbørstene kunne<br />
bli laget i svært eksklusive materialer som<br />
elfenben eller sølv 2 . Som kuriosium kan<br />
nevnes at Napoleon Bonaparte hadde en<br />
tannbørste i forgylt sølv, som nå befinner<br />
seg i Wellcome-samlingen ved British<br />
<strong>Museum</strong> 3 .<br />
Jeg har ikke noe tall eller noen<br />
antydning om når de første tannbørstene<br />
kom i bruk her i landet, men skal vi ta<br />
utgangspunkt i Peter Englunds påstand<br />
om at tannbørstens gjennombrudd<br />
i Europa var på 1700-tallet, er det<br />
FOTO: ALL-FOTO, 1947/OSLO MUSEUM<br />
nærliggende å anta at tannbørsten kom i<br />
bruk i dansk-norsk overklasse omtrent på<br />
samme tid. Enda mer vanlig ble den nok<br />
på 1800-tallet da tannbørstene begynte å<br />
bli fremstilt industrielt. Blant folk flest er<br />
det nok trygt å anta at den ikke ble vanlig<br />
før agitasjonen for personlig hygiene og,<br />
i dette tilfellet, tannhelse skjøt fart på<br />
begynnelsen av 1900-tallet, og at den i<br />
første omgang kom i bruk blant skolebarn<br />
og i familier med skolebarn.<br />
det var bred enighet i den internasjonale<br />
hygienebevegelsen om at skolen var<br />
det rette stedet for helsepropaganda. Tilli-<br />
29
30<br />
FOTO: C. BRINGE/OSLO MUSEUM<br />
Venteværelse på skoletannklinikken i Parkveien 31 midt på 1930-tallet.<br />
ten til hjemmene var minimal. Tannhelsetilstanden<br />
blant befolkningen i Kristiania<br />
på begynnelsen av 1900-tallet var mildest<br />
talt elendig, gebiss var en ikke sjeldent<br />
forekommende konfirmasjonsgave. Samtidig<br />
var tannlegene i ferd med å etablere<br />
seg som egen profesjon. Opprettelsen av<br />
den første kommunale skoletannklinikken<br />
i Norge, i Kristiania i 1910, markerer<br />
både en økt bevissthet om godt tannstell<br />
som en forutsetning for god folkehelse,<br />
og at tannlegene begynner å markere<br />
sin stilling som en altruistisk profesjon i<br />
folkehelsens tjeneste.<br />
det ble imidlertid ganske tidlig klart<br />
at det reparasjonsarbeid som ble gjort i<br />
den første skoletannklinikken i landet<br />
ikke på noen som helst måte klarte å<br />
stagge den voldsomme oppblomstringen<br />
av karies blant skolebarn i hovedstaden.<br />
Forebygging måtte til, men spørsmålet<br />
om hvordan den skulle foregå hadde intet<br />
selvfølgelig svar. Grovt sett fantes det to<br />
leire i debatten om kariesforebygging: en<br />
som mente man skulle drive propaganda<br />
for «naturlig» rensning av tennene og en<br />
som mente at tennene måtte holdes rene<br />
med kunstige midler; les tannbørsten.<br />
den naturlige rensningen av tennene<br />
bestod i at man spiste grov, hard og lite<br />
tillaget mat. «Vårt nasjonale brød», flatbrødet,<br />
ble sett på som særlig gunstig i<br />
denne sammenhengen. det var laget av<br />
sammalt, grovmalt mel og hadde dermed<br />
viktige næringsemner i behold, det var<br />
hardt slik at det krevde iherdig tygging,
Hos skoletannlegen, midt på 1950-tallet.<br />
noe som førte til at tenner og kjever fikk<br />
skikkelig mosjon og, ikke minst, den<br />
grove konsistensen bidro til at matrester<br />
nærmest ble skurt av tennene mens man<br />
tygget. Agitasjonen for flatbrødet var stor,<br />
og frykten for at kunnskapen om å lage<br />
det skulle gå tapt var tilsvarende tydelig.<br />
dette resulterte i at tannlege Hirsch,<br />
daværende redaktør av tidsskriftet Munnpleien,<br />
i 1920 tok kontakt med et firma<br />
i drammen for å få fremstilt en elektrisk<br />
takke. Takken var dessverre ikke særlig<br />
effektiv og ble ikke produsert i mer en ett<br />
eksemplar.<br />
den voldsomme troen på naturlig rensing<br />
av tennene var en stor provokasjon for<br />
dem som mente det måtte sterkere lut og<br />
kunstige midler til. En debattant kom med<br />
FOTO: R. JOHNSEN/OSLO MUSEUM<br />
følgende retoriske angrep på tilhengerne<br />
av «naturhelbredelsesmetoden»:<br />
Menneskets beklædning er heller ikke<br />
nogen naturlig indretning – og dog vil<br />
vel selv ikke den ivrigste sværmer for<br />
naturhelbredelsesmetoden forlange av<br />
en sibirsk samojed at han skal gaa nøken<br />
i 50 graders kulde om vinteren? 4<br />
For tannlege Einar Hirsch var saken<br />
klar, til tross for innsatsen for å produsere<br />
en elektrisk takke til flatbrødbakst. Uten<br />
daglig tannpuss ville skoletannklinikkene<br />
«bli en stor skuffelse, et slag i luften, et<br />
spild av kræfter og en ødslen med penger»<br />
7 . Basert på erfaringene fra Kristiania<br />
sendte Norsk Forening for Motarbeidelse<br />
av Tannsykdomme i 1918 et brev til Kirke-<br />
og Undervisningsdepartementet der man<br />
31
32<br />
FOTO: ATELIER RUdE, 1959 / OSLO MUSEUM<br />
Reklame for Kolynos Ice Blue tannpasta.<br />
oppfordret til at obligatorisk tannpuss i<br />
skolene skulle settes som betingelse for<br />
statsstøtten til skoletannklinikker. I følge<br />
redaktør Einar Hirsch ville daglig tannpuss<br />
kunne forebygge spredning av smittsomme<br />
sykdommer (les: tuberkulose) og<br />
var derfor av betydning for skolebarns<br />
generelle helse.<br />
Foreningen fikk ikke gjennomslag for<br />
sitt forslag, men fortsatte agitasjonen<br />
på egen hånd. Med uttrettelig pågangsmot<br />
og krum hals satte tannlege Jonn<br />
Nilsen i Kristiania seg fore å konstruere<br />
et pusseanlegg for bruk i skolen. Ved at<br />
tannpussingen så langt som mulig ble<br />
rasjonalisert, kunne ikke skolene innvende<br />
at den daglige tannpussen ville<br />
ta verdifull tid fra annen og, for dem,<br />
viktigere undervisning. Ved hjelp av<br />
rørleggerfirmaet C. Blunck A/S fikk<br />
Nilsen utviklet en fullskalamodell av sitt<br />
pusseanlegg. det kunne beskues i rørleggerfirmaets<br />
egne lokaler i Kristiania.<br />
Anlegget bestod av en lang avløpsrenne<br />
med 7 strålekraner plassert med 70 cm<br />
mellomrom. I et slikt anlegg hadde Nilsen<br />
regnet seg frem til at man kunne pusse<br />
15 barn på tre minutter. Nilsen håpet at<br />
man, «med lidt øvelse», etter hvert skulle<br />
kunne pusse en klasse med 30 elever i<br />
løpet av 5 minutter. I tillegg skulle hver<br />
klasse få tildelt et eget ventilert skap til<br />
oppbevaring av nummererte tannbørster.<br />
Hver elev skulle også motta en tannbørste<br />
til bruk hjemme. På den måten kunne<br />
man unngå «gjenglemmelser» 8 . Så vidt<br />
meg bekjent ble pusseanlegget aldri tatt<br />
i bruk ved noen skole. Skolens viktigste<br />
argument var fremdeles at pussingen<br />
ville ta viktig tid fra annen undervisning.<br />
Nilsen fortsatte ufortrødent sin agitasjon,<br />
nå ved å hevde at tannbørstingen kunne<br />
brukes som et oppdragelsesmiddel og en<br />
arbeidsøvelse som særlig egnet seg for<br />
skolens lavere klasser. Håpet var nemlig<br />
at om barna pusset tenner på skolen de<br />
fire første årene, ville vanen være innarbeidet<br />
og de ville fortsette å pusse livet<br />
ut. En lærer Kviberg, som var medlem av<br />
NFMT sammen med Jonn Nilsen, viste<br />
stor sympati for Nilsens syn på tannbørsting<br />
i skolen og var enig i at børstingen<br />
kunne virke oppdragende. Og for barna<br />
ville tannbørstingen etter hans syn bare<br />
være en morsom avveksling ved siden av<br />
lek og anden opdragende undervisning at<br />
bli sat til at putse sine tænder. 10<br />
Lærer Kvibergs optimisme var vel<br />
lettere overdreven, men utsagnet inneholder<br />
en holdning til hvordan barn
Skoletannklinikk, 1955.<br />
lærer å pusse tenner som har overlevd<br />
til i dag. Tannbørsting skal helst lekes<br />
inn, og den kampen det kan være å få<br />
barn til å pusse tenner blir nærmest feid<br />
under teppet. Jordans tannbørsteserie<br />
«Step by Step» er preget av denne<br />
tankegangen. Tannbørstene for de<br />
laveste aldersgruppene er formet som<br />
en blanding av børste og leke. Selv om<br />
et barn sikkert kan ha fordel av å gjøre<br />
seg kjent med tannbørsten gjennom lek,<br />
vil det nødvendigvis komme et punkt der<br />
leken må ta slutt og bli erstattet av effektiv<br />
tannpuss. Spørsmålet er om denne<br />
overgangen er så glatt og problemfri som<br />
reklamen vil ha det til. Mange foreldre vil<br />
nok føle at de er rykket tilbake til start.<br />
det er ikke lett å bedrive propaganda<br />
for bruken av et produkt som er vanskelig<br />
FOTO: VæRING/OSLO MUSEUM<br />
å oppdrive, og da første verdenskrig satte<br />
en stopper for importen av tannbørster<br />
til landet, fikk «interesserte tannleger»<br />
i 1917 den strålende ide selv å begynne<br />
tannbørstefabrikasjon. A/S den Norske<br />
Tandbørstefabrik ble registrert 12. mars<br />
1919. Fabrikken ble en gedigen fiasko.<br />
Maskinene som ble innkjøpt fra utlandet<br />
var ikke hensiktsmessige, og de «interesserte<br />
tannleger» måtte konstatere at<br />
fabrikken var «et tiltalende idealistisk,<br />
men naivt foretagende». den ble nedlagt<br />
i mars 1921 uten at en eneste tannbørste<br />
var blitt produsert. I etterpåklokskapens<br />
blendende lys konstaterer Munnpleiens<br />
redaktør, tannlege Johan Brun, i 1928 at<br />
tannlegene heller burde henvendt seg til<br />
Skandinavias største børste- og penselfabrikk,<br />
nemlig W. Jordan. dette skriver<br />
33
34<br />
Null hull!<br />
han idet Jordans første tannbørster er i<br />
ferd med å rulle ut i butikkene.<br />
Maskinene til Jordans nye tannbørsteproduksjon<br />
hadde disponent Hjalmar<br />
Jordan, sønnesønn av fabrikkens grunnlegger<br />
Wilhelm Jordan, tatt med hjem<br />
fra en utenlandsreise der han også satte<br />
seg inn i driften av dem. Oppstarten<br />
kan ikke ha vært lett. den krevde, ifølge<br />
Anton Rasmussen, forfatter av bedriftens<br />
100års jubileumsskrift fra 1937, «langvarig<br />
eksperimentering». Hundrevis av<br />
tannbørster ble kassert før man nådde<br />
«et tilfredsstillende resultat». Bedriften<br />
var nemlig innstilt på at man ikke skulle<br />
markedsføre tannbørstene før de var helt<br />
på høyden med dem man importerte fra<br />
utenlandske tannbørstefabrikker. Johan<br />
FOTO: ALL-FOTO, 1953/OSLO MUSEUM<br />
Brun fortalte i Munnpleien at han selv<br />
ikke bare hadde prøvd de nye tannbørstene,<br />
men også at han hadde fått besøke<br />
fabrikken der de ble produsert. Hans<br />
skrev: «begge dele har ikke alene tilfredsstillet<br />
mig, men likefrem imponert mig».<br />
Var så agitasjonen for tannbørsten<br />
effektiv? I en spørreliste sendt ut av<br />
Norske Etnologisk Granskning i 1994 med<br />
tittelen Personlig hygiene i eldre tid svarer<br />
13 informanter født i <strong>Oslo</strong> på spørsmålet<br />
om de brukte tannbørste fra barnsben<br />
av. Alle disse, så nær som tre, er født på<br />
1920 og 1930-tallet. Blant disse er det<br />
ingen som ikke pusset tenner som barn,<br />
men enkelte oppgir at de ikke begynte<br />
med det før skolealder. det kan bety to<br />
ting. For det første var det ikke uvanlig
at man anså børsting av melketenner som<br />
uviktig, siden disse tennene likevel ville<br />
falle ut, noe de som regel gjør rundt 7-års<br />
alder, som jo var da disse informantene<br />
begynte på skolen. Skolen markerer også<br />
på mange måter barns inntreden på en<br />
offentlig arena der de er representanter<br />
for sin familie. Skitne og ustelte barn gir<br />
gjerne assosiasjoner til skitne og ustelte<br />
hjem, og dermed fikk barnas hygieniske<br />
tilstand en ny viktighet. For det andre var<br />
det først da barna begynte på skolen at de<br />
fikk kontakt med skoletannhelsetjenesten,<br />
noe flere av informantene nevner. de<br />
måtte ta med seg tannbørste på skolen,<br />
og så kom skoletannlegen og underviste<br />
dem i korrekt tannpuss.<br />
Slik er det til en viss grad enda. Selv<br />
om tannbørsten er blitt en selvfølgelig<br />
del av den personlige hygienen for de<br />
aller fleste, er tannbørsting fremdeles<br />
noe som må læres for hver nye generasjon<br />
som vokser opp. At akkurat det ikke er<br />
så selvsagt som det høres ut, blir tydelig<br />
når det fra tid til annen rapporteres<br />
om at kariesfrekvensen øker blant<br />
barnehagebarn og at enkelte barnehager<br />
faktisk har innført tannpuss som en del av<br />
rutinen i barnehagen.<br />
det viste seg ganske tidlig at disponent<br />
Hjalmar Jordan hadde gjort en svært<br />
heldig investering, og etterspørselen etter<br />
Jordans tannbørster økte uavbrutt helt fra<br />
starten av. Allerede i 1936 dekket Jordans<br />
tannbørster «over halvparten» av landets<br />
forbruk. Bedriften eksisterer, som kjent,<br />
den dag i dag og er en av få internasjonalt<br />
kjente norske merkevarer.<br />
Kirsten Frønæs har hovedfag i etnologi<br />
og var tidligere ansatt ved <strong>Oslo</strong><br />
<strong>Museum</strong> som formidler og presseansvarlig.<br />
denne artikkelen bygger<br />
på hennes hovedoppgave fra 2007<br />
« det blir ikke hull i en tann som er ren.<br />
Forebygging av tannsykdommer gjennom<br />
skolen 1910 – 1940.»<br />
Noter<br />
1 http://web.mit.edu/invent/n-pressreleases/n-press-<br />
03index.html lest 09.05.09<br />
2 Englund, Peter 2003:«Tandborstens historia»<br />
I: Tystnadens historia och anda essäer. s. 157<br />
Stockholm: Atlantis<br />
3 Arnold, Ken/Olsen, danielle (red.)<br />
2003:Medicine Man. The Forgotten<br />
<strong>Museum</strong> of Henry Wellcome.<br />
London: British <strong>Museum</strong> Press. s. 348<br />
4 Munnpleien nr 4, 1921<br />
5 Munnpleien nr. 2, 1917<br />
6 Munnpleien nr.1, 1918<br />
7 Mundpleien nr. 4-5, 1918, s. 76<br />
8 Munnpleien nr. 65, 1928<br />
9 Rasmussen, Anton: Jordans børster gjennem<br />
100 år. Eget forlag, 1937<br />
10 Ibid., s. 27<br />
35
36<br />
Hjalmar Jordans vei<br />
dag Erik Nordlie<br />
I <strong>Oslo</strong> har vi lange tradisjoner med å gi<br />
veier navn etter personer som har gitt<br />
økonomisk støtte til ulike prosjekter i<br />
byen. Flere av de eldste gatenavnene i<br />
<strong>Oslo</strong> har navnene etter legatstiftere eller<br />
velgjørere som på en eller annen måte<br />
har vist et sterkt sosialt engasjement, en<br />
tradisjon som i dag nærmest er helt borte.<br />
det var i året 1837 at kammaker<br />
Wilhelm Jordan dro fra København til<br />
Christiania, og samme år startet han en<br />
liten kammakerforretning på hjørnet av<br />
Skippergaten og Øvre Vognmannsgate.<br />
Kammakeriet ble en suksess, og han tjente<br />
gode penger. Rundt 1840 giftet han seg<br />
med Nicoline Laurine Larsen, og familien<br />
ble etter hvert en del av det gode borgerskapet<br />
i Christiania.<br />
Etter farens død overtok eldste sønnen,<br />
Fredrik Wilhelm Jordan, kammakeriet og<br />
børstebinderiet. Og i likhet med mange<br />
andre velstående Kristianiaborgere i siste<br />
halvdel av 1800 anskaffet familien Jordan<br />
seg en løkke (sommersted) på Bygdøy,<br />
eller som det het den gangen, Ladegaardsøen.<br />
Eiendommen, som fikk navnet<br />
Bjørklund, lå i det som i dag er dorthes vei.<br />
Børstebinderen<br />
Hjalmar Jordan ble født i 1887 og tilbrakte<br />
mange barndomsommere på Bygdøy, og<br />
i voksen alder kjøpte han eiendommen<br />
Fagerstrand i Strømsborgveien. dette var<br />
en prakteiendom med lang strandlinje.<br />
den gamle villaen og det særegne badehuset<br />
er revet, men flaggstangen og garasjen<br />
står fortsatt. I dag er eiendommen en<br />
del av naturiststranden på Bygdøy.<br />
I 1911, i en alder av 24 år, overtok Hjalmar<br />
Jordan driften av familieselskapet<br />
(som i 1902 hadde skiftet navn til A/S W.<br />
Jordan Børste & Penselfabrikk) etter sin<br />
far Frederik, og i alle år titulerte han seg<br />
som børstebinder, ikke disponent eller<br />
fabrikkeier.<br />
Bygdø Idrettslag<br />
Tidlig på 1900 tallet anla Hukselskapet<br />
på Bygdøy en rekke tennisbaner på<br />
et område som grenset opp til Norsk<br />
Folkemuseum på den ene siden og<br />
til der Vikingskiphuset ligger på den<br />
andre. Anlegget var utleiet til Kristiania<br />
Lawntennisklub i flere år. Men med<br />
byggingen av Vikingskiphuset i 1926 og<br />
ytterligere utvidelse av dette bygget, var<br />
det nødvendig å finne et nytt område for<br />
tennisbaner på Bygdøy.<br />
Sommeren 1930 ble det sendt ut invitasjon<br />
til stiftelse av Bygdø Tennisklubb.<br />
Tilstede på møtet var også børstebinder<br />
Hjalmar Jordan, og han foreslo at man i
Hjalmar Jordans vei<br />
stedet for å danne en tennisklubb heller<br />
dannet et idrettslag som kunne omfatte<br />
flere idrettsgrener. det var på denne tiden<br />
mange unge på Bygdøy som var aktive i<br />
forskjellige idretter. de måtte søke til<br />
klubber som Ready, Lyn eller Tjalve all<br />
den stund det ikke var noe organisert<br />
idrettsarbeide på Bygdøy. På samme<br />
møte ble det opplyst at Selskapet for<br />
Bygdø Vel tidligere hadde mottatt store<br />
pengegaver fra bl.a. Hjalmar Jordan til<br />
kjøp av et tomteområde som egnet seg for<br />
et idrettslag. Jordan viste et stort engasjement<br />
for lokalidretten på Bygdøy, og var<br />
også aktivt med i arbeidet for å få bygget<br />
et eget klubbhus. Arbeidet med klubbhuset<br />
– Bygdøhus – tok lang tid, men på<br />
klubbens 9-årsdag kunne man innvie det<br />
nye bygget.<br />
FOTO: dAG ERIK NORdLIE / PRIVAT EIE<br />
Som en honnør og erkjennelse for<br />
sitt arbeid med idretten på Bygdøy fikk<br />
Hjalmar Jordan en vei oppkalt etter seg.<br />
dette skjedde i 1939, bare året etter hans<br />
bortgang. Veien går sydover fra Bygdøy<br />
kapellvei og frem til Huk Aveny, men den<br />
siste delen av veien er kun en spasersti og<br />
ikke kjørbar med bil.<br />
Bygdø Idrettslag, som Hjalmar Jordan<br />
var en av initiativtagerne til å stifte, lever<br />
i beste velgående (etter noen år i dvale),<br />
og det gamle bygget fra 1939 er erstattet<br />
med et nytt tidsmessig bygg som stod<br />
ferdig i 2004.<br />
dag Erik Nordlie er freelance skribent og<br />
lokalhistoriker.<br />
37
Hvorfor velge løve som dekorasjon<br />
og ikke f.eks. tiger eller andre dyr?<br />
Thorbjørn Egner karakteriserer løven på<br />
en overbevisende måte i Løvesangen fra<br />
doktor dyregod (H.Lofting):<br />
«Jeg er løven, løven det er meg,<br />
Gå til side, apekatt, for nå kommer jeg.<br />
Jeg er kongen, kongen det er meg,<br />
kongen kommer, kongen er, og kongen går<br />
sin vei».<br />
Løven er et sterkt og skremmende dyr, og<br />
den har i flere tusen år vært et symbol på<br />
makt. Noe historien, litteraturen og ikke<br />
minst heraldikken har mange eksempler<br />
38<br />
Løver i Tigerstaden –<br />
eller På løvejakt i Kristiania<br />
Liv Evju<br />
I alle de år jeg har bodd i <strong>Oslo</strong> har jeg gledet meg over dekor og ornamentikk<br />
på bygningene i byen, særlig på leiegårdene fra slutten av 1800-tallet.<br />
Et ganske dominerende dekorelement på disse er løver i ulike varianter.<br />
Derfor har jeg også alltid irritert meg over betegnelsen «Tigerstaden»,<br />
som Bjørnson i et av sine mange storkjeftede øyeblikk kalte Kristiania.<br />
Byen har også prøvd å markedsføre seg med tigre, laget for anledningen<br />
og stilt opp forskjellige steder i byen. I øyeblikket er det en tiger i <strong>Oslo</strong>, på<br />
Jernbanetorget. Jeg har tatt med meg kamera og vandret systematisk rundt<br />
i byen for å dokumentere løvene. Det har blitt mange overraskelser – jeg<br />
har funnet løver nesten overalt, også på bygninger som jeg har beundret i<br />
årevis uten å se at det var løver der. Jeg har prøvd å systematisere det jeg<br />
har funnet, og har laget en liste over adresser på steder med løver. Det er<br />
ikke umulig at det finnes flere løver i byen om man ser godt etter.<br />
på. Løveportene i Babylon og Mykene er<br />
noen av de eldste avbildninger vi har, som<br />
også viser løvens funksjon som dørvokter<br />
eller tempelvokter. den store sfinxen i<br />
Giza har menneskehode og løvekropp.<br />
Ett av sagnhelten Herakles’ tolv oppdrag<br />
var å nedkjempe den usårlige løven fra<br />
Nemea. Han kvalte den med bare hendene,<br />
og blir derfor ofte avbildet med et<br />
løveskinn rundt livet. Johannes døperen<br />
ble omtalt som løvens røst i ørkenen,<br />
og siden Markus-evangeliet åpner med<br />
historien om Johannes, fikk Markus den<br />
bevingede løve som attributt (nevnes
Schweiegaardsgate 15 - Tollvesenet<br />
hos profeten Esekiel). da relikviene etter<br />
Markus ble ført fra Alexandria til Venezia<br />
i 828 for at de ikke skulle falle i hendene<br />
på «de vantro», fulgte løven med og ble<br />
Venezias symbol. Fra oldtiden har vi også<br />
historien om slaven Androkles som trakk<br />
en torn ut av poten på en løve, og som<br />
fikk sin belønning da han senere som<br />
dødsdømt sto overfor den samme løven<br />
på en av romernes kamparenaer.<br />
Røverne Kasper, Jesper og Jonatan i<br />
Thorbjørn Egners Kardemomme by har<br />
en løve i huset, antagelig for å holde<br />
politimesteren unna. I flere barnebøker<br />
finner vi løver som støtter barnet som<br />
er hovedperson, ofte uten at barnet<br />
forstår at «hunden» er en løve. Løven er<br />
også brukt som symbol på Jesus og gode<br />
makter. Forfatteren C.S.Lewis har en løve<br />
(Aslan) som hovedperson i sine bøker om<br />
fantasilandet Narnia, og denne løven er et<br />
tydelig Kristus-symbol.<br />
I språket har vi flere uttrykk som<br />
bruker løver og løvers egenskaper som<br />
metafor, alltid med respektfull betydning.<br />
«Løvehjerte» er et tilnavn som betegner<br />
et særlig sterkt mot hos vedkommende.<br />
Uttrykket «Løvens part» stammer fra<br />
æsops fabler, og betyr at den sterkeste får<br />
mest når noe skal deles. Ordtaket «Opp<br />
som en løve og ned som en skinnfell»<br />
trenger neppe noen nærmere forklaring.<br />
Vi bruker også ordet i sammensetninger,<br />
som f.eks. «danseløve», «selskapsløve»<br />
og «moteløve». Gamle adelsslekter<br />
(særlig de som stammet fra kongens<br />
elskerinner) hadde gjerne ordet løve i<br />
navnet, f.eks. Gyldenløve. Slik kunne<br />
man vise at man var av nesten kongelig<br />
opprinnelse. det norske navnet Løvetann<br />
på blomsten Taraxacum vulgare er en<br />
direkte oversettelse av det tidligere<br />
franske navnet på løvetann, dent de lion<br />
(engelsk: dandelion), som betyr løvens<br />
tann og henspiller på de taggete grønne<br />
bladene som planten har.<br />
I heraldikken er løven stort sett forbeholdt<br />
kongers og staters våpenskjold. det<br />
norske riksvåpen viser også en løve, ironisk<br />
omtalt som «et for det hjemlige dyreliv<br />
karakteristisk dyr, nemlig løven, i en for<br />
denne karakteristisk stilling, nemlig<br />
oppreist på to ben, holdende en hellebard<br />
mellom forpotene» – som André Bjerke<br />
og hans venner uttrykker seg i leksikon-<br />
39
40<br />
Akersgata 40 - Finansdepartementet Karl Johans gate 33<br />
parodien Den bakvendte familieboken<br />
1955. Andre har også ønsket å pryde sin<br />
eiendom med dette kongelige symbolet,<br />
enten det nå har vært for å vise makt og<br />
rikdom, eller for å avskrekke mulige tyver<br />
og røvere. I tillegg til løver på og utenfor<br />
bygninger ser vi også løvemasker på<br />
iallfall tre av støpejernsfontenene rundt<br />
om i byen, både på youngstorget, ved<br />
Kirkeristen og Merkurfontenen utenfor<br />
Børsbygningen.<br />
Flere nyere institusjoner i <strong>Oslo</strong> er<br />
blitt dekorert med løveskulpturer ved<br />
inngangen. det viser at løven er høyst<br />
levende som en del av vår «mytologi», selv<br />
om vi ikke finner løver som dekorasjon<br />
på bygninger etter ca 1900 – med et par<br />
unntak, f.eks. Finansdepartementet fra<br />
1904. dette gående dyret vender ansiktet<br />
mot betrakteren, og skal da i heraldikkens<br />
språk kalles en leopard. Men utenfor<br />
heraldikkens strenge regler er løver løver<br />
og ikke noe annet.<br />
Løven som vilt dyr<br />
Selv om mitt prosjekt egentlig gjaldt<br />
løven som dekorativt innslag i Kristiania-<br />
arkitekturen, syntes jeg byens eneste ville<br />
løve måtte få være med. Under en busk<br />
på St.Hanshaugen, rett bak tårnhuset,<br />
smyger en løvinne seg fram. Hun har til<br />
og med en unge, så her må man være<br />
forsiktig. den svarte skulpturen er i malt<br />
sink, utført av H. Stuetzer. den er en gave<br />
fra en norsk-amerikansk ingeniør C.M.<br />
Eger, og ble satt opp i 1891.<br />
Løven som nasjonalt, statlig<br />
eller kongelig symbol.<br />
Selve riksvåpenet finnes mange steder i<br />
byen, men jeg har konsentrert meg om<br />
løver utenom riksvåpenet. derfor blir det<br />
første man tenker på i denne forbindelse<br />
de velkjente Stortingsløvene, utformet av<br />
billedhugger Christopher Borch og hugget<br />
i granitt av straffanger på Akershus.<br />
Men vi finner også andre nasjonale løver<br />
i byen.<br />
Tollkammeret i Schweigaards gate 15<br />
er en staselig bygning, oppført i årene<br />
1919-23. den har tre store gavler (vest,<br />
nord og øst), og hver av disse er prydet<br />
med en sittende løve som holder et våpenskjold<br />
– antagelig riksvåpenet. Løvene er
Nedre Slotts gate 12<br />
Parkveien 4<br />
Parkveien 25<br />
dessverre ikke lette å få øye på. de ser<br />
til siden slik at hodet vises i profil, det er<br />
ganske spesielt. Sittende løver er det ikke<br />
mange av. Over inngangen til Christiania<br />
Sparebank i Øvre Slottsgate 3 sitter det<br />
to meget imponerende dyr, men den mest<br />
kongelige av dem alle finner vi i Stortingsgaten.<br />
det sitter nemlig en flott løve over<br />
kongeinngangen på nordsiden av Nationaltheatret.<br />
den hører også til de som er<br />
vanskelige å se. den er plassert høyt oppe,<br />
nordsiden av teatret er som regel ganske<br />
mørk, og den sitter inntil veggen. En liten<br />
vask og en lyskaster kunne kanskje gi<br />
denne løven sin verdighet tilbake. Ellers<br />
har Nationaltheatret to løver til. disse<br />
er deler av skulpturgrupper som pryder<br />
taket og vender mot Stortinget.<br />
Også på dronningberget på Bygdøy<br />
finner vi den norske riksløven. den ligger<br />
sørgende på bakken med øksen under<br />
seg fordi Norges stattholder, grev Johan<br />
Caspar Herman Wedel Jarlsberg, er død.<br />
Monumentet over greven er utformet<br />
av Hans Michelsen og reist av kong Carl<br />
Johan. Mange småbarn på tur til Bygdøy<br />
har vært oppom dronningberget og trøstet<br />
denne løven.<br />
Men i unionsbyen Kristiania er også<br />
den svenske riksløven på plass. I Karl<br />
Johans gate 6 holdt i sin tid forsikringsselskapet<br />
Svea til, og på toppen av denne<br />
gården troner Moder Svea med løven<br />
Göta Lejon ved sin side.<br />
Et eksempel på en stats- eller<br />
nasjonsløve etter 1900 finner vi i Finansdepartementet,<br />
Akersgaten 40, fra 1904.<br />
den skal nok også virke avskrekkende i<br />
tillegg til å være symbol på en ung nasjon.<br />
På det tidligere Hovedpostkontoret er<br />
41
42<br />
St. Olavs gate 9<br />
Olaf Ryes plass 6<br />
også den nasjonale løven bevart i form av<br />
et metallskilt på veggen.<br />
Hele løvefigurer som dekorasjon<br />
på eller utenfor bygninger.<br />
I Akersbakken lå det tre murvillaer hvor<br />
stiftelsen Betanien drev hospital og<br />
sykepleierutdanning fra 1897. I 1929<br />
ble disse villaene bygget sammen til<br />
en. den østligste av villaene hadde en<br />
staselig utgang fra noe vi må anta var en<br />
havestue. denne utgangen er prydet av<br />
to hvilende løver, en på hver side av trappen,<br />
med hodene vendt fra hverandre og<br />
med et mildt uttrykk.<br />
Midt på Karl Johan finner vi også løvefigurer,<br />
nå som relieffer. Karl Johans gate<br />
33, hjørnegården ved Rosenkrantz’ gate<br />
og midt imot Grand Hotel, er oppført i<br />
1899. Her lå ett av byens beste hoteller,<br />
Søstrene Larsens hotel, og det drives<br />
fremdeles hotell her. Over alle de store<br />
vinduene i øverste etasje, til sammen fire,<br />
finner vi relieffer av liggende løver. disse<br />
er hugget i sten – som alle ornamenter på<br />
denne rikt utsmykkede gården.<br />
Ett kvartal lenger mot øst kommer<br />
vi til Tostrupgården, og høyt oppe på<br />
fasaden ligger det to løver vendt fra hverandre,<br />
symmetrisk plassert på hver sin<br />
side av midtfeltet. disse ser ut til å være<br />
støpt – det er vanskelig å si på avstand.<br />
det ligger også et par dekorative bevingede<br />
løver på toppen av Prinsens gate 25<br />
(Stortinget).<br />
I tillegg til disse har vi som nevnt tre<br />
par løver som ikke hører til Kristiania,<br />
men som likevel må være med. Utenfor<br />
Kunstnernes Hus i Wergelandsveien står<br />
to bronseløver som har angrepet hver sin<br />
flaggstang, de er utført av Ørnulf Bast i<br />
1930. det står også to løver i Kirkegaten<br />
og markerer inngangen til Christian<br />
Ringnes’ Småflaskemuseum. Løvene<br />
ser ikke ut til å være helt stø på bena;<br />
undres hva det kan komme av? Og byens<br />
ferskeste løver er vel de to utenfor Café<br />
Christiania i Stortingsgt/Nedre Vollgt.
Sofies gate 70 Niels Juels gate 2<br />
Løvemasker som dekorasjon<br />
på bygningsfasader<br />
de aller fleste løvene jeg har funnet er<br />
masker (hoder), og de er stort sett utført<br />
i gips. det slår meg at alle er forskjellige,<br />
bortsett fra i noen tilfeller hvor en og<br />
samme byggmester tydeligvis har oppført<br />
to nabogårder. da er både bygninger og<br />
dekor like. Eksempler på dette finner vi<br />
i Gabels gate 1/Niels Juels gate 2, Bogstadveien<br />
23 og 25 og faktisk tre gårder i<br />
Fredensborgområdet: Rosteds gate 13 og<br />
15 pluss Fredensborgveien 35.<br />
det later til at det har vært mange<br />
gipsmakere i byen på den tiden, og de må<br />
ha hatt tilgang til et utall av støpeformer.<br />
Noen løvemasker er plassert direkte på<br />
veggen (Pilestredet 57, Olaf Ryes plass<br />
6, Sofienberggate 11), mens flesteparten<br />
inngår i bygningsdetaljer som vinduer,<br />
dører og verandaer. Et par steder er bittesmå<br />
løvehoder brukt i hjørnene på<br />
vindus-omramningene (Th. Meyers gate<br />
18, Parkveien 25.) En god del tjenestegjør<br />
som overgang fra vegg til gesims eller<br />
tak, slik vi f.eks. ser det på Universitetets<br />
bygninger i sentrum, i Mariboes gate 7,<br />
Rosteds gate 13 og Uranienborgveien 27.<br />
Løvemasker er også brukt som del av større<br />
ornament eller på søyler (Kirkegaten 2,<br />
Bygdøy allé 10, St. Olavs gate 9, Munkedamsveien<br />
98.). de fleste løvemaskene ser<br />
stoisk frem for seg, men noen skal tydeligvis<br />
virke skremmende (Pilestredet 39).<br />
Løvemasken skulle antagelig både vise<br />
gårdeierens ry og posisjon i samfunnet og<br />
virke avskrekkende på uvedkommende,<br />
i oldtidens tempelvokter-tradisjon. I tillegg<br />
til eller sammen med løvemasken,<br />
er det ofte ranker av akantus i klassisk stil<br />
(Parkveien 4). I Akersgaten 20 er løvehodet<br />
malt på veggen i 1895.<br />
Hvor i byen finner vi løvene?<br />
Løver og løvemasker er nokså jevnt fordelt<br />
i bygningsmassen fra 1880-1899, fra<br />
Grünerløkka via sentrum til Majorstuen,<br />
men nok med en viss overvekt på den<br />
såkalte vestkanten. Stilen på denne tiden<br />
er blitt kalt historisme, stilforvirring eller<br />
til og med Redselsperioden. Karakteristisk<br />
for perioden er at man hentet elementer<br />
fra tidligere stilarter, og løvene er nok en<br />
arv fra antikken.<br />
43
44<br />
Holbergs gate 3<br />
Tollbugata 3<br />
En kan ikke se bort fra at det har vært<br />
mer ornamentikk på mange bygårder enn<br />
det er i dag. Mye har antagelig forvitret<br />
og er blitt fjernet av sikkerhetsgrunner, og<br />
om dette har vært løver, vet vi vel neppe.<br />
Løver som dekorasjon ser ut til å ha vært<br />
en motesak – bygninger som er eldre<br />
har ingen løver (f.eks. Homansbyen). I<br />
1899 ble det som kjent bråstopp i byggebransjen<br />
i Kristiania, og da byggingen tok<br />
seg opp igjen, var løver tydeligvis helt<br />
umoderne.<br />
Løvejakten i Kristiania har åpnet mine<br />
øyne for dekorasjonene på bygningene<br />
her i byen. Ironisk nok er så å si alle<br />
løvene fra 1880-90-tallet, da Hamsun<br />
gikk omkring og sultet og byen fortjente<br />
tilnavnet Tigerstaden. Løvene våre ser<br />
vi hver dag, men oppmerksomheten har<br />
det vært så som så med. det er å håpe<br />
at eierne av disse bygningene klarer å<br />
holde dem vedlike - de er et flott innslag i<br />
byrommet som vi ikke må miste.<br />
Liv Evju har arbeidet som bibliotekar/<br />
bokhandler i <strong>Oslo</strong> og Akershus i 45 år.<br />
Løvejakt med kamera er hennes første<br />
prosjekt som aktiv pensjonist.<br />
Litteratur:<br />
Hvidt, Kristian: Pynt på gesimsen ;<br />
facader på købehavnsk etagebyggeri<br />
1860-1920, København 1983.<br />
Alle fotos: Liv Evju
PÅ MANGE AV dISSE AdRESSENE ER dET FLERE FORSKJELLIGE LØVER:<br />
Sentrum<br />
Akersgaten 20<br />
Akersgaten 40, Finansdepartementet<br />
dronningensgate 15, Posthuset<br />
Grensen 2<br />
Grønlandsleiret 15, Olympen<br />
Holbergs gate 3<br />
Karl Johans gate 3<br />
Karl Johans gate 6<br />
Karl Johans gate 25, Tostrupgården<br />
Karl Johans gate 33, Hotel Carl Johan<br />
Karl Johans gate 43, Universitetet<br />
Kirkegaten 2<br />
Kirkegaten 10, Småflaskemuseet<br />
Kirkegaten 20<br />
Mariboes gate 7, hj. Badstugaten<br />
Nedre Slottsgate 12<br />
Nedre Vollgate 19, Café Christiania<br />
Pilestredet 12, hj. Apotekergaten<br />
Pilestredet 39<br />
Pilestredet 57<br />
Prinsens gate 25 (Stortinget)<br />
Rosteds gate 11 og 13/Fredensborgveien 35<br />
Rådhusgaten 23b<br />
Schweigaards gate 15, Tollkammeret<br />
St. Olavs gate 9<br />
St. Olavs plass 2<br />
Stortingsgaten 15, Nationaltheatret<br />
Stortorvet 10, Glassmagasinet<br />
Tollbugaten 3<br />
Torggaten 5<br />
Trondheimsveien 5 b<br />
Wergelandsveien 17, Kunstnernes Hus<br />
Øvre Slottsgate 3, Christiania Sparebank<br />
Grünerløkka<br />
Olaf Ryes plass 6<br />
Rathkes gate 7<br />
Seilduksgaten 24<br />
Sofienberggaten 11<br />
Thorvald Meyers gate 18<br />
St.Hanshaugen<br />
Parken<br />
Akersbakken 35, Betanien<br />
Bjerregaards gate 8<br />
Johannes Bruns gate 4<br />
Frydenlunds gate 4<br />
Frydenlunds gate 6<br />
Sofies gate 70<br />
Ullevålsveien 52<br />
Hegdehaugen/Majorstuen<br />
Bogstadveien 23 og 25, hj.Vibes gate<br />
Eilert Sundts gate 26<br />
Fauchalds gate 1<br />
Hegdehaugsveien 24<br />
Hegdehaugsveien 27<br />
Hegdehaugsveien 29<br />
Parkveien 4<br />
Parkveien 25<br />
Vibes gate 9/dronning Astrids gate 7<br />
Frogner<br />
Bygdøy alle 10<br />
drammensveien 66<br />
Eckersbergs gate 17<br />
Framnesveien/Munkedamsveien<br />
Gabels gate 1<br />
Munkedamsveien 98<br />
Niels Juels gate 2<br />
Niels Juels gate 10<br />
Niels Juels gate 33<br />
Parkveien 73<br />
Thomles gate 4<br />
Uranienborgveien 27<br />
dronningberget, Bygdøy<br />
Monumentet over Grev Wedel-Jarlsberg,<br />
ved Dronningberget Bygdøy<br />
45
46<br />
Båtservice<br />
Bjørn Johansen<br />
Velkommen ombord. Før vi starter turen ut på fjorden, må jeg be alle om<br />
å snu seg og smile til fotografen. Når vi kommer tilbake kan dere få kjøpt<br />
fotografiet som et postkort og sende hjem. Klikk, og glassplaten var klar til<br />
fremkalling. Fotografen skyndte seg bort i den lille boden på utstikker A og<br />
fremkalte bildet. Om halvannen time ville de komme tilbake fra fjorden, og<br />
da måtte bildene være klare. Og det ble de. Minner fra en sight-seeingtur<br />
på ferie i hovedstaden.<br />
Fotografene<br />
den første fotografen het Engmann, og<br />
var fra Sverige. Han startet opp turistfotograferingen<br />
i 1951, og var en synlig<br />
karakter i bybildet fra da av. En begrenset<br />
jobb, avhengig av turister og fint vær.<br />
det er denne fotograferingen som gir<br />
oss disse øyeblikksbildene fra de glade,<br />
trygge og gode 50-årene. (Hvem drømte<br />
ikke om en soft-ice, eller en liten flaske<br />
mineralvann den gangen). det ble brukt<br />
et platekamera som ga et negativ på 6 x 9<br />
cm. Litt av en kunst å få full treff på dette<br />
ene forsøket, for det ville ta for mye tid å<br />
skulle skifte plate og samtidig holde på<br />
passasjerenes smil. Mørkerommet hadde<br />
fotografen i den lille boden borte ved<br />
Utstikker A, i dag Rådhusbrygge 1.<br />
Ble resultatet bra? Spenningen var nok<br />
til å føle på pengepungen for fotografen.<br />
Et godt foto ville bli et godt salgsobjekt.<br />
det var også stor variasjon i antall<br />
passasjerer på hver tur. Fotografen talte<br />
opp antall passasjerer, og måtte så ta en<br />
sjangs på antallet han ville regne med å<br />
selge. En god tur kunne gi et salg på 15-20<br />
fotografier. Prisen var to kroner stykket.<br />
Var fotografen heldig med bildet, kunne<br />
han få bestilling på 20 ekstrakopier til<br />
en rik amerikaner som skulle sende til<br />
hele slekta. dette ble ekstraarbeid, med<br />
levering på hotellet.<br />
Blant vanlige folk var det ikke alle som<br />
hadde eget kamera den gangen, og det<br />
var langt fra alle som hadde muligheten<br />
til å ta slike bilder. det kan derfor sies<br />
at fotografen var en god sosialskildrer,<br />
til overkommelig pris for alle. En annen<br />
faktor var det å bli fotografert i gruppe.<br />
Ens egen lille verden ble større. Senere
vil man peke på bildet og si: «der er<br />
jeg i <strong>Oslo</strong>». Eller fortelle om de andre<br />
passasjerene, disse var fra USA, en herre<br />
fra England, et søskenpar fra danmark<br />
eller Hansen fra Otta.<br />
Engmann fra Sverige var den første<br />
fotografen, og Båtservice så på hans ide<br />
om å fotografere passasjerene som god<br />
reklame for virksomheten. det var to<br />
forskjellige båtturer. den ene turen tok<br />
halvannen time, mens den andre var to<br />
og en halv time lang. Fotografen måtte<br />
da løpe mellom utstikkerne og mørkerommet.<br />
På en flott dag kunne det være<br />
10-12 avganger. En av guidene til Båtservice,<br />
Tormod Sparstad, begynte som<br />
hjelper for fotografen. det kunne være<br />
meget travelt med salg av bilder, for så å<br />
fotografere en ny avgang.<br />
I 1957 tok Sparstad over som fotograf.<br />
Han hadde også noen assistenter til å<br />
hjelpe seg. Etter Sparstad fulgte en ung<br />
47
48<br />
mann ved navn Knut Vadseth. Han hadde<br />
dette som sommerjobb i sesongene 1961<br />
og 1962, og det hører med til historien at<br />
han senere ble fotograf. På 60-tallet ble<br />
de små fotoapparatene, Instamatic mer<br />
og mer vanlige blant folk, og de tok egne<br />
bilder. Fotografene skjønte fort at her ble<br />
det lite salg når folk tok egne bilder.<br />
Båtene<br />
Båtservice startet i 1946 med en snekke<br />
som tok 16 passasjerer, året etter hyret de<br />
inn to brukte båter. Alle ble døpt Båtservice<br />
med dertil hørende romertall. Så i<br />
1949 kom båten Båtservice VI som tok 40<br />
passasjerer. Båten var tegnet og konstruert<br />
av ingeniør Sigurd Herbern, og den<br />
ble bygget ved Lyngør Båtbyggeri.<br />
Båtservice III ble sjøsatt i 1951 og<br />
kunne ta hele 90 passasjerer. I Olympiaåret<br />
ble Båtservice I levert den 21.mai fra<br />
Gjeruldsens båtbyggeri, Fevik pr Grimstad.<br />
En moderne trebåt med flotte linjer<br />
tegnet av Sigurd Herbern. den målte<br />
nesten 17 meter med plass til 90 passasjerer<br />
og totalvekt 28 tonn. I 1953 kom to<br />
nye båter tegnet av ingeniør Furuholmen,<br />
disse ble bygget i Amsterdam ved verftet<br />
doorbod.<br />
disse smekre båtene går fortsatt i<br />
daglige ruter på fjorden. Båter som ser<br />
ut som båter. Ekte vare fra 1950-tallet.<br />
Vi kan reise med dem hver eneste dag,<br />
eller leie dem for en spesiell anledning.<br />
det har gått brudeferder på fjorden med<br />
Båtserviceog mange har hatt restaurant<br />
dronningen som mål for å markere<br />
begivenheten.<br />
Båtservice har hatt store dager på<br />
17.mai. da var det omtrent bare nordmenn<br />
med båten, men på de vanlige<br />
turistdagene kunne det være hele 70 %<br />
turister. På St.Hansaften hadde de nattrute<br />
i flere år. Populært med en tur på<br />
fjorden.<br />
Båtservice ble startet av Finn B. Røer<br />
og Egil Bjørn-Hansen i 1946. det startet<br />
med en snekke, og firmaet skjøt fart<br />
da de overtok Bygdøyfergene i 1950.<br />
Båtservice-båtene har altså vært et<br />
varemerke på indre havn i over 60 år.<br />
Måtte de vakre båtene bli bevart for evig<br />
tid.<br />
Bjørn Johansen er freelancer med bidrag<br />
i bl.a. A-magasinet, Aftenposten og dagbladet.<br />
Han samler gamle fotografier og<br />
postkort som forteller små historier.