Menighetsblad 1-2013 - Kirken i Alvdal - Den norske kirke

Alvdal Nr 1/2013 1
Årgang 63

Ingen tid så fylt av minner
som den aller siste time
mellom liv og død vi stilles
nå på årets siste dag.
Alle mennesker vi møtte,
alt vi tenkte, sa og gjorde,
alle øyeblikk er nær oss
når vi hører klokkens slag.
Ingen tid så full av fremtid
som den tid vår Frelser gir oss,
han som gikk sin vei i tiden
og ble døpt med korsets dåp.
I den mørke vinternatten
Lyser håpets klare stjerne.
Aldri var vår jord alene.
Aldri er vi uten håp.
Alt er hos oss denne time
når vi er i grenselandet,
på det sted der drømmer fødes
mellom nytt og gammelt år.
Klagen over det vi mistet,
bønnen for en ukjent fremtid
bever under rommets hvelving
når de store klokker slår.
Tekst: Eyvind Skeie
I 1913 fikk kvinner stemmerett i Norge, og 100-årsjubileet vil bli markert på flere måter både
av det offentlige og av kirken i løpet av dette året. Nedenfor har vi tatt med litt om viktige
rettigheter kvinnene etter hvert ervervet seg:
1842: Ugifte og tidligere gifte kvinner over 25 år fikk rett til å drive handel
1854: Kvinner får arverett på linje med sine brødre
1860 og 1869: Kvinner får rett til ansettelse som folkeskolelærere
1863: Ugifte kvinner får full myndighet og kan dermed foreta økonomiske disposisjoner
på egen hånd
1882: Kvinner får rett til å ta examen artium og examen philosoficum
1884: Kvinner får rett til å ta alle embetseksamener
1901: Underordningsmotivet fjernes fra vielsesritualet
1903: Kvinner får stemmerett i menighetsmøtene og har
alminnelig kirkelig stemmerett etter den tid.
1910: Kvinner får alminnelig kommunal stemmerett
1912: De fleste statlige embetene åpnes for kvinner
1913: Kvinner får alminnelig statsborgerlig stemmerett
1916: Kvinners adgang til statsrådsembetene åpnes
Kvinner på verdensbasis:
• Mellom 10 og 20 av 100 jordeiere er
kvinner
• Kvinner utfører ca. 80 % av alt
omsorgsarbeid og husarbeid
• Om lag 1.4 milliarder mennesker
lever i ekstrem fattigdom. 2 av 3 av
disse er kvinner og jenter
• Kvinner eier bare 1 % av all eiendom
i verden og mottar mindre
enn 10% av verdens inntekter
Du frys i dine sjal, Camilla Collett,
ein gang var du for varm
ein brennande rosebusk i Norges Dæmring
vraka av skalden
gret
og vart langsamt omskapt til grantre
levde ditt hjarteliv
i den tempererte sone:
husvarmens høflege og trygge kompromiss
men kvitglødande
var dine skapningsstunder
i tapper og tidlig kamp
mot det heilage, allmenne kvinneburet
med kniplings-lenker tilslørte tankar
og stive korsett av normer og dyd
2 3
• Hver 4. kvinne i verden utsettes for
vold i eget hjem
• Hvert år «forsvinner» 4 millioner
fattige kvinner
• Omtrent 2/3 av jentefostre
aborteres, grunnet preferanse for sønner
Fire sentrale, historiske kvinner
I forbindelse med jubileet har Stemmerettskomiteen (offentlig oppnevnt komite red.anm)
valgt å hedre Camilla Collett, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog og fernanda Nissen spesielt
som «de fire store» og oppfordrer til ulike typer markering gjerne lokalt og regionalt...
Med utgangspunkt i temaet «prestedatter og feminist» har Den norske kirke ved Kirkerådet,
valgt å arbeide med Camilla Collett, født Wergeland. Hun kom til verden i Kristiansand
23. januar 1813 og vokste opp på Eidsvoll. Mens det i 2013 markeres et 100-årsjubileum
for kvinners stemmerett, markeres det samme år også et 200-årsjubileum for Camilla Colletts
fødsel.
Du
syster av Grunnloven
såg det: fridom var berre for fedrar
og søner og brør
og du ropa til morgondagens døtrer
om rett til å velje sin veg
rett til å lære å flyge
rett til å leve raudt.
Var det eit rop i vind?
Du frys på din sokkel
Ennå
er ikkje istida slutt?
Åse Marie Nesse

En kirkegård eller gravplass er noe de fleste
vil forholde seg til med respekt. Alle ønsker
vel også at kirkegården skal framstå ryddig,
velstelt og pen. Man oppfører seg gjerne litt
annerledes der, f.eks. leker man ikke gjemsel
bak gravstøtter eller slikt.
Forventningene til hva som kan foregå
på en kirkegård og også til bruken av kirkegården
og hvordan den skal «se ut,» har forandret
seg sterkt gjennom tidene. Vårt ideal om
den pent stelte «parklignende» kirkegården
går ikke lenger tilbake enn til 1800-tallet, i
samsvar med en endret holdning til døden,
mer presist: en endret holdning til de emosjonelle
bånd mellom mennesker og døden
som et brudd av de båndene. Jo viktigere de
båndene var, jo mer fokusert ble de gjenlevendes
sorg hva avdøde betydde for de gjenlevende:
derav behovet for forskjønnelse av
kirkegården: en «pen» og velstelt kirkegård
ble uttrykk for respekten både for hva de
døde hadde betydd og for de gjenlevendes
sorg.
Men sånn hadde det ikke alltid vært!
I det gamle Roma skulle gravplassene ligge
UTENFOR bymurene; det skulle ikke være
noen kontakt mellom de levende og de døde.
Men troen på helgnenens forbønner som
hjelp for de gjenlevende førte til at kristne
holdt gudstjenesterpå hellige menneskers
gravsteder og dessuten ønsket å bli gravlagt
nær dem. Etter hvert ble det også oppført
egne kirkebygg på gravplassene. I starten
hadde heller ikke de kristne sine egne kirkegårder.
Med egne kirkebygg begynte man å
gravlegge INNE I kirkene.
Med kristendommens komme ble det
slutt på tidligere tiders tradisjon med gravlegging
på gardene. Kirken krevde gravlegging
i vigslet jord. Kanskje var det en måte man
ønsket å bryte ættens makt- ætten var selve
maktsentrum i det norske samfunn kirken
kom inn i. Med mange ætter kunne det være
mange maktsentra, og kan hende var både
kongemakt og kirke interessert i å få større
kontroll over ættene og skape et mer sentralisert
samfunn. Anlegg av egne kirkegårder og
kravet om gravlegging i vigslet jord kan sees
som et ledd i denne sentraliseringen og maktkonsentrasjon
hos konge og kirke. Dessuten
hadde kirken tanken om den som «Guds
familie» hadde ansvar for alle sine medlemmer
fra fødsel til død. Også derav gravlegging
i kirkehuset, under kirkegolvet og etter hvert
på kirkegårder.
Den sosiale rangordningen dukket raskt
opp. «Finest» var gravsted nær alteret inne i
kirken- og det minst «fine» var nederst ved
kirkens inngangsdør og ute på kirkegården.
Noen adelsfamilier kunne på 15-1600tallet
bygge egne gravkapeller i tilknytning til
kirkehuset. Rangforskjellen angående gravsteder
ble videreført på kirkegårdene. Storfolk
ble helst gravlagt på kirkens sørside, og
jo nærmere kirkehuset, dess bedre. Vi finner
spor av det på kirkegården vår. «Prestehjørnet»
på kirkegården der noen av tidligere
presters familiemedlemmer er gravlagt, befinner
seg på kirkens sørside. To prestefruer
hviler der: Decima Secunda Lange Johnson
(hun var åpenbart nr. 12 i søskenflokken!)
og Gunhild Sofie Eggen. Kirkesanger Karl
Aas har sitt gravsted rett ved kirkens sakristi
– kirkesangeren var en mann med status i
lokalsamfunnet. Lensmenn har sine gravsteder
her osv. For øvrig kan en ta en titt på
hvilke gårdsnavn som befinner seg på kirkens
sørside. «Vanlige» folk eller småkårsfolk fikk
gjerne nøye seg med nordsiden eller nærmere
kirkegårdsmuren. Enkelte steder ble kvinnene
henvist til nordsiden. Man kan lære
mye om tidligere tiders samfunnsordninger
ved å vandre rundt på eldre kirkegårder! Alle
fikk jo heller ikke automatisk gravlegging i
vigslet jord- noe som ble oppfattet som en
skam.
I middelalderen ble kirkegårdene ofte
brukt til våpenmobilisering: folk/stormenn
skulle stille med de våpen og de bevæpnede
menn man hadde, og der foregikk det dåpentrening.
På kirkegården hadde man mart`n:
på noen kirkegårder ble det oppført enslags
«salgsboder» - i enkelte land bodde faktisk
folk på kirkegården og drev sin handel der.
På kirkegården kunne man ha alskens forlystelser
som f.eks. tidligere tiders svar på «tivoli»
med diverse underholdning og leker, og
på kirkegården ble det holdt rettsmøter, og
her kunne henrettelser foretas. Og på kirkegården
kunne kongelige eller øvrighetens
proklamasjoner framføres. Ingen opplevde
dette som spesielt respektløst. Dette indikerer
hvordan holdningene til kirkegården og
atferden der har endret seg i samsvar med
holdningene til døden.
På 1600-1700-tallet ble det f.eks. i
England oppfattet som helt naturlig at prestens
kyr og sauer beitet på kirkegården. På
1700-tallet fikk man enkelte steder et ideal
om at kirkegården skulle være «naturlig» - la
dyrene beite der og ikke klippe eller stelle der
spesielt – inntil en ny tid med andre idealer
opplevde at det man tidligere hadde opplevd
som fint og ok, nå ble opplevd som «stygt» og
«vanstelt.»
Jordpåkastelsen («Av jord er du kommet»
osv) er av førkristen opprinnelse og
et spesielt fenomen i Nord-Europa. Sør i
Europa har man det ikke. I utgangspunktet
4 5
erden forbundet med troen på at avdødes
ånd kunne hjemsøke de levende (ikke minst
hvis gravferdsrititene ikke var gjennomført
korrekt). For å hindre at avdødes ånd skulle
plage de gjenlevende, satte man en påle ned
i graven. Den ble dratt opp igjen ved jordpåkastelsen,
og presten kastet jord på. Først
når avdøde var «festet til jorda» (derav det
ofte brukte ordet «jordfestelse») fikk han
fred- og også de gjenlevende. Uttrykket «hvil
i fred» henspiller nok til dette og hadde den
gang et «reelt» innhold.
Opprinnelig var det ikke noe fast formular
ved jordpåkastelsen, men i løpet av
1500-tallet festnet tradisjonen seg med 3
skuffer jord og hver skuffe med et eget «ord»
knyttet til seg. Av de tre «ord» («Av jord er
du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal
du igjen oppstå» er de to første direkte sitater
fra 1.Mosebok, mens det siste er formet
analogt med de to første.
På 1600-tallet kom obligatorisk kirkebokføring
– og jordpåkastelsen ble gjort obligatorisk
og ble faktisk et middel til sosial
kontroll. Presten kunne og skulle etter kongens
befaling under visse forhold nekte jordpåkastelse
til visse grupper mennesker.
Kari prest

Litt angående det misjonsprosjektet bl.a.
Alvdal menighet samarbeider med NMS
om:
Fra DNK`s hjemmeside sakser vi følgende:
“Yrende ungdomsarbeid i Thailand
Når ungdom har opplevd å vinne en sportskonkurranse,
vil det også hjelpe dem til å
oppnå andre og nye mål,» sier pastor Boonmee
Jaruphong , leder for Fahuan menighet
nord-øst i Thailand.
Pastor Boonmee og hans kone Pai har
startet et unikt arbeid for barn og ungdommer
i den lille byen. Det lille kirkesenteret
i Fahuan huser i dag et voksende barne- og
ungdomsarbeid.
Hver lørdag kommer rundt 120 unge
for å oppleve det unike tilbudet. «Dette er
ikke barmhjertighetsarbeid, men hjelp til
selvhjelp. Det er nytt for dem å tenke slik,
men det gir dem en selvtillit som hjelper dem
videre,» sier han.
Ungdomsgudstjenester
Gudstjenestene er sterkt preget av de unge.
De leder takkebønn, musikk og sang og
fremfører gjerne egenkoreograferte danser.
Salawot Bawi (19) fra landsbyen ChingRai
har vært et aktivt medlem av menighetens
lovsangskor i ett år. Han har lært seg selv å
spille gitar og er nå helt sentral i menighetens
band.
Han snakker ofte med sine buddhistiske
venner om engasjementet sitt, men selv om
mange av dem har lyst til å bli med i kirken,
tør de ikke på grunn av redsel for reaksjoner
fra familie og venner. I det buddhistiske
Thailand er det ikke uproblematisk å konvertere
til kristendommen, eller å ha nær kontakt
med kristne.
Program
Boonmee Yaruphong har derfor som mål at
arbeidet til menigheten skal nå hele lokalsamfunnet,
ikke bare menighetens medlemmer.
Derfor er det for det meste buddhistiske
barn som kommer. På lørdagene blir de ikke
møtt med forkynnelse, men opplysnings- og
utviklingsarbeid.
Programmet er delt i fire deler:
1. Praktisk undervisning (eks, sport, reparasjoner
og frisøropplæring)
2. Mat og helse.
3. Undervisning i etikk, moral og
kristendom, og
4. Samfunnsdeltakelse.»
Menigheten er en av om lag 20 menigheter
under Den evangelisk- lutherske kirke i Thailand.
Menigheten er også Det Norske Misjonsselskaps
partnerkirke.«
Det er ingen sterk tradisjon med kremasjon
i bygda vår. Mange liker ikke tanken. Selv
er jeg oppvokst med det og ønsker selv å bli
kremert når den tid kommer. Her er litt historikk
om kremasjon. Noen kan synes dette
er et «uhyggelig» tema, men død og gravferd
er en naturlig del av livet, så hvorfor ikke «snakke»
litt om det?
I yngre steinalder ser det ut til at brenning
av de døde har spredt seg i Nord-Europa,
kanskje fra Øst-Europa eller det nære
Østen.
Vi kjenner ikke til dogmatiske grunner
for å avvise kremasjon fra tidlig kristen
tid, men de første kristne var jøder og overtok
naturlig nok den jødiske jord-begravelsesskikken.
Det er mulig at man forbandt
kremasjon med ikke-kristne livssyn og også
av den grunn ikke ville praktisere det. Da
man i det 19. århundre fikk den moderne
kremasjonsbevegelsen som førte til opprettelse
av kremasjonsforeninger og oppføring
av krematorier, var presteskapet splittet i sitt
syn.
Bakgrunnen for den moderne kremasjonsbevegelsen
var i stor grad de hygieniske
forhold på ofte overfylte kirkegårder. Leger
var ofte framtredende i bevegelsen. Norsk
Ligbrændingsforening ble stiftet 07.02.1889
med statsråd H. R Astrup som formann.
Foreningen har eksistert like fram til vår tids
under navnet Norsk Kremasjonsforening.
Ikke minst takket være foreningen fikk man
Lov om Likbrenning av 1898.
Forskjellige argumenter ble framført for
og mot kremasjon. Ingen kan sies å ha vært
av prinsipiell natur (her tenkes ikke på holdninger
til kremasjon i andre trossamfunn).
Tilhengerne den gang det var snakk om å innføre
kremasjon, viste til at kremasjon var mer
hygienisk. Heller ikke trengte man så store
arealer avsatt til gravplass, og så henviste man
6 7
til den «usunne praksis» ved å bruke gravene
om igjen, noe man mente man slapp ved kremasjon.
En kuriositet: i det 19. århundre var
det en ganske utbredt frykt for å bli levende
begravd. Undertegnede har lest forarbeidene
til Love om Kirker og Kirkegårder av 1898,
der dette er ganske tydelig. Man forhørte seg
nemlig rundt i landet om eventuelle tilfeller
av å ha vært levende begravd! Den frykten
er også bakgrunnen til bestemmelsen om at
avdøde ikke kunne gravlegges før tidligst etter
72 timer. Kanskje skal man heller ikke se
bort fra frykten for «likrøveri» - som i det 19.
århundre i enkelte land var en stor og innbringende
business, for man trengte døde
legemer bl.a. til undervisning i anatomi og
patologi.
En del motstand mot kremasjon fra
kristent hold var basert på troen på den
legemlige oppstandelse. Kremasjon ble oppfattet
som en voldshandling mot det døde
legeme og i strid med kristen tro. Kanskje så
man for seg at kremasjon ville ødelegge muligheten
for en slik oppstandelse? For biblisistisk
tenkende mennesker kan det faktum at
Jesus ble jordbegravet, også ha spilt en rolle i
argumenteringen.
De kristne kirker har ikke nødvendigvis
samme oppfatning av kremasjon. Vår kirke
har offisielt ingen prinsipielle motforestillinger
mot kremasjon, og gravferdsliturgien
tar høyde for kremasjon. Den romersk-katolske
kirke åpnet i 1963 for at katolikker
kunne anvende kremasjon, mens den greskortodokse
avviser kremasjon på prinsipielt
grunnlag.
Det er en merkbar forskjell på «bygd og
by» i anvendelse av kremasjon som er langt
vanligere i større byer enn på bygda. Det er
uklart hvorfor det er sånn.
Kari prest

Opprinnelsen til fastetiden i kirkeåret ligger
trolig i den siste forberedelsestiden av
dåpskandidatene før dåpen som skulle
skje i påsken. Seinere ble dette også en
tid der botsgjørere fastet i forberedelse av
gjenopptakelse i menighetsfellesskapet og
adgang til nattverden. Det ser ut til at fastetiden
opprinnelig va 6 uker, men etter hvert
oppstod ønsket om at fastetiden skulle vare
i 40 dager, ettersom Jesus fastet i ørkenen i
40 dager før han innledet sitt virke. Søndager
skulle ikke telles med blant fastedagene;
søndag var den første dg i uken= Herrens
oppstandelsesdag. Når søndagene ble tatt
bort, satt man igjen med 36 dager; følgelig
la man til 4 dager, slik at nå starter fastetiden
på Askeonsdag. Ortodokse kirker inkluderer
heller ikke lørdag i fastetiden; derfor varer
fastetiden «lenger» hos dem enn i vestkirken.
Jødene fastet, og de første kristne tok med
seg skikken med faste inn i kirken, men det
var en frivillig sak med unntak av dagen før
påskenattsmessen og juledagsmessen da alle
skulle faste. Etter hvert skulle man faste også
før langfredagsgudstjenesten. Fredag var uansett
en fastedag for dem som frivillig ønsket
å gjøre det. Avståelse fra mat skal symbolisere
en løsrivelse/distanse fra det materielle
og en konsentrasjon om det åndelige. Det
skulle også uttrykke anger og bot – derfor er
fastetidens liturgiske farge fiolett. I kirken
markeres fastetiden med enkelte endringer
i liturgien: lovsangen «Ære være Gud i det
høyeste» utgår, litaniet synges i stedet for den
vanlige «menighetens forbønn» og det er en
egen bønn knyttet til fastetiden.
«Askeonsdag» har sitt navn etter skikken
med å helle aske over seg som uttrykk for bot,
anger og sorg. Skikken er belagt i Det Gamle
Testamente og er altså overtatt av kirken. I
tidligere tid hadde man med seg aske til gudstjenesten
og helte den over seg som en del av
gudstjenesten. Fastetiden ble innledet med
denne synlige, konkrete handling som skal
uttrykke anger og bot.
Fastelavnsriset har strengt tatt ikke noe å
gjøre med kirkeårets fastetid; skikken med å
rise både mennesker og dyr for at de skulle bli
fruktbare går lenger tilbake. Riset skulle være
av bjørk, og dersom bjørkeriset ikke hadde
blader, betydde det at det hadde fruktbarhetens
kraft i seg. En del steder var det for
øvrig skikk at barna kunne rise sine foreldre
på fastelavnssøndag – og det mens foreldrene
sov. I utgangspunktet var det barnløse kvinner
som ble riset.
Skjærtorsdag og langfredag hører med
i fastetiden. Skjærtorsdag kommer av ordet
«skira» som betyr «ren» og viser til skikken
med å gjenoppta botsgjørende i menighetsfellesskapet
og gjenåpne adgangen til nattverd.
Enkelte kristne kirkesamfunn markerer
at den kvelden vasket Jesus disiplenes
føtter, ved at de vasker hverandres føtter i
gudstjenesten. Monarkene i flere europeiske
land skulle på Skjærtorsdag vaske føttene til
et utvalg personer, invitere dem på et måltid
og deretter gi dem gaver. Dette skulle være
en påminnelse til herskeren om at han/hun
skulle tjene sitt folk.
Navnet på langfredag viser ganske enkelt
til at den dagen varte gudstjenesten og
prekenen lengre enn vanlig. Den engelske
betegnelsen er mer meningsfull innholdsmessig:
«Good Friday» = den gode fredagen,
eller den opprinnelige betegnelsen: «God`s
Fridy,» Guds fredag.
Kari prest
- at på 1600-tallet ble det bestemt at det
skulle ringes med «de smaa Klokker» når
evangeliet var messet for alteret som et varsel
til kirkegjengerne som stadig stod ute på
kirkebakken om at nå gikk presten på prekestolen,
så nå fikk de komme seg inn?
- at prostemøtet i Bergen i 1668 beklagde
seg over «den ulydige Almue som iche vil gaa
ind udi Kierchen, naar det er sammenringet,
men staar ude paa Kirckegaarden at sladre indtil
Præsten gaar i Predichestolen»?
- at man diskuterte hvorvidt man skulle
stenge kirkedørene, ikke bare for å forhindre
folk som somlet ut på kirkebakken, i å
komme inn, men også for å hindre at folk
gikk UT? Og at enkelte prester låste dørene
og tok vekk nøkkelen, så man altså verken
kom inn eller ut?
- at det i 1645 kom følgende forordning: «For
at den store Usckickelighed som med Soven
udi Kirckerne begaas, kand forekommes och
afskaffes, schal der Folk tilforordnes, som
kand gaae om med lange Kjepper til at slaae
dennom paa Hovedet med, som sovfer under
Prædicken»
Kjell Walraamoen (1931 - 2005) skreiv
mange fine dikt og viser. Det var alltid
spennande å lese det Kjell hadde skrive,
og eg for min del venta alltid på at han
skulle samla dikta sine i bokform.
Dessverre tok eg ikkje vare på
det Kjell skreiv, men frå dotter hans,
Borghild Avestruz, har eg fått lånt
dette vesle diktet:
8 9
- at mange steder deltok ikke kvinnene i
gudstjenestens salmesang i første halvdel av
1700-tallet, men om de vågde å synge, lo
andre av dem. Fra Telemark hører en om
at kvinnene mente det var skammelig «at
opløfte sin Mund til Guds Ære og Lov.»
- at prest, klokkere og andre hadde stor
frihet i framføring av salmemelodier, sånn at
presten kunne synge en variant, klokkeren en
annen, andre i menigheten atter en variant –
sånn at orgel til tider ble anbefalt for å få slutt
på den melodiske disharmonien?
- at det på 1700-tallet ble forordnet en
kirkebønn som var på ca. 10 (!!) sider
- at det i 1580 var vanlig i Oslo-Hamar stift
at menigheten knelte når de sang de to siste
vers av trossalmen (som ble brukt i stedet
for fast formulert trosbekjennelse) men en
biskop ble anbefalt at menigheten burde stå
(«fordi naar de ligger ned, da tier de gjerne og
sjunge intet.»
- at det i 1758 kom klage på at gudstjenesten
(med konfirmasjon) i Vår Frelsers kirke i
Kristiania varte fra kl.08.30 til kl. 13? (Er det
rart noen kunne sovne?)
Djupeste sorga
Djupeste sorga er uten tårer,
uten rop, uten klage.
Djupeste sorga er bare en stillhet
steintungt nedsøkt i kretsløpet.
Djupeste sorga,
ei en-manns bør.
av Kari prest
Eg utfordrar Live Stokstad til å finne eit
dikt ho set pris på.
Ola Jonsmoen

Alvdal menighet mottok i 2012 en stor
pengegave; kr. 250 000 ble gitt soknerådet.
Midlene ønskes primært brukt til utsmykning
av kirken og ikke til det som kan
komme inn under begrepet «daglig drift.»
Soknerådet har diskutert saken og bl.a.
nevnt: restaurering av gjenstander fra gam-
Hamar Biskop har godkjent de nye gudstjenesteordningene
som Alvdal Sokneråd
vedtok etter at gudstjenesteutvalget hadde
utarbeidet forslag. I løpet av 2013 skal
Menighetens besøkere samlet seg til et førjulssamvær
hjemme hos Kari prest. Det er
fint og viktig å kunne «bare» være sammen
uten annen «dagsorden» enn å være sammen!
Det ble en usedvanlig hyggelig kveld
med god mat, flott musikk – og en rask
«Lys Våken» med overnatting i kirkerommet
planlegges avholdt i mars måned. Som i
tidligere år vil foreldre og 10- og 11-åringene
selv bli informert i god tid i forveien og
de unge få sine invitasjoner. Opplegget vil
i stor grad følge tidligere års opplegg med
pizzaspising (og frokost) på galleriet, innslag
Gamalt attende var det vanleg i kyrkjene at
ein mann leide songen. Dette var eit tiltak
som fylgde med i alle kyrkjelege handlingar,
og vart og vanleg i samanheng med dødsfall
når den døde vart ført ut frå heimen og til
gravplassen. Tiltaket har dermed røter at-
melkirke med tanke på å henge dem opp/
plassere dem i kirkerommet; anskaffelse av
dåpskanne og fat som er beregnet brukt når
dåp ikke foregår i kirkerommet m.m.
Vi sender en stor og varm takk til den rause
giveren!
det komme ny salmebok. Det er menighetsmøtet
som vedtar hvorvidt den nye
salmeboka skal innføres.
omvisning i huset; mange hadde ikke vært i
«nyhuset» tidligere. Våre besøkere fortjener
stor anerkjennelse for den viktige tjenesten
de gjør – og har gjort i så mange år! Flere
har vært med helt fra starten av, som var
midt på 1980-tallet! (Se bilde på s. 14.)
med sang og musikk, forskjellige aktiviteter i
kirkerommet, der vi bl.a. tenner lys i globen
for noen vi er glad i og får utforske kirkerommet
- inklusive tårnet med klokkene for
dem som ønsker det. Soknerådet har vedtatt
at deltakerne skal få hver sin refleksvest til
minne om arrangementet.
tover så langt som kristenlivet her til lands
er kjent. Å få ein person til denne verdfulle
tenesta var ikkje berre lett, og betaling for
utført teneste var nok heller ikkje vanleg.
Men det vart ei ære og ei opphøgding av
personen som utførte dette viktige vervet.
Klokkar vart og ofte brukt som namn på
yrket. Her i Alvdal har me hatt klokkarar
og kyrkjesongarar i alle tidlegare tider. Den
første som eg minnest er Gurin Kveberg,
”lærer og kirkesanger” som titelen vart
brukt på han. I bygdeboka for Alvdal står
det slik om han: ”Gurin L. Kveberg født
på Trøen på Kveberg i 1863, død 1957,
kjøpte Follsund av Sigv. Skancke i 1932,
men overdro same året til sonen Lars G.
Kveberg.” Gurin hadde i 1911 kjøpt sæter i
Lomsjødalen av Ola G. Tronsmoen, ho var
komen unna Mellesmoen, og ho vart no
lagt attåt Follsund. Gurin Kveberg var lærar
i Alvdal i 48 år, organist i 23 år og kyrkjesongar
i 18 år. Han var gift med Inger Marie
Sevilhaug (Søstu) født 1865, død 1934.
Born: Lars, f. 1900 – d. 1965, Kari f. 1892
– d. 1901. I 1933 fekk Gurin kongens fortenestemedalje
i sølv, og fekk møte kongen i
audiens på slottet. Denne opplevinga vart av
dei største han hadde opplevd fortalde han
etterpå. Med 48 år i barneskulen vart det
mange alvdølar som fikk oppleve ein klar og
dugande lærar kvar dag i skuleåra. Og når
han attpåtil stod sterkt i den kristne oppsedinga
var han ein person med stor vyrdnad i
samfunnet. Som organist i 23 år prøvde han
å få orgelmusikken til å gjera gudstenesta
til sjeleleg oppfrisking. Den tenesta som
kyrkjesongar i 18 år hadde også dei same
oppløftande trekka. Kyrkja var til kultur
og gudstru for han og den kyrkjelyden han
tente. I 1940 avslutta Gurin karrieren sin og
Per Steien tok over. (Per Sandmæl hadde og
klokkargjerning som eg skriv om seinare.)
Magnvor Follsund Sørhuus fortel at ho hugsar
godt bestefar som klokkar og kyrkjesongar.
Han var svert nøye med seg sjølv. Kvar
gong han skulle i kyrkja var det nøye med
reine klede og fin skopuss. Så var det sykkelen,
Gurin brukte alltid sykkel, denne hadde
og blank puss. Alt skulle vera i stil, slik likte
han omverda. Som lærar var han streng og
10 11
Gurin og Inger Marie, med Lars og Marit f.
Grøtli.
ville ha opplæringa mest mogleg med boka
i bakgrunn. Den fysiske delen var og vel i
vareteken. Unger og ungdom skulle passe
på å retta ryggen og sjå seg sjølv i god stand.
I 1932 kjøpte bestefar Follsund av Sigv.
Skancke etter at Sigv. fleire gangar hadde
bode fram garden til han. Bakgrunn var nok
at bestefar sette gard og bønder høgt. Han
hadde nok sjølv hatt dette som barndomsdraum,
men no var han for gamal meinte
han. Men så var det Lars, sonen, som kunne
tenkja seg å verta gardbrukar. Da vart det
handel. Bestefar fylgde godt med i alt, og
når noko skulle gjerast ekstra på garden var
han med. Noko som me alle kjente på som
ei gåve, som det og knytte seg gode minner
til, fortel Magnvor.
Garden Follsund og sætra i Lomsjødalen
står i dag fram som veldriven og
vakkert gardsanlegg.
Ola Tronsmoen

Ein god ven og kollega frå Lemvig gymnasium
i Vest-Jylland fortalte av og til ei
vandrehistorie der det heiter seg at ein
mann datt ned frå Rundetårn i København.
Rundetårn vart oppført av Kristian IV i
1642, brukt som astronomisk observatorium
og tårn for Trinitatis kirke, 34,8 meter
høgt. Litt av eit fall. Folk stimla saman.
Politiet måtte brøyte seg veg til han som låg
der, og spurte temmeleg forferda om kva
som hadde skjedd: «Det veit ikkje eg», sa
mannen, «eg kom akkurat no!»
Ein treng ikkje dette ned frå Rundetårn
for å ha problem med alltid å forstå
kva som eigentleg skjer. Med ein sjøl og
med andre, men det er i balansen mellom
Dei fleste av oss erkjenner at me har
begrensa hjernekapasitet. Me trur me veit
mye, og det er ein nødvendig illusjon skal
me ha mot på alle dei utfordringar som
møter oss i livet. Samtidig er det kanskje
klokt å innsjå at me slett ikkje veit alt. Me
kan for eksempel ikkje fatte dei kolossale
dimensjonane i universet. Er det uendeleg?
Dersom det ikkje er uendeleg, kvar går så
grensene?
For ikkje lenge sia oppdaga europeiske
og amerikanske astronomar ein enormt
å stige og å falle, at me røpar oss, kanskje
røpar det sårbare i oss i vår kvardagssituasjon
og det mjukaste i oss, som etter mi
oppfatning er det beste.
Eg tenker på mannen ved Rundetårn.
Eg - det er vel eit aldersfenomen?
- har som han ei kjensle av akkurat å vere
kommen, og kan ikkje fatte at eg eigentleg
er i ferd med å gå.
Derfor denne vesle antydning til
filosofi: Alderen kjem, åra flyg, livslysten
består! Etter mi oppfatning er det sjølve
nøkkelen til trivsel og helse og eit meiningsfylt
liv å vedlikehalde den.
Ola Jonsmoen
stor fri planet 100 lysår borte, ved yttergrensa
til det ein teknologisk er i stand
til å registrere. Det er når eg les om denne
”ultrasvake infrarøde glød» ytst i universet
at eg tenkjer på det Kjell Aukrust ofte grubla
på. Me kunne av og til prata i telefonen
om ufattelege dimensjonar i verdensromet,
kort sagt det grenselause. Det var etter
slike uhyrlege spekulasjonar Kjell kunne
konkludere med eit spørsmål: Ja men attom
der att da, Ola?
Ola Jonsmoen
12 13

Konfirmanter
2012-2013.
Bilde t.v.: Besøkere på kaffebesøk hos
Kari prest.
Bilde under: Kirkekaffe i Strandbu.
Årets konfirmanter.
Fra gudstjenesten i Strandbu
4. søndag i advent.
Døpte:
Mathilde Stensby Mikkelsen
Julie Skogli
Hågen Sundsbakk Henriksen
Ingrid Synnøve Nyrønning Skaret
Kristian Johannesen Nørdsti
Bendik Ledang Åsen
Døde:
Klara Reidun Lien
Maj Sevilhaug
Ingrid Graftaas
Prest
Sokneprest Kari Holte.
Prest kontaktes direkte på hjemmekontor
Telefon 62 48 70 73/412 77 058
kariholte@hotmail.com
Fri på mandager og tirsdager
AlvdAl kirkekontor
Besøksadresse: Dalseggen,
Alvdal kommunehus
Postadresse: Dalseggen, 2560 Alvdal
Telefon 62 48 90 75
ÅPningstider
Tirsdag 14.00 - 17.00
Onsdag 09.00 - 13.00
Fredag 09.00 - 13.00
På tirsdag og onsdag er kontoret bemannet
av Stein Roar Kvam, og på fredag av Ola
Næsteby. Det kan avtales møter med begge
utenom dette. Begge er bosatt i Alvdal.
Tynset kirkekontor har åpningstid kl 10.00 -
14.00 alle dager.
På mandag og torsdag kan Tynset kirkekontor
kontaktes på telefon 62 48 55 60.
dAglig leder/kirkeverge
Stein Roar Kvam
epost: alvdalkirke0438@yahoo.com
Mobil 902 31 341
14 15
kAntor
May Synnøve Åvik
Mobil 971 20 424
kirketjener/kirkegÅrdsArbeider
Roald Haug
Mobil 474 13 588
sAksbehAndler begrAvelser/kirkegÅrd
Ola Næsteby, tlf/ktr Tynset 62 49855 69
mobil 919 92 540 post@tynsetkirke.no
AlvdAl soknerÅd
Leder: Marit Grøtting. Mobil 901 21 351
egnund kAPell
Kontakt kirkevergen i Folldal.
Administreres fra kirkekontoret i Folldal,
telefon 62 49 10 00
leder i kAPellutvAlg, egnund
Kjell Ove Dølplass. Telefon 62 48 99 29
kontonummer for gAver/innbet. til:
- kirke og menighet: 1822.34.75023
- menighetsblad, 1895.08.07748, ref. 10
- kirkegård, 1895.08.07748, ref. 20
- kirkemusikk, 1895.08.07748, ref. 30
hjemmeside: www.alvdal.kirken.no

Gudstjenester
24. febr: 2. søn. i fastetiden: Luk.13.22-30.
Alvdal: kl.19. Holte.
3. mars: 3. søn. i fastetiden: Luk.22.28-34
Alvdal: Holte og Håland. Misjonsgudstjeneste?
10. mars: 4. søn. i fastetiden: Johs.6.24-36
Plassen skole: Holte.
17. mars: Maria Budskapsdag: Luk.1.39-45
Allmannstua kl.12.30. Holte. Sportsandakt.
24. mars: Palmesøndag: Johs.12.1-13
Ingen gudstjeneste.
28. mars: Skjærtorsdag: Johs.13.1-17
Solsida Omsorgsheim kl.16.30: Holte. Nattverd.
29. mars: Langfredag: Luk.22.39-46
Alvdal kl.19. Felleskristen langfredagsgudstjeneste.
31. mars: Påskedag: Johs.20.1-10
Alvdal: Holte. Høytidsgudstjeneste.
7. april: 2. søn. i påsketiden: Johs. 20. 24-31
Egnund kl.19. Salmemesse.
14. april: 3. søn. i påsketiden: Mark.6.30-44
Ingen gudstjeneste.
21. april: 4. søn. i påsketiden: Johs. 14.1-11
Alvdal: Holte.
28. april: 5. søn. i påsketiden: Johs.17.6-11
Bellingmo: Holte.
1. mai (onsdag): Matt.20.25-28
Alvdal kl.10. Holte.
5. mai: 6. søn. i påsketiden: Matt.6.7-13
Ingen gudstjeneste.
9. mai: Kristi himmelfartsdag: Johs.17.1-5
Solsida Omsorgsheim kl. 16.30: Holte.
12. mai: søndag før pinse: Johs. 16.12-15
Alvdal: Holte. Samtale med konfirmantene.
Dersom ikke annen tid er oppgitt, begynner gudstjenestene kl.11.
17. mai (fredag): Luk. 17.11-19
Alvdal kl.10. Holte Familiegudstjeneste.
19. mai: pinsedag: Johs. 14.23-29
Alvdal: Holte. Høytidsgudstjeneste.
Konfirmasjon.
23. mai (torsdag)
Alvdal kl.19. Holte. Nattverd. Konfirmantfest.
26. mai: treenighetssøndag: Luk.24.45-48
Strømmen: Holte.
2. juni: 2 søn. i treenighetstiden:
Johs.3.1-13
Alvdal: Holte.
9. juni: 3. søn. i treenighetstiden:
Mark.10.13-16
Ingen gudstjeneste.
16. juni: 4. søn. i treenighetstiden:
Matt.9.35-38
Alvdal kl.19: Holte.
23. juni: 5. søn. i treenigheten:
Matt.18.12-18
Husantunet: Holte.
30. juni: 6. søn. i treenigheten/aposteldagen:
Mark.3.13-19
Alvdal: Holte.
Frist for innlevering av stoff
til neste menighetsblad
er 9. april 2013.
Oppsett: Solhellinga Folldal AS / Trykk: DMT Brumunddal
16 17