Sammen #4 2012 (PDF) - Bufetat

Magasin for Bufetat / www.bufetat.no/om/sammen #4 2012 

Menneskehandel / Skråblikk / Portrett / 

I 2011 ble 25 barn utsatt for 

menneskehandel plassert på 

institusjon eller fosterhjem. 

Barnevernet kan nå tvangsplassere barn 

som er ofre for menneskehandel i opptil 

seks måneder på institusjon. En lovendring i 

barnevernloven har trådt i kraft. 

/ 10 

Dagens småbarns foreldre 

er den mest oppegående 

foreldregenerasjon noensinne. 

Barnepsykolog Magne Raundalen friskmelder 

den norske barndommen, men er 

bekymret for de usette barna som lever 

under harde vilkår. 

/ 16 

Det er lettere å bygge sterke 

barn enn å reparere ødelagte 

voksne. 

Det nye barneombudet Anne Lindboe vil 

krige for barnas rettigheter som en 

politisk nøytral og kompromissløs 

forkjemper. 

/ 40 

Sammen 

for barn, unge og familier

Forsiden / Mange 

barn i barnevernets 

tjenester har ordet 

«tilknytningsforstyrrelse» 

i sine 

journaler. Men 

hva er egentlig 

tilknytning? 

Temadelen går inn 

i teorien bak begrepet 

og omtaler 

ulike relasjonsvarianter 

i samspillet 

mellom barn og 

omsorgspersoner. 

AnsVArLiG 

UTGiVer 

Barne-, ungdoms- og 

familiedirektoratet 

AnsVArLiG 

redAKTØr 

Kjetil Hillestad 

redAKTØr 

Charlotte Lundgren 

charlotte.lundgren@ 

bufdir.no 

redAKsJons 

GrUPPen 

Anna Bjørshol 

Nils Harald Brattgjerd 

Vårinn Sollied 

Anne Charlotte Fischer 

Randi Elisabeth Svendsen 

Magne Østmoen 

Andre 

BidrAGsYTere 

Hege Otterstad Sæhle 

Susanne Estensen 

Tor Theodorsen 

Turid Kjetland 

Bente Holta 

Anne Marie Fosse Teigen 

desiGn 

Dinamo magazine 

oPPLAG 7000 

TrYKK 

HBO, Haugesund Bok 

& Offset 

ForsideFoTo 

Corbis/NTB Scanpix 

Leder / Barnevernet i Norge er, og skal være, 

en hjørnestein i velferdsstaten. Dette stiller krav til faglig kvalitet, at tjenestene 

er likeverdige og at rettssikkerheten for barn og familier ivaretas 

uavhengig av hvor i landet du bor. 

I 

forslaget til ny barnevernlov foreslår 

Barne- og likestillingsdepartementet 

(BLD) viktige endringer i loven. 

Departe mentet vil blant annet sikre barns 

rett til å bli hørt, og etablere en tydeligere 

oppgavefordeling mellom kommune og stat. 

Forslaget tar også viktige skritt i retning av 

en enhetlig faglig tilnærming for hele barnevernet. 

Vi ønsker en faglig utvikling til det beste for barn og familier som 

lever i en vanskelig situasjon velkommen. Det er deres behov 

som skal stå i sentrum for utvikling av barnevernet. Dersom vi 

får et ensidig fokus på finansieringsordninger eller oppgavefordeling 

mellom stat og kommune, risikerer vi at de tjenestene 

faktisk skal være til for - går i glemmeboken. 

Vi må forsikre oss om at ansatte i barnevernet utøver faget 

med en svært høy faglig standard, og at de får muligheter til å 

utvikle ferdigheter. For å sikre riktige tiltak til det enkelte barn 

og forhindre flyttinger og feilplasseringer, med påfølgende store 

belastninger for barna, bør det stilles klare krav til kompetanse 

og ferdigheter i de statlige og kommunale tjenestene. 

Dette kan gjøres gjennom sertifiserings- eller godkjennings- 

ordninger slik at det eksplisitt fremgår hvilken 

kompetanse og ferdigheter som kreves 

for å utføre disse viktige oppgavene. 

I forslaget til ny barnevernlov drøftes det 

om det bør være en nasjonal faglig aktør 

som gir råd og veiledning. Det er på høy tid 

at barnevernet - som en velferdstjeneste – får en nasjonal faglig 

aktør. Med tilfanget av ny forskning er det behov for en aktør 

som understøtter prosesser og setter nasjonale standarder ved 

at oppsummert kunnskap gjøres tilgjengelig gjennom felles 

retningslinjer, nasjonale standarder og at felles verktøy utarbeides 

uavhengig av om tjenesten leveres av kommune eller stat. 

Rettssikkerheten til barna ivaretas i barnevernlovgivningen. 

For barn som trenger barneverntjenester er det avgjørende at 

det stilles samme kvalitetskrav til barnevernet som til øvrige 

velferdstjenester. Det viktige er å sikre rettssikkerheten og gi et 

kvalitativt godt tilbud. 

2 / Sammen / #4 2012 Sammen / #4 2012 / 3 

God lesning! 

Mari Trommald 

Direktør 

Les høringsuttalelsen fra Bufdir på: www.bld.dep.no

Innhold / # 4 2012 

06 

KorT & GodT / 

Litt av hvert fra 

Bufetat 

08 

Q&A / 

Statsråden vil stå 

på for de mest 

utsatte barna 

10 

mennesKehAndeL 

/ 

Når barna blir 

handelsvare 

14 

FØrsTeLinJen / 

Fra Gardermoen 

politistasjon 

16 

sKråBLiKK / 

Magne Raundalen: 

Barna - vår viktigste 

kapital 

19 

TemA / 

Tilknytning - 

samspillets 

historikk 

26 

FAG & FAKTA / 

Circle of Security: 

kurset som skal 

styrke samspillet 

28 

TVAnGseKTesKAP 

/ 

Til døden skiller 

dere ad 


34 

FrA UTsiden / 

«Psykologens rolle 

er for sterk i norsk 

barnevern,» hevder 

kronikkforfatteren 

37 

TiL deBATT / 

«Tverrfaglig samarbeid 

i barnevernet 

er en selvfølge!» 

hevder kronikkforfatteren 

40 

PorTreTTeT / 

Barneombud Anne 

Lindboe om den nye 

jobben 

46 

FosTerhJem/ 

Nye metoder i 

rekrutteringsarbeidet 

48 

1 Time med / 

Vi møter Solfrid 

Skorpen på 

Jentehaugen 

50 

LiTTerATUr / 

Anbefalt lektyre 

51 

min dAG / 

Eva Lillian Hestad 

om en typisk 

arbeidsdag

Kort & godt 

Informasjonssikkerhet underbygger 

rettssikkerheten 

den eLeKTronisKe TidsALder / EU har definert 

oktober som «Nasjonal sikkerhetsmåned». Bufetat 

gjennomførte derfor en bevisstgjøringskampanje for 

informasjonssikkerhet. 

Vi blir stadig mer elektroniske. Alle bruker e-post, 

de fleste sender beskjeder på sms og besteforeldregenerasjonen 

er på vei inn på Facebook. Vi har veldig kjapt 

endret mange av våre viktige arenaer for kommunikasjon. 

Personopplysninger skal ved lov ha tilstrekkelig 

informasjonssikkerhet for å underbygge rettssikkerheten. 

- Det er mye lettere å huske taushetsplikten sin 

når man har et fysisk dokument stemplet «unntatt 

offentlighet» enn når man jobber innenfor nyere medier, 

BALKAnKonFerAnse / I oktober 

holdt Kirsten Thorstensen fra Region 

sør innlegg på Balkankonferansen i 

Sarajevo om endringer og tendenser 

i norsk barneomsorg. Med Svein Ove 

Ueland fra Kristiansand kommune 

omtalte hun trender og utviklingstrekk i 

det norske barnevernet for et publikum 

fra hele Balkan. / 

som for eksempel de som prater med brukerne på sosiale 

medier, sier André Neergaard, seksjonssjef for Seksjon for 

dokumentasjonsforvaltning i Bufdir. 

Marianne Larsen Enstad, seksjonssjef ved Avdeling for 

administrasjon og eforvaltning, er bekymret. 

- Informasjonssikkerheten handler ikke bare om 

viruskontroll. Den største utfordringen er holdningene 

til folk og bevisstheten på hvordan den enkelte skal 

beskytte informasjonen etaten er satt til å behandle. Et 

problem vi ofte ser på IKT brukerstøtte, er at ansatte gir 

bort passordet sitt. Det skal jo være strengt hemmelig! 

Man vil jo som oftest ikke gi bort kredittkortet sitt og 

koden, selv til venner! / 

BUFdirs oPPVeKsTKonFerAnse 

/ 350 deltakere kom i oktober for å 

høre norske og utenlandske innledere, 

deriblant det svenske og det norske 

barneombudet, statsråd Inga Marte 

Thorkildsen, Cecilia Dinardi og Kirsten 

Sandberg. FNs barnekonvensjon og 

utvikling av barnevernet i et internasjonalt 

perspektiv var hovedtema. / 

FiLm / Vinteren 2010 ble Janne Berge kjent med Hedda. Heddas 

traumatiske flyttinger og opplevelser i barnevernet lå flere år tilbake i tid, 

og Janne trodde Hedda var et uheldig særtilfelle. 

Filmen HØR MEG! er Janne Berges masteroppgave i studiet Master i 

faglitterær skriving ved Høgskolen i Vestfold. Hun jobber til daglig som 

seniorrådgiver ved regionkontoret i Region sør. 

- Lenge var jeg usikker på hva jeg skulle skrive om i oppgaven min, men 

så traff jeg Barnevernproffene, og det ble klart for meg at masteroppgaven 

min skulle handle om betydningen av å høre på barna vi jobber med 

i barnevernet, sier Janne Berge. 

Blant de ca 150 personene på premieren var Barne, likestillings- og 

inklu deringsminister Inga Marte Thorkildsen. - Det var en knyttneve av 

en film som både opprørte og rørte, sa Thorkildsen i sitt innlegg etter 

filmen. / 

Samlivsmønsteret 

KUrs / Bufferkurset er et samlivskurs 

for etablerte par, eller «par som har levd 

sammen lenge nok til å ha opplevd at de 

samme konfliktene har en tendens til 

å gjenta seg», som det heter i kursbeskrivelsen. 

For fjerde år på rad holdt Jannicke 

Tindberg, Even Tengesdal og Anne Marie 

Fosse Teigen kurslederkurs 

for nye bufferkursledere i 

september. Kurset ble utviklet 

av Fosse Teigen i 2007, 

og er det første norskutviklede 

samlivskurset 

med hovedvekt på å formidle 

kunnskap om emosjoner, 

emosjonsregulering 

og mest ring av langvarige 

forskjeller i parforhold. 

Over hundre familieterapeuter 

og noen eksterne 

behandlere har gjennomgått 

kurslederkurs. Det trengs ingen 

sertifisering for å bli kursleder, men det er 

et krav at kurslederne skal ha kompe tanse 

på linje med ansatte på familievernkontorene. 

Erfaring med par er en fordel, fordi 

et emosjonsfokusert kurs også vekker en 

del følelser som kursleder må håndtere på 

en profesjonell måte. I tillegg må kursleder 

har den kunnskapen og erfaringen som 

trengs for å kunne følge opp deltakernes 

evalueringer underveis. 

Evalueringene fra parene som deltar er 

jevnt over svært gode. Typiske tilbakemeldinger 

er «Dette burde alle få tilbud om!», 

«Vi har fått et språk for det som skjer mellom 

oss» og «Dette har gitt oss tro på at 

vi kan klare det.» Mange av parene på kursene 

har hatt relativt store 

konflikter i utgangspunktet, 

og det er også eksempler 

på at par som var i tvil 

om forholdet har valgt å gå 

fra hverandre etter kurset. 

Det interessante er kanskje 

at også disse parene mener 

kurset har vært nyttig, fordi 

det har tydeliggjort styrkene 

og svakhetene i forholdet. 

Bufferkurset går vanligvis 

over fem ganger. Deltakerne 

fyller ut korte evalueringsskjemaer, 

slik at kurslederne kan skreddersy hvert 

kurs til den aktuelle gruppen kursdeltakere. 

Per i dag er det elleve familievernkontorer 

i Region sør og øst som holder eller har 

holdt bufferkurs, og flere har gitt signaler 

om at de ønsker å starte opp. Utviklingen 

av bufferkurset har hovedsakelig vært 

finansiert via prosjektmidler. / 

UsYnLiG oG seLVLYsende / Er du skeiv 

med nedsatt funksjonsevne blir du både 

usynlig og selvlysende viser ny Fafo-rapport. 

Som lhbt-person med nedsatt funksjonsevne, 

tilhører du to minoriteter. 19 personer 

er intervjuet, og flertallet av informantene er 

uten arbeid. Noen har opplevd mobbing og 

utstøting, mens andre ikke har nevneverdige 

problemer med sin doble minoritetsstatus. / 

Fosterhjemskonsert 

i Spikersuppa 

mUsiKK / 10. november var det 

fosterhjemskonsert i Spikersuppa 

i Oslo. Bufdirs nye medarbeider 

Tooji var konferansier sammen med 

Sigrid Bonde Tusvik, og artister som 

Lars Lillo Stenberg, Lise Karlsnes 

og SiSi valgte å bruke dagen på å 

hylle fosterfamiliene for det store 

arbeidet de gjør for barna. Statsråd 

Inga Marte Thorkildsen kom for å 

høre dem synge sammen med Ada, 

Ronja og Senia fra Landsforeningen 

for barnevernsbarn. En rekke andre 

arrangementer ble avholdt rundt 

om i landet i perioden 5.-10. 

november for å sette fosterhjem på 

kartet. / 

Velkommen til fosterhjemsdagen 2012! 

Vil du være med på en sterk familieopplevelse midt i hjertet av Oslo? Lørdag 10. november kl. 13.00 

inviterer vi deg til konsert i Spikersuppa for å løfte frem det aller viktigste: Trygghet og tilhørighet 

for barn og unge. 

Vi har 8500 fosterfamilier i Norge, alle med unike historier. Fra scenen vil BarnevernsProffene og 

fosterforeldre dele sine erfaringer fra fosterhjem. Vi skal avlive noen myter og forsterke noen sannheter. 

Lars Lillo Stenberg, Lise Karlsnes fra Briskeby og SiSi skal synge for oss, det skal også Ada (19), 

Ronja (16) og Senia (15) fra Landsforeningen for barnevernsbarn. Tooji og Sigrid Bonde Tusvik sørger 

for den gode stemningen – og du kan være med på et løft for fosterhjem! 


Foto: Kerstin Mertens/Samfoto/NTB scanpix 

Norsk 

toppfotball 

Foto: Anette Karlsen /NTB scanpix 

FOTO: FRODE HANSEN/VG/NTB scanpix 

fosterhjem.no 

FosTerhJem / På fosterhjemsdagen 

10. november var to av 

FKHs spillere med på familiedag 

for alle fosterhjemmene. Her fikk 

barna både autografer og tok bilder 

sammen med sine fotballhelter. 

Resten av fotball-Norge er også på 

lag med barn og unge. Derfor vises 

fosterhjemsfilmen «Det er aldri 

for sent å hjelpe noen på rett vei» 

på storskjerm på fotballstadioner 

rundt om i hele landet i siste runde 

av eliteserien og Adeccoligaen. / 

FOTO: LINN CATHRIN OLSEN / VG / NTB scanpix

’’ Jeg vil bli husket som 

en kompromissløs 

forkjemper for de 

mest utsatte barna 

i samfunnet vårt. inGA 

mArTe 

ThorKiLdsen 

Hvordan har livet ditt endret seg etter 

at du ble minister? 

Høyere tempo, mindre sykling. 

Mer makt! 

Hva har du som er unikt i jobben 

som minister? 

Jeg har jobbet med likestillingsspørsmål 

og med barn utsatt for vold, 

overgrep og omsorgssvikt i mange år 

som stortingsrepresentant. Når jeg nå 

har ansvar for likestilling og barnevern, 

tar jeg med meg mye kunnskap 

og erfaring fra tiden på Stortinget. Jeg 

mener også at en god politiker er en 

politiker med et sterkt engasjement 

for mennesker og samfunnet vi lever i. 

En god politiker skal lytte og høre hva 

folk er opptatt av. Jeg tror engasjement, 

evnen til å lytte og ønske om å bidra til 

forandringer i samfunnet er noen av 

mine styrker som minister. 

Du er opptatt av å møte barna og reise 

rundt. Hva får du ut av det som du ikke får 

tilgang på via kontoret? 

Jeg er veldig opptatt av å være i dialog 

med folk. En god politiker er en som 

evner å lytte til ulike mennesker og som 

hører på det folk er opptatt av. Jeg ønsker 

å møte folk med ulike perspektiver og 

erfaringer. Det er også viktig for å se 

hvordan politikken vi fører fungerer i 

praksis og slår ut for enkeltmennesker. Så 

får jeg mange innspill på hvordan vi kan 

få ting til å fungere enda bedre. 

Hva er dine hovedmålsettinger det 

neste året? 

Jeg vil jobbe for at barn skal få en god 

oppvekst og for at barns rettigheter blir 

ivaretatt. Jeg skal legge frem en lovproposisjon 

om barnevernet neste vår. 

Den skal føre til at barns medvirkning i 

barnevernet blir styrket, at rettsikkerheten 

til barn blir bedre og til at barnevernets 

organisering blir klarere. Jeg håper 

endringene vil bidra til et bedre samar- 

Q & A 

BUFdir mØTer inGA mArTe ThorKiLdsen 

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister 

TEKST / CHARLOTTE LUNDGREN 

beid mellom det statlige og kommunale 

barnevernet, slik at vi får utnyttet de 

samlede ressursene i barnevernet bedre. 

Jeg vil også endre barneloven slik at 

barn i større grad blir hørt og at barns 

rettsikker het blir ivaretatt i samværsspørsmål. 

Hva tror du og ønsker du at skal bli 

resultatet av det nye høringsnotatet? 

Jeg håper høringsnotatet skaper 

både engasjement og debatt, slik at vi 

får mange gode innspill til hvordan vi 

kan utvikle barnevernet til å bli enda 

bedre. Jeg vil ha et best mulig grunnlag 

når vi skal følge opp temaene i høringsnotatet 

overfor Stortinget, og til å utvikle 

politikken på barnevernområdet. 

Hva legger dere i setningen «Samtidig 

er det behov for at statlig barnevern har et 

generelt ansvar for å tilby faglig veiledning, 

og gjennom sin kompetanse bidra til faglig 

normsetting på barnevernfeltet.»? 

Bufetat bidrar med verdifull faglig 

kompetanse til kommunene. Samtidig 

har det kommet innspill som anbefaler 

at staten, i stedet for å involvere seg på 

kommunens ansvarsområde i enkeltsaker, 

i større grad bør bidra med å 

utvikle nasjonale faglige standarder og 

veiledninger for hva som er god saksbehandling 

og kvalitet på barnevernområdet. 

Slik kan Bufetat rendyrke sin 

rolle og sin ekspertise. Jeg mener dette 

kan være en riktig vei å gå, men dette 

er noe vi ønsker innspill på i høringsnotatet. 

Hva er dine forventninger til Bufdir som 

fagdirektorat? 

Et godt direktorat på barnevernområdet 

skal mene noe om hva som 

er faglig godt barnevernarbeid. Jeg 

forventer at Bufdir er oppdatert på den 

faglige utviklingen i barnevernet og at 

direktoratet deler denne kunnskapen 

med departement, kommuner og andre 

relevante aktører. Jeg forventer også 

at oppgavene som Bufdir forvalter på 

vegne av departementet håndteres på en 

faglig god måte, og at det gis innspill til 

departementet på forslag til utvikling av 

tjenestene. Bufdir skal være en spydspiss 

i å høre barn, og en pådriver for å få til et 

godt samarbeid på tvers av etater. 

Hvor står norsk barnevern i 2020? 

Barnevernet må være i kontinuerlig 

utvikling. Den senere tiden har det 

skjedd en forandring i måten vi tenker 

om barn. Barn er ikke et vedheng til 

foreldrene, men et selvstendig individ 

med egne rettigheter. Dette har ført til 

bedre rettsikkerhet for barn og at flere 

melder fra til barnevernet når de er 

bekymret for et barn. Dette er veldig bra. 

Jeg tror denne utviklingen vil fortsette. 

I 2020 vil vi ha et barnevern der barna i 

enda større grad blir hørt og der barnas 

medvirkning er styrket. Jeg tror også 

at samarbeidet mellom barnevernet og 

andre tjenester som jobber med barn, 

som skole, barnehage og helsevesenet, er 

betydelig styrket. Det vil føre til at flere 

barn får hjelp til rett tid, og til varige og 

positive endringer i barnas liv. Samtidig 

tror jeg barnevernet vil være mer til 

stede der barn og foreldre befinner seg, 

og gi god informasjon om barnevernet og 

deres oppgaver. 

Hva brenner du helt spesielt for i jobben? 

Jeg brenner for at barn skal få en god 

oppvekst der de opplever at voksne bryr 

seg om dem, og der de slipper overgrep 

eller omsorgssvikt. Jeg pleier å si at en 

god barndom varer i generasjoner – det 

tror jeg virkelig på! Et godt barnevern 

som jobber forebyggende og kommer 

tidlig inn er avgjørende for å sikre dette. 

Så er det også viktig at de barna som har 

behov for spesialiserte tjenester får et 

godt tilbud som er tilpasset deres behov. 

Da må vi snakke med barna! / 

8 / Sammen / #4 2012 Sammen / #4 2012 / 9

menneSkehandel menneSkehandel 

BARN SOM HANDELSVARE 

TEKST / TOR ØVERBØ 

Vi mennesker ligger, ifølge Politidirektoratet og FN, på andreplass over 

verdens mest lønnsomme, illegale handelsvarer. Selv om definisjoner 

rundt menneskehandel juridisk og etisk sett kan være vriene, er det et 

ubestridelig faktum at problemet angår flere millioner mennesker daglig 

over hele verden – mange av dem barn. Og Norge er intet unntak. 



I 

løpet av 2011 var det 25 barn utsatt 

for menneskehandel plassert på 

institusjon eller i fosterhjem, forklarer 

Dag Lund-Fallingen, seniorrådgiver i 

Bufdir. 

Bufdirs ansvar er blant annet å sørge for 

institusjonstiltak og legge rammene for et 

særskilt institusjonstilbud for barn som 

er ofre for menneskehandel. Fagteamene 

har en medansvarlig på menneskehandel 

som hvert år blir invitert til seminar i 

regi av Bufdir for å utveksle kunnskap og 

erfaringer. 

– målet er at barnet skal komme ut av 

menneskehandelsituasjonen og starte 

et liv under best mulig beskyttelse enten 

i Norge eller - aller helst - i hjemlandet. 

Hvis barnet ønsker å søke asyl i Norge, 

skal det få hjelp til det. Vil barnet flytte 

til hjemlandet, får barnet hjelp med å få 

kontakt med lokale myndigheter for å 

prøve å finne ut hvor familien til barnet 

befinner seg. Vi sender ikke barn tilbake 

til for eksempel Etiopia uten å vite at 

familie og slekt kan ta vare på barnet. Det 

vil som regel også utføres en sikkerhetssjekk 

på at barnet faktisk er i trygghet og 

utenfor fare for å havne i en ny menneskehandelsyklus, 

sier Lund-Fallingen. 

1. august 2012 trådte en lovendring 

i barnevernloven i kraft som skal gi 

barnevernet mulighet til å tvangs plassere 

barn som er offer for menneskehandel 

på institusjon i inntil seks måneder. 

Dette blir helt nye institusjoner, og 

beskyttelses tiltakene som settes inn kan 

virke drastiske ved at man kan ta fra dem 

telefon og holde dem innestengt. Barna 

kan til og med nektes å forlate institusjonen. 

- Dette gjøres primært for å beskytte 

barna mot kidnapping og ny menneskehandel. 

Beskyttelsestiltakene skal også 

forhindre at barna kommer i kontakt med 

menneskehandlerne under en eventuell 

etterforskning, forklarer Lund-Fallingen. 

Sammen har kontaktet Amnesty 

International og andre menneskerettighetsgrupper, 

men lite tyder på at dette 

er en kjent problematikk. I en kommentar 

sier Amnesty Norge at de «..ikke har 

nok innsikt i temaet til å kommentere 

substansielt på nåværende tidspunkt». 

– det er å frarøve mye frihet, men når 

målsettingen er å beskytte barna, så 

må man veie den frihetsberøvelsen opp 

UTsATT / Menneskehandeloffer i Oslo. 

mot beskyttelsesbehovet, sier Lund- 

Fallingen. 

Barn som får tiltak etter den nye 

bestemmelsen, vil plasseres på institusjoner 

på flere ikke-offentliggjorte steder 

rundt om i landet. Hemmelighetskremmeriet 

skyldes intensjonen om å beskytte 

barna, for tilliten mellom voksen og barn 

kan være veldig sterk, selv om den voksne 

kanskje utnytter barnet. Til og med innad 

i Bufdir er det kun et fåtall mennesker 

som kjenner til hvor institusjonene vil bli 

plassert. 

rettssikkerheten til barna må også 

ivaretas. 

– De får oppnevnt hjelpeverge og bistands 

advokat, og det vil bli gitt god 

opplæring av institusjonspersonalet. 

Rettssikkerheten ligger også i at disse 

innskrenkningene i frihet skal være godkjente 

av fylkesnemda. Hvert enkelt barn 

må ha en sikkerhetsvurdering av politiet, 

som foreslår hvilke innskrenkinger som 

skal iverksettes. Det er satt en maksimaltid 

på seks måneders opphold på denne 

institusjonen, og plasseringene skal opp 

til ny behandling hver 6. uke, sier Dag 

Lund-Fallingen. 

FAKTA 

AnTALL 

mindreåriGe 

oFFer For 

mennesKehAndeL 

69 79 65 

rAPPorTerT 

GJennom Kom. 2009 2010 2011 

AnTALL 

nYidenTiFiserTe 

som BLe PLAsserT 

5 25 8 

i BUFeTATs 

TiLTAKsAPPArAT 2009 2010 2011 

AnTALL 

mindreåriGe 

i BUFeTATs 

TiLTAKsAPPArAT 

(PLAsserT deT 

17 38 25 

AKTUeLLe åreT oG 

TidLiGere år) 2009 2010 2011 

Fns Palermoprotokoll fra 2000 definerer 

menneskehandel, og sier klart at barn 

ikke skal utnyttes. Norge har sluttet seg 

til dette internasjonale rammeverket, 

nedfelt i straffelovens §224. Norge forpliktes 

derfor til å etterforske og straffe 

mennesker som utnytter barn, samt å 

beskytte og hjelpe ofrene. 

– For at noe skal bli karakterisert som 

menneskehandel, må det bevises en utnyttelse; 

typisk prostitusjon eller annen 

tvangshandel, som for eksempel ufrivillig 

tigging på gaten. Det er ikke nok 

å bli smuglet i bagasjerommet på en bil, 

oppklarer Dag Lund-Fallingen. 

Alle barn som er ofre for menneske handel 

har sine unike historier og opplevelser. 

Likevel er visse fellestrekk gjennomgående. 

Barnet blir typisk utnyttet til 

å tjene penger for bakmennene, eller 

kvinnene, ved å spille på tillit og lojalitet. 

Dersom ikke barnet ønsker å utføre 

arbeidet - som kan spenne fra ulovlige 

næringer som narkotikasalg og smugling, 

til i seg selv lovlige aktiviteter som husvask 

og tigging - kan det bli utsatt for et 

emosjonelt press som gjør at barnet selv 

ikke alltid oppfatter det som tvang. 

«I Norge skal barnevernet primært 

beskytte dem under 15 år», forklarer Anne 

Beth Brekke Tvedt, tidligere seksjonssjef 

i Bufetat Region sør. 

– Det er ofte Utlendingspolitiet som 

ringer og sier at det er kommet et barn de 

har opplysninger om at er blitt utsatt for 

menneskehandel, for eksempel prostitusjon. 

Deretter tar politiet en sikkerhetsvurdering, 

ved siden av helseundersøkelse, 

med tanke på om barnet vil være 

trygt nok på et omsorgssenter for barn, 

sier Brekke Tvedt. 

når barna plasseres etter barnevernlovens 

§4-29, utarbeides det en plan for 

videre arbeid. De fleste barn som blir 

identifisert som ofre oppholder seg i 

utgangspunktet ulovlig i Norge, og må 

enten søke om opphold (asyl) eller om 

refleksjonsperiode. Dersom de søker asyl 

kan de overføres til et omsorgssenter 

etter endt opphold på en barneverninstitusjon. 

Dersom de allerede har fått opphold, 

bosettes de i en kommune. De får da 

ofte status som reflektant. Et barn som 

er offer vil som regel få sine rettigheter 

ivaretatt av hjelpeverge, og ev. bistandsadvokat. 

/ 

menneSkehandel 

’’ For at noe skal bli karakterisert 

som menneskehandel, må det 

bevises en utnyttelse; typisk 

prostitusjon eller annen tvangshandel, 

som for eksempel 

ufrivillig tigging på gaten. 

Dag LunD-FaLLingen 

Dag Lund-Fallingen. 

lovendring 

2011-2014 

■ Regjeringen la i desember 2010 

frem en handlingsplan mot 

menneskehandel for perioden 

2011-2014, som inneholder 35 

tiltak. 

■ Norsk barnevernlovgivning gir 

barn rettigheter selv om man 

oppholder seg ulovlig i Norge. 

■ For barn under 18 fra land 

utenfor Schengen, gjelder 

også barnevernloven. (23 år 

hvis du har fått tiltak før fylte 

18.) 

■ Barn på institusjon har også 

rett til skolegang. 

■ Forskjellen på menneskesmugling 

og menneskehandel 

er at menneskehandel er en 

forbrytelse mot straffelovens 

kapittel om frihetsberøvelse, 

mens menneskesmugling er 

en forbrytelse mot utlendingsloven. 

■ Europarådskonvensjonens 

overvåkingsorgan GRETA 

arbeider for å etablere en 

global overvåkingsmekanisme 

for implementering av FNprotokollen 

mot menneskehandel. 

■ Menneskehandel er definert i 

FNs Palermo-protokoll, og er i 

Norge nedfelt i straffe lovens § 

224. 

■ Er du mindreårig og blir satt til 

å tigge, er det menneskehandel 

uansett, ifølge det norske 

systemet og dets syn på 

barndom. 

■ I Norge ble 330 individer 

offisielt ofre for menneskehandel, 

men man regner med 

store mørketall da man antar 

at rundt 10.000 opp holder seg 

ulovlig i Norge. (tall fra 2010) 

Kilder: Regjeringen.no, Bufdir, Politidirektoratet, 

Anne Beth Brekke Tvedt, 

Dag LundFallingen og FN 



Bak glassveggen er det hektisk trafikk med å 

utstede nødpass til glemske og utålmodige nordmenn. 

Og det er kanskje det de fleste forbinder med 

Gardermoen politistasjon. 

Førstelinjen 

ideT Vi BLir sLUPPeT inn i korridorene 

på den noe overraskende store politiposten, 

blir vi overrumplet av lukten av 

nybakte småkaker. Politibetjent Cecilie 

Scharning møter oss med et bredt smil 

og ferskt bakverk: «Velkommen til 

Gardermoen», smiler hun og vi følger 

etter henne forbi varetektsceller, dokumentgranskere 

og saksbehandlere. 

Det skal vise seg at Scharning er både 

en samvittighetsfull og habil etterforsker. 

Hun tok selv initiativet til at politiet 

skulle kikke nærmere på problemet rundt 

menneskehandel. 

– Potensielle ofre for menneskehandel 

finner man enklest i utvisningssakene. 

Etter hvert fikk jeg en dårlig følelse på 

om det var riktig å bare sende de som ble 

nektet innreise videre, videre og videre. 

Jeg ba derfor ledelsen om lov til å se nærmere 

på dette, noe som ble innvilget. Det 

kan være krevende å overbevise oppover 

i systemet, det er alltid et spørsmål om 

ressursbruk. 

– Politiet er blitt avhengig av enkeltpersoner 

for at feltet skal drives fremover, 

og det bør inngå mer i undervisningen på 

politihøyskolen, mener Scharning. 

Sammen med resten av politistasjonen, 

har hun bygget opp en imponerende kom- 

petanse rundt avdekking og hjelpearbeid 

for ofre for menneskehandel. 

– Det har de siste årene kommet overraskende 

mange afrikanske kvinner som 

skal på ferie i Norge for å se på snø eller 

kjøpe tørrfisk, sier hun tørt, før hun fortsetter: 

– Vi måtte derfor våge å si til disse kvinnene 

at vi vet at de er her for å selge sex. 

Hvis de trenger hjelp for å komme seg ut 

av for eksempel tigging og prostitusjon, 

skal de få det. Vi sender ingen i retur uten 

å gi dem informasjon, samt å fortelle dem 

hvilke rettigheter de har. Vi håper å kunne 

så det lille frøet som gjør at de neste 

gang kanskje oppsøker hjelp. 

Vi blir deretter invitert med politiet på 

forskjellige kontrollposter rundt på flyplassen. 

Gjennom ganger, dører og heiser 

som de færreste vet eksisterer, kommer vi 

bakveien til passkontrollen, godt hjulpet 

av våre nye adgangspass med den røde 

riksløven. 

– Klokken nærmer seg 12.40, noe som 

er ideelt, for da kommer Istanbul og 

Moskva inn, forklarer Scharning mens vi 

små løper til ankomsthallen for reisende 

utenfor Schengen-området. 

Området fylles opp av reisende fra 

Russland, og vi tar diskret plass i passkontrollboksen. 

Alle som kommer til Norge fra et ikke- 

Schengen-land, må fremvise pass og 

svare tilfredsstillende på spørsmål om 

hva de har i kongeriket å bestille. Køen 

snirkler seg sakte fremover. 

– En flyplass er litt spesielt – det er 

ingen som vil være her, og ingen som bor 

her. Alle vil jo bare gjennom fortest mulig, 

påpeker Scharning. 

Det er visst ingen mistenkelige 

personer på flight SU2230 i dag, men så 

kommer det melding om at det er en suspekt 

passasjer på et fly fra Venezia som 

nettopp har landet og som nå takser til 

gaten. 

– Etterretningsavdelingen fattet interesse 

for at denne passasjeren skulle kontrolleres, 

uten at jeg kan gå nærmere inn 

på det, forteller en av de sivile betjentene 

som patruljerer flyplassen. - Hvis dere 

holder dere i bakgrunnen, kan dere bli 

med. 

nok en gang haster vi gjennom flyplassens 

indre og skjulte irrganger før vi kommer 

ut av en dør som går i ett med treverket 

langs veggen. Vi ser Norwegian-flyet 

stille seg på plass foran jetbroen. 

Passasjeren er navngitt på et dokument, 

så alle passasjerene må gjennom en 

ID-kontroll før de får gå videre inn til avgangshallen. 

Dette er vanlig praksis, selv 

innenfor Schengen-reglementet. Prinsippet 

om grensefrie reiser er rådende, men 

politiet har lov til å foreta sjekker basert 

på etterretningsopplysninger og risikoanalyser 

når de ønsker det. 

– Schengen er på mange måter bra for 

et lite land som Norge, for vi utveksler 

informasjon og har ett felles regelverk og 

systemer. Norge er pålagt å kontrollere 

alle reisende til og fra områdene utenfor 

Schengen, forklarer Tom Fjæstad, 

seksjonssjef for grense- og forvaltningsseksjonen. 

Vi nikker og husker hvordan man tidligere 

bare behøvde å slenge ut et nonchalant 

og aksentfritt «norsk» - og vips, så 

var man inne i landet. 

Passasjeren som utløste ekstrasjekken 

blir spurt om hva hensikten med reisen 

er, og om når han har returbillett. Han må 

i tillegg gjennomgå en ekstra ID-sjekk. 

Han er en såkalt tredjelandsborger, som 

vil si at han har oppholdstillatelse i et 

Schengen-land uten selv å være statsborger 

i et av avtalelandene. 

– Vi er kjent med at noen typer reisedokumenter 

er lettere å forfalske enn 

andre, så vi sjekker dem på laboratoriet 

vårt her hvis vi mistenker snusk, sier den 

ene sivilbetjenten. 

Vi følger passasjeren til bagasjebåndene 

hvor han blir stilt ytterligere spørsmål. 

Historien hans er plausibel nok til at han 

til slutt får slippe gjennom. 

– Det er visse ting vi ser etter, sier 

Scharning. - Nervøs opptreden er en av 

dem, selvsagt. Men også samsvar mellom 

historie og for eksempel bagasje. Hvis du 

sier at du skal på fisketur i Lofoten, men 

har en koffert full av sexy undertøy, er 

kanskje det en indikasjon på at noe ikke 

helt stemmer. Andre igjen er så nervøse at 

man kjenner skrekksvettelukta. 

Betjentene står og utveksler underhol- 

dende historier fra passkontrollen, og får 

seg kanskje et lite avbrekk fra alt alvoret. 

Men det varer ikke lenge før tonen igjen 

blir strengere, og Scharning kommer med 

et hjertesukk: 

– Det er en alvorlig og trist virkelighet. 

Vi ønsker å være oppsøkende og å 

hjelpe ofrene, samt straffe bakmennene. 

Vi har dessuten et utmerket samarbeid 

med barnevernet i Lillestrøm når vi får 

mindreårige asylsøkere eller mistenker 

menneskehandel. 

Vår dag på flyplassen nærmer seg slutten, 

og vi går forbi Tollvesenets sterile 

undersøkelsesrom og inn nok en diskret 

dør som fører oss rett tilbake på politistasjonen. 

– Menneskehandlere tar typisk over 

offerets finanser og dokumenter. Vi 

pleier å si at hvis du ikke har kontroll over 

pass og penger, er det en indikasjon over 

at noen har kontroll over deg, tilføyer 

Scharning før hun tar farvel og forsvinner 

tilbake inn i labyrintene. 

Neste gang du stresser i køen utenfor 

Gardermoen politistasjon, kan det være 

greit å vite at det kanskje finnes mer 

presserende saker som skal behandles 

enn bare nettopp ditt nødpass. / 

menneSkehandel 

den rØde riKsLØVen / Tor Øverbø og 

Dag Lund-Fallingen med adgangspass. 

inTeriØr / Korridor på Gardermoen 

politistasjon. 

Fakta 

■ 60 000 mennesker reiser hver 

dag via OSL, og tallet er kraftig 

økende. Mange flyselskaper 

planlegger nå flere langdistanseruter 

til Asia og Nord- og 

Sør-Amerika, noe som vil øke 

presset ytterligere på politi, 

barnevern og ideelle organisasjoner. 

■ Tollvesenet og politiet 

samarbeider godt for å 

avdekke kriminalitet, heriblant 

mistanke om menneskehandel. 

■ Det snakkes 17 forskjellige 

språk blant de ansatte på 

Gardermoen politistasjon. 

■ Frontex er EUs grensekontrollsystem, 

opprettet i 2006, 

og har 300 ansatte. EU satser 

kraftig på grensekontroll 

etter økt press fra medlemslandene. 

Kilder: Gardermoen politistasjon og 

Frontex.eu 


Skråblikk 

Skråblikk / Jeg vil starte med det motsatte av 

en bekymringsmelding. Det er en oppmuntringsmelding til det statlige og 

kommunale barnevernet, som nå skal finne en ny tilpasning for 

samarbeid og samhandling til barnets beste. 

Barna – vår viktigste kapital 

mAGne 

rAUndALen 

Magne Raundalen er barnepsykolog og en av 

Norges mest kjente fagpersoner. Som president i 

den norske UNICEFkomiteen besøkte han krigsherjede 

land og har hjulpet barn traumatisert 

av krig og konflikt. I 2000 ble Magne Raundalen 

utnevnt til Kommandør av St. Olavs Orden for sitt 

arbeid for barn og unge. Raundalen har utgitt en 

rekke fagbøker. 

Ved FLere AnLedninGer har jeg våget 

å uttale at den norske barndommen er 

friskmeldt. Barn har det bra i Norge. Dette 

mener jeg til tross for stadige skrekktall 

om hvor mange barn som vokser 

opp og lever med ett eller flere åpenbare 

skadepotensialer i sitt hjemmemiljø. Er 

jeg blitt døv på mine gamle dager? Når jeg 

har uttalt offentlig at jeg tror barn i Norge 

har det bra, har jeg alltid diktert følgende 

forbehold: vi må aldri glemme barn som 

lever under harde vilkår. 

Det jeg motsetter meg er å bli desinformert, 

og derved unødig skremt, ved hjelp 

av megatall som egentlig ikke finnes. 

Når jeg har tatt kontakt og diskutert 

dette med de som lager oppslagene, ulike 

organisaasjoner og journalister, har de 

godtatt min kritikk. Men de har forsvart 

seg med at de ville vekke politikerne og 

allmenheten, fordi det er til barns beste! 

I redelighetens navn mener jeg at det 

ikke går an, men verre er at det kan bli 

til barnets verste. Da argumenterer jeg 

todelt. Først og viktigst mener jeg at oppskrudde 

tall for det å slå barn, ruse seg 

med barn tilstede, utøve vold i familien, la 

små barn være alene hjemme og publisere 

oppslag om barn som sover under benken 

på diskoteket i Gran Canaria egentlig 

handler om å alminneliggjøre det uakseptable. 

Dermed svekkes bremsene hos dem 

som trenger å få dem styrket. Dernest kan 

overveldende fantasitall demoralisere så 

vel allmenheten som barnevernet. Disse 

argumentene blir fort for kompliserte, og 

protesten er meget forutsigbar: «Men hva 

med de store mørketallene?!» 

når det gjelder mørketall har tyskerne 

bedre orden på disse. De snakker om «Hellfeldstudien 

und Dunkelfeldstudien». De 

førstnevnte studiene av påkjenninger 

og overgrep i barndommen handler om 

lysende tall, det vil si antall anmeldte, 

dømte, legevaktsrapporter, edruelig 

dokumentasjon fra krisesentrene og slik 

videre. Dette er relativt lave tall som ikke 

sier noe om hva vi kan anta skjer i hele 

befolkningen. Til det har vi «Dunkelstudiene». 

Da sender man som NOVA og 

NIBR spørreskjema til flere tusen barn og 

voksne om vold i familien og partnervold. 

Disse undersøkelsene er viktige retningsgivere, 

men på grunn av alle usikkerhetsfaktorene, 

svarprosenten blant annet, er 

og blir de mørketall. Dette overser man 

glatt, og de skriver og snakker om tallene 

som det handler om fakta og strekker 

dem lengre enn langt. Deretter sier man, 

fagpersoner inkludert: «og så er det store 

mørketall.» Men der er det ingen tall, der 

er det bare mørke. 

Bakgrunnen for min optimisme er blant 

annet at jeg anser dagens småbarnsforeldre 

som den mest oppegående 

foreldregenerasjon noensinne. Det store 

flertall følger med på det meste som har 

med barn å gjøre, de slår ikke barna sine, 

kun 2 prosent (mørketall), du hører ikke 

lengre daglig at foreldre truer de små 

med å gå fra dem, og med at all verdens 

personer kommer og tar dem. De har to 

mål med oppdragelsen: barna skal bli 

selvhjulpne, selvstendige, klare ting, og 

barna skal bli trygge, ikke redde. Disse 

uskrevne barneprogrammene er selvsagt 

ikke ukjente for dem som ikke får det til, 

men som utøver uheldig, uakseptabel 

foreldrepraksis. Kan hende de strever, 

men de forstår ikke alvoret. Det er 

her barnevernet kommer inn med sin 

vurdering av forbedringspotensial knyttet 

til ulike tiltak som man vet virker, i 

alle fall med stor sannsynlighet, fordi 

de er evidensbaserte - for eksempel «De 

utrolige årene». 

Hvor mange som ikke har det bra nok 

vet jeg ikke, men tenker for meg selv at ett 

av ti barn trenger hjelp som det ikke får 

fordi de ikke er sett. Det er ganske mange av 

1,1. millioner norske barn, det er 110.000. 

Nå må vi huske at millionen barn går helt 

opp til 18 år. Man kan få tallene til å virke 

mye verre enn de er ved å omtale de mellom 

12 og 18 som om de er små, vergeløse 

barn. På alderstrinnet 0-4 handler det om 

250.000 barn, og én av ti blir 25.000. Det 

er mange små. 

De som lever under harde vilkår, det vil 

med mine ord si helt uakseptable forhold 

med tanke på barnevernlovens formuleringer 

om å forebygge og stoppe helseskader 

og utviklingsskader, er kanskje 

fem prosent. Hvor skal vi finne dem? 

Det vet vi: hjemme. Men hvordan skal vi 

finne dem? Det eneste vi vet om 

det, er at vi ikke uten videre kan 

si at vi er bekymret fordi vi har 

sett dem, for da kan vi lett bli beskyldt 

for angiveri og fiender av 

familiens menneskerettigheter. 

Det vil i praksis si retten til å utøve 

uakseptabel foreldrepraksis bak 

lukkede dører. Det vil si at vi kun 

har et utendørsbarnevern, fordi vi 

ikke kommer innendørs. Og vi har 

nærmest trukket stigen opp etter 

oss, fordi vi i stor grad har overlatt 

til foreldre å bestemme om barnevernet 

skal sette i gang tiltak eller 

ikke. Og innendørs går helsesøster 

bare til familier med førstefødte 

i løpet av de første ukene; for å 

snakke om amming og gratulere 

med babyen. 

i utgangspunktet er jeg ikke 

sterkt bekymret for barna i de 

familiene som allerede er i barnevernet. 

De blir sett av fagfolk som 

har andre å snakke med og rådføre 

seg med, og de har tilgang på det 

kommunale, tilgrensende apparatet 

– bortsett da fra de små kommunene, 

som har nesten ingen. En 

hovedsak er at man ikke mister kontakten 

og dialogen med familiene. Her handler 

det om at barnevernet må bli bedre. Først 

og fremst på det å gripe inn tidlig. Det har 

barnevernets barn fortalt oss med all tydelighet. 

Det har Stortinget også. Det har 

faktisk vedtatt et «føre-var-prinsipp», 

som i korthet går ut på at vi har plikt til å 

handle på usikkert grunnlag stilt overfor 

«trusler om uopprettelig skade». 

Når det statlige og kommunale barnevernet 

nå skal finne nye former for samhandling 

og rollefordeling, tror jeg det 

er rett vei for å styrke kommunene. Jeg 

ønsker at de sammen skulle sette mot i 

barnevernets grasrot gjennom styrking 

av «føre-var-prinsippet». Samtidig ser 

jeg behovet for at Bufdir blir styrket som 

et effektivt overrislingsanlegg helt ned til 

grasrota. Vi trenger Bufdir som et sterkt 

fagdirektorat for hele barnevernet for å 

samle all den nye kunnskapen vi har vunnet 

om behovet for bedre beskyttelse av 

barns utvikling. Jeg ser ingen annen vei 

enn top-down. Men det blir viktig å holde 

på en metafor fra naturen: overrisling, 

vanning av barnevernets røtter som kriterium. 

Et fagdirektorat for hele barnevernet 

sørger for at all kompetanse vi har 

om barn kan samles ett sted. Top-down- 

budskapet har feil form dersom den svir 

av grasrota. Personlig har jeg innlemmet 

topp faglig forskning, gjerne fra sir 

Michael Rutter og nobelprisvinner James 

Joseph Heckman, som kilde til opplevd 

livslykke. 

Men jeg kan ikke glemme barna som 

holder meg våken om natten. Min store 

frykt handler om de blant nasjonens barn 

som lever under harde og uakseptable 

vilkår usett uten å bli oppdaget. Det gjelder 

vår viktigste kapital, og vi vet mye om 

hvordan framtiden til de vergeløse blir. 

i sin store tale om «Om barnen» i 1975 

formulerer Olof Palme de berømte 

ordene om at «den enda praktiska ankytningen 

vi har til framtiden, egentligen, er 

barnen. Det er i dom vi ser framtiden växa 

fram.» 

Nå har hans sønn, sosiologiprofessoren 

Joakim Palme, med utgangspunkt i sin 

ledelse av Centrum for Framtidsstudier, 

hatt samlinger med et internasjonalt 

ekspertpanel, og han har redigert en bok 

omkring temaet «sosial investering.» 

Deres hovedtema er hvordan en velfungerende 

velferdsstat skal bli lønnsom. På en 

meget spennende måte belyser forskerne 

hvordan mange av våre såkalte sosiale 

’’ Men jeg kan ikke 

glemme barna som 

holder meg våken om 

natten. Min store frykt 

handler om de blant 

nasjonens barn som 

lever under harde og 

uakseptable vilkår usett 

uten å bli oppdaget. 

utgifter egentlig er sosiale investeringer; 

fordi de har store, positive, økonomiske 

effekter både i bredden her og nå, og over 

tid. 

Investeringer i barndom kommer høyt 

på listen over de mest nødvendige og 

mest lønnsomme. Disse har hovedlinjer 

som peker langt fram. Når det gjelder den 

«praktiska anknytningen til fram tiden» 

dreier det seg om oppvekst, og først 

og fremst målbare investe ringer som 

barnehage og skole. Her kan de skilte med 

Heckman, som med all tydelighet har 

vist at alle investeringer som beskytter 

og fremmer barnas kognitive utvikling 

gir store gevinster i framtiden. Det 


Skråblikk 

mAGne 

rAUndALen

Skråblikk 

handler om optimale forhold for vekst og 

utvikling av den formbare barnehjernen. 

Heckman kan love gevinster i to trinn: 

bremsing av de store utgiftene representert 

ved at barn og unge dropper ut 

av utdanningsløpet, og innkasseringen 

av den store gevinsten fra fremtidige 

skolerte og godt lønnede skattebetalere. 

Et gjennomgående argument, som 

professor Palme belyser fra flere vinkler, 

handler om betydningen av kvalitet. Det 

er kvaliteten i barnehagen, på skolen 

og i barnevernets tiltak som teller eller 

feller, som avgjør om det kan kalles 

en investering, eller om det forblir en 

ganske virkningsløs utgift. Nylig viste 

daværende statsråd Audun Lysbakken 

til en norsk analyse som konkluderte 

med at vi kunne spare en milliard kroner 

ved å redde 100 unge fra å bli ekskludert 

i arbeidslivet. Og nylig presenterte 

professor Ivar Frønes et monument av 

en bok hvor han sammen med en statistiker 

viste at denne kostbare ekskluderingen 

var meget synlig i grunnskolen i 

form av dårlige karakterer. Han skriver: 

«Marginaliseringen hadde startet allerede 

der. Løpet som startet med dårlig 

barndom, for å si det forenklet, er nå på 

vei mot marginalisering og senere høyrisiko 

for ekskludering fra yrkesut øvelse. 

Veien går nå gjennom sosialhjelp og 

trygde ytelser, det vil si en posisjon som 

ekskludert. Dette er snart nye foreldre 

som på grunn av økonomi, bolig, brist på 

muligheter og ambisjoner skal ta hånd 

om neste generasjon av underpriviligerte 

barn. På denne bakgrunn må barnevernet 

bruke all samlet kunnskap for å 

revurdere sine beslutninger og tiltak for å 

verne barna mot en tidlig, og senere sannsynlig 

posisjon som ekskludert, med alle 

de negative konsekvenser det har.» 

Fortsetter vi å bevege oss langs det 

gode professorsporet møter vi Terje 

Ogden, leder av Atferdssenteret, som 

kan dokumentere at ruskete barndommer 

som fører til atferdsproblemer 

skaper skoleproblemer, som igjen henger 

sammen med drop-ut fra skole og ofte får 

et kostbart forløp i form av og asosialitet 

og kriminalitet. 

Er der ingen lyspunkter? Flere! For det 

første vil Atferdssenterets forskningsbaserte 

arbeid med både forebygging og 

konkret hjelp til utsatte familier gi store, 

økonomiske avkastninger. I tillegg kan vi 

bevege oss til Universitetet i Tromsø og 

lytte til professor Willy-Tore Mørch, som 

kan dokumentere at tidlig, stimulerende, 

språklig samspill bygger den gode skolehjernen, 

og at det er en sterk sammenheng 

med sosial klasse. Forklaringen er at 

aktiv og språkstimulerende samhandling 

og samspill henger sammen med foreldrenes 

bakgrunn. Sånn kan vi ikke ha det, 

men kvalitet i barnehagen kan endre på 

det. Professor Mørch har videre gjennom 

eget pionérarbeid dokumentert at implementering 

av tidlig foreldreopplæring, 

når alt har gått skjevt mellom dem og 

barna, er en meget virkningsfull investering. 

Det aggressive samspillet preget av 

tvang, makt og sinne kan få en U-sving, 

og alt begynner å gå den rette veien. 

Andre har regnet ut at en slik investering 

i et evidensbart opplegg kunne 

spare nasjonen Norge for 400 millioner i 

året. Det forutsetter at foreldrene og barn 

sammen får et kvalitetssikret program. 

Dette handler det om det berømte 

trenings programmet «De utrolige 

årene». For ikke så lenge siden rundet 

Norgesprogrammet 10 år, og hadde vi 

fulgt Palmegruppens anbefalinger om 

bred sosial investering på kvalitet, kunne 

vi vært oppe i 4 milliarder sparte norske 

kroner. Men dit kan vi komme. 

Det er ikke magi vi snakker om. 

Det handler om å verne og stimulere 

den formbare hjernen som bygges av 

erfaringene. Beskytte den mot erfaringer 

og livslang destabilisering ved hjelp 

av tidlige inngrep fra barnevernet, og for 

nasjonens store flertall av barn: sørge 

for topp kvalitet i barnehagene. Men vi 

har ikke god tid. Sir Michael Rutter, som 

altså er adlet av den engelske dronningen, 

studerte et utvalg av de 189 adopterte 

barna fra de grusomme barnehjemmene 

i Romania over hele 15 år. Han fant at selv 

de aller yngste adopterte, som hadde 

kommet til England i andre halvdel av 

første leveår, allerede hadde tapt betydelige 

potensialer på det kognitive området 

på grunn av massive understimuleringer. 

I klartekst handlet det om at de ikke 

hadde samme muligheter som uskadde 

til å gjennomføre utdanningsløpet på en 

tilfredsstillende måte. 

Professor Lars Smith er vår fremste 

ekspert på tilknytningen. Det vil si den 

biologiske plan som kommer til syne 

rundt om 8-måneders alder i form av 

frykt for å være utenfor rekkevidde av 

trygge, kjente voksne. I boken «Mikroseparasjoner» 

har han sammen med to 

kollegaer samlet vår kliniske kunnskap 

om hvordan vi kan fremme og beskytte 

den vitale tilknytningen og hva som skjer 

hvis vi ikke gjør det. Den vil bli en veiviser 

for barnevernet det neste tiår. 

Oppsummert kan vi slå fast at vi har 

tilgang på fremragende forskere som 

i tillegg til egen forskning bygger på 

formidable, internasjonale baser av 

kunnskap, og ny innsikt strømmer til oss 

så å si daglig. Vi vet meget om hvor vi skal 

sette inn de sosiale investeringene for at 

de skal gi mest utbytte. Vi vet at investeringer 

i en god og stimulerende barndom 

er et garantert utbytte. Dessuten er det 

helt i samsvar med våre moralske fellesverdier 

om at barn skal ha det bra fordi de 

er barn. Barndommen har som sådan en 

egenverdi. 

mot slutten vil jeg si at vi skal handle 

offensivt og proaktivt for å oppfylle 

barne vernlovens løfte om å beskytte den 

norske barndommen mot helseskader og 

utviklingsskader. Disse to begreper er 

fortsatt bærekraftige retningsgivere inn 

i framtiden. Da må «føre-var-prinsippet» 

gi barnevernet uredde stemmer, som 

det heter i Fellesorganisasjonens motto. 

Men dersom det er rett som jeg har sett 

hevdet i pressen jevnlig, men ikke funnet 

klart dokumentert, at det i gjennomsnitt 

tar tre år fra bekymringsmelding 

til omsorgsvedtak, må man spørre: steg 

bekymringen gradvis fra år til år, eller var 

den sterk allerede fra start? 

Dette handler om å finne gode veier 

for sterk faglighet. Skal vi klare å styrke 

barnevernets autoritet, må oppdatert 

faglighet overrisle og gjennomsyre alle 

vanskelige og viktige beslutninger. Det 

handler om vår største kapital, og våre 

beste investeringer. Vi må ikke innbille 

oss at vi kommer lett til faglig fornyelse 

og oppdatering. Det er mitt håp at ny 

rollefordeling mellom stat og kommune 

kan bety en ny giv her, særlig siden man 

har klart å lokalisere så mange kollisjonspunkter. 

Fremfor alt ønsker jeg meg et 

autoritativt barnevern som har topp 

fagfolk innendørs i egne rekker, slik 

at de slipper hele tiden å måtte hente 

ekspertsakkyndige utenfra. Jeg klarer 

aldri å glemme da Erik Bye kom hjem fra 

Afrika med deres definisjon på ekspert: 

Det er en mann som er langt hjemmefra. / 

TEMA / 

TILkNyTNING 

Tilknytningsteori beskriver 

dynamikken i langtidsrelasjoner 

mellom mennesker. Kjernetanken er 

at et spedbarn trenger å utvikle et forhold 

til minst én primæromsorgsperson 

for å oppnå en normal sosial og 

følelsesmessig utvikling. 

TEMADELEN ER uTARBEIDET AV 

uLRIkA HåkANSSON, pSykOLOG I BuFETAT REGION ØST, OG CHARLOTTE LuNDGREN 


illuStraSjonSFoto / ntb Scanpix

tema / tilknytning 

Tilknytningsteori og relasjonsutvikling 

BåND, BRIST 

ELLER BRuDD? illuStraSjonSFoto 

A 

lle barn fødes med et behov for 

å søke nærhet og trygghet. De er 

programmert til å knytte seg til 

sine omsorgspersoner. Tilknytningen er 

altså et følelsesmessig forhold. 

– Tilknytning handler om den atferden 

vi viser for å bli tatt vare på når vi er redde 

eller utrygge, sier Wenche Mobråten, 

avdelingsdirektør i Avdeling for familie, 

forebygging og kommunesamarbeid i 

Bufdir. Tilknytningen som funksjon er 

rent adaptiv: vi trenger å bli tatt vare på 

når vi er små for å overleve. 

dette medfødte atferdssystemet gjør 

at barnet må tilpasse seg den relasjonen 

foreldrene kan tilby dem for å få så mye 

trygghet som mulig. 

Barnepsykolog Magne Raundalen understøtter 

dette: 

– Tilknytningen er summen av samspillets 

kvalitet. Det er et møte mellom 

de to systemer: barnets tilknytningssøkning 

og foreldrenes omsorgssystem. 

Men hva skjer når mamma og pappa 

ikke klarer å ta seg av barnet på en adekvat 

måte? Å være sammen med et lite barn, og 

særlig sitt eget nyfødte barn, aktiverer 

foreldreomsorg hos de aller fleste, men å 

få et barn inn i livet kan nøre opp i gamle 

smertefulle minner som kan gjøre det 

vanskelig å være forelder. Omveltningene 

det innebærer å få barn kan føre til 

nye vansker. Man skal stå i relasjon med 

barnet, oppfylle krav og forventninger og 

sette andre foran seg selv. 

– Tilknytningsforskningen er noe av 

det mest sentrale i hele barnepsykologien , 

fortsetter Raundalen. En balanse mellom 

to biologiske prinsipper – den nødvendige 

utforskningen og overlevelse. Dette er 

barnas livspolise. Biologene tror vi måtte 

utvikle dette for ikke å bli tatt av de ville 

dyrene – vi måtte holde oss nær mamma 

og pappa eller andre. Og samtidig er det 

garantien for at vi blir koblet på det menneskelige. 

Allerede fra fødselen har barnet noen 

hovedprosjekter for å utvikle seg som 

følger barnet gjennom hele barndommen, 

selv om uttrykket endrer seg når 

barnet blir eldre. Barnet utforsker verden 

rundt seg for å lage en sammenhengende 

historie om seg selv og sitt eget liv. Et 

nyfødt barn lager begynnelsen på sin historie 

gjennom å intenst studere omsorgspersonene. 

Barnet søker nærhet og trygghet når 

det føler seg truet, sliten eller lei seg. 

Det som former deg som menneske, er 

relasjonene du lever i. 

– Det handler om kvalitet og kontinuitet 

i responsen fra foreldrene, påpeker 

Berger Hareide, fra seksjon for Familievern, 

samliv, forebygging ved Bufdir. 

Noen påstår at Bowlbys vinkling mot 

tilknytningsteori er mer fundamental 

i forståelsen vår om menneskene enn 

Freuds bidrag. Vi ser hvor fundamentale 

nærrelasjonene våre er. Det handler ikke 

bare om våre indre drivkrefter. 

For at barnet i størst mulig grad skal 

klare å oppfylle behovet for utforsking og 

trygghetssøking, er det helt nødvendig 

å tilpasse seg den relasjonen foreldrene 

tilbyr. 

– Tilknytningen er ikke en bevisst 

følelse, det bare skjer. Barna er veldig små 

når de begynner å innrette seg etter foreldrenes 

responser. Barn helt ned til 10-15 

måneders alder kan greie å undertrykke 

følelser de skjønner at foreldrene ikke 

vil de skal ha, og vi ser den spede begynnelse 

til dette helt ned i seks ukers alder. 

Babyen klarer å svelge gråten hvis mamma 

ikke tåler at den gråter, sier Mobråten. 

Tilpasningen og hvordan oppgavene 

løses, er med på å danne barnets indre historie 

om seg selv og sitt eget liv. Historien 

vil avgjøre hva slags tilknytningsmønster 

barnet etablerer. Siden barnet kan knytte 

seg til flere personer, men ikke til mange, 

vil barnet kunne ha forskjellige tilknytningsmønster 

til ulike omsorgspersoner. 

– Man har ulik tilknytning til forskjellige 

omsorgspersoner. Tilknytningen 

kan alltid spores tilbake til de første 

barne årene, men den kan variere. Har du 

eksempelvis en ambivalent tilknytning 

sAmsPiLL / Forholdet til omsorgspersonene avgjør hva slags tilknytningsmønster 

barnet får. 

til mor, så kan du ha en helt trygg tilknytning 

til far, sier Mobråten. 

Ulike foreldrestiler kan veie opp for 

sårbare sider hos én av partene. Da må 

det være bevissthet rundt det som er 

vanskelig hos foreldrene. De samlede tilknytningserfaringer 

barnet gjør seg i sin 

barndom vil smelte sammen til en indre 

representasjon, en indre arbeidsmodell. 

Denne modellen blir en rettesnor for 

hvordan barnet etablerer relasjoner og 

forholder seg til andre. 

– Arbeidsmodellen er resultatet av 

samspillets historikk og tilknytningen 

til omsorgspersonene. Denne arbeidsmodellen 

blir etter hvert en del av vår 

personlighet som vi bærer med oss hele 

veien, sier Raundalen. 

Barn sender ut tegn på behov for nærhet , 

og foreldre fortolker signalene. Alle foreldre 

vil jevnlig feiltolke, misforstå eller 

overse signaler barnet sender ut. Det i seg 

selv er ikke skadelig hvis foreldrene tilbyr 

reparasjon på misforståelsen eller bruddet. 

– Utviklingen innen psykologien har 

de siste 20 årene endret seg fra Freuds 

intrapsykiske konflikter til å fokusere på 

relasjonenes betydning. En tenker seg 

at det er relasjonen som skaper selvet. 

Det du strever med inni deg er et resultat 

av relasjonene, og det som former deg 

som menneske er relasjonene du lever 

i, sier Mobråten. Det betyr ikke at gener 

og biologi ikke er viktig, men uttrykket 

genene får er under påvirkning av miljøet 

du lever i. 

en forskjell i foreldreatferd mellom barn 

som har en trygg tilknytning og barn som 

har en utrygg eller desorganisert tilknytning, 

er at foreldre til trygge barn ofte 

reparerer det vanskelige som har oppstått, 

og tar ansvar for bruddet. Alle gjør 

noen feil i sine relasjoner. 

– Ved desorganisert tilknytning er selve 

kvalitetsbegrepet nappet ut av relasjonen 

– alle er like gode eller like dårlige. I slike 

tilfeller er terskelen allerede overskredet 

når det gjelder omsorgs overtakelse, 

mener Raundalen. 

Det er en kjensgjerning at mange av 

barna i barnevernets tjenester har ordet 

«tilknytningsproblematikk» i journalen. 

Mobråten mener at begrepet brukes for 

ofte og feilaktig: 

– Vi lander ofte på tilknytningsbegrepet 

fordi det er et moteord, men det 

er upresist. Det å avdekke tilknytnings- 

/ ntb Scanpix 

■ John Bowlby la fra 1960-tallet 

og fremover mye av grunnlaget 

for hvordan man tenker 

om relasjonen mellom foreldre 

og barn, og hvordan denne 

relasjonen påvirker barnets 

videre utvikling. 

■ Han omtales ofte som 

tilknytningens far, og har 

forfattet tre viktige verk om 

tilknytning; 

Attachment (1969) 

Separation: Anxiety and Anger 

(1972) 

Loss: Sadness and Depression 

(1980) 


Fakta 

john 

bowlby

illuStraSjonSFoto / ntb Scanpix 

PersonLiGheT / Det som former deg 

som menneske er relasjonene du lever i. 

problematikk er ganske vanskelig, for det 

skal kontrollerte betingelser til for å se 

med sikkerhet. 

Det kan altså være veldig problematisk 

å si hva som er tilknytningsrelatert og 

hva som har andre opprinnelser innenfor 

eksempelvis atferdsproblematikk. Den tidlige 

tilknytningen kan også bestemme hva 

slags utgangspunkt du møter kriser med. 

å forstå hvilke følelser vi har og hvordan 

vi skal takle vanskelige følelser er ikke 

medfødt – det må læres av andre. Når 

barnet er nyfødt gjøres alt av emosjonsregulering 

av omsorgspersonen. Reguleringen 

handler om at foreldre forstår 

hva barnet føler, lar barnet skjønne at 

de forstår og er sammen med barnet til 

følelsen endres. Den dyadiske reguleringen 

i spedbarnstiden legger grunnlaget 

for hvordan barnet som ungdom og voksen 

klarer å regulere sine egne følelser. 

– Opplever du noe opprivende som 

10-åring, kommer det an på hva du har 

med deg i bånn. Har du en i utgangspunktet 

trygg tilknytning så tåler du mer. Da 

kan enkeltepisoder være relativt greit 

å håndtere, og du styrker mestringsopplevelsen. 

Har du hatt kronisk dårlige 

balanser i oppveksten, så har du et mye 

dårligere utgangspunkt, sier Hareide. 

hvis det lille barnet har blitt møtt og 

forstått, vil det ha bedre strategier for å 

trøste og roe seg selv, og en erfaring om å 

kunne bruke andre når ting i livet er vanskelig. 

Barn som ikke har blitt regulert 

på en god måte kan bli overdrevent selvstendige, 

veldig trengende når det gjelder 

egne følelser eller fullstendig lammet så 

behovet for nærhet og regulering viser 

seg på en merkelig og uforståelig måte. 

Noen foreldre feiltolker barns signaler 

og følelsesuttrykk ofte, og er ikke i 

stand til å se at det var en misforståelse. 

Det betyr at barnet ikke får den viktige 

reparasjonen som trengs, men må tilpasse 

seg situasjonen hvor det blir misforstått. 

Barnet må innrette seg etter foreldrenes 

fortolkning av situasjonen for å kunne 

opprettholde en tettest mulig relasjon 

med dem. Noen barn sender ut feilsigna- 

’’ Stort sett hele barnevernpopulasjonen 

er preget av 

disorganisert tilknytning. 

De vet ikke hva de skal gjøre. 

Wenche Mobråten 

ler så foreldrene ikke skal forsvinne. 

Jo flere feilsignaler barnet sender ut, jo 

større vil forskjellen mellom ytre uttrykt 

atferd og indre emosjonelle behov være, og 

jo vanskeligere vil det være å forstå det barnet 

faktisk formidler gjennom sin atferd. 

– Det er rimelig å legge til grunn at den 

gruppen av barnevernpopulasjonen vi 

har i våre institusjoner, er preget av desorganisert 

tilknytning. Barna vet ikke 

hva de skal gjøre når de er redde, lei seg 

eller utrygge. Tilknytningsforstyrrelser 

brukes ofte som en sekkebetegnelse, men 

det handler om hva du gjør når du er redd 

eller lei deg. Det handler ikke om hvorvidt 

du er glad i mammaen og pappaen 

din eller ei. Men det skaper et emosjonelt 

klima. Tør man å gå hjem til foreldrene 

sine og si at man har fått kjeft av læreren 

eller ikke? spør Mobråten. 

mentalisering betegner evnen til å 

forstå sine egne og andres følelser, tanker 

og motiver. Det er et samlebegrep om å 

fortolke handlinger som meningsfulle ytringer 

av indre liv. Det som skaper trygg 

tilknytning er i stor grad tilknytningspersonens 

evne til å mentalisere rundt 

barnet. Foreldre som mentaliserer godt, 

oppfatter barnet som et vesen med intensjoner 

i sine signaler. De prøver å gjette 

seg til barnets indre for å hjelpe barnet 

å forstå og integrere seg selv og andre. 

Omsorgspersonens mentalisering rundt 

affekter og hvordan omsorgspersonen 

hjelper barnet med affektregulering er 

spesielt viktig. 


Barnets egen mentaliseringsevne 

utvikles i samspill med tilknytningspersonen 

og måten foreldrene klarer å 

formidle barnets indre og ytre forhold 

som meningsbærende på. 

hvis foreldrene er utrygge eller har 

mange påkjenninger i livet, kan det være 

vanskelig å se og føle klart, og evnen til å 

mentalisere svekkes. Foreldrenes evne 

til å se barnet innenfra og seg selv utenfra 

blir dårligere, og dermed risikerer de 

å undervurdere effekten av egen væremåte 

sammen med barnet. Barnet kan bli 

utrygt. 

Det er ofte brist i mentaliseringen når 

barn blir utsatt for omsorgssvikt, men 

tilknytningen kan til dels repareres med 

de rette metodene. 

– Når man ser at barnet må hentes ut 

av familien, så tar det tid å bygge opp 

tilknytningen og tryggheten. Med mentalisering 

i dette tilknytningsreparasjonsarbeidet 

så ser man veldig gode 

resultater, og vi har noe å stå på som vi 

ikke hadde før, sier Raundalen. 

Noen ganger får også foreldre hjelp 

med regulering av egne følelser så mentalisering 

blir mulig. Teoretikeren Robert 

Michels sier at mentalisering metaforisk 

likner mer på vitaminer enn antibiotika 

– alle trenger dem, de fleste får en tilstrekkelig 

god ernæring i den naturlige 

utviklingen og de som ikke får det trenger 

tilskudd. 

Måten man har blitt møtt på tidlig i 

livet vil ofte påvirke relasjoner man har 



senere. Barn som opplever at relasjoner 

ikke bærer, eller at det å inngå i relasjoner 

er farlig og skremmende, vil ha fordekte 

strategier når de er sammen med andre. 

Å leve under vanskelige omsorgsbetingelser 

aktiverer følelsesapparatet hos barn 

og ungdommer. De trenger å være i beredskap, 

hvilket betyr at det blir vanskelig å 

tørre å stole på og å være i relasjon med 

andre. 

– Kapsler du inn følelsene dine uten å 

kjenne på dem, så gjør dette noe med ditt 

eget forhold til deg selv. Du kan bli fremmedgjort 

for deg selv. Jo mer fremmedgjort, 

jo vanskeligere er det å forstå andres 

respons. De barna som har en desorganisert 

tilknytning, har ofte foreldrene 

som er psykisk syke, voldelige eller bruker 

rusmidler, og slike vansker gjør det 

vanskelig, men ikke umulig, å gi barna 

en adekvat respons. Da blir barna uten 

tilknytningsstrategier, sier Mobråten. 

en manglende strategi vil påvirke mestring, 

og dominoeffekten av problemer 

melder seg. 

– Varige spennings- og stresstilstander 

er hemmende for barns utvikling. Derfor 

blir voksenrelasjonene også viktige. I 

familieterapien er vi nå opptatt av hvordan 

vi gjennom hele livet trenger bekreftelse 

på tilknytning. I voksen alder søker 

vi etter det særlig i parforholdet. Grunnspørsmålet 

er: «Er du der for meg?» Hvis 

foreldrene får til en trygg tilknytning 

overfor hverandre, blir det også bedre 

for barna. To fundamentale ting unger 

trenger å ha med seg er jo tilknytning 

eller tilhørighet, og mestring. Mestring er 

vanskelig uten en god tilknytningsbase, 

sier Hareide. / 

tilknytningSFormer 

i 1969 etablerte mary ainsworth, 

bowlbys student og samarbeidspartner, 

en testsituasjon kjent 

som fremmedromsituasjonen for å 

finne ut hvilken tilknytningsstil et 

barn har. metoden brukes fortsatt i 

klinisk praksis. 

’’ Hvis foreldrene får til en 

trygg tilknytning overfor 

hverandre, blir det også bedre 

for barna. berger hareiDe 

Hun observerte tre klare typer 

mønster, samt en gruppe barn som ikke 

lot til å høre inn i noen av de tre organiserte 

mønstrene. 

Tilknytningssystemet hos barn 

aktiveres når barnet påføres stress og 

ubehag, og derfor ser man både på hvordan 

barnet reagerer på å komme inn i et 

fremmed rom, reaksjonen på at det kommer 

en fremmed person inn i rommet og 

reaksjonen på at omsorgspersonen forlater 

rommet. Man vil også finne ut hvordan 

barnet reagerer på gjenforening med 

omsorgspersonen: Hvordan lar barnet 

seg roe/trøstes etter å ha vært separert 

fra omsorgspersonen? Gjennom å se på 

disse tre faktorene får man en indikasjon 

på så vel utforsking, trygghets søking 

og tilpasning hos barnet - og dermed 

tilknytningsmønstret. 

■ Trygg/organisert tilknytning 

De fleste barna reagerer slik man forventer. 

De blir fortvilte ved separasjonen 

fra omsorgspersonen, men lar seg trøste 

raskt ved gjenforeningen, og er igjen 

klare til å utforske verden. Barna har 

trygg tilknytning, og det tenkes at foreldrene 

er opptatt av så vel fysiologiske som 

psykologiske behov hos barnet. De har en 

evne til å forstå barnet innenfra, samtidig 

som de ser seg selv utenfra: foreldrene 

mentaliserer. 

Et barn som blir forstått og elsket vil 

utvikle en indre arbeidsmodell som en 

person som fortjener å bli respektert 

for sine indre kvaliteter. Å knytte seg til 

andre mennesker skjer automatisk og 

verdsettes. Tilknytningen er naturlig og 

brukes aktivt når personen er sammen 

med andre for å knytte bånd og relatere. 

Ofte er fortid og nåtid godt integrert, og 

personen har en tydelig historie om seg 

selv og sitt liv. 

■ Unnvikende/organisert tilknytning 

Barnet holder en fysisk og følelsesmessig 

distanse til forelderen. Barnet kan vise 

stress når omsorgsgiver er ute av syne, 

men viser ikke gjenforeningsbehov når 

omsorgsgiver kommer tilbake. Sannsynligvis 

opplever omsorgsgiver det som 

krevende å være til stede for barnet når 

det trenger nærhet, og avviser barnet 

i slike situasjoner. Barnet har da utviklet 

en strategi for å kunne bevare mest 

mulig nærhet, og det er nettopp gjennom 

å holde distansen, og late som om det er 

selvstendig. 

Måler man kortisolnivået hos unnvikende 

tilknytta barn, har de skyhøyt 

stressnivå til tross for at det ikke synes på 

utsiden. Når barnet har behov for trygghet 

og nærhet sender det signaler om å 

holde distanse, og på den måten misforstår 

man lett hva det indre emosjonelle 

behovet til barnet er. Denne strategien 

videreføres som en indre arbeidsmodell 

senere i livet, og personen vil trykke ned 

følelser og holde en relasjonell distanse 

til andre mennesker. Ofte vil man kunne 

oppleve personen som avvisende. Det er 

særlig i nære relasjoner at dette mønstret 

aktiveres. 

■ Ambivalent/organisert tilknytning 

Det er spesielt i gjenforening at ambivalensen 

kommer til syne. Barna lar seg 

vanskelig trøste, og viser ofte en kombinasjon 

av tristhet, desperasjon og sinne. 

Det kan tenkes at omsorgsgiveren er mye 

«på og av», og at relasjonen til barnet i stor 

grad blir styrt av forelderens egne indre 

behov. For å komme gjennom til forelderen 

har barnet sannsynligvis erfart at det 

må signalisere trygghetssøking ved enhver 

anledning når forelderen er til stede. 

Barnet blåser derfor opp sine følelser, og 

signaliserer at det trenger nærhet lenge 

etter at trøstingen er ferdig. Den inkonsekvente 

tilgjengeligheten hos forelderen 

har ført til angst, uvisshet og ambivalens 

hos barnet, og gjør at barnet søker nærhet 

samtidig som det har motstand. Barnet 

overdriver følelsene, og veksler mellom 

klenging og avvisning. 

■ desorganisert tilknytning 

Det er en gruppe barn som ikke passer 

inn i de tre organiserte mønstrene, og 

de har desorganisert eller desorientert 

tilknytningsstil. Denne stilen oppstår 

vanligvis når omsorgspersonen er forvirrende, 

skremmende eller skremt. Barnet 

kan verken hente trygghet eller støtte 

for utforsking, og verden er skummel og 

uforutsigbar. Atferden til barnet er ofte 

bisarr og uforståelig fra utsiden. Tilknytningsmønstret 

er et signal på at barnet 

kan leve med omsorgssvikt og kontinuerlig 

er redd uten å kunne løse det, fordi den 

personen som er den mest skremmende 

er omsorgsgiveren. 

Når man er livredd aktiveres «fight, 

flight, freeze-systemet». Barnet reagerer 

instinktivt gjennom å prøve å rømme fra 

det som er farlig og søke mot det som er 

trygt. I vanskelige omsorgssituasjoner er 

det ofte en uløselig konflikt. 

Når barnet blir litt større viser disse 

mønstrene seg på én av tre måter, og noen 

ganger i kombinasjon med hverandre. 

Enten blir barnet kontrollerende eller 

aggressivt og kan slå og bestemme over 

sine foreldre eller andre barn og voksne 

som kommer i kontakt med barnet. Ofte 

fortolker man barnet som sint og atferdsvanskelig, 

og ser ikke at det emosjonelle 

behovet kan være lammende frykt. 

En annen strategi kan være å ta en kontrollerende 

eller omsorgsfull rolle. Dette 

kalles parentifisering. Små voksne som 

har altfor stort ansvar og som vet alt for 

mye, kan være barn som har måttet ta 

ansvar for det som er ukontrollerbart. 

En tredje strategi er å utvikle en ukritisk 

måte å forholde seg til alle mennesker 

på, noe som i neste omgang kan gjøre at 

de blir ekstra sårbare mot flere overgrep. 

Man kan si at barn, ungdommer og 

voksne med trygg tilknytning er redde 

for det som er farlig, de med unnvikende 

tilknytning er redde for nærhet og de med 

ambivalent tilknytning er redde for separasjon. 

Mennesker med desorganisert tilknytning 

er redde for omsorgspersonen 

og er redde for nære relasjoner. / 

ILLUSTRASJONSFOTO / NTB SCANPIx 

FeiL / Alle gjør noen feil i sine relasjoner. Foreldrene til trygge barn reparerer når det 

vanskelige har oppstått. 

■ Epigenetikk er læren om 

hvordan gener forandres uten at 

selve DNA-et i kjernen forandres 

og viser at arvelige egenskaper 

kan modifiseres. Gener kan altså 

påvirkes av miljø. 


Fakta 


epigenetikk

TEMA/ 

FAG & FAkTA 

hVA er 

circle oF Security 

– parenting? 

■ Circle of Security Parenting 

(COS-P) er et tilknytningsbasert 

psykoedukativt 

program tuftet på 50 års 

forskning. Det har som mål å 

fremme godt samspill mellom 

barnet og omsorgsgiveren, og 

dermed øke sannsynligheten 

for at barnet utvikler en trygg 

tilknytningsstil. 

■ Den psykoedukative varianten 

av COS var i starten den 

første delen av en mer omfattende 

terapeutisk metode, 

Circle of Security Intervention 

(COS-I). Tre av grunnleggerne 

av COS (Cooper, Hoffman & 

Powell, 2009) opplevde stor 

nytteverdi i den edukative 

delen av den originale metoden, 

og ønsket å videreutvikle 

en lettere tilgjengelig og 

mindre omfattende intervensjon 

for foreldre samt en mer 

overkommelig opplæring for 

fagpersoner. 

Cos–P 

i norge 

■ Opplæringen av Circle of 

Security Parenting består 

av 4 opplæringsdager med 

teori knyttet til metoden og 

gjennom gang av de 8 kapitlene 

i manualen og dvd-en 

som brukes i intervensjonen. 

Etter opplæringen kan den 

edukative varianten praktiseres, 

enten i grupper med 

individer eller med foreldrepar. 

Opplæringen gis av 

Brandtzæg og Thorsteinson 

ved Nic Waals Institutt. 

■ Circle of Security Intervention 

finnes i to ulike varianter i 

Norge, og består at et ca 

toårig utdanningsløp med 

faglige seminarer, veiledning 

og krav om praksis gjennom 

opplæringsløpet. Opplæring 

av den ene varianten gis av 

Brandtzæg og Thorsteinson 

ved Nic Waals institutt i 

samarbeid med Powell. Den 

andre varianten gis av R-Bup 

Øst/Sør og R-Bup Midt. 

Samspillet 

kan styrkes 

Circle of Security (COS) er et kurs som skal styrke 

tilknytningen mellom omsorgsperson og barn. 

TrYGGheTssirKeLen 

COS-kurset bruker visuelle hjelpemidler, 

film og et mentalt kart. Med 

trygghets sirkelen får foreldre hjelp til 

å forstå barnets følelsesmessige behov, 

samtidig som det er fokus på foreldrenes 

egne hindringer for å skjønne barnet og 

barnets signaler. Programmet er opptatt 

av at omsorgs personens egen mentale 

tilstand kan prege hvordan den oppfatter 

og møter barnet. 

LØsninGen er i sAmsPiLLeT 

I gjennomføringen av kurset alminneliggjøres 

det at foreldreskap kan være 

utford rende innimellom – for alle. I tider 

med mye stress, store påkjenninger eller 

når man strever med egne vansker som 

voksen, kan det være ekstra vanskelig å 

forstå og tåle barnets signaler og behov. 

Noen foreldre har også erfaringer fra sin 

egen fortid som gjør visse situasjoner 

ekstra vanskelige. COS er tydelig på at 

foreldrene er den viktigste kilden til at 

barnet skal utvikle seg på en god måte, 

og at løsningen på det som er vanskelig i 

familien ofte ligger i samspillet mellom 

barna og deres foreldre. 

menTALiserinG 

Ved å ta utgangspunkt i det visuelle bildet 

av trygghetssirkelen ønsker man å fremme 

mentaliseringsevnen hos foreldrene. 

Foreldre loses gjennom hvilke signaler 

barnet sender ut for å få dekket viktige 

emosjonelle behov, og hvordan disse 

behovene noen ganger kan være skjulte, 

så det er vanskelig å se hva barnet egentlig 

forteller at det trenger. 

sirKeLen som deT menTALe KArTeT 

Trygghetssirkelen illustreres av to 

hender som representerer foreldrene og 

de viktige funksjoner de har for barnets 

opplevelse av trygghet. De fleste av de 

relativt kompliserte faktorene i tilknytningsteorien 

rommes i bildet av sirkelen, 

og gjør teorien konkret og visuelt tilgjengelig 

for foreldrene. Den fungerer som et 

mentalt kart og et verktøy for felles fokus 

og forståelse mellom foreldrene og fagpersonene. 

BArneTs To senTrALe modUs 

Hendene på sirkelen viser at foreldrene 

holder barnet, både i «utforskingsmodus» 

og i «trygghetssøkingsmodus». 

Barn har behov for begge typene støtte 

fra sine foreldre. Samtidig viser sirkelen 

at hendene kan ha ulik størrelse hos 

ulike foreldre – noen foreldre synes det 

er vanskelig å være en sikker havn hvor 

barnet kan søke nærhet, trøst og håndtering 

av vanskelige følelser, mens andre 

foreldre føler at det er vanskelig å være en 

trygg base og akseptere at barnet søker 

seg ut i verden for å utforske den. 

sTØrre, sTerKere, KLoKere oG God 

Sirkelen legger vekt på at viktige foreldrefunksjoner 

er en kombinasjon av å være 

større, sterkere, klokere og god. Når noen 

av disse funksjonene forsvinner, kan 

forelderen enten miste klokhet og/eller 

godhet og fremstå som dominerende og 

slem overfor barnet. Eller det er vanskelig 

for forelderen å være større og/eller 

sterkere, og dermed kan den fremstå som 

liten og svak overfor barnet. Begge situa- 

sjonene fører til at barnet blir alene med 

sine emosjonelle behov, og foreldrene 

kan oppleves som enten skremmende 

eller skremt. Da representerer de ikke den 

trygghet barnet trenger for å utvikle seg 

adekvat psykologisk, sosialt og kognitivt. 

sPråK i sAmsPiLLeT 

Foreldre får et språk og en forståelse 

basert på tilknytningsteori fra COS som 

de kan bringe inn i samspillet med barna 

sine. Omsorgspersoner begynner raskt å 

aktivt bruke ordene fra trygghetssirkelen, 

og samhandlingen endrer seg i praksis. 

Foreldre forteller at de får et visuelt bilde 

av sine barns uttrykk og emosjonelle 

behov, sine egne sårbare punkter, samt 

strategier for å håndtere vanskelige samspillsituasjoner. 

Mange forteller også om 

et økt fokus på positiv samhandling og 

glede med barna sine, noe man vet er en 

meget viktig komponent i utvikling av en 

trygg tilknytning hos barn. 

Ta meg imot når jeg kommer til deg 

Støtte min utforskning 

UTForsKinGen AV ForeLdresKAPeT 

COS-metoden alminneliggjør tilknytningspsykologi 

og emosjonsregulering 

som noe alle blir berørte av som foreldre, 

samtidig som man raskt beveger seg inn 

på vanskeligere temaer. Derfor opplever 

mange fagpersoner å komme i posisjon 

til å snakke om det vanskene mellom 

foreldre og barn dreier seg om uten å 

krenke eller skyve foreldre bort. Metoden 

skal vekke nysgjerrighet og engasjement, 

men foreldrene skal bli ivaretatt på sine 

egne sårbarheter. Fagpersonene fungerer 

ofte som «hendene» på sirkelen: en trygg 

havn og en sikker base for foreldrene 

mens de utforsker eget foreldreskap og 

relasjonen til sine barn. 

TiLKnYTninG For LiVeT 

Circle of Security Parenting er primært 

brukt rettet mot familier med barn opp 

til 12 år, men tilknytning leves gjennom 

hele livet og i alle relasjoner vi inngår 

i, og for barn, unge og voksne som har 

levd under vanskelige omsorgsbetingelser 

vil temaene i COS være relevante i 

alle faser av livet, og i mange settinger. 

Mange med omsorgsansvar for sped- og 

småbarn, større barn og ungdommer vil 

ha nytte av å få hjelp til å se med nysgjerrighet 

på uttrykk hos barn og unge som 

hensiktsmessige signaler. Særlig barn 

som bor på institusjon, i beredskapshjem 

og fosterhjem eller er adoptert vil ha godt 

av omsorgspersoner som ser det underliggende 

emosjonelle behovet i tillegg 

til den uttrykte atferden fordi det ofte 

er stor sprik. Metoden kan derfor også 

brukes som en forebyggende strategi for å 

forhindre brudd i relasjoner. Barn gjør det 

beste de kan og det de har lært seg, og det 

er alltid en mening bak som det er viktig 

for omsorgspersoner å forstå. / 


JeG 

TrenGer 

deG TiL å... 

Trygg base 

Pass på meg 

Gled deg over meg 

Hjelp meg 

Ha det fint med meg 

Circle of Security ® 

Foreldre som ivaretar barns behov 

Alltid: Vær større, sterkere, klokere og god 

når mulig: Følg barnets behov 

når det er nødvendig: Ta tak 

Beskytt meg 

Trøst meg 

Vis godhet for meg 

Organiser følelsene mine 

Trygg havn 

JeG 

TrenGer 

deG TiL å...

illustrasjonsfoto ntb/corbis 

Til døden 

skiller dere ad 

Den norsk-pakistanske filmmakeren og samfunnsdebattanten Ulrik Imtiaz Rolfsen 

har engasjert seg i tvangsekteskapspolitikken. «’Arrangert’ er bare et sminket ord for 

tvang,» sier Rolfsen og smiler. Dette er kontroversielle distinksjoner. 

Rolfsen mener Norge bør ha 

langt strengere tiltak for å hindre 

at tvangsekteskap inngås. 

Han startet i 2012 et samarbeid med 

Bufdir, og bistår med feltkunnskap og 

nøkkel foredrag. Rolfsen har blant annet 

regissert spille filmen Izzat og TV-serien 

Taxi, som skildrer et norsk-pakistansk 

miljø. Handlingen er basert på Rolfsens 

egne erfaringer og grundig research i en 

kultur som til stadighet blir beskyldt for 

tvangsekteskap. Han vokste opp hos sin 

norske mor, og stiller seg svært kritisk til 

sine yngre halvsøskens mer tradisjonelle 

pakistanske oppvekst. 

I Norge ser vi en økt satsning på å 

takle og motarbeide tvangsekteskapene. 

Handlingsplanene mot tvangsekteskap 

og kjønnslemlestelse har som målsetting 

å forebygge og forhindre overgrep. 

IMDi koordinerer et tverrfaglig team, 

Kompetanse teamet mot tvangsekteskap, 

og her har Bufdir to representanter. I 

tillegg har Bufdir ansvar for å styrke 

familievernets kompetanse og innsats i 

slike saker. 

May Hege Frydenlund, seniorrådgiver 

ved Seksjon for familie og oppvekst ved 


Bufdir, mener Rolfsen bidrar med viktige 

innspill til arbeidet med handlingsplanene. 

Hun jobber med vold i nære 

relasjoner og iverksetting av tiltakene. 

– Vi skal finne virkemidler for å 

bekjempe tvangsekteskap, og da er det 

viktig å knytte til seg støttespillere med 

realkompetanse og engasjement på æresrelatert 

vold uansett om man er enig i alle 

utspillene eller ikke, sier hun. 

Rolfsen har primært førstehåndskunnskap 

om det pakistanske miljøet, men 

hans erfaringer kan ha overføringsverdi 

til andre miljøer hvor tvangsekteskap 

forekommer. Den siste nasjonale brukerundersøkelsen 

i 2011 viser at familievernet 

ikke når ut til etniske minoriteter, 

så nye virkemidler må tas i bruk for å forstå 

disse kulturene og mer effektivt bistå 

inn i tvangsekteskaps problematikken. 

Familie vernet skal være en likeverdig 

tjeneste. 

– Informasjon er viktig, sier 

Frydenlund. Derfor må vi nå disse 

gruppene og gjøre familievernet kjent! 

Vi og dem. Etter 22. juli sa Stoltenberg: 

«Det er ikke lenger oss og dem - det er 

tvangSekteSkap 

vi i dette landet.» En av Rolfsens kjepphester 

er at for å danne et «vi» må de som 

lever i samfunnet ha felles erfaringer. 

Han mener at ved å tillate spesialbehandling 

i oppveksten sperrer man effektivt 

for felles referanserammer. Det trenger 

personer i faresonen for tvangsekteskap 

hvis de ønsker å bryte ut av familiens 

mønster. Ellers har de reelt sett ikke noe 

annet alternativ, mener han. Har man 

som utgangspunkt at man er annerledes, 

så blir man det, er resonnementet. 

– Det er frykt for en del av de norske 

verdiene, som blir ansett som dårlige 

og farlige. Mange hevder at egne barn er 

bedre. Da vil barna ha denne påstanden i 

seg i sitt møte med det norske samfunnet, 

sier Rolfsen. 

Han mener det er visse aktiviteter 

alle elever og barnehagebarn bør delta 

i for å skape sosiale plattformer, som 

leirskole og dusjing etter gymmen. Da 

hindrer man at barna får sementert sin 

«annerledeshet» i et eget sett med regler. 

Familievernets dialogmetode. Familievernet 

har flere satsingsarenaer for å 

bedre kulturkompetansen og kvaliteten 


Foto nrk 

tvangSekteSkap 

01 / Filmregissør Ulrik Imitiaz Rolfsen og 

May Hege Frydenlund. 

02 / Er du utsatt for tvangsekteskap 

kan du bli plassert i botilbud langt unna 

familien. 

03 / Pakistanske bruder på vei til 

en massebryllupsseremoni i den 

sør- pakistanske havnebyen Karachi. 

01 

02 03 

Fakta 

Et tvangsekteskap kan defineres 

som et ekteskap som organiseres 

på en slik måte at minst én av 

ekte fellene: 

■ Ikke har en reell mulighet til å 

velge å forbli ugift uten å bli 

utsatt for represalier 

■ Ikke har reell mulighet til å 

velge en annen partner på 

tvers av familiens ønsker uten 

å bli utsatt for represalier 

■ Har samtykket til ekteskap 

etter utilbørlig press, trusler 

eller annen psykisk eller fysisk 

vold 

Den utsattes egen opp levelse av 

tvang må tillegges stor vekt 

Tvangsekteskap sorterer under 

fagområdet vold i nære 

rela sjoner og betraktes som 

æres relatert vold 

Kilde: Handlingsplaner mot tvangs ekteskap 

og kjønnslemlestelse (2012) 

på arbeidet som utføres. Enerhaugen 

familievernkontor i Oslo har gått i 

bresjen for å integrere tvangsekteskap 

og æres relatert vold i familievernets 

arbeid med sitt Brobyggerprosjekt, og 

Kristiansand familievernkontor har 

lang erfaring med æresrelatert vold i et 

familieperspektiv. 

Bufdir har etablert et bo- og støttetilbud 

til unge over 18 år som er utsatt 

for tvangsekteskap eller andre former 

for æresrelatert vold. Tilbudet er et tiltak 

i handlings planen. Den som er utsatt 

for tvangsekteskap kan bli plassert i et 

botilbud langt unna familien, og da kan 

familievernkontoret der familien bor og 

familievernkontoret der den unge bor 

samhandle. I flere saker der sikkerheten 

er ivaretatt har den unge gjenopptatt 

kontakten med familien med bistand fra 

familievernkontoret. Mange som bryter 

kontakten med familien ønsker etter en 

tid å flytte hjem igjen, eller å få kontakt 

med deler av familien. De makter ikke å 

stå i bruddet. 

– Det beste er at de flytter tilbake til 

en familie der det er skjedd en endring, 

sier Frydenlund. Det er viktig at noen 

snakker med familien både av hensyn til 

den unges sikkerhet, helse og nettverk så 

ikke den utsatte drar tilbake til sin familie 

og risikerer nye overgrep. Familievernet, 

med sin spisskompetanse på relasjons- 

konflikter, har metoder for å komme i 

dialog med familiene og den som er utsatt 

for tvangsekteskap. 

– Ved å snakke med foreldrene om hva 

tvangsekteskap innebærer av stigmatisering 

og farer, kan de få hjelp til å tenke 

på nytt og se muligheter til å bryte med 

tradisjonen, sier Frydenlund. 

Rolfsen har stor tro på denne metoden. 

– Med en gang familien må si det til 

terapeuten, så kommer trollet frem i 

lyset og sprekker. Argumentene faller til 

jorda. Trollene fungerer best i mørket i 

kjelleren, sier han. 

Kulturkløften. Det er ofte små koder 

som skaper felles referanserammer, og 

vet man ikke hva Seigmenn er, er man 

litt utenfor det norske. Rolfsen beskriver 

en dominoeffekt av slike kulturelle hull, 

som han mener ultimat bidrar til mer 

utsatthet for tvangsekteskap. 

– Kunnskapen om småting gjør at man 

kan konversere og ha en felles forståelse. 

Ved å ikke delta på aktiviteter mister man 

nettverket og muligheten til å skjønne 

norsk familieliv, sier Rolfsen. Kløften 

vider seg ut, og blir til slutt så stor at den 

blir vanskelig å hoppe over. 

Holdes man borte fra typiske aktiviteter 

allerede fra barne hagen, blir 

man ikke satt inn i slike til synelatende 

små og særnorske koder i eksempelvis 

illuStraSjonSFoto ntb/corbiS 

kOMpETANSETEAMETS SAkER I 

pERIODEN 2008 - 1. HALVåR 2012 

gjennomført 

tve 

totalt 2124 saker er håndtert av kompetanseteamet siden oppstart i november 2004. 

*kategorien ’annet’ handler om proforma ekteskap, bigami m.m. ** det ble ikke skilt mellom ’frykt for’ og ’etterlatt’ i utlandet i 2008. 


Frykt for 

tve 

etterlatt 

i utlandet 

Frykt for å bli 

etterlatt i utlandet 

trusler/ 

vold 

ekstrem 

kontroll 

gjennomført 

kll 

Frykt for 

kll 

annet* 

3 

12 

Saker fordelt på kjønn 

57 

86 

96 

126 

1. halvår 2012 - kategori minoritetsrådgivere 

36% 

21% 

9% 

82% 15% 

2% 

4% 

Tallgrunnlaget er innhenter fra 2008 - 

1.halvår 2012. Sakene gjelder 242 gutter 

og 1006 jenter. 3 prosent ukjent kjønn. 

23% 

4% 

1% 

Saker fordelt på alder 

under 18 år 

ekstrem kontroll (36%) 

trusler/ vold (21%) 

Frykt for å bli 

etterlatt i utlandet (9%) 

etterlatt i utlandet (4%) 

Frykt for tve (23%) 

gjennomført tve (1%) 

Frykt for 

kjønnslemlestelse (4%) 

gjennomført 

kjønnslemlestelse (1%) 

over 18 år 

45% 48% 

7% 

ukjent 

Data for alder ble systematisert f.o.m. 

2009 til 1.halvår 2012. 

258 

343 

landbakgrunn 

409 

tve = tvangsekteskap 

kll = kjønnslemlestelse 

4 land dominerer statistikken: 

Irak, pakistan, Somalia, Afghanistan. 

Det er også et betydelig antall saker fra 

Tyrkia og Iran. Norge er representert med 

til sammen 9 saker siden 2008. 

Til sammen 20 avtaler om oppfølging 

i forbindelse med reiser til utlandet er 

inngått i løpet av 1. halvår 2012.

tvangSekteSkap tvangSekteSkap 

barnebursdager, og 

slik mener han den 

mentale makten som 

ligger i tvangsekteskapeneopprettholdes. 

– Klansamfunnet 

presser på, samtidig 

som alternativet virker 

uendelig langt 

borte, sier han. 

Det er ikke nødvendigvis fysisk, men 

også psykisk tvang som er basisen for 

ekteskapsinngåelsen. 

– Ingen skal tvinges til å gifte seg. 

Hvis en av partene ikke ønsker ekteskapet, 

så kan det defineres som vold, sier 

Frydenlund. 

Tvangsekteskap er straff bart iht norsk 

lov med en strafferamme på 6 år, og er 

brudd på internasjonale menneskerettigheter. 

Arrangere, hente, tvinge. Ofte snakker 

vi om arrangerte ekteskap, hente ekteskap 

eller tvangsekteskap, men i realiteten er 

dette variasjoner av samme tema, mener 

Rolfsen. 

– Henteekteskapene er for meg den 

store, stygge ulven. Arrangert er noe av det 

verste som finnes. Det er bare et sminket 

ord for tvang. Enten har man et fritt 

ekteskap og kan gifte seg med hvem man 

vil, eller så er det ikke fritt, hevder han. 

’’ Kvinner og menn har samme rett 

til fritt å velge ektefelle. Ekteskap 

skal inngås av egen fri vilje og med 

eget samtykke. ekteskapsLoven paragraF 1b 

Psykologspesialist Pia Aursand ved 

Enerhaugen familievernkontor har en 

annen vinkling. 

– Et ekteskap er ufritt dersom man 

ikke har rett til å gå ut av det igjen hvis 

man har gode grunner til det. Dette er 

realiteten for mange arrangerte ekteskap 

uavhengig av den subjektive opplevelsen 

av frivillighet eller ei ved inngåelsen. 

Aursand mener det er svært risikofylt 

å hente ektefeller fra land der kulturen 

er radikalt forskjellig. Den ene parten 

blir veldig avhengig av den andre, og 

makt ubalansen i ekteskapet kan generere 

større voldsfare, tvang og følelse av ufrihet. 

Dette vil så være skadelig for eventuelle 

barn. 

– Faren er stor for at barna vokser 

opp i en familie der foreldrene ikke er i 

samsvar på hvilke verdier de skal formidle, 

slik at barnas egen identitetsutvikling 

forstyrres. 

Frydenlund tror at veiledning for 

barneoppdragelse kan være veien å gå. 

– Vårt utgangspunkt er at alle foreldre 

vil det beste for sine barn, men mange 

foreldre påfører barna helseskadelige 

tradisjoner, sier hun. 

Psykisk press over tid er helseskadelig, 

og streng sosial kontroll begrenser 

handlingsrommet til den unge og 

betraktes som en form for omsorgssvikt. 

Bygdedyret. Rolfsen forklarer hvordan 

det pakistanske klansamfunnet har en 

dobbeltrolle: det skjermer klanmedlemmene 

fra statens korrupsjon og passer på 

klanens interesser internt. 

– Bygdedyret holder familiene i sjakk. 

Alle passer på hverandre, og kontrollmekanismen 

er sterk. Man gjør alt 

innenfor klanen, som å gifte seg. Det 

viktigste klanen gjør for å beholde sin 

styrke, er å sørge for hvilke barn som blir 

født. Derfor blir seksualiteten klanens 

viktigste eiendel, sier Rolfsen. 

Han mener at strengere regler vil 

gjøre det lettere å bryte denne negative 

sirkelen. 

– Når lovverket endrer seg kan den 

enkelte familie lettere løsne opp for sine 

egne barn fordi det ikke er dem som tar 

valget som ødelegger for klanen, men den 

norske stat, mener Rolfsen. 

et likere samfunn. Vold mot barn er like 

skadelig uavhengig av kulturell kontekst, 

men for å kunne skjønne problematikken 

man står i, må man utvikle kulturkompetanse 

hos terapeutene. 

– Verdighet er knyttet til forskjellige 

ting i ulike kulturer. Man må tørre å 

definere ulike kulturer og avklare hva 

man må passe på, sier Rolfsen. 

– Målet med satsingen i familie vernet 

er at det skal være kompetanse om kultur 

og traumesensitiv behandling i hver 

region, og at tilbudet skal være tilgjengelig 

for brukeren uansett om de bor i 

Tromsø eller Fredrikstad. Jeg tror veldig 

på å øke satsningen ved å øke kompetansen, 

sier Frydenlund. 

Men hvordan skaper man et likere 

samfunn? Den politiske debatten rundt 

assimilering, integrering og segregering 

er fremdeles pågående, og mye avhenger 

av hva man anser for menneskerettslige 

kjøreregler og hva man anser som kulturimperialisme. 

Dette er en knivsegg det 

er vanskelig å balansere på. Sosionom 

illuStraSjonSFoto ntb/corbiS 

Gunhild Spikkeland ved Familievernkontoret 

i Vest-Agder tar utgangspunkt i 

loven. 

– Menneskerettighetene må danne 

basis for alt samarbeid og hjelper oss til å 

holde fokus på hva som er viktigst. Veien 

fremover må hvert individ bestemme for 

seg selv, men vold og undertrykkelse må 

ikke forsvares utfra kultur, sier hun. 

Rolfsen vil gjerne gå mer drastisk til 

verks. 

– Vi står med lua i hånden på vår egen 

kultur, mener han. Ved å fremheve og true 

frem noen norske verdier som gjelder for 

alle, vil vi skape en felles plattform alle 

må forholde seg til. 

Rolfsen mener noe av det mest 

fundamentale i dagens Norge er kjønnslikestilling, 

og han mener dette er noe av 

det vi må kjøre frem. 

– Kvinner og menn i Norge har like 

store plikter, er like mye verdt og har like 

mye rettigheter. Da kan man ikke ha ulike 

venteværelser for kvinner og menn, sier 

Rolfsen. Vi må få veldig tydelige regler og 

retningslinjer så vi gir disse menneskene 

troen på at de kan overleve i dette 

samfunnet selv om de går mot familien 

sin. 

Ved å ha nulltoleranse for vold mot barn 

og fremme likestilling mellom kjønnene 

gjør vi det vanskeligere å opprettholde 

tvangsekteskapenes allianser, avslutter 

Frydenlund. / 

en sPAde er en sPAde / 

Rolfsen mener at arrangerte 

ekteskap, henteekteskap og 

tvangsekteskap er variasjoner 

over samme tema. 

■ kompetanseteamet 

mot tvangsekteskap 

og kjønnslemlestelse. 

Kompetanseteamet gir råd 

og veiledning til hjelpeapparatet 

i arbeidet med saker 

som omhandler tvangsekteskap, 

kjønnslemlestelse eller 

andre former for æresrelatert 

vold. Teamet skal også 

bidra til kompetanse heving 

i hjelpe apparatet. Kompetanseteamet 

består av 

representanter fra Barne-, 

ungdoms-, og familiedirektoratet 

(Bufdir), Integrerings- og 

mangfolds direktoratet (IMDi), 

Politi direktoratet (POD), 

Utlendings direktoratet (UDI), 

Arbeids-og velferdsdirektoratet 

(AV-dir) og Helsedirektoratet 

(Hdir). 

■ 1.halvår 2012 veiledet teamet 

i 194 nye saker. 29 % av disse 

sakene gjaldt mindreårige. 

20 % av sakene 1.halvår 2012 

gjaldt gutter. 

■ I hver region er det minst ett 

familievernkontor som har 

deltatt i kompetanseheving 

innen kultur og traumesensitiv 

behandling fra 2010. 

Disse kontorene ligger i 

nærhetene av bo og støttetilbud 

til unge over 18 år som 

er utsatt for tvangsekteskap 

eller andre former for æresrelatert 

vold. Det er opprettet 

et samarbeid mellom 

botilbudet og familievernet 

som skal sikre at den unge 

blir informert om familievernkontorets 

tilbud om terapi og 

støttesamtaler. 

■ Familievernet ble tildelt midler 

i 2012, og har opprettet 50% 

stillinger i tre regioner. De tre 

kontorene er Enerhaugen 

familievernkontor, Familievernkontoret 

i Vest Agder og 

Bjørgvin familierådgivningskontor. 

Dette er ressurskontorene 

som skal videreformidle 

kompetansen i regionene. 


Fakta

Fra utSiden 

Fra utsiden / Psykologprofesjonens 

myndighetsområde i barnevernet er utvidet betraktelig de 

siste 20 år. Psykologers rolle i barnevernet utøver 

en diagnostisk virksomhet. 

utvidelsen av psykologenes 

myndighetsområde i norsk barnevern 

JoAr 

TrAnØY 

Joar Tranøy er en aktiv samfunnsdebattant med spesiell 

interesse for barnevernet. Han er utdannet historiker, 

kriminolog, psykolog og forsker, med stor produksjon 

av fagartikler og bøker. Tranøy ble nominert til «Den 

store psykologprisen 2012», og maner her til debatt om 

psykologenprofesjonens mandat i norsk barnevern. 

den diAGnosTisKe virksomheten truer rettssikkerheten 

til barn og foreldre. Psykologenes 

forutsigelser og antakelser er likt presteskapet 

under vergerådsloven. Herunder hører radikal 

reduksjon av det biologiske prinsipp og agenda 

for bedre beskyttelse av barns utvikling med 

inngrep basert på antakelser om utviklingsfremmende 

tilknytning 

Flere forhold kan forklare utvidelsen 

av psykologenes rolle fra begynnelsen av 

1990- tallet. Blant disse er forskyvning av 

problemfokus i barnevernet; en dreining fra 

«ytre» til «indre» problemer. Tradisjonelt har 

barnevernsfeltet vært et praktisk orientert 

handlings- og forvaltningsområde som har 

vært opptatt av sosial og materiell nød. Følgelig 

har det vært et område med liten forankring i 

teoretisk kunnskap. De siste 20-30 år har vi fått 

et økende innslag «nye» problemer: relasjonsskader 

og tilknytningsvansker/-forstyrrelser. 

den psykologiske nøden har fått en langt større 

plass i barnevernssaker, men utviklingen er klart 

dobbeltsidig. Dagens barnevernsklienter preges 

av materielle problemer og marginalisering. 

Problemene barnevernet møter kan knyttes til 

strukturelle forhold, det påpekes blant annet 

i Befringutvalgets utredning av barnevernet. 

Ifølge Befringutvalget gjenspeiles ikke i dette 

i barnevernets forståelsesmodeller. Utvalget 

mener at det dreier seg om en motvilje til å innrømme 

fattigdomsproblemer i Norge. En slik 

motvilje lar seg lett kombinere med et psykologiserende 

og individuelt perspektiv på barns problemer. 

Fortsatt står praktisk problemløsning 

sentralt, men behovet for særlig kompetanse og 

teoretisk kunnskap har blitt mer framtredende. 

det har vært stor økning i antallet rettssaker 

ført etter barnevernloven siden begynnelsen 

av 1980-tallet. I perioden 1970 til 1979 var det 

gjennomsnittlig 3,6 saker pr. år på landsbasis. I 

1995 var tallet steget til 190 saker på landsbasis. 

Stigningen har også medvirket til økning i bruk 

av sakkyndige i barnevernet. 

Tilsvarende økning i bruk av sakkyndige 

finner vi også i saker etter lov om barn og 

foreldre. Økning i antall skilsmisser, brutte 

samboerforhold og økt bevissthet og vilje fra 

fedre til å ville ta del i omsorgen for barna, 

også etter samlivsbrudd, har sannsynligvis bidratt 

til at flere og mer kompliserte tvister om 

TATerBArn / Sigøynerne fikk røff 

medfart i systemet. 


Fra utSiden til debatt 

’’ Et alternativ er å la 

barn og foreldre 

defi nere sine egne 

problemer og finne 

innsats og arbeidsformer 

de selv opplever 

som meningsfylte. 

foreldreansvar og bosted fremmes for 

retten. 

Ny barnevernlov i 1992 og innføring 

av statlig fylkesnemnd som nytt 

beslutningsorgan i barnevernssaker 

kan sees som en utvidelse av de akademiske 

profesjoners myndighetsområde, 

herunder jurister, leger og psykologer. 

For psykologenes del har opprettelsen 

av fylkesnemnda som avgjørelsesorgan 

i saker vedrørende omsorgsovertakelse 

ført til at de mer direkte har blitt trukket 

inn i beslutningsprosessen. De som fagkyndige 

medlemmer i fylkesnemnda er 

med på å ta beslutningene. Parallelt har 

bruken av sakkyndige i saksforberedelsen 

økt etter den nye barnevernloven, 

hvilket igjen har gitt psykologene stor 

uformell makt i barnevernssaker. 

Opprettelsen av Forum for sakkyndige 

psykologer (FOSAP) i 1994 var et 

organisert uttrykk for psykologprofesjonens 

makt i norsk barnevern. FOSAP 

har medlemmer i strategiske og sentrale 

posisjoner i og relatert til departementet. 

En av flaggsakene er å begrense det 

bio logiske prinsipp i lovverket. 

Det biologiske prinsipp bygger på en 

grunnleggende forståelse av at barn skal 

vokse opp hos sine biologiske foreldre. 

Barnevernloven slår imidlertid fast at 

«barnets beste» skal være avgjørende. 

Det betyr at barnets grunnleggende 

behov for beskyttelse og omsorg må vektlegges 

framfor foreldrenes rettigheter og 

oppvekst i biologisk familie. 

FosAP utarbeidet et notat til departementet 

om det biologiske prinsipp i 2002: 

«Vurderingsgrunnlaget i alvorlige barnevernssaker.» 

Av notatets konklusjon 

JoAr 

TrAnØY 

kan siteres følgende: «For sterke hensyn 

til det biologiske prinsippet i de alvorligste 

sakene? Det er gruppas oppfatning at det 

biologiske prinsippet får for stor vekt i 

forhold til hensynet til barnets beste i noen 

av de alvorligste sakene, på tross av formuleringene 

i Lov om barneverntjenester § 4-1. 

Vi vil derfor anbefale at adgangen til å kunne 

la det biologiske prinsippet vike i enkeltsaker 

presiseres ytterligere i denne paragrafen.» 

Denne radikale innsnevring av det biologiske 

prinsipp står i motsetning til det 

som er uttalt i lovforarbeidet til den siste 

norske barnevernsloven av 1992: «Det er 

et grunnleggende prinsipp i vårt samfunn 

at foreldrene selv sørger for sine barn. Selv 

om det påvises svikt hos foreldrene i deres 

forhold til barn - kanskje problemer av 

alvorlig karakter - er utgangspunktet derfor 

at problemene primært bør søkes bedret ved 

hjelpetiltak. Et annet utgangspunkt ville 

bryte radikalt med de rådende normer.» 

Forslagene i Raundalen-utvalgets 

utredning «Bedre beskyttelse av barns 

utvikling» er en forlengelse av FOSAPs 

notat fra 2002. Utvalget foreslår et nytt 

prinsipp definert som «utviklingsfremmende 

tilknytning.» Utvalgets anbefalinger 

om innføring av utviklingsfremmende 

tilknytning vil bidra til flere 

omsorgsovertakelser. Målet er å redusere 

antall barn som lever under utviklingshemmende 

omsorgsbetingelser. 

Forfatteren vil tolke forslagene om 

forutsigelse av utviklingsfremmende 

tilknytning som uttrykk for en pressgruppes 

faglige entreprise. Psykologenes 

antakelser er likt presteskapet 

under vergerådsloven. Den gang gjaldt 

det kampen å bekjempe den sedelige 

fordervelse i taterbarns oppvekst- 

miljø. Kriteriene for inngrep var diffuse 

moralske begreper som «sædelig fordærvelse» 

(§ 1a) og «sædelig forkomne» 

(§ 1b), og beviskravet var antakelser 

om usedelige forhold. Resultatet ble 

at inngreps kriterienes skjønnsmessige 

utforming lett kunne utnyttes av 

barnevernmyndig hetene med aktive 

prester som faste medlemmer i Vergerådet. 

Minst 1500 taterbarn ble plassert 

enten i fosterhjem eller barnehjem i 

perioden 1900-1970. Svært mange av 

disse barna ble tatt fra sine foreldre på et 

vidt skjønnsmessig og også etter datidens 

normer tvilsomt grunnlag. 

Psykologenes begrep om «utviklingsfremmende 

tilknytning» vil bidra til 

flere omsorgovertakelser, da dagens inngrepshjemmel 

i barnevernloven av 1992 

§ 4-12 legger opp til framtidsvurdering. 

1953- loven ga ikke hjemmel til en slik 

framtidsvurdering. § 4-12 d innebærer en 

utvidelse av inngrepskriteriene sammenliknet 

med tidligere bestemmelser, unntatt 

«presteparagrafen» i den gamle 

vergerådsloven, som spesielt rammet 

taterbarna. 

Istedenfor fokus på «indre vansker» 

bør psykologer undersøke problemskapende 

forhold utenfor familiene der 

løsningene stort sett kan løses utenfor 

familiene. Et slikt perspektiv krever 

utadrettet og allsidig arbeid som bryter 

med barnevernets snevre diagnostiske 

virksomhet som sakkyndige psykologer 

er en del av. 

Et annet perspektiv fokuserer på fordelingen 

av makt og kontroll med hensyn til 

sakkyndiges rolle i barnevernet. Viktige 

muligheter til innsynsrett, medvirkning 

og de berørtes muligheter til utvikling, 

vekst og påvirkning av egen livssituasjon. 

Denne måten å tenke barnevern på innebærer 

skepsis mot psykologisk sakkyndige. 

Et alternativ er å la barn og foreldre 

definere sine egne problemer og finne 

innsats og arbeidsformer de selv opplever 

som meningsfylte. At flere aktører kan 

ha viktig kunnskap er viktig å understreke. 

Partnerskapsmodeller med bruk 

av familieråd som arbeidsmodell kan 

føre til mer jevnbyrdige forhold mellom 

barnevern og familier, fordi brukerne 

i større grad trekkes inn i saksbehandlingen 

som aktive deltakere. Hvis den 

profesjonelle kan treffe bedre beslutninger 

ved å få inn andres kunnskap- særlig 

fra de som kjenner hvor skoen trykker - er 

mye gjort med det. / 

Til debatt / Fordi det aldri er enkle forklaringer eller 

enkle løsninger på vanskelige problemer, trenger barnevernet å fylle sine funksjoner 

med differensiert kompetanse for å ivareta barnets beste. 

psykologenes rolle i barnevernet 

ULriKA 

håKAnsson 

Ulrika Håkansson er psykologspesialist og har 

vært ansatt i Bufetat Region øst siden 2008. 

Hun jobber med satsningen rettet mot barn av 

psykisk syke og/eller rusmisbrukende foreldre 

og/eller barn som lever med vold i nære 

relasjoner med fokus på målgruppen barn fra 

06 år. Håkansson er i den forbindelse 

koordinator for modellkommuneprosjektet og 

utvikling av arbeidet med de små barna i Bufetat. 

Hun har tidligere erfaring fra barnevern, psykisk 

helsevern og rusomsorg. 

å LeVe under omsorgsbetingelser som 

ikke er gode nok, er en stor risiko for barn 

og unge. En strevsom oppvekst risikerer 

å sette dype spor som varer lenge, noen 

ganger hele livet. Ofte overføres vanskene 

til neste generasjon. Riktig hjelp til riktig 

tid vil kunne forebygge vansker, og et nytt 

fundament bygges for foreldre og barn 

sammen. Andre ganger skal barn bo hos 

andre omsorgspersoner i lang eller kort 

tid. For det enkelte barn og den enkelte familie 

er hjelp og støtte uvurderlig, og det 

er helt nødvendig at barnevernet utgjør 

en spesialisert tjeneste med kompetente 

fagpersoner som utfyller hverandre. 

For å kunne gi barn, ungdommer og 

foreldre et fullverdig tilbud som dekker 

alle behov, må barnevernet være en høyt 

kvalifisert tjeneste med mangfold i så 

vel tiltak som i faglig kompetanse. Det 

krever at vi er mange ulike spesialister 

som sammen klarer å favne dette vanskelige 

feltet fra forskjellige perspektiver. 

Sammen med en rekke andre profesjoner 

har psykologer en naturlig og viktig rolle i 

dagens og i fremtidens barnevern. 

Alle i barnevernet skal jobbe for barnets 

beste. Om vi er psykologer, barnevernspedagoger, 

sosionomer, sykepleiere, 

leger, miljøterapeuter eller har en annen 

grunnutdanning, eller om vår funksjon 

er fagarbeidere, fosterforeldre eller 

beredskapsforeldre skal vår lojalitet til 

barnet være solid. Det kan høres enkelt 

og selvfølgelig ut, men det er nesten alltid 

komplekst. Barn, unge og foreldre er alltid 

hele mennesker med håp og tvil, med 

vansker og resurser. De er ikke sine symptomer 

og problemer, men så mye mer. 

Fordi det aldri er enkle forklaringer eller 

enkle løsninger på vanskelige problemer, 

trenger barnevernet å fylle sine funksjoner 

med differensiert kompetanse 

for å ivareta barnets beste. At mange 

fagpersoner med ulik utdanning sammen 

kan prøve å bidra til at utsatte barn skal få 

det bedre, er en god ting. Barnet og familien 

er ikke tjent med et endimensjonalt 

fokus. Alle faggrupper bringer inn noe 

unikt gjennom sitt perspektiv, og ved å 

samarbeide bidrar ulike faggrupper til at 

utsatte barn skal få det bedre. Psykologer 

har en naturlig og viktig plass i det tverrfaglige 

samarbeidet i barnevernet. 

Psykologer i barnevernet har ønsket å 

gå inn i en stilling der tverrfaglig samarbeid 

er en selvfølge, fordi nytteverdien i å 

dele forskjellige perspektiver er åpenbar. 

Samtidig har psykologer noe unikt med 

seg i kraft av sin profesjon som kan brukes 

i komplekse situasjoner. Psykologer har 

en solid grunnutdannelse og ofte en spesialisering 

med seg når de jobber i barnevernet. 

Mange har tidligere erfaring fra 

arbeid i psykisk helsevern for barn eller 

voksne, i rusomsorg eller på andre arenaer 

hvor møter med mennesker i strevsomme 

livssituasjoner har vært oppgaven. Noen 

har kunnskap om terapeutiske endringsprosesser 

og andre kan mye om utredning 

og spissing av problemformulering, 

men felles for de fleste psykologer er at de 

kan mye om hva som er normal utvikling 

hos mennesker - barn, unge og voksne - 

hvilket også innebærer god kunnskap om 

hvordan skjevutvikling ser ut, og hva som 

er normale reaksjoner på unormale og 

vanskelige omsorgsbetingelser. 

Psykologer har trening i å se at utvikling 

ofte skjer usynkront, og at indre 

emosjonelle behov ofte er helt annerledes 

enn ytre uttrykte atferdsmessige 

behov, hvilket er en viktig kompetanse i 

barnevernet. Psykologer kan også si noe 

om hva barn, unge og foreldre trenger av 

intervensjoner for å få det bedre her og 


PsYKoAnALYse / Sigmund Freud har 

vært vesentlig i den moderne forståelsen 

av selvet. Håkansson vil ha psykologene ut i 

barnevernstjenestene. 

nå, og i fremtiden. Dette er temaer som 

mange innen barnevernet har perspektiver 

på, men med ulik utdanning utfyller 

vi hverandre, og psykologer bidrar 

med noe unikt. Nasjonal plan for profesjonsutdanningen 

i psykologi er å utdanne 

kandidater med bred kompetanse 

i å forstå, forebygge og behandle psykologiske 

problemer, samt å gi et grunnlag 

for å utføre de viktigste formene for 

psykologisk arbeid med barn, ungdom 

og voksne, og det er vanskelig å se for 

seg at det eksisterer en mer naturlig 

plass enn barnevernet å gjøre dette 

på. 

samfunnet blir mer og mer komplekst, 

og det blir også de temaer vi 

støter på i barnevernet. Vi er nødt til 

å tilpasse oss behovene som finnes i 

samfunnet. Heldigvis er kunnskapen 

om hva som er hjelpsomt også 

mer oppdatert, og det stiller krav til 

barnevernet som en tjeneste med 

ekspertise på vanskelige omsorgssituasjoner, 

konsekvenser av dem og 

hvilken hjelp som skal tilbys. Vi kan 

nå i større grad skreddersy oppfølging 

ut fra behovene til det enkelte 

barn og den enkelte familie. Det er en 

god ting – det gir håp. 

noen ganger kan det være vanskelig 

å holde hodet kaldt og hjertet 

varmt – og i slike situasjoner risikerer 

vi å gjøre oss selv til eksperter 

på mennesker og deres liv. Vi kan 

som fagpersoner være eksperter 

på temaer og områder, og bidra til 

ulike perspektiver, men vi kan aldri være 

eksperter på det enkelte barn og den 

enkelte familie. 

en av de viktigste faktorene i faglig 

dyktighet og trygghet er å tørre å være 

nysgjerrig og undrende. Det er en viktig 

anerkjennelse at jo mer man lærer om 

menneskesinnet og det som foregår mellom 

mennesker, desto mer komplekst er 

det. Mange gode hoder vil kunne tenke 

bedre sammen når situasjoner er vanskelige 

eller kaotiske. Et heterogent samarbeid 

på tvers av profesjoner vil føre til en 

mulighet å se komplekse situasjoner ut 

fra ulike vinkler. Å bidra til hverandres 

perspektiv for å heve kvaliteten i arbeidet 

med utsatte barn og unge heller enn 

å tviholde på eget ståsted er det eneste 

riktige – for enhver fagperson uavhengig 

av utdannelse. 

det er en menneskelig tendens å ved 

utrygghet eller usikkerhet falle inn i en 

retorikk hvor vi fremhever vår egen rolle 

og viktighet gjennom å diskvalifisere 

andre. Profesjonskamper har eksistert 

lenge, og i mange sammenhenger. Sjelden 

fører det til noen goder for barna og deres 

foreldre, men heller at fagpersoner blir 

opptatt av seg selv og sin egen posisjon. 

Risikoen for å miste «barnets beste» ut 

av syne er stor. Det er en god ting å ha 

yrkesstolthet, og trygghet på egen faglighet 

fører sannsynligvis heller til en økt 

respekt for, og nysgjerrighet på, andre 

fagpersoners unike bidrag, heller enn en 

posisjonering som distanserer. Barnet og 

familien er ikke tjent med å ha et ensidig 

fokus ut fra en yrkesgruppes perspektiv, 

hvilket blir tydelig i tverrfaglig samarbeid. 

i barnevernet har vi behov for flere 

spesialister, ikke færre. Vi skal ikke være 

generalister – da tar vi utgangpunkt i 

egne behov for likhet heller enn i det som 

er det enkelte barn og families behov. Jeg 

ønsker derfor alle som vet noe om barn, 

ungdommer, familier og foreldreskap, 

inkludert flere psykologer, velkommen 

til å bidra med sine perspektiv, og kanskje 

vi kan få et barnevern der barnet beste er 

det viktigste. / 


til debatt 

’’ Samfunnet blir 

mer og mer komplekst, 

og det blir også de 

temaer vi støter på 

i barnevernet. Vi er 

nødt til å tilpasse oss 

behovene som finnes 

i samfunnet. ULriKA 

håKAnsson

Portrett / 25. juni tiltrådde Anne Lindboe som nytt 

barneombud. Hun skal krige for barnas rettigheter, og trenger ikke å ta 

hensyn til noen andre. - Tvilen skal komme barna til gode, sier Lindboe. 

”Det er 

lettere å bygge 

sterke barn enn å 

reparere ødelagte 

voksne. 


Anne 

LindBoe

portrett portrett 


FOTO / THOMAS EKSTRöM 

Det er lettere å bygge sterke barn 

enn å reparere ødelagte voksne,» 

sa Anne Lindboe ved innsettelsen 

sin som barneombud. 

Sitatet er hentet fra Frederick Douglas, 

en amerikansk slave. Etterpå gikk det som 

en farsott rundt i Norge. 

– Ved å ikke tillate at barn blir utsatt for 

alt mulig dritt i de sårbare barneårene, 

ikke vente for lenge, ikke la ting skure og 

gå, men sette inn kreftene og ta ting på 

alvor - da får man sterke og trygge barn, 

og sterke, trygge, gode voksne. Dessverre 

er det ofte for sent og veldig lite man kan 

gjøre når det har gått for langt, starter 

Anne Lindboe friskt. 

Barnepanelet. Lindboe har klokkeklare 

meninger på tvers av politiske skillelinjer 

og økonomiske begrensninger. Det 

nye barneombudet er en blond og vever 

kvinne på 41 år. Hun smiler stort sett hele 

tiden. Det er tydelig at hun ikke har bakgrunn 

fra politikken. Svarene hun gir er 

bastante, kontante og svært presise. Hun 

vet hva hun ønsker å oppnå og hvorfor. Det 

kan ha vært noen av grunnene til at barnepanelet 

likte henne. Før stillingen ble 

utlyst oppfordret nemlig Barne ombudet 

BLD til at barn og unge for første gang 

skulle få være med på rekrutteringen. 

Barnepanelet ble dannet, og de unge hjalp 

til å lage stillingsannonsen og bestemme 

kriteriene for den formelle bakgrunnen. 

Deretter ble det plukket ut kandidater 

som ble intervjuet av barnepanelet. 

– Det var et flott intervju, sier Lindboe, 

men det de lurte på var ikke så forskjellig 

fra det hodejegerne spurte om. De var 

interessert i hvorfor jeg ville bli barneombud, 

hvorfor jeg ville bli et godt barneombud 

og om det ville være vanskelig for 

meg som lege uten ledererfaring å gå inn 

og lede et kontor. Også var de bekymret for 

media biten, siden jeg ikke hadde så mye trening 

med det. Det var ikke noen koseprat. 

Lindboe mener intervjuet med barna 

var like slitsomt og utfordrende som det 

med de voksne. Etterpå gjorde ungdommene 

en evaluering av Lindboe. 

– I den settingen kom min evne til å 

lytte og være på nett med barn og ungdom 

veldig tydelig fram. Det ville man jo aldri 

ha sett ved bare å ha voksenintervjuer, 

påpeker hun. 

Slik tilførte barnas intervju en veldig 

viktig ekstra dimensjon til prosessen. 

Lindboe fikk vist at hun kan lytte til barn 

og snakke med dem på en ordentlig måte. 

Mediehåndtering må hun bare lære seg, 

og eksponeringen blir hun vant til med 

tiden, tror hun. Også er det jo en fin måte 

å få frem sakene sine på! 

Jobben som Barneombud krever at man 

må være god på direktekontakt med barn 

og unge. Det er i denne kontakten mye av 

den gode og viktig informasjonen kommer 

frem. 

– Selv om du har jobbet masse for barn, 

betyr det ikke at du er flink til å snakke 

med barn, sier barneombudet. Det er en 

fordel å ha jobbet direkte med barn så jeg 

har sett hva som fungerer og hva som ikke 

fungerer så bra. 

Legerollen. Lindboe er det første 

barneombudet siden Trond Viggo som er 

lege. Hun har jobbet mye med volds- og 

overgrepsutsatte barn og omsorgssviktssaker, 

og har blant annet vært ansatt ved 

Statens Barnehus og Ullevål sykehus. 

Så felt erfaring har hun mye av. Dette er 

også erfaringer hun trekker veksler på i 

sine presentasjoner for voksne og barn, 

og i oktober holdt hun innlegg på Bufdirs 

Oppvekstkonferanse med bilder av barn 

utsatt for overgrep som hun selv hadde 

undersøkt. Dette vakte reaksjoner, og ga 

en personlig touch til rollen. 

Lindboe trekker frem nettopp fagbakgrunnen 

som en vesentlig forskjell fra 

forgjengeren Hjermann. Som barnelege 

vil hun ha mer fokus på fysisk og psykisk 

barne helse i tillegg til fane sakene 

mobbing, psykososialt skolemiljø og 

barnevern. Lindboe vil konsentrere seg 

om de barna som har det verst, og sørge 

for deres medvirkning i saker som angår 

dem selv. 

– Hvis ikke barna blir hørt blir heller 

ikke tiltakene gode, mener Lindboe. 

Snakker man med barn og unge på en 

ordentlig måte, er det utrolig hvor mye 

viktig informasjon man kan få. 

Politisk nøytral og kompromissløs. 

Jobben som barneombud er for første 

gang begrenset til seks år. Det er en privilegert 

rolle, for Barneombudet får jobbe 

veldig bredt med hele barnefeltet uavhengig 

av politiske føringer. Det jobber for alle 

barn opp til 18, og er politisk nøytralt og 

uavhengig som institusjon. Slik får Barneombudet 

en unik rolle som forkjemper 

for barns rettigheter. Lindboes eneste 

mandat er å være her for barna. 

– Vi er den eneste institusjonen i Norge 

som kun kan tenke på barnas beste uten å 

bekymre seg for å miste velgere eller tråkke 

noen på tærne. Dette er en stor luksus, 

mener hun. Vi er kommet langt med at 

barn beskyttes og ivaretas i forhold til 

barnekonvensjonen, men vi er dårlige på å 

la barn delta og si sin mening både innenfor 

barnevernet, skolen, i samfunnet og i 

kommunen. 

Målet er å fortsette det arbeidet 

VisJon / Barneombudets nedslagsfelt 

gjenspeiles i omgivelsene på kontoret. 

Barneombudet som institusjon alt gjør 

og å være en kompromissløs, tydelig og 

klar forkjemper for barns rettigheter i 

alle saker som angår barn. Hun mener 

det altfor ofte er voksnes rettigheter som 

blir vektet tyngst. Siden Barneombudet er 

uavhengig kan hun være beintøff på vegne 

av barna. Det gir folk tiltro til at det Barneombudet 

gjør er bra. 

– Jeg kan ta i alle saker uansett om hele 

Norge hater meg. Så lenge det er til barnas 

beste, så gjør jeg det, smiler Lindboe. 

Løs i snippen. Barneombudets kontor 

har adresse Karl Johans gate og ligger 

midt i Oslo sentrum. De 19 som jobber 

her har mye å gjøre med alle Norges barn 

som ansvarsområde, men slentrer likevel 

uanstrengt rundt og slår av en prat. Det 

er tydelig at Anne Lindboe klarer å være 

noe så sjeldent som løs i snippen og kompromissløs 

– hun setter kun barnas behov 

i sentrum. Og da blir de gode samtalene 

viktige. 

– Det tar mye tid å undersøke et 

barn som har vært utsatt for vold eller 


portrett portrett 

overgrep. Da er samtalene en veldig viktig 

innledning, så man bruker mye tid på å 

snakke med barna for at de skal bli trygge 

og fortelle og komme med informasjon de 

kanskje ikke har kommet med før. Det er 

et «golden moment», for i en legeundersøkelse 

kan det komme mye viktig informasjon. 

Lindboe tror evnen til å finne den gode 

samtalen er en av grunnene til at hun 

fikk jobben. Hun mestrer både lytting 

og prating – gjerne samtidig – og hun er 

veldig utadvendt. 

Prioriteringer. Lindboe mener at de 

voksnes behov og harde økonomiske 

prioriteringer ofte kommer i veien for 

barnets beste. Da skal Barneombudet 

fremme de unges interesser i kampen om 

kronene. 

– Det er mye vi kan gjøre, selv om vi 

ikke har noen sanksjonsmuligheter. Men 

siden dette er en institusjon med høy 

«standing», så vil ofte våre råd bli lyttet 

til. Jeg skal være et bindeledd mellom barn 

og unge og de som sitter på pengesekken 

og tar avgjørelsene, sier hun. 

Prioriteringene er hun ikke alltid like 

imponert over. 

– Det er mange festtalere og fine ord, 

men når det kommer til at sparekniven 

brukes, så er det dessverre ikke gymsalen 

de pusser opp først, sier Lindboe tørt. 

Når barneombudet snakker, så tviler 

man ikke på at hun mener det. Engasjementet 

gjennomsyrer både mimikken og 

kroppsspråket. Hun har planer om å være 

et aktivt barneombud som tar i bruk de 

virkemidlene som ligger der. 

– Jeg skal være en klar og tydelig stemme 

på vegne av barna, følge med på det 

som skjer der ute, ta imot signaler og ta 

det til riktig ansvarshavende, gå ut i media, 

sende brev til politikerne, sende svar 

på høringer... 

Det er tydelig at kurven for mediehåndtering 

er i vei med å skråne bratt oppover. 

Vi har allerede sett Lindboe uttale seg om 

saker som omskjæring av gutter og mobbing 

på skolene. 

de svakeste barna. Barns rettigheter 

er sentrale i arbeidet til Barneombudet 

fremover. Lindboe mener at barna i Norge 

på papiret har ganske gode rettigheter, 

men er bekymret for at disse ikke alltid 

blir fulgt. Lovteksten alene sikrer som 

kjent ingen, og hun vil ta tak i det som ikke 

fungerer i praksis. 

Barneombudet mener det er mye som 

må gjøres. Rettighetsbrudd overfor barn 

innen barnevernet og voksenperspektiv 

på sakene deres er noe Lindboe ivrer etter 

å komme til livs. Hun trekker også frem 

barn med spesielle sykdommer, handikap 

og spesielle behov som en gruppe utsatt 

for tilfeldigheter og skjevheter i tilbud og 

støtte. 

– De opplever ekstremt store forskjeller 

innenfor kommunene på hva slags tilbud 

de får. Det er mange rettighetsbrudd, 

og ofte opp til kommunene å avgjøre hva 

slags hjelpetiltak og økonomisk støtte foreldrene 

skal få, hevder Lindboe. 

Listen over prioriterte forurettede fortsetter. 

Barn som er asylsøkere blir boende 

på mottak altfor lenge, og blir ikke ansett 

som fullverdige norske barn. 

– Deres rettigheter blir mye dårligere 

ivaretatt og mindre respektert enn andre, 

mener Lindboe. Hun trekker også frem 

barn i lavinntekts familier og hvordan de 

kan slite. 

– Dette er barn i risikosonen og de har 

det ofte aller vanskeligst, oppsummerer 

Lindboe. 

Det er mange risikogrupper, og mye å ta 

fatt i. Bedre sanksjonsmuligheter overfor 

mobbing er også høyt oppe på lista over 

prioriterte oppgaver for 2013. 

– Det går for lang tid, og det er aldri 

mobberne som blir flytta, sier hun. 

Tvil skal komme barna til gode. Lindboe 

mener at man må endre hele tankegangen 

med diagnosestyring. Hun brenner for et 

mye tettere samarbeid mellom BUP-ene, 

barnevernet og alle de som jobber med 

barn og psykisk helse. Tidlig nok intervenering 

og oppfølging av familiene som 

skal ivareta barnet er noe hun trekker 

frem som sentralt i dette arbeidet. 

– Man bør ikke trenge en diagnose for at 

barnet skal få hjelp! sier Lindboe. 

Læring er ofte nøkkelen til vellykkede 

samarbeid. 

– Det er veldig viktig at for eksempel 

fosterforeldre lærer hvis de har fått et 

barn med en alvorlig tilknytningsforstyrrelse. 

Uansett hvor mye kjærlighet de gir, 

vil de kanskje bli møtt med avvisning. Da 

må de lære hvorfor. Fosterforeldrene må 

også ha oppfølging! Vi må ha fokus på hele 

familieenheten. 

Lindboe mener at vi skal prioritere 

barnet i saker der det er klart at foreldrene 

aldri blir i stand til å ta en varig og god 

omsorg. Tviler man på foreldrene, skal det 

komme barnet til gode, mener hun. Det er 

barnet, og ikke foreldrene vi må tenke på. 

– Selv om det er en potensiell mulighet 

for at mor kan bli rusfri om tre år, så 

mener jeg at toget er gått. Barnet har ikke 

tre år, og det er å ødelegge tre år av barnets 

barndom som det kunne levd harmonisk 

og lykkelig i et annet hjem, sier barneombudet. 

de sårbare barneårene. Lindboe støtter 

Raundalen i mye av arbeidet han og 

utvalget gjorde på det biologiske prinsipp, 

og siterer hans famøse utsagt om at: «Det å 

være bløthjertet på vegne av foreldrene er 

å være hardhjertet på vegne av barna.» Når 

man vet hvor sårbare barna er, spesielt i de 

tidlige barneåra, og hvor mye som legges 

av personlighet, læringsevne og tilknytningsevne, 

så kan man ikke vente til de er 

8-9 år, mener Lindboe. Spede hjelpe tiltak 

hjelper ikke når mesteparten av grunnlaget 

legges de første tre årene. 

– Det å vokse opp hos omsorgspersoner 

som er glad i deg, tar vare på deg og oppfyller 

alle primærbehovene dine – det gir 

deg en tilknytningsstøttende oppvekst! 

Det er mye viktigere enn det biologiske, 

konkluderer hun. 

Blir barnet fjernet fra foreldrene, så er 

det selvsagt at barna trenger oppfølging 

fra BUP uavhengig av om de har fått en 

diagnose eller ikke, mener Lindboe. 

– Det er helt skammelig at dette ikke 

er tilfelle. Når staten bestemmer seg for 

å ta omsorgen fra foreldrene, så må den 

være 100% sikker på at den har noe bedre 

å tilby, tordner hun. Det er helt vilt! Hva 

verre kan man egentlig oppleve i livet enn 

å ha blitt så dårlig ivaretatt og så bli tatt 

bort fra foreldrene sine? Det er det største 

traumet man kan bli utsatt for. 

Er man i tvil og barnet er lite, så må 

tvilen komme barnet til gode, repeterer 

Lindboe. 

– Mitt budskap er at man skal ta hele 

denne sårbare perioden i tidlig barneliv på 

alvor og sørge for at disse barna blir trygge 

og tatt bort fra skadelige omgivelser 

fortere enn det vi gjør i dag, sier hun. 

oppskriften. Men hva er egentlig oppskriften 

på en lykkelig barndom? 

– Oppskriften på en god oppvekst er 

veldig basal. Det å bli elsket, få oppfylt 

primærbehovene sine, grensesetting, 

kjærlighet, oppfølging… Det er veldig 

mange måter å vokse opp på som funker 

aldeles utmerket. Så lenge de voksne har 

respekt for barna og lar dem være barn 

uten å pådytte sine egne holdninger og 

meninger og lar dem få vokse og utvikle 

seg i sitt eget tempo... Da er man nesten i 

mål, avslutter Lindboe. / 

Man bør ikke trenge 

en diagnose for at 

barnet skal få hjelp! 


Anne 

LindBoe

Fosterhjem 

Fotballsamarbeid i Fonna 

FonnA På sTAdion / Fosterheimtenesta har fått 

låne publikum si merksemd på stadion, profilerte fotballspelarar 

har vore telefonvakt, og ein ung gut i ein 

fosterheim spelar fotball med heltane sine. Mange får 

glede av samarbeidet med den populære fotballklubben 

i Haugesund. 

– Dersom vi kan vere med på å skape merksemd 

kring fosterheimsarbeidet og bidra til å skaffe fleire 

fosterheimar, så har vi også lukkast. Dette er ein viktig 

del av vårt verdigrunnlag. Barna er det viktigaste 

vi har, og vi ønsker å vere med og ta eit samfunnsansvar, 

seier Svein Hegland i Fotballklubben Haugesund 

(FKH). 

Samarbeidet har resultert i fleire konkrete prosjekt. 

Fosterheimtenesta har fått bruke stadion som arena 

til å gje ut informasjon, og har snakka direkte til et 

publikum på 5000 menneske. Profilerte fotballspelarar 

stilte opp som telefonvakter i ein fosterheimskampanje. 

Ein av dei var FKH-spissen Thomas 

Sørum. – Dette var eit opplegg som det var lett å bli 

Trondheim ordFØrersTAFeTTen / For å styrke samarbeidet 

med det kommunale barnevernet, startet Region Midt-Norge en 

ordførerstafett i 2011. Regiondirektør Jonny Berg utfordret ordføreren 

i Trondheim, Rita Ottervik, til å bli ambassadør. Hun takket ja 

og utfordret ordføreren i Malvik kommune, Terje Bremnes Granmo. 

Målet er at alle 83 ordførerne i Midt-Norge skal bli ambassadører 

for fosterhjemsrekrutteringen i 2012. Så langt er over 60 ordførere 

med. Det hjelper Bufetat inn på nye informasjonsarenaer, som 

skoler, kommunestyrer og bedrifter. 

med på. Ein ting er å skape glede og opplevingar på 

fotball banen, ein heilt annan ting er å engasjere seg i 

meiningsfullt sosialt arbeid, seier Thomas Sørum. 

Fosterheimtenesta i Fonna har også delteke i 

Sponsorlauget til fotballklubben. – Nettverk er 

viktig når vi skal rekruttere fleire fosterforeldrer. Dei 

konkrete promoteringstiltaka vi får gjennom avtalen, 

og dei uvurdelege relasjonene vi har fått til medier 

og reklamebedriftene på Haugalandet, har gjeve oss 

betre kvalitet i rekrutteringsarbeidet. 

Å kunne nytte FKH, særleg spelarane, i direkte 

promotering og tiltak er også veldig positivt, seiar 

Bente Hetland Jonas i fosterheimtenesta. – Vi er 

veldig stolte av samarbeidet med FKH. Dei er for tida 

Haugalandet sin største merkevare, legg ho til. – Ikkje 

berre fordi dei er så gode i fotball, men fordi dei tek eit 

samfunnsansvar. Nylig vann dei marknadsforeninga 

sin ærespris. Vi von om at samarbeidet kan halde 

fram, og vi har nokre konkrete planar som gjeld eit 

ungt fotballtalent som bur i ein fosterheim. / 

BerGen sommerKAmPAnJe / På sommeren tar rekrutteringsarbeidet også «ferie». Fosterhjemstjenesten 

i Bergen hadde da, og har fremdeles stor innsøking på fosterhjem for barn og 

unge. Derfor var det behov for å markedsføre også om sommeren. 

Om sommeren er det få annonsører på mediekanalene. Det ble annonsert på enkeltbarn i 

regionale og lokale aviser og nettaviser. Fosterhjemstjenesten ble synlig, og fikk mange tilbakemeldinger 

internt og eksternt. Media og interesseorganisasjoner tok kontakt og var nysgjerrige 

etter beskrivelsene av barna og billedbruken. På nettsiden «barn som venter på fosterhjem» ble 

det en tidobling av besøkende den første uken. Trafikken ble deretter nesten like høy, og i ettertid 

har en stor del av de besøkende på nettsiden blitt bevart. 

BerGen reKrUTTerinG i sAmAr 

Beid med KommUnene / Fosterhjemstjenesten 

i Bergen har før og etter 

sommeren samarbeidet med barneverntjenesten 

i kommunene om rekruttering. Det 

har så langt vært fire felles informasjonsmøter 

med budskapet «Informasjonsmøte 

om fosterhjemsarbeid og andre oppdrag 

i barnevernet». Her viste de til ulike typer 

oppdrag, fosterhjem, familiehjem, beredskapshjem, 

besøkshjem, støttefamilier, 

tilsynsførere, støttekontakter og annet, 

som eksempelvis fritidskontakter. Barneverntjenestene 

har vært svært aktive, og 

fosterhjemstjenesten har fått til en lokal 

forankring i media, omtale og annonsering. 

Oppmøte har vært mellom 10 og 20 familieenheter 

på hvert møte. / 

BodØ 

reKrUTTerinG / 

Fosterhjemstjenesten i 

Bodø satser på rekruttering. 

I september 2012 

hadde de mottatt flere 

henvendelser fra potensielle 

fosterforeldre enn 

i hele 2011. Området er 

utstrakt med 28 ulike 

kommuner. Man kan 

bruke en hel dag på 

ett møte på grunn av 

avstander og logistikk. 

Kombinasjonen bil, fly 

og båt kan bety ventetid, 

forsinkelser og kanselleringer. 

Samarbeidet 

med de kommunale 

barneverntjenestene 

blir derfor prioritert for 

å finne riktig og effektiv 

innfallsvinkel. Fire av 

konsulentene i Bodø 

arbeider nå primært 

med rekruttering, og 

har utarbeidet nye 

annonser. De vil vise at 

fosterbarn er som andre 

barn, med behov for 

en trygg base og rom 

for utvikling. Bevisst 

billedbruk og tekst 

får frem et budskap 

som gir resultater! En 

annonse med ei blid 

jente med håndball ble 

brukt i håndballagets 

avis. Slik ser en barnas 

utviklingsmuligheter, 

fremfor å fokusere på 

konsekvenser av 

omsorgs - 

svikt. / 

reGion sØr sLeKT oG neTTVerK i mediA / 

Det ga god uttelling da Region sør henvendte seg til 

Fædrelandsvennen med forslag om å omtale temaet 

slekt og nettverk. I lørdagsmagasinet «God helg» 

15. september fylte de en reportasje om temaet på 

coveret og over åtte sider. 

Yusuf, 28 år, fortalte om sin oppvekst i fire ulike 

hjem før han som 15-åring fikk en trygg base i et 

fosterhjem innenfor sitt eget nettverk. Angela og 

Emilio, intervjuet som deltakere i en veiledningsgruppe 

for slekt og nettverk i Kristiansand, fortalte 

at de nærmest over natten ble fosterforeldre for 

sine to nevøer. I tillegg har de tre egne barn. 

Saken ble fulgt opp av Fædrelandsvennen med en 

hovedleder påfølgende mandag. Ved Bufetat inntak 

og fosterhjemstjenesten i Kristiansand melder 

Håkon Skaar om mange henvendelser etter at saken 

sto på trykk. / 

god 

SEPTEMBER 2012 

helg15. 

Yusuf (28) ble sendt hjemmefra da han var seks år. 

Han hadde fire forskjellige hjem før han var 

femten. Men noen går det bra med, mot alle odds. 

TEMA: FOSTERHJEM OG FOSTERBARN 

SIDE 10-17 

moLde moLdes KeePer På VAFFeL TJenesTe / 

Lørdag 29. september var det stor aktivitet i Molde, 

og Molde Fotballklubb inviterte Bufetat Fagteam og 

fosterhjemstjenesten Nordmøre og Romsdal til å stå 

på stand. Der ble det gitt ut mye informasjon og store 

mengder med nystekte vafler. Keeper i Molde, Espen 

Bugge Pettersen, stod på stand sammen med fosterhjemstjenesten. 

Søndag 11. november viste fosterhjemstjenesten 

filmen «Det er aldri for sent å hjelpe noen på rett vei» 

på seriekampen mellom Molde og Hønefoss. Etter 

filmen kom også intervjuer med fosterforeldre. 

Fotballspiller Daniel Berg Hestad er ambassadør for 

fosterhjemsrekrutteringen, og samarbeidet med Molde 

fotballklubb er veldig nyttig i rekrutteringsarbeidet. / 


god 

Yusuf (28) ble 

Han hadde 

femten. Men

”Man møter 

mange skjebner 

det er vanskelig 

å legge fra seg. soLFrid 

sKorPen 

1 time med / Solfrid Skorpen er faglig koordinator og 

rådgiver på Jentehaugen, som er en av fire avdelinger ved Bjørgvin Ungdomssenter. 

De tar imot ungdom plassert etter tvangsparagrafene. Jentehaugen er en av de to 

første spesialiserte rusinstitusjonene for barnevernsbarn. De jobber etter læringsbasert 

rusbehandling (LBR). Behandlingen varer i snitt fra 6-9 måneder. 

TEKST CHARLOTTE LUNDGREN 

Det var moren min som mente at 

jeg passet til å jobbe med folk, 

så da hørte jeg på henne. Jeg har 

jobbet med mennesker siden jeg var 18 år, 

og begynte å jobbe med ungdom i 1989. 

Det har jeg aldri angret på. 

Jeg har ikke vært så heldig å få egne 

barn. Ungdommene gir meg tilbakemeldinger, 

og jeg liker utfordringene ved å 

jobbe med dem. Jeg får vite hva jeg gjør 

riktig og galt, og hva som er mine gode og 

dårlige sider. 

Hovedproblemene til jentene som kommer 

til Jentehaugen er rus. Vår behandling 

handler om å belønne rusfrihet. Vi 

følger en nivåtenkning med tre nivåer. 

Først har de det strengt, for så å få mer frihet 

og poeng når de klarer å vise at de holder 

seg rusfri. Vi markerer ungdommens 

seiere. «Du har klart en uke, to uker… 

jippi! Nå er du snart oppe på et nytt nivå.» 

Vi kartlegger hva ungdommen strever 

mest med. Rus er et symptom på noe, og 

det er andre ting som ligger bak misbruket. 

Noen ting går igjen. Brutte relasjoner 

og hyppige flyttinger er en stor belastning, 

og mange strever med skolen, sosial 

kompetanse og det å stå i vennerelasjoner 

over tid. De sliter med å få nye venner, og 

i rusmiljøet blir jo alle akseptert og tatt 

inn. 

Bærer du på mye sinne kan rusmidlene 

bli en måte å takle det på. Ungdommene 

må lære teknikker for å håndtere sinnet 

så det ikke blir destruktivt. Vi forventer 

at alle ungdommene gjennomfører et 

ART-kurs hos oss. Det kan være en utfordring. 

Ungdommene er som oftest på 

Jentehaugen mot sin vilje, og alt vi foreslår 

kan føles pålagt. 

Det er kanskje for mye å forvente at 

man på et halvt år skal få en ungdom på 17 

til å styre unna rus resten av livet. Ofte må 

de bli voksne før de klarer å ta det endelige 

valget på at de vil bort fra dette livet. Det 

er ikke alle som klarer å ta en utdannelse 

og få en jobb, men det viktigste er at de 

har det godt med seg selv og har et ok liv. 

Når man er en 

ensom sjel og ikke 

har så mange, blir 

man lett tiltrukket 

av de andre 

på avdelingen og 

oppretter vennskap. 

Man har en 

felles historie man 

kan snakke om. 

Dette er ulempen 

ved å være på en 

institusjon. Smitteeffekten 

kan 

være stor. Derfor 

er vi opptatt av å 

jobbe med nettverket 

til den enkelte 

ungdommen 

der ute, for å styr- 

ke relasjoner til familie og venner. 

Det viktigste er å få ungdommen avruset 

og motivert. De må få oppleve at 

de er av betydning, at de blir lyttet til og 

har positive ressurser. De kan og vet mye, 

men føler kanskje ikke at de betyr noe for 

noen. 

Ungdommen skal være med, bli hørt og 

lyttet til. Ved inntak får de informasjon 

så de vet hva de kommer til og hva som 

forventes. Ungdommene er med og lager 

sine egne handlingsplaner, og får lese det 

vi skriver om dem i papirer og tvangsprotokoller. 

Noen ungdommer får man mer inn i 

hjertet enn andre, og jeg har kontakt med 

noen jeg jobbet med for lenge siden. Det 

var en gang en ungdom jeg aldri glemmer. 

Hun strevde masse og var veldig rusavhengig, 

og vi tenkte at dette ikke kom til 

å gå bra. Men hun har faktisk klart seg, og 

har egne barn i dag. Det har vært sterkt 

å følge denne saken. Jeg skjønte at man 

aldri, aldri - man får ikke lov til! - å miste 

troen på disse ungdommene. Plutselig 

kan det skje ting 

som gjør at alt forandrer 

seg. 

Man møter 

mange skjebner 

det er vanskelig 

å legge fra seg. 

Noen ungdommer 

kan jeg fremdeles 

ta med meg hjem 

under dyna, men 

jeg har blitt veldig 

flink til å balansere 

jobb og fritid. 

Innimellom har 

jeg hatt noen ungdommer 

boende 

hjemme hos meg. 

En av ungdommene 

hadde ikke noe 

sted å reise til. En annen hadde behov for 

å bo i en familie. Det har jo gått greit. Man 

lærer seg å sette grensene for seg selv. 

Jeg er veldig glad i folk og opptatt av 

mennesker. Og dyr. Hadde jeg ikke jobbet 

med ungdommer, så hadde jeg sikkert 

jobbet med dyr. Jeg er glad i alle dyr, men 

har en hund selv som er med meg på jobb 

innimellom. Også er jeg flink til å skrive 

dikt. Det ville nok mine kollegaer aldri 

trodd om meg. / 


Saman 

Du ser på meg, eg ser på deg. 

Vi tenker begge, hvilken veg. 

Du kom til oss med dine vanskar, 

og håper vi med dei vil hanska. 

Du ung og nyfiken på livet er, 

og trur ikkje mange har deg så kjær. 

Du mange vanskar har møtt på din veg, 

du derfor har trødd mange tunge steg. 

Vi saman skal finna di sterke side, 

og skyva det vonde litt til side. 

Og måla dine du skal laga, 

mot framtida di, du skal fara. 

Solfrid Skorpen

øker 

Les / 

havmannen 

Av: Carl-Johan Vallgren 

Tiden (2012) 

Havmannen er spennende, vakker, mørk og lysende, trist og 

håpefull roman. Nella passer på lillebroren sin selv om hun 

bare er femten. Pappa er i fengsel og mamma sover, bortsett 

fra når hun er full. Derfor er det Nella som sørger for at 

Robert får mat og gjør leksene. Det er vanskelig å passe på 

hele tiden. Og hvorfor er det alltid sånn at det er de svake 

det går ut over? Så begynner mystiske ting å skje, noe som 

vil få avgjørende konsekvenser for Nella og Robert, og som 

endrer forutsetningene for alt. For selv i en verden uten håp, 

selv for en jente uten fremtid, så finnes det fortsatt noe fantastisk, noe det ikke 

helt går an å beskrive. Noe som viser at det svake også kan være sterkt. 

mikroseparasjoner 

tilknytning og behandling 

Brandtzæg, Ida og Smith, Lars og Torsteinson, Stig 

Fagbokforlaget (2011) 

Forfatterne bygger bro mellom tilknytningsteori, forskning 

og klinisk praksis. Forskning fra nevropsykologi, traumestudier 

og mentaliseringspers pektivet integreres med 

kjerneelementer i tilknytningspsykologien. Forfatterne deler 

erfaringer med tilknytningsbasert arbeid med psykoterapi, 

barnevern og forebyggende helsevern. 

Kaptein nemos Bibliotek 

Av: Per Olov Enquist 

Gyldendal (2009) 

To nyfødte guttebarn blir forvekslet på fødestuen. Først 

etter seks år blir feilen oppdaget. Guttene, som begge har 

rukket å bli nært knyttet til sine respektive familier, blir nå 

plassert tilbake til sine «egentlige» foreldre. En sannhet 

som er grusom å fordøye for alle. Og alt dette skjer i en 

liten, svensk bygd, hvor det religiøse og moralske presset er 

sterkere enn nestekjærligheten. 

Cornelia flytter i fosterhjem 

Av: Ritva Fyhn-Pettersen, 

Ill: Mette Fyhn 

Liv Forlag (2012) 

Dette er en liten illustrert bok med enkel tekst om et 

vanskelig emne. Cornelia skal flytte i fosterhjem. Mamma 

er syk, og klarer ikke å ta seg av Cornelia. Vi følger henne i 

en bli-kjent-fase og ser hvordan flytteprosessen for et fosterbarn foregår. Boken 

forklarer hvorfor akkurat Cornelia må i fosterhjem. Den er beregnet for voksne som 

skal snakke med barn om det å flytte i fosterhjem. 

Respons / 

hei 

Takk for et godt magasin. Liker at det har 

en presentasjonsform hvor man lett får 

tilgang til andres fagfelt og reportasjer 

som på en god måte gir meg innsikt 

innenfor vårt fagområde. 

Ser i siste nr at det fra brukerundersøkelsen 

er tilbakemelding på at 

magasinet ikke må bli en «skryteblekke», 

«propagandakanal» osv. Dette er jeg 

faktisk litt uenig i og tillater meg å hevde 

at er litt typisk sosialarbeidere – let etter 

elendighet, problematiser og ikke bli for 

optimistisk. Jeg trenger i min hverdag 

et positivt innslag fra alt som går bra, 

hvordan lykkes og solskinnshistorier fra 

et spennende og utviklende fagfelt. Ennå 

mer elendighet og fortvilelse har jeg 

faktisk ikke behov for…. 

Igjen, Sammen gir meg lyst til å lese 

og bli litt mer kjent med det mange 

kollegaer driver med, takk for en passe 

god blanding av hva dette er, hvordan 

vi får til noe bra sammen og for at det er 

akkurat passe kritisk ☺ 

Med vennlig hilsen 

Geir Rune Nyhus 

Senterleder Gjøvik Omsorgssenter 

for barn 

hAr dU noe 

På hJerTeT? 

sammen kommer ut hver tredje 

måned, og omhandler stort og 

smått i Bufetat. 

Vi trenger bidrag fra dere. 

har du noe på hjertet? noe du 

brenner for? noe eller noen du 

vil heve ut, frem eller opp eller 

ned? Vi vil høre fra deg! 

Tips & leserinnlegg, 

ros & ris sendes til: 

internmagasinet@bufdir.no 

Min dag 

eva Lillian hestad er 57 år gammel og bor i Aureosen, rett 

utenfor Molde. Hun er rådgiver i fosterhjemstjenesten i Nordmøre 

og Romsdal og har medansvar for rekruttering. Eva Lillian er 

gift med fire barn og tre barnebarn, og interesserer seg for båt, 

oppussing og restaurering av gamle hus, hagearbeid og trening. 

Hva våkner du av? 

Som oftest meg sjøl, eller mobilen. 

Dusj eller frokost? 

Frokost 

Kan du beskrive hverdagen i fosterhjemstjenesten? 

Vi i fosterhjemstjenesten må vel ha den 

mest varierte jobben i landet, aldri en 

dag som er lik. Vi er mye ute og reiser, 

opptil to - tre dager i uka. Da er det bil, 

ferje, tunnel eller hurtigbåt for å komme 

til et møte. Det er ofte lange avstander, 

så vi blir godt kjent i vårt vakre fylke. Er 

vi på kontoret består dagen av journalføring, 

rapportskriving, behandling av 

refusjons søknader, utklekking av nye 

ideer til fosterhjemsrekruttering, samt at 

vi har mange møter. 

Lidenskap: 

Gå tur (veldig fort). Målet er å komme 

meg ut etter en lang dag på kontoret, 

uansett vær og føreforhold, lyst eller 

mørkt, ut må jeg - det er min form for 

meditasjon og avreagering. Med alle de 

skjebnene du hører om i denne jobben , 

blir en aldri likegyldig, og derfor er 

det godt å få komme ut å sette ting i 

perspektiv. 

Jobber du på vei til jobben? 

Jeg har tjue minutter å kjøre før jeg er på 

arbeid, så jeg begynner så smått å jobbe 

når jeg setter meg i bilen, går igjennom 

planen for dagen og tenker ofte på 

enkeltsaker. 

Hva er det første du gjør når du kommer på 

jobb? 

Jeg er som oftest en av de første som 

kommer på kontoret, og etter å ha slått 

på PC- en, koker jeg te og kaffe så det er 

ferdig til de andre kommer. 

Ville du selv vurdert å bli fostermor? 

Jeg vurderte det for noen år siden, men 

nå er jeg så gammel at jeg vil bruke 

kreftene mine i fosterhjemstjenesten. 

Privat har jeg også tre barnebarn jeg vil 

være mer sammen med. 

Hva brenner du mest for? 

Jeg brenner for at fosterhjems- 

og rekrutteringsarbeidet 

skal komme enda 

mer i fokus og 

få en høyere 

status. Når vi 

ser den klare 

dreininga på at 

«alle barn skal 

i fosterhjem», 

og færrest mulig 

plasseres i institusjon, 

står vi overfor en 

del utfordringer som må 

løses i fosterhjemstjenestene når 

det gjelder bemanning, og rammene til 

fosterforeldrene må endres. 

Dagens lille høydepunkt? 

Når jeg er på kontoret får jeg være 

sammen med gode kollegaer og spise 

lunsj. 

Hva er det verste som kan skje deg en 

arbeidsdag? 

At noen på kontoret får beskjed om brudd 

i fosterhjem. Det er like vanskelig hver 

gang. Bruddet er spesielt tøft for barnet, 

men også hardt for fosterforeldrene. 

Hva er du mest avhengig av i jobben? 

Gode kollegaer, PC og telefon. 

Niste eller kantine? 

Niste. 

Hvor mange kaffekopper? 

Jeg har bare drukket te før jeg startet i 

fosterhjemstjenesten, men etter at jeg 

begynte her, måtte jeg bare gi tapt. Med 

så mange fosterhjemsbesøk som jeg har 

vært på så kunne jeg ikke sitte og si nei 

takk til kaffe hver gang. Så nå drikker 

også jeg kaffe, ca 3 kopper om dagen 

+ mye te. 

Mest stressa? 

Når lista over søknader om fosterhjem 

er sååå lang og lista 

over klargjorte hjem er 

såå lita, da kjenner 

jeg stresset tar 

meg. Jeg utgjør 

en forskjell fordi 

jeg er engasjert 

og bryr meg… 

kanskje litt 

for mye noen 

ganger. 

Et stolt øyeblikk? 

Da vi her i fosterhjemstjenesten 

var 

ferdig med den såkalte 

«skolekampanjen» i vår. Vi var på 

rekrutteringsbesøk på alle ungdomsskolene 

i Nordmøre og Romsdal til 

sammen 30 skoler, der vi hadde et 

innlegg på en halvtime for lærerne. Dette 

gjorde vi i løpet av en måned. Alle stilte 

sporty opp uten å klage. 

Livsmotto? 

Enhver gjør så godt en kan (og etter at jeg 

startet i barnevernet har jeg måttet tilføye) 

og det er ikke bestandig bra nok. / 


eTUrAdresse / BUFDIR / Postboks 8113 Dep / 0032 Oslo 

52 / Sammen / #4 2012 

mennesKehAndeL / Særskilt 

institusjonstilbud for barn som er 

ofre for menneskehandel

Sammen #4 2012 (PDF) - Bufetat

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?