Olav Ingstad: Urmakerkunst i Norge

DET GAMLE OSLO
Fig. 6. Anne Boleyns konsoll-ur i Windsor
Castle. En bryllupsgave fra Henrik
VIII.
om en smed som leilighetsvis reparerer eller kontrollerer ur, men
om en håndverker som har urmakeriet som sitt egentlige fag.
Videre sies det klart at han var bosatt i Oslo. Følgelig må det nå ha
vært så pass mange ur i og ved byen at en mann kunne ernære seg
som seierrnager.
Omkring 10 år senere nevnes to andre urmakere, noe som viser
at det var øket behov for denslags håndverkere. Dette er ikke så
underlig, byen er nå inne i en oppgangsperiode med livlige for-
DET GAMLE OSLO 29
bindeIser med land hvor urmakerkunsten er i full blomstring
(Tyskland og Holland). Det kan således ikke være tvilsomt at ur
ved slutten av 1500-tallet eller det nærmeste decennium ikke lenger
var så sjeldne som før hos rikfolk, geistlige og embetsmenn.
I vår tid er forskjellige jernur av høy alder kommet for dagen ute
på landsbygden. Der har de gjort tjeneste i årrekker og siden ligget
bortglemt. Det dreier seg her om hylleur av renessansetype, senere
er de fleste av dem ombygget til pendelgang. Fig. 3 og 4 viser et
slikt tysk jernur fra slutten av 1500-årene innkjøpt fra en av bygdene
innen byens egentlige oppland. Det er ikke utelukket at det
opprinnelig kan ha stått i det gamle Oslo.
Av de mer kunstferdige ur som nå finnes i offentlige samlinger
på Østlandet kan muligens et enkelt ha hørt hjemme i Gamlebyen,
nemlig et bordur som Norsk Urmuseum (i Norsk Teknisk Museum)
nå eier. Verket er bygget i en firkantet kasse av forgylt
messing. Innvendig er gravert: Gerardus Brand, Amstelodami
(Amsterdam) 1612. - Observatoriets prektige taffel ur (fig. 5) bærer
årstallet 1550, men til Norge korn det først i 1700-årene. Det
oppbevares nå i Astrofysisk institutt, Blindern.
Som et kuriosum i denne forbindelse henvises til fig. 6 som viser
et konsoll-ur som Anne Boleyn i 1533 fikk som bryllupsgave av
Henrik VIII. Uret står i Windsor Castle.
FAGLIGE FORHOLD I DET GAMLE OSL01
Med de hanseatiske kjøpmenn korn det også tyske håndverkere til
Oslo. Etter hvert skaffet de seg stadig større makt og innflytelse
innen næringslivet. Det var derfor ikke underlig at byens egne
håndverkere led under den stadig økende konkurranse, selv om
de klarte å holde stillingen. Forholdet til innflytterne kunne ofte
være ganske tilspisset, men som regel forsto tyskerne å jenke seg
etter forholdene, ikke sjelden giftet de seg med norske piker og
gled dermed naturlig inn i det norske miljø.
Helt fra middelalderen finner man nå og da håndverkere blant
Oslos fremstående borgere. I 1570-årene var bortimot tredjepar­
, R. Falck-Muus: Haandverk og håndverkere i Gammel-Oslo. St. Hallvard 1932 s.124 ff.